fbpx Norske sykepleieres møte med annerledeshet Hopp til hovedinnhold

Norske sykepleieres møte med annerledeshet

INNVANDRERE: Et flerkulturelt samfunn vil føre til konsekvenser for helsetjenesten. (Foto: Tore Meek/NTB scanpix)

– Utgjør det en risiko å være annerledes med annen kulturbakgrunn i møte med norsk helsetjeneste? Det spør Sevald Høye om.

Norge er et samfunn med en befolkning som representerer et mangfold av kulturelle og religiøse verdier. Et slikt flerkulturelt samfunn vil føre til konsekvenser for helsetjenesten. På denne bakgrunn vil det være legitimt å stille spørsmålet: Er det risiko å være annerledes med annen kulturbakgrunn i møte med norsk helsetjeneste?

Pasientrollen

Alle mennesker kan før eller senere bli syke eller erfare å lide og bli pasienter. Pasientrollen beskriver en person som er syk, som er under behandling i helsevesenet og som må innrette seg etter de regler, normer, rettigheter og plikter, som er tillagt sykerollen. Personer som er syke søker best mulig helse i betydningen mest mulig frihet fra lidelse og sykdom.

En grunnleggende drivkraft hos mennesket er å søke etter å dempe, forakte, flykte fra, resignere i eller vise ydmykhet overfor lidelsen (Eriksson, 2010). De nærmeste støttepersoner eller familie er den pasienten «oppgir som pårørende og nærmeste pårørende» (Pasient- og brukerrettighetsloven, 2016). Sykepleiens samfunnsmandat er rettet mot hvordan den lidende pasient, og dennes pårørende, har det, tar det, hvordan grunnleggende behov dekkes, samt hvordan det legges til rette for personsentrert omsorg og støtte for å mestre endret livssituasjon.

Å klassifisere folk i grupper

Annerledeshet har fundamentalt å gjøre med å være noe annet enn en selv og en bør være årvåken mot en annerledeshet som verken er synbar eller hørbar, forstått som noe som er skjult, taust eller ikke-artikulerbart (Larsen, 2015). Annerledeshet kan gi seg utslag i ordpar som oss versus de andre, majoritet versus minoritet, nordmenn versus utlendinger og innvandrere versus fastboende.

Både sosiologer og sosialantropologer underbygger det allmenne om at det er forskjell på folk. Det betyr at vi har behov for å klassifisere folk, og at det ut fra slik inndeling ofte vokser fram grupper som vi benevner som de fremmede, de uføre, de psykisk syke, de funksjonshemmete, de utviklingshemmete og lignende. Som følge av slike uttrykk kan det vokse fram mer dagsaktuelle og negative begrep som fremmedfrykt, hat, forfølgelse, rasisme og det som verre er, nemlig etnisk rensing og folkemord. Å dyrke fram annerledeshet kan føre til inhuman innstilling til andre mennesker, slik blant andre Hans-Wilhelm Steinfeld advarer mot ved å hevde at stor intoleranse mot annerledeshet må motkjempes (Røsvik, 2016).

Hvem er innvandrere?

Hvem er innvandrere til Norge? Ifølge SSB er det norskfødte med innvandrerforeldre og/eller innvandrere født i et annet land. Per 1. januar 2016 utgjorde innvandrerbefolkningen 16,3 prosent av det norske folk på 5,236 millioner (SSB, 2016). En innvandrer kan være asylsøker, flyktning, arbeidsinnvandrer eller utdanningssøkende. Innvandrere vil ha ulike motiv for å komme til Norge og viser også fram svært forskjellig kultur-etnisk opprinnelse når de skal integreres i det norske samfunn. Integrering er ensbetydende med all virksomhet som bidrar til at alle innbyggere skal beherske norsk språk, og forstå og delta i samfunnet på tvers av etniske skillelinjer.

