Har pasientene dine barn?

Til barneansvarlige og sykepleiere som arbeider med pasienter som har barn:

Dere har mye av æren for at lovendringene i 2010 har ført til endringer i systemer og praksis for barn som er pårørende. Men noe har kommet litt skjevt av gårde, og vi er langt fra målet.

Det er konklusjonen i multisenterstudien  Barn som pårørende, som har vist at rettighetene ikke har blitt rutine.

Overtar oppgaver

Foreldre overvurderer ofte barnas livskvalitet og undervurderer belastingene de utsettes for. Både livskvalitet og belastninger blant barn som er pårørende bekreftes som vesentlig verre når foreldrene har psykiske problemer og rusproblemer. Barneansvarlige beskriver selv en praksis i mange klinikker med å overta oppgaver fra behandlerne. Kommunehelsetjenesten mangler egne rutiner, men rapporterer også om få henvendelser fra spesialisthelsetjenesten om å følge opp familier.

Barneansvarlige og «Gjøre det selv – syndromet 1»

Det har blitt utbredt i mange institusjoner å tilby barne- og familiesamtaler i spesialisthelsetjenesten når foreldre behandles for rus, psykiatri og alvorlig sykdom. Ofte gjennomfører ikke de nærmeste behandlerne disse selv, men overlater samtalene til barneansvarlige.

I verste fall kan barneansvarlige med en slik praksis opprettholde mangelen på bredt ansvar og pålitelige rutiner i systemet. Det er forståelig at barneansvarlige går opp veiene først ved å tilegne seg ferdigheter og erfaringer selv. I begynnelsen kan deres egen-innsats være nødvendig for å få i gang ny praksis og etablere faktiske tjenester til familiene. Men så må rollen som barneansvarlig vris til å ta system-ansvar, ikke overta hele jobben. Fortsatt kan det være rom for å tilby modell-læring for nybegynnere og støtte og hjelp til kolleger med vanskelige barne- og familiesamtaler.

Barneansvarlige og «Gjøre det selv – syndromet 2»

Noen barneansvarlige i spesialisthelsetjenesten har ikke sørget for rutinemessig informasjon til kommunehelsetjenesten for å sikre oppfølging over tid i hjemkommunen. Det burde som rutine sendes informasjon basert på foreldresamtykke til familiens fastlege og helsestasjon. Langt fra alle familier trenger aktive tiltak over tid, men det kan styrke en god årvåkenhet hvis det sikres at familiens belastninger er kjent lokalt.

Spesialisthelsetjenesten og de barneansvarlige har ansvar for å knytte tjenestenivåene sammen, ikke bare utvikle praksis i egen tjeneste. Det er nå forslag om at også kommunene skal ha barneansvarlige som kan bli naturlige samarbeidspartnere i dette.

Oppfølging over tid av hva som skjer i en familie bør være forankret nær hverdagen, i lokalmiljøet, ikke bare knyttet til forverringene som bringer foreldre innom spesialisthelsetjenesten. Foreldre ønsker ofte at skole og barnehage skal kontaktes og informeres, men det er sjeldnere at behandlere gjør det (Stavnes, Hagen, & Ruud, 2016).

Foreldreoppgaver og funksjonsdyktighet

Mange behandlere er redd for å miste tillit og samarbeidsrelasjon. Det er en ferdighet som må læres; å snakke med respekt og anerkjennelse om utfordringer som foreldre og hva barna kan oppleve. Fokuset bør være støtte til å styrke foreldrefungeringen – noe som kan være et motiverende og viktig behandlingsmål for den voksne selv. Et hovedaspekt ved sykdom er funksjons-svikt, og foreldrerollen er viktig og verdifull for de fleste foreldre. Spill på lag med de positive muligheten så lenge det er forsvarlig for barna. Praksis i dag oppleves klart positiv av mange, men like mange er avventende. Dette er ikke godt nok, og noen har opplevd det nye fokuset på barn som direkte belastende: En av tre i rustjenester, en av ti i andre fagområder (Ruud, 2015).

Voksnes idyllisering

«Multisenterstudien» har vist at både behandlere og foreldre idylliserer konsekvensene for barn. Tilbudet om å snakke med barna stanser ofte ved at pasienten ikke tror at barna merker noe i hverdagen. Det er dokumentert at det snakkes med barna i bare 30 prosent av familiene hvor det kunne vært aktuelt, men vi vet at ni av ti større barn reagerer på foreldreproblemer (Solantaus-Simula, Punamaki, & Beardslee, 2002), og kanskje noen færre av mindre barn.

Det er helt avgjørende å la barn selv få svare på hva de opplever – de voksne vet ofte lite om barnas opplevelse (Ruud, 2015). Behandlerne må lære seg hvordan foreldre kan motiveres positivt til å la noen snakke med barna også. Samtidig er det heller ikke grunn til å dramatisere barnas situasjon: De fleste av dem har det «godt nok» i et barneverns-perspektiv og kan hjelpes bra ved å styrke både foreldrefungeringen og barnas egen mestringsmulighet.

Mestringsgrupper og barne- og familie-samtaler i alle kommuner

Alle lokalsamfunn burde ha tilgang på forebyggende tiltak for pårørende barn og deres familier. Fokuserte barne- og familiesamtaler er egnet til å styrke både foreldrefungeringen, samspillet i familien og barnas forutsetninger. Hjelp for de voksnes problemer og foreldreutfordringer er også viktig for barna. Men barns egen mulighet til å forstå, ivareta seg selv og mestre vanskeligheter må også styrkes, og kapasiteten til det øker gjennom hele oppveksten. Dette er hovedformålet med fokuserte mestringsgrupper for barn og ungdom (for eksempel BAPP-grupper – som også inkluderer foreldrene) (Rimehaug, 2014). Det er lite realistisk å oppnå bedre mestringsferdigheter med rene aktivitets-grupper for barna.

Referanser:

Rimehaug, T. (2014). Forebygging for barn av foreldre med avhengighets- og psykiske problemer (BAPP). Retrieved from www.ntnu.no/rkbu/bapp

Ruud, T., Birkeland, B., Faugli, A., Hagen, K. A., Hellman, A., Hilsen, M. K., Ellen Katrine , . . . Weimand, B. M. (2015). Barn som pårørende - Resultater fra en multisenterstudie. Oslo.

Solantaus-Simula, T., Punamaki, R. L., & Beardslee, W. R. (2002). Children's responses to low parental mood. I: Balancing between active empathy, overinvolvement, indifference, and avoidance. Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry, 41(3), 278-286.

Stavnes, K., Hagen, K. A., & Ruud, T. (2016). Lov i praksis: Helsevesenets oppfølging av pasienters barn. Rus & Samfunn(02), 33-37.