Mer enn en drittjobb

I dag er det blitt moderne å være utenfor komfortsonen. Men der medarbeidere i store konsern drar på helgeseminar for å teste seg selv i utfordrende situasjoner og lærer seg selv å kjenne, er dette hverdagen for sykepleiere og leger. Vår virkelighet er utenfor komfortsonen, og sterkt innenfor intimsonen.

Klokken er fire på morgenen. En av pasientene er svett, han har ligget hele natten med høy feber og trenger skift. Dette er vanlig med overvåkningspasienter - de svever mellom liv og død, og kroppen reagerer med å avgi mye kroppsvæsker. To kollegaer går inn og skifter på. Tre minutter senere blir det ringt i alarmen, de trenger hjelp.

I det jeg åpner døren smeller en umiskjennelig lukt i mot meg. Jeg fanger blikket til min kollega, og ser at hun er dekket av avføring. Pasienten nøs.

Det er ikke lett å få dette til å bli noe annet enn en drittjobb tenker du kanskje? Det tenker vi også av og til. Men så kommer vi på hvor viktig jobben vår er – for pasienter, for pårørende og for samfunnet. Og det vanskeligste i jobben vår er faktisk ikke å tåle kontakt med diverse kroppsvæsker, men noe mye mer utfordrende: å kommunisere med pasienten.

Slutter ikke når vakten er ferdig

Nattevakten er snart slutt. Men tro det eller ei, pasienter som er døende tar ikke hensyn til at det er rett før vaktskiftet. Da er det ikke slik at man som sykepleier går hjem kl. 7.30 selv om vakten slutter da. Fordi man vet at de pårørende som sitter i bil på veg til sykehuset, vil sitte igjen med en bedre opplevelse, dersom det er meg de treffer når de kommer. Fordi jeg satt der da de reiste kvelden før, og det var jeg som holdt hånden til mamma da hun døde.

Så da venter jeg, og trøster og klemmer. Uansett hvor utmattende dagene eller nettene føles der og da, kan man løfte seg på viktigheten av gleden, trøsten og tilstedeværelsen man representerer.

Takk for at du ikke dilla med meg

For noen år tilbake hadde jeg en ung kvinnelig pasient. Hun hadde forsøkt å ta livet sitt en rekke ganger. Hun var ensom, psykisk og fysisk syk, og ingen av de drømmene hun hadde hatt for sitt unge liv hadde gått i oppfyllelse. Jeg spurte henne hvorfor hun ville avslutte livet. Hun kikket på meg, himlet med øynene og sa. «Det er fordi jeg fikk sånn støttekontakt.»

Ordningen passet ikke for denne jenta. For henne ble det en utløsende faktor, fordi den bekreftet en mistanke om at selv noe så banalt som å skaffe seg en venn, var en umulig oppgave for henne.

Men da hun dro fra avdelingen vår sa hun takk. Ikke for maten, ikke for medisiner eller at hun hadde fått TV på rommet. Hun takket «Fordi du behandlet meg som vanlige folk, du dilla ikke med meg, livredd for å si meningen din sånn at jeg kunne bli lei meg å hoppe ut av nærmeste vindu, liksom».

Hun fortalte at hun opplever at mange ser på deg - men ser deg ikke, mange spør deg - men lurer egentlig ikke på hvordan du har det.

Vi er ikke gode nok

Det viktigste redskapet i kommunikasjon er faktisk å lytte. Men det å lytte til pasientene er ikke noe som har blitt praktisert så lenge i norsk helsevesen. Vi er fortsatt langt fra gode nok.

Jeg vil hevde at mange pasienter daglig går ut døren på et norsk sykehus med en opplevelse av at de egentlig ikke ble lyttet til. Som Per Fuglli så treffende sa det: «Det er vanskelig å sette pasienten i fokus, når man har satt seg selv der.»

Det som kalles «brukermedvirkning» betyr kort og godt at pasientene skal være en likeverdig part i behandlingen, slik at de er bedre rustet til å ivareta egen helse. Medvirkning er blant de heteste temaene innfor helsevesenet for tiden, og et viktig mål for helseminister Bent Høye (H). Her har han en jobb å gjøre.

Helsevesenets store problem

For dagens helsevesen har en stor brist, nemlig mangel på kunnskap om verbal og non-verbal kommunikasjon. Bristen har den konsekvensen at helsevesenet behandler folk i hjel og syr puter under armene på pasientene. Våre sykehus har store ressurser, og mulighetene til behandling er i dag nærmest uendelige. Da er faren for at pasienten blir pasifisert så absolutt tilstede.

Vi utreder i øst og vest, men overser at utfordringen ligger i å spille ballen mer over til pasienten. Noen må fortelle dem fra det øyeblikket de kommer innenfor døren på sykehuset at deres egen innsats utgjør en forskjell. Et sykehus skal ikke være en fabrikk der man bare fikser og sender folk ut igjen. Vi trenger aktive pasienter som også bidrar. Samtidig skal vi huske at det er den foran oss som er syk. Vi må ikke bruke vår profesjonelle makt til å umyndiggjøre pasienten.

Må tørre å være direkte

Undersøkelser viser at offentlig ansatte er mest fornøyde med jobben, og at vi opplever at jobben vår er nyttig fordi vi bidrar til samfunnet. For meg handler det også om at jeg kan utgjøre en forskjell for et annet menneske, at jeg kan forsøke å se den personen for det den er. Da jeg gir et bidrag til et av de fineste målene i vårt helsevesen.

Men jeg vil i tillegg bidra til at hele helsevesenet blir enda bedre. Og da tror jeg vi noen ganger må tørre å snakke sammen istedenfor å gi en pille. For kuren er bedre kommunikasjon, en ferdighet vi som jobber med pasienter nærmest automatisk påberoper oss å ha, men det stemmer så langt ifra. Vi må tørre å være direkte, tørre å gå innenfor intimsonen, tørre å få svar vi ikke er enige i.

Det er en sikker medisin, men hvem er villig til å skrive ut den resepten?

(Innlegget er også publisert på NRK Ytring)