Innvandrere er også forskjellige

Annerledesheten får et ansikt når en innvandrer trer inn i det norske samfunn. Innvandrere besitter noen fellestrekk enten innvandreren kommer fra forfølgelse, nød, krig eller ønsker utdanning og arbeid med gode leveforhold for seg selv og sine. Fellesutfordringer handler om at innvandrere må lære seg nytt språk, nye sosiale koder, nye vaner, samværsformer og skikker, innpasse sin kultur og religion, og bli fortrolig med arbeidslivets plikter og rettigheter. Det nevnte er viktige betingelser for å få tilgang til norske velferdsordninger og det norske utdanningssystemet. På den annen side er innvandrere like forskjellige som alle andre.

I sin kulturelle bagasje kan innvandrere ha med seg opplevelser og erfaringer med for eksempel trusler framsatt av øvrighetspersoner eller familiemedlemmer, vold, overgrep, krigshandlinger, og/eller tortur av psykisk og fysisk art, som kan føre til PTSD (posttraumatisk stress-syndrom). Årsaker kan være at innvandreren har stått under umenneskelig press i situasjoner de ikke har kontroll over eller har opplevelser som de ikke har fått bearbeidet. PTSD fører ikke alltid til psykisk krise, da studier har avdekket stor styrke hos migrasjonsfamilier, når et familiemedlem har vært akutt-kritisk syk og innlagt på sykehus. Familiers migrasjonshistorie kan ha bidratt til at innvandrere er godt forberedt til å mestre krise ved sykdom og lidelse (Høye & Severinsson, 2010).

Dobbelt- eller trippelstress

Uventet akutt-kritisk sykdom kan utløse ulike former for traumatisk stress- og krisereaksjoner på grunn av usikkerhet om framtida og om en vil overleve. Det vil gjelde både den som er pasient og for familien. Når en person med innvandrerbakgrunn kommer i en situasjon med sykdom og må kontakte sykepleiere og leger i kommune- eller spesialisthelsetjenesten, vil det kunne oppstå dobbelt- eller trippelstress. I tillegg til sykdomsutløst stress- og krisereaksjoner, og mulig PTSD, kan det oppstå migrasjonsstress, som vil kunne oppstå som følge av psykiske påkjenninger ved selve migrasjonen med oppløsning av familien, brudd med kjente leveformer og atskillelse fra tradisjonelle skikker.

En ytterlig belastning kan være akkulturasjonsstress, som kan komme av den belastningen som innvandrere møter når de skal tilpasse seg dagliglivet og sosiale koder i et nytt land, innlæring av et nytt språk, samt nye samværs- og omgangsformer. Hvis en i helsesammenheng knytter annerledeshet til opphopning av stressfremkallende faktorer, kan innvandrere bli utsatt for større belastning enn majoritetsbefolkningen i møte med helsevesenet. Belastningen kan ha sammenheng med annet morsmål enn norsk, en helseforståelse som ikke samsvarer med det vestlige biomedisinske syn, annen klesdrakt og andre hodeplagg, annen hudfarge, og andre ritualer og vaner.

En kan se liknende tendenser til stress hos sykepleiestudenter med migrasjonsbakgrunn, ved at de ofte bruker lengre tid på sin tre-årige bachelorutdanning enn etnisk norske studenter (Sajjad & Eriksen, 2015). På den annen side er det mange innvandrere som integreres uten stort besvær, uavhengig av årsaken til migrasjonen, og som kan ha mer forventete stress- og krisereaksjoner ved sykdom og lidelse i kontakt med norske helsetjeneste.

Negative sider ved annerledeshet

Ser en annerledeshet i et samfunns- og integreringsperspektiv er det stor fare for segregering, stigma og rasistisk underlegenhet, særlig der annerledeshet knyttes til innvandrerbefolkningen og økt global flyktningstrøm, hvor også Norge er mottakerland. De nevnte negative sider ved annerledeshet kan forsterkes av majoritetsbefolkningens og enkeltpersoners innstilling til innvandrere, og hvordan den fremmede blir verdsatt. En motkraft mot negative holdninger til innvandrere, som kan representere annerledeshet, er å styrke «det sosiale immunforsvar» og møte den fremmede med åpenhet, fordomsfrihet og likeverd slik Per Fugelli (2016) utlegger det: «Verdighet er å bli sett og godtatt som deg, med din gud, din hud, dine skikker, din væremåte.»

