I 2023 publiserte Nasjonalt senter for aldring og helse en ny fagprosedyre for diabetes i kommunale helse- og omsorgstjenester. To år senere hører jeg at mange ansatte i kommunehelsetjenesten fortsatt ikke kjenner til den. 

Hva kan være årsaken? Jeg tror det er fordi det ikke finnes systemer som sikrer at ny kunnskap faktisk når frem til dem som trenger den mest: De som jobber med pasienter og har ansvar for livsviktig behandling.

Ansatte mangler grunnleggende kunnskap om insulinbehandling

Jeg står på kjøkkenet og tenker tilbake på undervisningen om diabetes på fagdagen for ansatte i hjemmetjenesten i går. Jeg spør meg selv: Hva sitter vi egentlig igjen med?

Jeg kommer på en kommentar fra en deltaker: «Jeg visste ikke at insulin kunne settes nesten hvor som helst på kroppen.»

Det er en ærlig og viktig erkjennelse. Og det var ikke den eneste. Ingen hadde hørt om fagprosedyre for diabetes. Noen visste ikke at insulinbehandling ved diabetes type 1 er nødvendig livet ut, også i livets sluttfase. Flere hadde ikke hørt om at insulinpennen skal testes og nålen fylles før bruk. 

Helsepersonell etterspør praktisk og livsnødvendig kunnskap

Som fagkoordinator i diabetes har jeg jevnlig undervisning for helsepersonell, både sykepleiere, helsefagarbeidere og assistenter. Nylig ble deltakerne spurt hva de syntes de skulle vite mere om for å bli tryggere i jobben og gi best mulig behandling. Noen tok opp at de hadde lært at det finnes en enkel huskeregel for blodsukkernivåer. Noen svarte at insulinbehandling ved diabetes type 1 ikke skal avsluttes i livets sluttfase. Den nye fagprosedyren sier at «i terminal fase beholdes kun langtidsvirkende-/basalinsulin ofte i redusert dose for å oppnå glukosemål 5–14 mmol/L.»

Insulin er livsnødvendig behandling for pasienter med diabetes 1. Mangel på insulin fører til ubehag for pasienten med kvalme, oppkast og koma. Tidligere har insulin blitt vurdert som livsforlengende behandling. 

Dette sier noe om hvor langt det er mellom oppdaterte fagprosedyrer og faktisk praksis i kommunehelsetjenesten. Det alvorlige her er hvor mange som satt igjen med ny, grunnleggende kunnskap – en kunnskap som burde vært tatt i bruk for lenge siden.

Hva er det vi ikke vet, men burde vite?

Deltakernes erkjennelser er ærlige og viktige og skal ikke leses som kritikk av enkeltpersoner, mener jeg. Det er heller et varsko om «systemet». Vi må gjøre det enklere å holde seg oppdatert. Vi må gjøre det til en del av arbeidshverdagen. Og vi må tørre å spørre: Hva er det vi ikke vet, men burde vite?

For vi snakker ofte om hva pasienter med diabetes bør vite. Men kanskje burde vi snu spørsmålet: Hva trenger helsepersonell i hjemmetjenesten å vite for å gi trygg og riktig behandling?

Her er en oppsummering over hva deltakerne fra undervisningen om diabetes ønsket de visste mer om:

• Ulike stikksteder: Ønske om å lære mer om hvor på kroppen insulin kan settes.
• Kurs og oppdateringer: Flere ønsker å ta det nye e-læringskurset og holde seg oppdatert gjennom kurs og bruk av Felleskatalogen.
• Blodsukkerovervåking: Bedre overvåkning av blodsukker og forståelse av blodsukkerkurver.
• Pasientinformasjon: Forbedre informasjonen som gis til pasienter slik at de forstår mer om sin egen sykdom.
• Praktiske ferdigheter: For eksempel teste insulinpennen før bruk.
• Samarbeid og kommunikasjon: Bedre samarbeid med kollegaer og leger samt gi informasjon videre til brukere og pårørende.
• Personlig kunnskap: Ønske om å lære mer om forskjellige insulintyper, medisiner og kosthold.
• Terminalpleie: Fokus på diabetesbehandling i terminalpleie og gi informasjon til alle om dette.
• Observasjon og oppfølging: Bedre observasjon av symptomer og oppfølging av brukere med diabetes.
• Praktiske prosedyrer: Forbedre rutiner for insulinadministrasjon og blodsukkermåling.
• Pasientomsorg: Mer fokus på mat og aktivitet hos pasienter med diabetes samt involvere ektefelle/pårørende.

Utviklingssenter må sikre faglig oppdatering i arbeidshverdagen

Kurset jeg var med å arrangere, viste at helsepersonell ønsker å lære. De ønsker å jobbe kunnskapsbasert, stille spørsmål, reflektere over egen praksis og vite hva som er siste nytt innen ulike temaer de jobber med. De vil forstå blodsukkerkurver, mestre insulinpennen og vite hvordan de best støtter pasienter og pårørende. Men de trenger tid, muligheter og støtte til å gjøre det. Undervisning kan være en av flere metoder for å oppå dette. 

Som utviklingssenter har vi en viktig rolle i å videreformidle kompetanse og nyheter innen helse videre i systemet slik at helsepersonell i kommunehelsetjenesten kan gi riktig og trygg behandling. Men diabetes er bare et av hundrevis av temaer helsepersonell i kommunehelsetjenesten skal kunne noe om. 

Faglig oppdatering må derfor være en del av arbeidshverdagen og ikke et tillegg for de spesielt interesserte. Det er ikke nok å sende ut en lenke til et e-læringskurs eller håpe at noen leser Felleskatalogen på fritiden.