Rusreformens ideologi

BEST PÅ AVSTAND: Vi bortviser ikke de narkomane av medlidenhet. Vi bortviser dem og bøtelegger dem fordi vi ikke vil se dem, skriver brukermedvirkeren ved RIO (Rusmisbrukernes interesseorganisasjon).

Rusreformen skulle ta oss ut av ideologi, øke kvalitet og gi bedre resultater for rusavhengige. Jeg vil vie spalten min i SPoR til å skrive om disse tre intensjonene. Ideologi først, skriver Kenneth Arctander Vatnbakk Johansen.

En artikkelserie i Aftenposten i 2001 vekket sympati for de narkomane. Rusreformen i 2004 fulgte helsereformen med liberalistiske overtoner og organisering. Slagordet fra sentrale politikere ble: «Fra plata til Rikshospitalet».

Platas praksis

I dag bortvises narkomane fra sentrum for å se narkomane ut, eller for å kunne virke som man kan komme til å gjøre noe kriminelt. Som for eksempel å kjøpe stoff. Høye bøter rekvireres for å overtrede muntlige bortvisningsvedtak uten klageadgang, eller for å bli tatt med en brukerdose innenfor angitte plasser. Vi har blitt mer repressive.

Ideologi virker

Filosofen Žižek hevder vi misoppfatter når vi er styrt av ideologi. Vi tror vi lever i post-ideologiske samfunn der kunnskap og pragmatisme dominerer. Den samme forestillingen lå bak rusreformen som skulle «tone ned ideologi» til fordel for kunnskap og kvalitet. Samfunnets oppgjør med ideologi må ses opp mot praksisen overfor den rusavhengige i samfunnet.

Et eksempel Žižek bruker for å forklare ideologi er «Starbucks». En del av pengene man betaler for en kaffe der går til en veldedig sak. Inkludert i prisen for varen, kjøper du deg fri fra skammen over forbruket. Jeg gjør noe bra = kapitalisme er bra. En sentral ideologisk funksjon ved kapitalismen.

I vesten så man seieren i Eurovision og den påfølgende hyllesten av Conchita Wurst som et symbol på vår frihet, likeverd og toleranse. I Russland så man dette som uttrykk for et pervertert Europa. Begge synspunktene er upresise, og det russiske er nok helt på trynet. Vi har vært fascinert av kvinner med skjegg i flere hundre år. På 1400-tallet finner man en viktig skjeggete kvinne: helgenen Liberata. Hun er helgen for kvinner som lider under undertrykkende menn, og har følgelig fått skjegg. Med begeistring har vi siden sett på kvinner med skjegg på «freakshows» mange ganger. Kan det ikke også være slik at vi nå kan se en skjeggete kvinne på en scene og samtidig føle at vi er med på noe stort, noe viktig, noe riktig? Noe som passer inn i vår ideologiske struktur? Er det slik at et begjær for den skjeggete kvinnen, personifisert som Conchita, maskeres av liberalistiske prinsipper? I så fall er dette ideologiens funksjon. En maskering av praksis.

Meningen bak sympatien

Conchita fikk meg til å tenke på om ikke samfunnets sympati for den narkomane følger et lignende mønster. I så fall vil side opp- og side ned i avisene med bilder av skitne negler som holder metadonflasker, byller, sår og injiseringer i skitne lysker, halspulsårer, akkompagnert med medynk for «de svakeste blant oss», fremstå litt annerledes. Fascineres vi av nedverdigelsen og elendigheten? Vi ser ikke «Pinlige sykdommer» på TV fordi vi er opptatt av sykdomslære. Vi begjærer (å se på) vaginale utslett.

Likeledes bortviser vi ikke de narkomane av medlidenhet. Vi bortviser dem og bøtelegger dem fordi vi ikke vil se dem, samtidig som vi vil se dem. De både sjenerer og pirrer oss. Best på avstand. Dette er en gruppe mennesker til utstilling – en gruppe mennesker til bortvisning. Vi vil ha den narkomane brettet ut i avisen; trygt på avstand i høyoppløst elendighet. Der er de og her er vi, med sympati. Reformen er med og konstituerer en ideologi gjennom å maskere undertrykking med en liberalistisk terminologi. Fra Plata til Rikshospitalet.

Saken står på trykk i siste utgave av tidsskriftet Psykisk helse og rus (1-2016), som utkom med Sykepleien 10. mars. Vil du lese flere saker innenfor ulike fagområder, finner du en oversikt over alle fagbladene på våre hjemmesider.