fbpx Vårt hav, vår verden, vårt ansvar Hopp til hovedinnhold

Vårt hav, vår verden, vårt ansvar

Illustrasjon: Marie Rundereim
Det foregår en humanitær krise rett utenfor våre grenser. Men vi forholder oss ikke til den så lenge den ikke banker på vår dør.

Dette er et leserinnlegg. Innholdet gir uttrykk for forfatterens egne synspunkter og holdninger. Innlegg sendes til meninger@sykepleien.no. Les også veiledningen.

Det er nå flere dager siden det er blitt meldt ekstremvær i Norge. Etter at meteorologene oppdaget dette ordet, varsles det stadig vekk om at enten Lena, Mons eller Nina ankommer norskekysten med et brak. Det blir meldt regn og skred og ras, og med litt uflaks blir veien stengt. Snart ser vi en forblåst NRK-reporter med en hårete mikrofon som forsøker å intervjue en ordfører om hundreårsbølgen som muligens kan komme. Fra sofaen skjønner vi at tragedien er et faktum, før vi bytter til ski-VM.

Inflasjon

Hva som er ekstremt er naturligvis et spørsmål om hva vi ser etter. Tsunamien i Asia var ekstrem, og ødeleggelsene etter orkanen på Haiti var det, mens Hildes herjinger i Trøndelag i 2013 var mer diskutable. Én ting er sikkert: Hva som er en katastrofe, er alltid lettere å vurdere i ettertid enn i samtid. I dag er vi enige om at folkemordet i Rwanda var noe som samtiden burde ha grepet inn i tidligere. Men å vurdere hva det er som skjer i dag som krever akutt handling, det er mye vanskeligere. Her gjør ikke mediene det lettere for oss. De har allerede brukt opp sitt sterkeste vokabular på Nina og Krekar og Northug. Inflasjonen i ekstrem-begrepene gjør oss blind for det som virkelig teller.
Om jeg kunne komme med et forslag på hva som burde få deg opp av sofaen, så er det situasjonen ved Europas yttergrenser. Tenk deg følgende scenario: En dag ankommer det en fiskeskøyte til Vadsø, fylt til randen av fortvilte russere. De søker asyl i Norge, fordi livet på Kolahalvøya er blitt uutholdelig. Da vil vi ta dem godt imot. Russerne vil få utdelt ulltepper og mat, de vil bli intervjuet på Dagsrevyen og bli innlosjert i den lokale sportshallen.

Husly

Men neste dag kommer en ny fiskeskøyte, med to ganger så mange russere. De er forkomne etter den tøffe turen fra Murmansk eller Nikkel, og vil også bli tatt godt imot. Vi vil huske hvordan russerne hjalp oss under krigen, og vi vil skaffe dem helsetjenester og husly. Men så kommer det flere og flere, på mer og mer overfylte skip. Til slutt vil Finnmarkskysten bli invadert av mennesker som har brukt sine siste slanter på en farefull reise over Barentshavet, i håp om et bedre liv i et land som har råd til å gi dem det. Vil vi da snakke om en humanitær katastrofe? Ville vi, når gymsalene og forsvarsanlegg i Finnmark og Troms begynte å bli stappfulle, bedt andre land om hjelp?
Ja, det ville vi. Og det er nettopp det som skjer, akkurat nå. Ikke i havet vårt, riktignok, men havet rundt Europa. Som Finnmark i nord utgjør øya Sicilia Europas yttergrense i sør. I 2011 dukket de første papirløse migranter opp i sjøen der. Den første bølgen ble trolig utløst av den arabiske våren. Afrikanerne satte seg i små fartøy og tok sjansen på overfarten fra Libya. Avstanden er kortest derfra. De ble tatt godt imot av det italienske hjelpeapparatet. De aller første som asylsøkerne møtte, var sykepleiere og leger. De fikk god behandling.

Druknet

Men raskt kom situasjonen ut av kontroll. Mens omlag 60 000 migranter skyllet i land i 2011, økte tallet til 170 000 mennesker i 2014. Det tilsvarer hele befolkningen i Troms. Bare i julen kom flere tusen personer drivende mot den italienske kysten, mens menneskesmuglere hadde hoppet av rustholkene underveis. Flere hundre personer druknet på denne ferden i fjor, mange av dem kvinner og barn. De fløt i vannet og måtte plukkes opp av kystvakten. Italienerne viste en imponerende vilje til å ta imot alle, men som en siciliansk ordfører uttrykte det, er det en grense for alt: «Likhusene er overfylte. Nå er det ikke plass til flere.»
Men det vil ikke bli færre. Borgerkrigen i Syria har ført til en uendelig flyktningstrøm. De fleste havner i Libanon og Jordan, men en økende andel er å finne i de håpløse farkostene som krysser Middelhavet nesten hver dag. Italia har derfor desperat bedt andre europeiske land om hjelp, men foreløpig uten resultat. Norge er blant de landene som skjuler seg bak den såkalte Dublin-konvensjonen: Har migranter kommet til Italia først, skal asylsøknaden behandles der. Ædabæda.

Ni ganger flere

Mens Tyskland og Sverige har tatt imot svært mange asylsøkere hvert år, er Norges asylpolitikk blitt strengere. Sverige tar imot ni ganger så mange asylsøkere som Norge, og har de siste årene særlig prioritert flyktninger fra Syria. Våre naboer i øst ga i fjor over 10 000 personer permanent oppholdstillatelse i landet. Det er dobbelt så mange som de andre nordiske land til sammen. De 10 000 har også rett til å hente familiene sine til Sverige. I Norge møtte et forslag om å øke antallet kvoteflyktninger fra Syria fra 1000 til 5000 stillhet. Regjeringen mener vi maks klarer å integrere 1000 personer årlig. Asylsøkere som ikke har utsikter til å bli fullintegrert på normert tid i det norske samfunnet, kan tydeligvis bare forbli i flyktningleirene i Midtøsten, om vi skal følge regjeringens logikk her.

Det ekstreme

Flyktningproblematikken er kompleks. Det finnes ikke lette svar. En mulig løsning ville være å åpne for at migranter skal kunne søke om asyl hos oss fra der de er. Da ville de slippe å sende sine barn og gravide kvinner på en redselsfull ferd over havet. Men dette er norske myndigheter ikke så ivrige på. De vil helst holde verdens elendighet på en armlengdes avstand. 
De landene som tar imot flest asylsøkere, er gjerne også de som sliter mest med fremmedfiendtlige holdninger i egen befolkning. Det kan forlede noen til å hevde at vi bør unngå å ta imot for mange migranter fordi det vil kunne skape grobunn for rasisme. Det er en bakvendt argumentasjon. Hvis havet rundt oss er fullt av fortvilte mennesker, blir det ekstremt å late som om vi best kan hjelpe dem alle andre steder enn i Norge.


ILLUSTRASJON: Marie Rundereim

Inflasjonen i ekstrem-begrepene gjør oss blind for det som virkelig teller.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.