Anonym adopsjon av barn født utenfor ekteskap

Innspill
ADOPSJON: Hva skjedde med barn født utenfor ekteskap på 1950- og 1960-tallet? Illustrasjonbilde fra fødeavdeling i 1955.
Hva var praksis på føde-/barselavdelinger på 1950- og 1960-tallet? Min oppfordring til pensjonerte sykepleiere er at dere forteller hva dere var vitne til. Det fortjener vi adopterte og våre etterkommere, skriver Marilyn Førsund.

Som styreleder i Adopterte, leste jeg med stor interesse intervuet med Aud Oftestad i siste utgave av Sykepleien. Jeg vil først og fremst berømme Oftestad for hennes mot og åpenhet, men også tidsskriftet for å trykke såpass tabubelagte beskrivelser fra vår nære fortid.

Viktig at historiene blir fortalt

Min klare oppfordring til pensjonerte sykepleiere og andre som har hatt sin praksis på føde-/barselavdelinger på sykehus og fødestuer fra og med 1950-tallet, er at dere står fram og forteller om praksisen dere har vært vitne til. Om dere forteller historiene åpent til journalister eller anonymt til forskere er ikke viktig for oss. Det essensielle er at historiene kommer fram før det er for seint. Det fortjener ikke bare vi adopterte, men i like stor grad våre etterkommere.

En like klar oppfordring har jeg til forskningsmiljøer innenfor historie og samfunnsvitenskap. Foreløpig er det journalister og noen få forfattere som har vært interessert i, og skrevet om norsk adopsjonshistorie. Dette kan ikke akademia være stolt av. Norsk adopsjonshistorie, slik jeg ser det, må være en gullgruve av upløyd forskningsmark. Dokumenter finnes lagret i riks-, stats- og byarkiv. Vi adoptivbarna har ventet i årevis på å få muligheten til å stille opp som informanter, i tillegg til informantpotensialet som finnes hos de som i ulike sammenhenger har hatt spuria, spuriabarn og adopsjon som sitt virke.

Norsk adopsjonslov fyller 100 år

I år er det 100 år siden den første adopsjonsloven trådte i kraft og i løpet av disse årene har i underkant av 50 000 norskfødte barn blitt adoptert bort. Legger vi til etterkommere av adopterte, familie og slekt for øvrig, er det knapt en familie i Norge som ikke er personlig berørt av norsk adopsjonshistorie. Hvor mange av oss som med sikkerhet kan kalles spuriabarn er vanskelig å tallfeste, men flertallet kan nok det. De fleste av oss var både ettertraktet og etterlengtet av våre adoptivfamilier, men den negative holdningen overfor spuriaene, kvinnene som fikk barn utenfor ekteskap, har dryppet over på oss spuriabarna. Holdningen har ligget der latent og kommet mer eller mindre tydelig fram gjennom hele vår oppvekst. Denne dobbeltheten er kanskje det som har vært vanskeligst for oss å håndtere, og den har skapt en følelse av ensomhet og utenforskap hos en del av oss. For øvrig har uttrykket spuriabarn så vidt jeg vet aldri blitt brukt om oss, men flere av oss skulle kanskje ha foretrukket at begrepet eksplisitt hadde blitt tatt i bruk. Da hadde våre erfaringer kanskje blitt møtt med samme grad av annerkjennelse som tyskerbarnas.

Handler også om våre etterkommere

Min tredje, men absolutt ikke minst viktige oppfordring går til våre politiske beslutningstakere. Høsten 2014 la adopsjonslovutvalget fram sitt forslag til ny adopsjonslov. Vår forening hadde en rolle som referansegruppe i lovutvalget og vårt viktigste krav var at retten til kunnskap om våre biologiske foreldre også måtte gjelde våre etterkommere. Nå må den nye loven vedtas nøyaktig slik som lovutvalget har foreslått. Et bedre tidspunkt enn 100 år etter den første loven kan vanskelig finnes.

LES: Oppvigler i det stille