I alle situasjoner der sykepleiere møter personer som i pasientrollen er i sårbare posisjoner, inntar pasienten ofte en posisjon av «annerledeshet», uavhengig av kultur-etnisk opprinnelse. Det har sammenheng med at de som søker profesjonell omsorg og behandling sjelden vet utfallet av sykdom/lidelse, og at det følger stor grad av usikkerhet og manglende egenkontroll med situasjonen. Denne allmenne annerledesheten skyldes mest at personen som blir syk kommer ut av sine vante, faste dagsrutiner med uforutsigbarhet og underlegenhet. I overført betydning vil det derfor i enhver pasient-sykepleierkontakt være en viss grad av annerledeshet som skyldes asymmetrien i møtet og delvis tap av komfort for pasienten.

Ansiktet er av stor betydning

Enhver sykepleier-pasientkontakt er avhengig av åpen og direkte kommunikasjon for å kunne tolke hverandres verbale og nonverbale uttrykk. Ansiktet er av stor betydning når vi møter et annet menneske og skal danne oss et inntrykk av den andre. Emmanuel Levinas beskriver ansiktets funksjon når vi danner oss et bilde av den andre ved å bruke begrepet transcendens (Williams & Standish, 2016), forstått som at ansiktet danner to trekanter i mellommenneskelige møter.

Den første trekanten dannes av de organene vi oppfatter med, nemlig begge ørene nederst i trekanten, og øverst panne og nese. Den andre trekanten er de organene som vi oppfatter med og som vi uttrykker oss med, øverst begge øynene som danner de to øvre vinkelspisser og nederst munnen. En åpen dialog, ansikt til ansikt, med innvandrere med for eksempel muslimsk bakgrunn kan være utfordrende når den andre har burka eller nikab, som dekker deler av, eller hele, ansiktet. I debatten om ansiktsslør gir Unni Wikan (Lysberg, 2014) uttrykk for at i det offentlige rom må vi kunne identifisere hverandre, som innebærer at alle må kunne vise ansikt utenfor privatlivets arena. Følgelig kan det etter min oppfatning være gode grunner for å unngå bruk av nikab og burka i situasjoner der åpen dialog er av avgjørende betydning, som når sykepleiere møter pasienter og deres pårørende i helsevesenet.

Mest mulig fordomsfrie møter

Ut fra foregående utlegninger om mest mulig fordomsfrie møter med annerledeshet bør sykepleiere i møte med personer med en annen kultur-etnisk opprinnelse enn de selv måtte:

  • anvende dialogbasert kommunikasjon med respekt for den enkeltes verdier, kulturbakgrunn, religion og språk,
  • utvide sine kunnskaper om særskilte vaner, skikker, livssyn og samværsformer hos personer fra andre kulturer,
  • være innstilt på å bruke tid på informasjon, undervisning, rettledning og forhandlinger der en møter personer som har et annet syn enn en selv når det gjelder matvaner, religiøse ritualer, klesdrakt, hygiene, hva som gjør en syk og hva som helbreder.

Et fundamentalt grep sykepleiere kan anvende i møte med pasienter og pårørende med annen kultur-etnisk opprinnelse enn dem selv, for å avklare hva som er deres særegne ønsker og behov, er å følge sykepleieres egne råd når de hevder at: «det er bare å spørre» (Høye & Severinsson, 2008).

Hverdagsrasismen må bekjempes

Til spørsmålet «er det en risiko å være annerledes med en annen kulturbakgrunn» vil jeg hevde at som innvandrer i møte med norsk helsevesen, kan en være utsatt på grunn av fare for dobbelt- og/eller trippelstress. Annerledesheten kan i tillegg forsterkes ved de holdninger som finnes og de utsagn som kommer i det offentlige ordskifte om bestemte grupper innvandrere, slik vi har sett i omtale av muslimer og terror, som bygger opp under fremmedfrykt. «Farligheten» og annerledesheten vil uansett kunne oppstå hos alle som går inn i pasientrollen og det kan gjelde alle uavhengig av bakgrunn, opprinnelse, hudfarge, kjønn, språk, klesdrakt og hodeplagg. De faresignaler for fremmedgjøring i omtale og samhandling med andre mennesker som er beskrevet kan dempes og imøtegås ved at utøvende sykepleiere bistår hverandre med respektfull og verdig omtale av alle pasienter og deres familier. Sykepleiere som møter innvandrere bør heller lete etter den enkeltes vaner, normer og skikker for å kunne utøve personsentrert sykepleie, i stedet for å lete etter og etterlyse forskjeller.

