Sykepleierstudenter, husk å være påskrudd fra dag én

Å begynne på sykepleierstudiet er en milepæl. En drøm for mange, og det er et stort behov for dere som er fremtidens sykepleiere. Det er forventninger, håp og et sterkt ønske om å gjøre en forskjell i helsevesenet. For mange sykepleierstudenter kan overgangen til høyere utdanning være både krevende og til dels overveldende.

Fra første uke opplever studentene akademiske krav og forventninger. De møter et nytt læringsmiljø hvor selvstendighet og egenansvar er nøkkelen til suksess. Sykepleierstudenter må umiddelbart lære seg å navigere mellom pensum, forelesninger, læringsplattformer, timeplaner og praktiske øvelser. 

Det er en betydelig overgang fra den mer strukturerte opplæringen mange har vært vant til fra videregående skole, eller for de som ikke har vært studenter på noen år.

Å «studentere» handler om mer enn å studere

En student, som når dette leses er autorisert sykepleier, Marte Palleschitz, sier at studentene må lære seg å studentere. Hva legger hun i dette begrepet? Hun beskriver det slik: Det er ikke å studere, men å lære seg å være student i praksis. 

Et konkret eksempel på å studentere er bruk av læringsutbyttene i de ulike emnene, både teori og praksis. Studieplanen er studentenes arbeidsdokument. Å studentere er å sette seg i førersetet i sin egen utdanning slik at studentene garantert får en bedre opplevelse, lærer mer og har bedre kontroll over egen kompetanse. 

Å studentere går også ut på å klare å skille praksis fra person og klare å ta imot og reflekterte over tilbakemeldinger fra veiledere, lærere og medstudenter. Kanskje kan det å støtte andre studenter og øve seg på veiledning på den måten, bli en god investering for fremtidens kollegaer og veiledere? 

Studenter må involvere seg og ikke sitte passive og motta undervisning eller utebli fra undervisning. Og lærere og utdanningsinstitusjonen må ansvarliggjøre studentene fra første skoledag.

AFB er et tidlig faglig hinder

AFB (anatomi, fysiologi og biokjemi) er et av de første emnene sykepleierstudenter møter, og det er kjent for sin kompleksitet. Det er også et fag med høy strykprosent, noe som kan være en demotiverende faktor for mange. 

Å forstå kroppens strukturer og funksjoner er grunnleggende for de kommende emnene i studiet, men når strykprosenten er høy, kan det skape en tidlig følelse av nederlag blant studentene. Det er ikke nok å lese tidligere eksamensoppgaver for å bestå og forstå dette emnet.

Studieteknikk er nøkkelen til mestring

Gode studieteknikker er avgjørende for å lykkes i høyere utdanning. Studenter som etablerer gode vaner tidlig gjennom aktiv lesing, regelmessig repetisjon og gruppeundervisning, har større sannsynlighet for å klare seg godt gjennom studiet.

Det er viktig å tilpasse seg den akademiske kulturen ved høyskoler og universiteter. Det er ikke bare innholdet i pensum som er viktig, men også evnen til å organisere tiden sin, sette realistiske mål og søke hjelp når det trengs. Sykepleierstudenter må lære å balansere teori og praksis, noe som kan være utfordrende i seg selv. 

Støtteapparatet må styrkes – og brukes

Det er en klar oppfordring til utdanningsinstitusjoner om å gi bedre støtte og ressurser til nye sykepleierstudenter. Det kan inkludere introduksjonskurs i studieteknikk, workshops for stressmestring og veiledning for å bygge selvtillit og motivasjon. Ved å skape et støttende læringsmiljø, kan man redusere frykten for anatomi og andre utfordringer i studiet.

Studenter må delta på disse kursene og ikke velge det bort fordi det ikke er obligatorisk undervisning.

Å starte på sykepleierstudiet er en spennende, men en utfordrende reise. For å sikre at våre fremtidige sykepleiere lykkes, må vi sørge for å gi dem de nødvendige verktøyene og gi dem ansvar for egen læring. Det innebærer å styrke deres studieteknikker, gi dem den støtten de trenger og oppmuntre dem til å ta eierskap over sin egen læring. 

I samarbeid med studenter som forstår det å studentere, kan strykprosenten i AFB og frafall fra studiet reduseres, samt forme dyktige og selvsikre sykepleiere som er klare til å møte helsevesenets krav i fremtiden.