Tempo Gigante

Legene drukner i papirarbeid – har ikke tid til pasientene, lød overskriften på en avisartikkel om fastleger forleden. Kort tid etter kunne en tv-kanal melde at sykehusleger har det så travelt at de ikke har tid til «mat, drikke og toalettbesøk». En lege ved Oslo universitets­sykehus ble sitert på at hun bruker ett og et halvt døgn på å hente­ seg inn igjen etter en av sine lange vakter.

Snarveier

Det går ikke særlig bedre for sykepleierne, den yrkesgruppen som kanskje jobber tettest opp til pasienten. I en undersøkelse som Aftenposten nylig fikk gjennomført, svarte­ flertallet (!) av sykepleierne i eldreomsorgen at de har for lite tid til hver bruker. De skulle gjerne brukt mer tid på å hjelpe­ de eldre under måltider, på toalettet eller på å ta institusjonsbeboerne med ut i frisk luft. Men tiden strekker ikke til. For å få unna jobben, tyr de ansatte til snarveier de neppe lærte om under­ utdanningen. Det fører til frustrasjon. De ble jo sykepleiere­ fordi de ville hjelpe mennesker og lindre pasientens fysiske og/eller psykiske plager. Så har de kommet til en hverdag der tempoet­ gjør at de må ignorere grunnleggende behov hos enkeltpasienter.

Da Sykepleien nylig intervjuet en forsker som etterlyste ­sykepleiere som kunne ta seg tid til å snakke med alvorlig syke­ pasienter om deres eksistensielle spørsmål, rant det over av oppgitte meldinger på Sykepleiens Facebook-side: Samtaler om eksistensielle spørsmål? Glem det! I en travel hverdag har vi ikke tid til sånt. Det får andre ta seg av, var budskapet.

Godt rykte

En aldri så liten trøst i all denne elendigheten er at pasientene selv overraskende nok er rimelig godt fornøyde­ med helsepersonellets innsats. Det viser bruker­undersøkelser. Pasienter liker dårlig å måtte vente en time på venteværelset og kjempe om fastlegens knappe tid. Men når de til slutt kommer fram, er de likevel fornøyd med henne.

I eldreomsorgen er de fleste brukere naturlig nok sterkt plaget av den store gjennomstrømmingen av helsepersonell i heimen og på sykehjemmet. Men i undersøkelser av bruker­tilfredshet skårer sykepleierne skyhøyt. Få yrkesgrupper kan i det hele tatt konkurrere med sykepleiernes popularitet. Pasienten vil bare ha flere av samme sorten: Ungdom med depresjoner eller bare med spørsmål om prevensjon «må bare ha» flere helsesøstre som hører på dem. Det trenges flere operasjonssykepleiere for å få unna køene. Og de som har sett de økende behovene som melder seg i landets sykehjem, skjønner at vi ikke kommer unna flere geriatriske sykepleiere.

Sykepleierne er altså ønsket og verdsatt. De er mer populære enn legene, og de får bra attest som varme, pasientnære­ personer. Likevel er sykepleiernes fortelling om seg selv forbausende­ ofte preget av nederlagsbetraktninger. I måling etter måling kommer det fram at de gjerne skulle gjort så mye mer, så mye bedre. Men enten er arbeidsdagen for kort, eller så er oppgavene­ for mange. I hvert fall er sykepleierne altfor få.

Relativt

Paradoksalt nok er forholdene i den norske helsetjenesten hakket bedre enn i mange land vi godt kan sammenlikne oss med. Svenske sykepleiere, som har krysset grensen i tusentall, oppgir at de opplever at de har betydelig mer tid til pasienten her enn de hadde hjemme i Sverige. Øst-Europeiske sykepleiere i Norge beskriver forholdene her som om vi allerede er i paradiset.

Men likevel er stress en faktor hos norske helsearbeidere som fortjener å bli tatt på største alvor. Når så mange oppgir at de opplever et urimelig høyt tidspress på jobben, står helsetjenesten i fare­ for å ha en bemanning som ikke yter optimalt. Forskning viser­ at stress overhodet ikke fremmer gode prestasjoner. Stress fører heller til dårlige prioriteringer i det daglige og virker negativt inn på arbeidsmiljøet. Koplet til den mye omtalte tidsklemma på hjemmebane, vil unyanserte krav om stadig høyere tempo i jobben bare forsterke den avmaktsfølelsen mange sliter med.

Kjerneverdi

Den store interessen blant sykepleiere for kurs i mindfulness, yoga og meditasjon for tiden er nok ikke helt tilfeldig. De opplever at tid til pasienten – yrkets kanskje viktigste kjerneverdi – er blitt strøket fra repertoaret på mange­ arbeidsplasser. Det har bidratt til at de føler seg fanget i og del av et system som tar uetiske beslutninger. I et slikt system er det ikke bare pasientene som er ofrene.

Å motarbeide stress og heise opp den faglige stoltheten til helsearbeidere er det første ledere i helsetjenesten burde ­prioritere. Dessverre svikter mange ledere på dette området, både toppledere og ledere på lavere nivåer. De er riktignok utstyrt med heftige visjoner om kvalitet og «pasienten i fokus». Men når det kommer til stykket er det logistikken som står mest i hodet på dem.

Da er det ikke annet å gjøre for sykepleiere enn å selv ta ansvaret for å utvikle strategier med sikte på å erobre tilbake tid som en kjerneverdi i all sykepleie. Dette høres motstrøms ut – og det er det også.

På Felgen

Her kan de kanskje hente litt inspirasjon fra Kjell Aukrusts herlige helnorske rollefigur Reodor Felgen i klassikeren «Flåklypa Grand Prix». Om vi, som et tankeeksperiment, hadde invitert sykkelreparatør Felgen til et avdelingsmøte der dere jobber, og hadde bedt ham om å komme med noen gode råd i det rotteracet dere føler at dere har havnet i, hadde han kanskje dratt opp en pedaldrevet Powerpoint-presentasjon med innebygd muskelavslappingsmodulator som inneholdt følgende punkter:

• Tenk selv! Det er ikke forbudt å utfordre sjefen.
• Vær kompromissløs på kvalitet. Det er tross alt derfor du har studert.
• Ikke vær redd for ukonvensjonelle løsninger! Det behøver ikke å se pent ut, bare det virker!
• Bruk bremsen om nødvendig. Klag og skriv avvik.
• Gi gjerne bunn gass, men husk hvor målet er.

barth.tholens@sykepleien.no