Fugelli (2016) utlegger at de som er i faresonen i det norske folk med mulig sementering av annerledeshet er kvinner og menn som har Allah til gud. Muslimene får sin livskvalitet truet av stadig å møte utsagn om at de kommer til Norge for å ødelegge velferdsstaten og at de kan være farlige. Noe som ytterlig forsterker situasjonen er at det i Norge og Sverige er politiske partier som bygger opp under fremmedfrykt og til dels nedvurdering av minoritetsbefolkningen. Sykepleiere med humanistisk innstilling trengs som motvekt mot de nevnte tendenser til stigma av innvandrere ved å påvirke sine omgivelser for å styrke og opprettholde imøtekommende holdninger overfor nye landsmenn og -kvinner. Det kan skje i hverdagen, i møte med andre personer som sykepleiere omgås i egen familie, på jobb eller i skole og på fritida. I klartekst må hverdagsrasismen bekjempes og i dette arbeidet er hver enkelt den viktigste og beste aktøren.

Må respektere det enkelte menneske

Sykepleierens humanistiske og etiske verdigrunnlag forplikter sykepleiere til å respektere det enkelte menneskets liv og iboende verdighet. All sykepleiepraksis skal bygge på barmhjertighet, omsorg og respekt for menneskerettighetene. I kommuner og helseinstitusjoner må sykepleiere stå opp og være talspersoner når urett oppdages og støtende atferd kommer til uttrykk i omtale av, kontakt med og planlegging av sykepleie til personer med migrasjonsbakgrunn. På individnivå bør sykepleiere være ekstra lydhøre, varsomme og spørrende for å få tak i hver enkelt pasients spesielle anliggender, i betydningen hva er det som betyr mest for den enkelte og familien ved helsesvikt, lidelse og sykdom.

Samtidig må sykepleiere stille de samme krav til alle pasienter og brukere av helsetjenester uavhengig av kultur-etnisk bakgrunn. Å framsette klare forventninger til pasienter og deres familier gjelder særlig med tanke på å forstå og bli forstått på norsk, å bygge opp under selvbestemmelsesretten, å følge anbefalinger for å hindre smitte og plikten til å følge sykepleieforordninger og behandling, som vil støtte opp under livskvalitet og samfunnssikkerhet.

Referanser:

Eriksson, K. (2010). Det lidende menneske. København: Munksgaard.

Fugelli, P. (2016). Vaksinen: mot frykt, terror og rasisme. Oslo: Universitetsforlaget.

Høye, S. & Severinsson, E. (2008). Intensive care nurses' encounters with multicultural families in Norway: an exploratory study. Intensive & Critical Care Nursing. 24 (6): 338–348.

Høye, S. & Severinsson, E. (2010). Multicultural family members' experiences with nurses and the intensive care context: A hermeneutic study. Intensive & Critical Care Nursing. 26 (1): 24–32.

Larsen, B.K. (2015). Kaldere mot natten. Oslo: Cappelen Damm.

Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven). LOV-2015-12-11-97 fra 01.11.2016.

Lysberg, M. (2014, 22. juli). Vil forby ansiktsslør. Klassekampen, s. 9.

Røsvik, E. (2016, 31. juli). Steinfelds brutale oppgjør. Verdens Gang. Hentet 14.11.2016 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/steinfelds-brutale-oppgjoer/a/23750591/

Sajjad, T.A. & Eriksen, T.H. (2015). Kulturforskjeller i praksis. Perspektiver på det flerkulturelle Norge. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Statistisk sentralbyrå (2016). Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, 1. januar 2016.

Williams, E. & Standish, P. (2016). Sound not light: Levinas and the Elements of Thought. Educational Philosophy and Theory. 48 (4): Levinas and the Philosophy of Education.