De usynlige pårørende

Rusomsorgen i Norge er langt fra god nok, og en av feltets­ svakeste sider er mangelen på involvering av brukerne­ selv.

I beste fall må de nøye seg med en klapp på hodet eller­ representasjon i råd og utvalg gjennom noen få brukerorganisasjoner. Selv er de aldri representert, og holdningen er at misbrukere verken er skikket til å ta beslutninger knyttet til egen hverdag eller å bidra til utforming av politikk.

Er snakk om titusener

Men det finnes en gruppe som involveres enda mindre enn brukerne, nemlig de pårørende. I praksis snakker vi om titusener av familiemedlemmer og nære venner som befinner seg tett på ruslidelser. En nasjonal brukerundersøkelse fra Kunnskapssenteret fra 2013 viste at 72 prosent av pasientene mente behandlerne ikke hadde samarbeidet tilstrekkelig godt med pårørende.

Håpløs kamp

I et intervju jeg gjorde for =Oslo i april 2008, fortalte Bente Eck om den håpløse kampen som pårørende. Hun har en sønn med ruslidelse, og innsatsen som pårørende har skapt problemer for både arbeidssituasjon og foreldrerolle.­ Hun var i full jobb ved NTNU i Trondheim, men har nå vært uføre­trygdet i flere år:

«Hjelpeapparatet svikter, og ofte motarbeides man direkte. Det mangler kompetanse, og det er for mye fokus på regler og konsekvenser. Jeg har skrevet klagebrev til LAR, fordi de manipulerte sønnen min til å skrive seg ut. De sier­ det var frivillig, men ofte er det bagateller som gjør at de blir kasta ut. Selv om rusomsorg er et av de vanskeligste politiske områdene, har fagbyråkratene i politikken mange dødsfall på samvittigheten. De går over lik og må byttes ut.»

Straffet sønnen

Hun hevder sønnen fikk svi for at hun torde komme med kritikk.­ «Vi kritiserte en institusjon, og da sønnen vår søkte re-inntak ble det full isfront. Jeg opplevde hersketeknikker på sitt verste, og hver gang vi prøvde å formidle hva vi mente burde gjøres,­ ble vår sønn kalt inn på teppet og fikk skikkelig kjeft. Slikt er helt forkastelig. Represalier er dessverre noe som flere opplever i sine møter med hjelpeapparatet. Når de behandler en ung narkoman med to aktive pårørende på denne måten, er det skremmende å tenke på hvordan de uten pårørende har det.»

Ecks sterke påstander betyr ikke at alle opplever det samme.­ Men det forteller noe om hvordan det kan oppleves ikke å bli tatt på alvor som pårørende.

Noen gode erfaringer

Det offentlige bør se nærmere på gode erfaringer fra arbeid landet rundt og lage nasjonale minste­krav for å inkludere familie og pårørende.

Selv om den overhengende nasjonale innsatsen for pårørende­ er altfor svak, finnes det unntak, behandlingssteder med egne programmer og rutiner for pårørendearbeid. Som ved Lade behandlingssenter, som har egen pårørendeansvarlig. Avdelingsleder Åse Prestvik poengterer selv at pårørendearbeid er et pionerarbeid: «Familieterapien har ikke så stor plass i psykiatri eller rusbehandling. Dette er et paradigmeskifte i rusbehandlinga. Det å trekke inn pårørende og familie gir en helt annen effekt enn det å kun behandle den rusavhengige.» (Adresseavisen, 20.12.2014). 

Gir mening

Utsagnet avslører en tragisk mangelvare. Pårørende sitter med viktig kunnskap og bør i likhet med brukere gis plass ved bordet i beslutningsprosesser og i råd og utvalg. Dernest må vi skape systemer som trekker de pårørende inn i forebyggende arbeid og i rehabilitering.

Selv om erfaringen som pårørende kan være smertefull, gir det mening å kunne bruke den til noe positivt gjennom å hjelpe andre. Derfor kan pårørende spille en nøkkelrolle i ettervernet, som kompetansepersoner, støttekontakter og ledd i det psykososiale apparatet rundt den rusavhengige.