Ulykken er din egen skyld

For to år siden sto jeg i bokhandelen med den nyutgitte boka "Lykkekoden"   i handa. På dette tidspunktet var familiens liv en ekstremtilværelse som handlet om å overleve. Vi visste at gutten vår, som hadde vært alvorlig syk i 15 år, snart skulle dø. Helt fra Mikkel var liten, gjorde vi alt for å redde ham – og oss selv. I tillegg til den medisinske behandlingen forsøkte vi alternative metoder. Dessuten leste jeg selvhjelpsbøker: Hvordan klare å stå i situasjonen? Jeg var desperat. Var det virkelig slik det sto beskrevet i noen av bøkene, at Mikkel kunne bli frisk hvis jeg bare tenkte positivt nok?

På omslaget av Lykkekoden var det et bilde av forfatteren, May-Bente Høiland-Lode, smilende i hvit bluse. Jeg begynte å lese forordet: ”Uansett hvilken situasjon du står i nå, er det mulig å skape positiv forandring. Jeg har i de siste årene delt mine øvelser og redskaper med mange hundre kursdeltakere, og de har virkelig skapt utrolige forandringer i sine liv (…) Vi trenger ofte bare gjøre små justeringer, så endres kursen, og vi havner et annet sted. Det er like magisk hver gang.”

I tillegg til boka, har forfatteren også publisert en video hun kaller "Bli lykkelig på 10 minutter."
Trenden i dag er at det bare er deg som er ansvarlig for din egen lykke: Du skal se mulighetene, tenke positivt, være en vinner i ditt eget liv.

Entusiasme og begeistring

Opp gjennom årene har jeg vært på en rekke motivasjonsforedrag. Noen av motivatorene er tidligere toppidrettsutøvere, andre av hjemkomne ekspedisjonsdeltakere. Noen har gått på en smell i livet, før de har kommet til hektene igjen. Nå vil alle sammen gi salen den rette oppskriften på suksess.

Jeg kan ennå høre ekkoet runge: entusiasme og begeistring! Ordene falt på et foredrag i Speilsalen på Grand Hotel, holdt av en motivator fra Olympiatoppen. Idrettslegen strødde rundt seg med navnene på kjendiser han hadde jobbet med. Det lød imponerende. Hva var innholdet? Bortsett fra de morsomme historiene, var det viktigste å finne vinnerfølelsen.

Jeg har liten grunn til å betvile Olympiatoppens resultater. Jeg har også stor tro på betydningen av tankens kraft. Det er heller ingenting galt med å få påfyll i hverdagen. Problemet starter når motivatorene, mentaltrenerne og coachene beveger seg fra idrett og næringsliv til mennesker i livskrise. Også i en akutt sykdomssituasjon skal du tenke som en toppidrettsutøver: Du skal vinne! Men er det virkelig slik at hvis du bare tenker positivt nok, så vil du bli frisk?

Hemmeligheten

I 2007 kom ei bok på norsk som skulle trone på toppen av bestselgerlistene: "The Secret - Hemmeligheten" av Rhonda Byrne. Hovedpåstanden er at våre tanker er «magnetiske», og vil materialisere seg i det virkelige liv. Boka lover simpelthen lykke, bare du er flink nok: «Begynn straks å rope til universet: 'Livet er så enkelt! Livet er så bra! Alle goder kommer til meg!'»

Boka gir konkrete råd om hvordan du skal bli frisk fra sykdom: «Sykdom kan ikke eksistere i en kropp som har harmoniske tanker. (…) Ufullkomne tanker er opphavet til alle menneskehetens lidelser, blant dem sykdom, fattigdom og manglende lykkefølelse.»

Hvis du derimot ikke lykkes med å oppnå suksess, er det din egen skyld – noe som uttales eksplisitt. Hvis vi skal følge denne teorien ­– hva da med de barna som blir født alvorlig syke? Er det deres egen skyld? Og hva med de barna som vokser opp i Syria?

Ikke positiv nok

For de fleste er det mye å hente i selvhjelpsteknikker i hverdagen: Du kan komme deg ut av offerrollen, dempe tanker om at «skjebnen» er ute etter deg, og øke troen på egne evner. Problemet oppstår når positiviteten blir en quick fix, en kjapp foundation man smører over sykdom og sår. Livet består av opp- og nedturer. I hvilken grad gir «prestasjonssamfunnet» også rom for nederlag?

