– Skal alle få?

Direktør i Statens autorisasjonskontor, Anne Herseth Barlo, skriver at SAK gjerne blir fremstilt som vanskelige, hjerterå og utilregnelige og gjør vedtak som strider mot folks rettsoppfatning.

Sykepleien.no har skrevet flere artikler om personer som har studert sykepleie utenfor EU/EØS-området, og fått avslag. Her svarer Statens Autorisasjonskontor for Helsepersonell (SAK).

Det er lett å forestille seg fortvilelsen etter å ha kommet hjem til Norge med en sykepleiereksamen fra et vestlig land, i trygg forvissning om at alle varme hender blir mottatt med jubel og takk, for så å få utdanningen underkjent av norske myndigheter. Flere års pugging og tusenvis av studielånekroner rett i søpla!

Kanskje også å vite at en som kom tilbake med tilsvarende utdanning året før, fikk sin eksamen godkjent. Tilfeldig og urettferdig på toppen av det hele.

Det finnes de som opplever dette. Ikke mange, heldigvis, men for dem det gjelder er det selvsagt vanskelig. I 2013 ble det gitt 1.285 (6,2 %) avslag blant de 20.833 som søkte om autorisasjon til å jobbe i helsevesenet i Norge. I perioden 2008 – 2012 mottok vi totalt 101.331 søknader, og 6,3 % av disse fikk avslag på sin søknad. Vi har medfølelse med hver eneste en av dem. Vi kjenner detaljene i samtlige av disse sakene, for det er vi i Statens Autorisasjonskontor for Helsepersonell (SAK) som styrer tommelen. Det er vi som sier ja eller nei.

Derfor er det også vi i SAK som ofte får skurkerollen når mediene bretter ut enkelthistoriene. Disse sakene er jo takknemlige å kaste seg på, som paradokser, i et land som skriker etter flere hender i helsesektoren. SAK blir gjerne fremstilt som vanskelige, hjerterå og utilregnelige og gjør vedtak som strider mot folks rettsoppfatning. Også vi i SAK kunne blitt rystet av våre egne vedtak, om vi ikke visste bedre.

Vi som kjenner sakene inngående, vet at mange av disse medieoppslagene ikke alltid viser hele bildet. Vi ser at vesentlige faktaopplysninger som er sentrale årsaker til avslagene, ofte blir tilslørt eller utelatt, slike som nok ville balansert folks rettsoppfatning en god del.

Sykepleierutdanningene er sjelden statiske. Studenter kan velge sammensetning av fag og studieform alt etter hvor de studerer, men vektleggingen av de enkelte valgene varierer fra land til land. En sammensetning som gir høy score i for eksempel Australia eller USA, kan gi lavere sluttsum i Norge.

Vi kan selvsagt ikke kommentere enkeltsakene i media, men det er et faktum at flere kommer hjem til Norge med en sykepleieutdanning uten tilstrekkelig antall timer med relevante forelesninger og fag. De har gjerne hatt en stor grad av selvstudier og valgt suppleringsfag som for eksempel spinning, dans, yoga, svømming og piano. Respektfulle fag i seg selv, men ikke verdifulle nok for å oppnå sluttsummen som kreves for å bli autorisert som sykepleier i Norge.

Et annet faktum som ofte drukner i disse medieoppslagene, er at mer enn 93 prosent av avslagene som blir anket inn for det uavhengige klageorganet Statens Helsepersonellnemnd, blir opprettholdt. Dette burde være god nok dokumentasjon på at saksbehandlingen til SAK både er presis og korrekt.

Når to identiske utdanninger får ulikt utfall i SAK fra det ene året til det andre, så ser også vi at det kan virke underlig. Dette har skjedd og ført til flere SAK-kritiske medieoppslag. Vi skjønner at leserne kan bli opprørte av slikt, når mediene utelater forklaringen om at myndighetene har skjerpet godkjenningskravene i mellomtiden.

Norske myndigheter setter klare minimumskrav til hva helsefaglige utdanninger skal inneholde. Disse samsvarer med kravene i resten av EU/EØS. Folk flest vil nok synes det er betryggende at Norge krever en enhetlig og høy standard på utdanningen til dem som skal ha ansvarsfulle jobber i norsk helsevesen.

Vi i SAK synes det er like beklagelig hver gang en norsk utenlandsstudent som ønsker å gjøre en innsats i det norske helsevesenet, kommer til kort med sin utdanning. Men kravet til oss er å følge de regler og føringer våre overordnede myndigheter har bestemt. Motivet er alltid å ivareta tryggheten til det norske folk. Dette innebærer altså at vi en sjelden gang må si nei til noen, selv om de er norske statsborgere, har studert i vestlige land og finansiert utdanningen gjennom Lånekassen.

Når den første frustrasjonen over avslagene har lagt seg, innser nok de fleste at årsaken helst skyldes for dårlig research og kunnskap om de norske utdanningskravene før studiestart. I mange tilfeller ville bedre forberedelse og mer informasjon ført til andre valg, og ofte ville små justeringer gjort den store forskjellen.

Den siste tids mediefokus på disse sakene, kan forhåpentligvis føre til at fremtidens norske utenlandsstudenter setter seg grundigere inn i hvilke krav som til en hver tid gjelder for å få autorisasjon. Og at råd og veiledninger fra norske høgskoler, profesjonsorganisasjoner og ikke minst ANSA kan bli enda tydeligere. Kanskje må også Statens Lånekasse gjøre det enda klarere at lån fra dem ikke er ensbetydende med godkjent utdanning. SAK har ingen mulighet til å forhåndsgodkjenne en utdanning fra utlandet.

De som har fått utdanningen sin underkjent, må i dag ta hele utdanningen på nytt. I beste fall kan de få fritak fra fag de allerede har fått godkjent. Dette er opp til den enkelte høgskole å avgjøre.

I Sverige løses dette ved at studenten kun tar de nødvendige enkeltfagene som mangler for å få godkjent utdanningen. Dette er ikke mulig i Norge i dag, men vi i SAK støtter dem som tar til orde for en endring i den retning.

Inntil videre har vi de reglene vi har, og det er disse vi i SAK skal forholde oss til.

Det er selvsagt ikke hyggelig å få kjeft fordi vi må si nei til noen, men satt opp imot konsekvensene ved å slippe ukvalifiserte folk til i norsk helsevesen, er påpakningen en billig pris å betale.

Her kan du lese sakene som SAKs direktør viser til:

Bortkastet utdanning

Uforståelig avslag

Det jobbes med saken

Ber regjeringen rydde opp

Rydd opp!

Kan få autorisasjon i Sverige

SAK vil ikke innrømme feil

Sak har (nesten) alltid rett