Streik er det eneste middelet vi har til å stå imot bulldosertaktikk i forhandlinger

I en alder av snart 50 år ble jeg for første gang tatt ut i streik. Min første tanke da jeg fikk streikevarselet, var «dette har jeg ikke tid til». Etter knappe tre dager gikk regjeringen inn med tvungen lønnsnemnd. Tross denne korte tiden i streik fikk jeg føle på mine egne holdninger til streik, og jeg har endret mening. 

Når jeg, som høyt utdannet og med sentrale styreposisjoner, har slike holdninger vil jeg tro det er mange med meg. Takket være god informasjon, inspirerende streike-oppstartsmøte og egeninitiert oppdatering ble jeg bevisst hvor viktig det er å streike. 

Det blir neppe siste gang det er aktuelt, og derfor er det viktig å øke den allmenne forståelsen og støtten for streik som lovlig kampmiddel. 

Er det virkelig nødvendig?

I mine mange år som sykepleier og anestesisykepleier har streik flere ganger vært aktuelt. Men før vi nådde så langt, gikk regjeringen inn med «tvungen lønnsnemnd», og streiken var avblåst før vi kom i gang. Tvungen lønnsnemnd er et middel regjeringen kan gripe inn med dersom «en arbeidskamp fører til fare for liv, helse eller sikkerhet eller medfører andre alvorlige samfunnskonsekvenser».

Streiken 2024 hadde, for min del, ingen umiddelbar fare for liv og helse. Som professor gikk tiden før streiken med til å avlyse konferanser, internasjonale og nasjonale forskermøter, samt å varsle master- og doktorgradsstudenter at jeg ville være utilgjengelig over uviss tid. 

For meg personlig innebar streiken opphopning av arbeid, noe som var årsaken til min spontane reaksjon på streikeuttaket. For studenter ville streiken bety avlyste eksamener og, for eksempel, at nyutdannede sykepleiere ville stå i fare for å ikke få sin autorisasjon på plass før sommerens jobb. Medieinnslag om slike forhold bygger nok opp under holdninger tilsvarende min egen: «Kan det være nødvendig?»

Bakgrunnen for årets streik

Streik er arbeidskamp og et lovlig kampmiddel under tariffoppgjørene som kan iverksettes når forhandlinger og mekling ikke har ført frem. Målet er å tvinge arbeidsgiver tilbake til forhandlingsbordet for å få en akseptabel løsning. 

Streik kan inntreffe i forbindelse med forhandlinger rundt tariffavtalen – «en avtale mellom en fagforening og/enten en arbeidsgiverforening, eller en enkelt arbeidsgiver om arbeids- og lønnsvilkår eller andre arbeidsforhold». I 2022 ble det fremforhandlet en ny tariffavtale med virkning til 30. april 2024. To år er svært kort tid i politisk sammenheng til å kunne si noe om effektene. Kravet fra staten var nå at denne avtalen skulle avsluttes. 

Streik er helt nødvendig

Ofte forbinder man streik med lønnskrav, noe som delvis også var tilfellet i årets streik med slagordet «Utdanning skal lønne seg – også i staten». En spesialsykepleier vil gå ned 100–150 000 kroner i årslønn uten kveld-/natt-/helgetillegg ved å begynne å jobbe ved et universitet eller en høyskole med ansvar for å utdanne nye spesialsykepleiere. 

Lønn må til for å rekruttere og beholde ansatte som kan sikre fremtidens ansatte. Jeg ble likevel først helt overbevist om at streik er nødvendig under appellen til Gro Lillebø (nestleder Norsk Sykepleierforbund) under streike-oppstartsmøte i Sarpsborg 3. juni. Her belyste hun hvordan staten brukte «bulldosertaktikk» i årets tariffoppgjør med å gå imot flertallet i partssamarbeidet. 

Partssamarbeidet er et samarbeid mellom organisasjoner som representerer arbeidsgivere, arbeidstakere og staten – og kalles også «den norske modellen». Den norske modellen bygger på et likeverdig partssamarbeid. Og som Gro sa: «Staten prøver nå å tvinge oss inn på en tariffavtale vi ikke vil ha. Dette er verken likeverdig eller partssamarbeid. Det er på tvers av hva den norske modellen representerer. Det er bulldosertaktikk». 

Hvilken retning velger regjeringen nå?

Etter kort tid gikk regjeringen først inn med tvungen lønnsnemnd mot Akademikerne og deretter mot Unio. Begrunnelsen var at streiken kunne få store samfunnsmessige konsekvenser. 

Det er nødvendig å stå imot en arbeidsgiver, her representert med staten og i praksis regjeringen, som gjennom sin håndtering av tariffoppgjøret, bryter med det den norske modellen representerer. Hvordan de velger å løse dette framover blir interessant å følge med på.

Streik har negative konsekvenser for dem som tas ut. Det har konsekvenser for tredjepart. Det har samfunnsmessige konsekvenser, og det kan true liv og helse. Men det er altså det eneste middelet arbeidstakere har for å stå imot «bulldosertaktikk» i forhandlinger.