For det er ikke alle syke som «vinner», selv om de bruker mentale teknikker. Eksempelvis Anne Kollbotn, som fikk brystkreft som 35-åring. Hun valgte å tenke så positivt som mulig. Det virket fantastisk: I fire år var hun symptomfri. Deretter kom sjokket: Kreften var tilbake, denne gangen med spredning. Hvordan kunne det skje? Hun beskriver det selv i en artikkel: «Til tross for at jeg hadde meditert og til tross for at alle forsøkene på positiv tenking. Min verden ble et kaos av dødstanker, slitenhet og en svær skyld: Jeg har ikke vært flink nok!» Baksida av selvhjelpstrenden er det dobbelte nederlaget. Anne Kollbotn døde i 2002, 45 år gammel.

Busi-mindful-ness

Jeg har brukt meditasjon i mange år selv, blant annet for å finne indre ro. Min erfaring er at daglig meditasjon kan – til en viss grad – ­gi lindring i en vanskelig situasjon. De siste årene har metoden mindfulness vært på alles lepper. Meditasjon handler imidlertid ikke om å oppnå suksess, men det motsatte: Ikke prøve å få noe annet til å skje enn å være akkurat der du er, akkurat nå.

I dag, noen år etter at mindfulness ble kjent i Norge, hagler uttrykket mot oss. Brått florerer det av ”eksperter” på området. Med mindfulness har de visstnok mestret det meste av nedturer i livet. Dessuten er de blitt enda mer effektive som ledere og ansatte. Paradokset er at selvhjelpslitteraturen, coachene og motivatorene er i ferd med å gjøre meditasjon – altså ingenting – om til business. Og igjen handler det om deg. Din stressreduksjon, din lykke, din evne til å sette fokus.

Mange av coachene viser til buddhismen som inspirasjon til deres metoder. Men buddhismen setter i liten grad fokus på jeg og meg. Buddhismen handler i vesentlig grad om relasjoner: Om hvordan vi kan oppøve medfølelse med andre, om empati og nestekjærlighet.

Elitisme

For fire år siden kom Erik Bertrand Larssen med boka «Bli best med mental trening». Det meste av innholdet i Betrands metode er kjent fra en rekke tidligere selvhjelpsbøker. Uansett kan de fleste ha mye å hente i slike teknikker. For egen del fattet jeg spesiell interesse for kapittelet "Å takle motgang": «Hvis du er forberedt på det verste, kan en tøff periode oppleves som en utfordring. Jo større helvete du opplever da, desto mer engasjert og motivert kan du faktisk bli.» Og: «Det er fullt mulig å lære seg å like motgang. Det er noe positivt i det ubehagelige, i det å kjempe. Det er i det rommet man viser karakter og styrke.»

Det er mulig Bertrand ikke har mennesker i virkelige kriser som målgruppe. Problemet er at motivatorer som ham stadig beveger seg inn på området. Ofte med en selvsikker tone, drodlende rundt en nedtur de selv har hatt, som de nå har lagt lykkelig bak seg. Vet virkelig mentaltreneren hva et «helvete» er? Noen ganger tenker jeg at han burde besøkt Rikshospitalets barneintensiv, der barn dør.

Jeg har to spørsmål: Har de selvlærte coachene den kompetansen som skal til for å veilede mennesker i alvorlig livskrise?

Og hva med de menneskene som ikke lykkes? Som kjemper mot sykdom og traumer, som prøver så godt de kan, men som likevel «taper». Som kjenner skammen over det dobbelte nederlaget. Hvor er rommet for at deres verdi som mennesker ikke er avhengige av prestasjon?

Det de kanskje hører rundt seg er billige utsagn fra Bertrands bøker, som «Det er bare å gunne på!» Gutse! Slå deg som en gorilla på kassa og si høyt: «I´m the Man!»

Vi trenger hverandre

Jeg savner et større fokus på relasjonell lykke: Den følelsen du får når du ligger på knærne, og andre kommer for å bry seg. For når alt kommer til alt, trenger vi hverandre. Vi trenger medmennesker som ser, som lytter, som er til stede.

Jeg anser meg for å være en viljesterk og utholdende kar. Og likevel, de siste fire årene av Mikkels liv var jeg svært nær ved ikke å greie det. Det som reddet meg, var støtten fra menneskene rundt meg – familie og helsearbeidere. De som ga noe spesielt av seg selv, langt ut over det som sto i jobbinstruksen deres, for en gutt og en familie som ikke kunne vinne den aller siste kampen.