fbpx Sykepleie til døende Hopp til hovedinnhold

Sykepleie til døende

Omsorg ved livets slutt utgjør i økende grad et betydelig moralsk stress blant sykepleiere. (Foto: Stock photos)
I verdens beste land overlates døende eldre til seg selv i sin største sårbarhet og avmakt.

Vi har visst det lenge, hørt fortellingene fra pårørende og kolleger, delt bekymringsmeldinger og avvik. Nå er det enda grundigere dokumentert i den viktige doktoravhandlingen til førsteamanuensis Jorunn Andrea Brænd ved Høgskolen i Sør-Trøndelag.

Døende mennesker i Trondheim er ikke ventet og velkommen, verken på St. Olav eller i sykehjem. Vi regner ikke med dem og sikrer derfor ikke tilstrekkelig kompetanse og sengeplasser nok for å følge mennesker til døden. I verdens beste land å bo i, med verdens beste helsevesen overlates døende mennesker til seg selv i sin største sårbarhet og avmakt. Dette er selve testen på våre velferdstjenester og bør opprøre mange.

Respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet er sykepleiens verdigrunnlag. Kjernen i sykepleierens profesjonsutøvelse er kompetent og profesjonell tilstedeværelse der liv og helse er utfordret. Omsorg ved livets slutt favner kjernen av vårt fag. Både norske retningslinjer og Internasjonale føringer understreker at det er Hospiceverdiene som skal danne fundamentet for omsorgen ved livets slutt. Sykepleieres yrkesetikk er identisk med disse verdiene. En av normene for verdig død er at ingen skal dø alene.

Men sykepleiefaget, sykepleieledelse og vår yrkesetikk har det trangt i dagens tjenester. Ansatte står i en skvis mellom lojalitet (les lydighet) til arbeidsgivers systemkrav og egen profesjonsetikk. Det er dessverre ofte for krevende å sette yrkesetikken først. Vi er kjent med sykepleieledere som må bruke mesteparten av sin tid på «å bli kvitt» pasienter. Tiden og kompetansen til etiske diskurser er sterkt begrenset. Sykepleiere er sterkt motivert for, og jobber godt med omsorg ved livets slutt der det er mulig, men rapporterer i tiltagende grad betydelig moralsk stress. Det store antallet avvik viser at sykepleiere er satt på prøve i møtet mellom egen profesjonsetikk og organiseringen av dagens helsevesen.

Samhandlingsreformen med dens markedsideologi og begrenset tverrfaglighet danner profesjonsspenninger og hemmer sykepleiens helhetlige verdighetsarbeid. Konsekvensen blir stadig avmakt, skam og avvik.

Ensidig fokus på effektivitet og økonomi, omfattende reduksjon av sengeplasser, mangel på tilstedeværende hverdagsledelse og marginalisert bemanning skaper stadig uverdige situasjoner og komplekse etiske dilemma.

Adresseavisen har omtalt store avvik knyttet til utskriving av pasienter fra St. Olavs Hospital til Trondheim kommune. Det er rystende lesning, og vi vet at sykepleiere oftest er involvert i beslutningsprosessene. En av de viktigste svar på disse problemene må være at sykepleiernes handlingsrom og faglige muligheter granskes. Sykehus og kommuner må sikre faglig robuste arbeidsmiljø hvor det settes stort fokus på sykepleieledelse på alle nivå, kompetanseutvikling, og rom for systematisk etisk bevisstgjøring og refleksjon. Bærekraftig omsorg ved livets slutt er ikke mulig uten kunnskapsbasert sykepleiefaglig praksis og plass nok til alle som trenger det.

En av normene for verdig død er at ingen skal dø alene.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.