Jeg er sykepleier!

”Å være til stede når døden nærmer seg. Ydmykhet over å få lov til å gå det siste stykket av livets vei sammen med den gamle. Å få ivareta pasientens håp om å få treffe sin kjære ektefelle igjen.» Les Lena Jentoft Ladstein sitt Innspill «Jeg er sykepleier!»

Og jeg er like stolt av å være sykepleier i dag som den dagen jeg var ferdig utdannet, og det er endel år siden.

En tidlig morgen jeg satt og pressa i meg et par brødskiver, fulgte jeg litt med på «God morgen Norge» på fjernsynet. I den grad det går an å følge med på noe som helst når viserne på veggklokka skriker i mot deg at det fortsatt er natt. Det er mye rart programledere i fjernsynet kan holde på med på den ugudelige tida av døgnet. Men å smake på Champagne! Og attpåtil prestere å si at de har verdens beste jobb! Det er det tåpeligste jeg har hørt på lenge. En av disse Champagnene de smakte på hadde en prislapp i 1 000 kroners-klassen, men om de hadde smakt på en Champagne til over millionen, så hadde ikke det gjort sterkere inntrykk. For HVEM er det som har verdens beste jobb? HVEM er det som er glad for å slippe å drikke champagne i tidlige morgentimer, men som setter umåtelig pris på en rykende kopp svart kaffe eller tre før arbeidsdagen begynner? Jeg er nemlig SYKEPLEIER. Jeg JOBBER ikke bare som sykepleier, men jeg ER sykepleier! Og jeg er like stolt av å være sykepleier i dag som den dagen jeg var ferdig utdannet, og det er endel år siden. «Tydelig, modig og stolt». Det er sykepleierforbundet sitt motto. Det er så sant som det er sagt!

Sykepleierlønna kunne sikkert vært bedre med tanke på det ansvaret for liv og helse sykepleierne har, men sammenlignet med andre land tror jeg vi har det ganske bra. Er ikke Norge et av verdens rikeste land? Flere år på rad har Norge også blitt kåret til verdens beste land å bo i. Noe annet i den sammenheng som opptar meg er hvordan folk kan være kritiske til bistandsarbeid. De spør: «Hvorfor hjelper ikke vi våre egne først? De fattige, uføretrygdede og syke i blant oss?» Men som et av verdens rikeste land, hvis ikke vi kan hjelpe, hvem i huleste kan hjelpe da?

Jeg jobber med gamle mennesker. Mennesker i siste fase av livet. Det har alltid vært givende. Jeg har jobbet til alle døgnets tider, jeg har jobbet hverdager, helger og høytidsdager. Når andre har gått rundt i bunader og ropt « HURRA!» har jeg stått og mikset eggelikør til mine gamle venner. Når andre har sittet rundt bordet hjemme, mens julefred og pinnekjøttlukt har senket seg, har jeg forsøkt å lage en verdig julefeiring med most julemat, rød julebrus, kvalmestillende og smertestillende til mine gamle venner. Jeg har prøvd meg på andre hyller også, men «gammel kjærlighet ruster aldri».

I sykepleierutdanningen fokuseres det på hvordan sykepleiere skal dekke pasientens fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov. Sykepleieren må se hele mennesket. Bruke sitt kliniske blikk. Etterstrebe å ivareta pasientens verdighet. Bevare pasientens mestringsfølelse. Ivareta pasientens ressurser selv om de er minimale. Se mulighetene. Bevare håp. Selv om alt håp er ute. Slik omgivelsene ser det. Legekunstens far (Hippokrates) uttrykte dette med ordene: «Stundom helbrede, ofte lindre og alltid trøste.» Om vi ikke kommer i mål med helbredelse og ikke alltid lindring heller, så kan vi bruke oss selv som et viktig verktøy med både det vi sier og gjør. Eller kanskje vi verken skal si eller gjøre noe. Men bare være til stede. Med et trygt og fast blikk. Med varme og omsorgsfulle hender. Med et oppmuntrende og profesjonelt smil.

Det er ingen sak å ha med blide og medgjørlige pasienter å gjøre. Sykepleieren instruerer og pasienten adlyder. Alle er fornøyde. Men når pasienten VIL hjem. Han SKAL hjem. Samme hva du sier og gjør. Du har bare å komme deg av veien. Når pasienten ikke forstår hvorfor han skal bytte klær. Det går jo fortsatt an å skimte mønsteret på slipset? Og hva er all denne vaskinga god for? Og hva er alle disse knappene som puttes i munnen? Fy fasan!! Og når pasienten slår, sparker, biter, spytter, klorer, klyper, roper på hjelp og kaller deg med de frykteligste skjellsord. Hvem er det som føler seg mest hjelpesløs?

Å være til stede når døden nærmer seg. Med sine slitsomme symptomer. Eller å være til stede når døden er en venn med sitt stille nærvær. Holde en slapp hånd. Stryke en rynkete hud. Så skjør. Så tynn. Så myk. Høre pusten. Overfladisk, uregelmessig. Se en åpen munn. Se lukkede øyne. Kjenne en svak puls. Se en blålig hud. Se blodårene ligge rett under den skjøre huden. Se klær som er for store. Se blide barnefjes med tindrende øyne innrammet på veggene. Se svart-hvitt bilder av et ungt lykkelig par på sin store dag. For så lenge siden. Se noe av pasientens identitet i omgivelsene. Perlesmykke og en parfymeflaske på nattbordet. Bøker. Utført håndarbeid. Levd liv på veggene. Se slekt følge slekters gang. Se familie som sitter rundt senga og holde fast i siste rest av livet. Se sorg, lettelse og bekymringens skiftende stemninger i våte øyne. Være sykepleier. Være trygg. Være en klippe og en borg. Ha kontroll. Være profesjonell. Hente frem kunnskapen du har lært. Hente frem erfaringene du har fått i årenes løp. Lindre dødens symptomer. Svare på utfordrende spørsmål fra pårørende i sorg og fortvilelse. Men etterpå være liten. Sammen med kollegaer. Kjenne på savn og våte kinn. Puste. Senke skuldrene. Si farvel til både pasient og pårørende. Et kapittel er enda en gang avsluttet. Livet går ubønnhørlig videre. Heldigvis. Kjenne på takknemlighet. Stolthet. Over å ha kjent et unikt menneske. Ydmykhet over å få lov til å gå det siste stykket av livets vei sammen med den gamle. Å få ivareta pasientens håp om å få treffe sin kjære ektefelle igjen. Å få ivareta pasientens integritet ved å få be et lavmælt ”Fader vår» mens den gamle tar sine siste overfladiske åndedrag. Kjenne på hvor meningsfylt det er å få ha vært en del av livets epilog.

 «Det arbeidet som duger, er det som blir utført av dyktige hender, ledet av en klar hjerne og inspirert av et kjærlig hjerte;» Florence Nightingale.