Mitt yrkesvalg var en lykke

Jeg sitter på toget en torsdag ettermiddag. For de fleste en helt vanlig torsdag, for meg en noe uvanlig. En uvanlig hendelse på arbeid har sendt meg ut i sykemelding, og det har gått altfor lang tid uten den viktige samhandlingen med pasienter og kolleger. 

I min leiting etter noe meningsfullt å gjøre, har jeg funnet på å dra på veiledercafé med NSF faggruppe for veiledere i Oslo og Akershus. Faktum at den skulle avholdes i gamle Søsterhjemmet på Ullevål sykehus, og det var den utløsende faktor for prioriteringen. For på Søsterhjemmet gikk jeg mine første skritt i retning av det som skulle bli meningsbærende og livgivende på min videre livsvei – sykepleierstudiet på Ullevål sykepleierhøgskole.

Spennende og avskrekkende

18 år ung var jeg den gang, i 1988. Selvfølgelig så jeg meg selv som 18 år gammel. Faktum var at det kun var jeg og én til i min klasse som var så unge. Det visste jeg imidlertid ikke da jeg med hjelp av foreldrene mine forventningsfull installerte meg på hybelen i B-blokka bak Søsterhjemmet. Jeg hadde sommerfugler i magen og kjente på følelsen av frihet på vei ut av barndomshjemmet for første gang. 

Møtet med studiet var overveldende. Jeg kastet meg ut i fagene med liv og lyst, og alt engasjerte meg. En ny verden åpnet seg foran øynene mine. Ganske snart kom den første praksisperioden. Det var både spennende og litt avskrekkende.

Jeg har god tid før kafeen og velger derfor å gå fra Nationaltheatret til Ullevål. Selv om det er 33 år siden, husker jeg veien. Mens jeg rusler opp Pilestredet mot Bislett og Thereses gate, dukker minnene så livaktig opp. Minner om studiekamerater, felles fokus på å leve billig. Hvor vi handlet. Vennskap og sosialisering. Mye moro og en god del krevende og vanskelig. Vekst. 

Jeg hadde fylt 19

Søsterhjemmet ligger der og venter på meg på samme måte som det gjorde den gangen. Stort og iøynefallende, ærverdig og stolt. Siden jeg har god tid, rusler jeg en runde i området. Opp til B-blokka som er likedan. Innover på området, bort til brakkene som den gangen rommet barneavdelingen. 

Brakkene ligger der fortsatt. Jeg kan huske praksisperioden jeg hadde der. Det var andre praksisperiode på studiet, rett etter jul første år. Jeg hadde fylt 19. Motivasjonen for å bli sykepleier var nettopp å jobbe med barn. Men jeg ble vettskremt. De sterke inntrykkene av veldig syke barn og fortvilte foreldre kombinert med min usikkerhet og redsel for å gjøre feil, satte en stopper for noen karriere i den retning. 

Gode minner 

Litt lenger bort lå barselavdelingen. Der skulle alle studenter innom den gangen. Å, som vi gledet oss. Flere av mine medstudenter hadde som mål å bli jordmødre. Også denne praksisperioden opplevdes krevende for mange, og det å være med på fødsel var obligatorisk, selvfølgelig. Noen få ble jordmødre. De fleste nøyde seg med å være sykepleiere. 

Jeg husker gangene i Søsterhjemmet. Treningsposten i kjelleren. Det er akkurat likedan i dag. Til alt hell skal kafeen være i klasserommet vi hadde i tredje klasse. Det er god atmosfære der. Av tradisjonsbæring, kunnskap, trygghet og medmenneskelighet. Jeg puster det inn.

Tillit og varme

Søsterhjemmet framstår nesten som en portal for meg. En portal fra det uvisse, inn i håpet, til en meget meningsfull tilværelse. Meningsbærende for resten av livet. På vei ut tenker jeg på alle menneskene jeg har fått møte og hjelpe. Ufattelig mange øyeblikk av tillit og varme. Smerte, ja, både pasienters og egen. Også kollegers. Dog mestring i smertens landskap. Vekst og styrke. Utvikling til å bli en person jeg er både stolt av å være og glad i. Mitt yrkesvalg var en lykke. Å tenke tilbake på så mye rikdom er en stor glede. Så turen var vel verdt. På vei hjem føler jeg meg bedre.

Og ja, sykepleieryrket har vært krevende. Det har gitt meg masse å bearbeide. Jeg har måttet lære meg å reflektere på egen hånd. Tenke tanken ut. Papiret er en tålmodig venn, og det å kunne skrive har blitt en måte også å leve yrket på. Som garvet sykepleier har jeg behov for å formidle min erfaring. Takk for at du leser.