Liv laga: «Nei takk. Jeg skal hjem, jeg»

Kommunen lurer på statusen og planlegger hjem med hjemmesykepleie. Legen rynker på nesa. Fysioterapeuten skulle gjerne sett at han fikk litt mer gåtrening.

Så ringer pårørende:«Dere vil vel ikke sende ham hjem?!» Så følger en begredelig beskrivelse av en gammel mann som tilbringer hele dagen alene i stolen. Om leiligheten som ikke ser ut. Kaffekopper som går i gulvet og knuser og blir liggende fordi han ikke makter å plukke dem opp. Om hjemmesykepleien som freser inn, følger ham på do og gir ham noen brødskiver og forsvinner igjen.

Så vi bretter opp ermene og kjører på med alle koster. Sender lange helseopplysninger med utklipp av all verdens tilsynsnotater og fallvurderinger. Vi ringer kommunen. Pårørende ringer kommunen. Kommunen er på gli. Vi spanderer et overtidsdøgn på sykehuset og kommer i havn: Den gamle får tildelt en korttidsplass på det kommunale sykehjemmet. Jeg finner legen, forteller de gode nyhetene og får en high five. Jeg ringer datteren som takker gråtkvalt: «Det betyr så mye å bli hørt!»

Inne hos pasienten setter jeg meg på stolen foran ham og roper mot hans beste øre: «NÅ HAR VI SKAFFET DEG ET KORTTIDSOPPHOLD PÅ SYKEHJEMMET! DU KAN REISE ALLEREDE I DAG!». På tredje forsøk er jeg sikker på at han forstått budskapet. Han lener seg tilbake. Vender blikket mot vinduet. Kremter litt og sier: «Nei takk.» Og etter en lang pause: «Jeg skal hjem, jeg».

Jeg innser det med det samme; i all vår iver og tidsnød har vi glemt å spørre ham hva han faktisk vil. «Hva er viktig for deg?» har helseministeren oppfordret oss til å begynne å spørre om. Men i virvelen av raske, taleføre og handlekraftige er hans stemme for langsom til å bli hørt. For tunghørt til å bli informert? For syk til å vite sitt eget beste? For gammel til å skulle ha noen mening om livet sitt?

Han har det fint i stolen. Har tingene sine rundt seg. Hjemmesykepleien kommer støtt og stadig. Han har trygghetsalarmen om det skulle skje noe. Om datteren hans synes det er lurvete, får hun komme og rydde sjøl. Ferdig snakka!

«Ja, det er du som er sjefen», sier jeg, men kjenner på ironien i ordene. For det er nettopp det han ikke er; han er et objekt for omsorg, helt prisgitt andres beslutninger.

Simone de Beauvoir bruker over 700 sider i sin bok Alderdommen på å vise hvordan eldre systematisk, gjennom menneskehetens historie, har blitt marginalisert og fratatt innflytelse over samfunn og eget liv; de har blitt plassert, forlatt og usynliggjort i antikkens Kina, i det gamle Egypt, blant nomader på steppene, i føydalsamfunnet, i industrialismen og i det moderne borgerskapet.

Det var ikke vi som begynte med dette, men kanskje vi er de som kan slutte? Og kanskje kan nettopp helseministerens enkle spørsmål være akkurat det vi trenger for å endre kurs.

Musikk: Quentin av Strong Suit, lisensiert under CC BY-SA 4.0.