Hva gjør hjemmesykepleien når det ikke finnes faglige retningslinjer?

Hjemmesykepleien er en av de mest sammensatte helse- og omsorgstilbudene vi har i kommunehelsetjenesten. Sykepleierne står overfor en pasientgruppe som ofte har flere sykdommer på en gang, er eldre og skrøpelige.

Derfor øker sykepleiernes behov for sikker og pålitelig kunnskap for å definere og håndtere diverse problemstillinger i sitt ansikt-til-ansikt-møte med tjenestemottakeren.

Men hva gjør sykepleierne når det verken finnes faglige retningslinjer eller oppdaterte kunnskapsoppsummeringer på en problemstilling de står overfor i den kliniske hverdagen?

Umulig å dekke alle problemstillinger

I tråd med prinsippene i kunnskapsbasert praksis skal helsepersonell i utøvelsen av helsehjelp ta utgangspunkt i faglige retningslinjer i kombinasjon med erfaring og pasientens ønsker. Det er utarbeidet en rekke nasjonale retningslinjer og veiledere på flere områder, for eksempel om oppfølging av personer med demens, diabetes og store og sammensatte behov.

Selv om det finnes flere retningslinjer og veiledere, er det nærmest umulig å dekke alle problemstillinger og situasjoner som sykepleiere står overfor.

Selv om det ikke finnes retningslinjer eller tydelige kunnskapsoppsummeringer, må sykepleierne handle for å dekke pasientens umiddelbare behov for helse og omsorg. Det er særlig krevende i hjemmetjenesten når sykepleierne ofte er alene hos pasientene.

Helsehjelp basert på skjønn

Hvilke anbefalinger kan hjemmesykepleien lene seg på? Når en hjemmesykepleier ikke har nasjonale faglige retningslinjer, kunnskapsoppsummeringer eller lokale anbefalinger fra arbeidsstedet, er sykepleieren nødt til å oppsøke enkeltstudier.

Det er neppe realistisk å tro at hjemmesykepleieren har kapasitet, og kanskje tilstrekkelig kompetanse, til å gjøre mer omfattende systematiske søk etter forskningslitteratur, for så å kritisk vurdere funnene og deretter tilpasse kunnskapen til egen praksis. I disse tilfellene må helsehjelpen utøves med utgangspunkt i skjønnsbaserte vurderinger.

Kan skreddersy og individualisere oppdraget

Hvordan kan man foreta gode skjønnsbaserte vurderinger? En skjønnsbasert vurdering er en måte å tilnærme seg beslutninger der det ikke finnes noe fast standpunkt. Dette kan ses i lys av faglige forsvarlighetskrav i helsepersonelloven.

Vi kan ikke sette et sikkert innhold. Forståelsen av forsvarlig helsehjelp endrer seg over tid og påvirkes blant annet av kontekst og gjeldende profesjonsnormer. Derfor er det en fordel at helsepersonell er enig i beslutningene som tas – og oppnår faglig konsensus – når vi ikke har andre kunnskapskilder å lene oss på.

I påvente av systematiske oppsummeringer og faglige retningslinjer bruker hjemmesykepleiere sunn fornuft i sin kliniske hverdag. De kan utvikle regelmessige refleksjonsmøter og tverrfaglig samarbeid som gode arenaer for å samle erfaringskunnskap og utvikle godt funderte skjønnsvurderinger.

På bakgrunn av refleksjoner og erfaringsutveksling mellom kolleger kan hjemmesykepleien skreddersy og individualisere oppdraget i tiltaksplanen til pasientene.

Ansvaret bør deles med andre

Kan fagutviklingssykepleier ta ansvar for innhenting av oppdatert kunnskap? I hjemmesykepleien er det mange ansatte og ikke minst høy turnover. Ofte har hjemmesykepleieavdelingene utfordringer nok med å sikre at de ansatte har tilstrekkelig med oppdatert basiskunnskap, som for eksempel å ta gode vitale målinger.

En enkelt ansatt vil ikke ha kapasitet til å ha ansvaret for å sikre at de ansattes basiskunnskap er oppdatert. Ei heller til å sikre at de ansatte har kompetanse nok til å ta imot pasienter som til tider kan ha behov for kompliserte prosedyrer.

Hvis vi ønsker en bærekraftig hjemmesykepleie som jobber kunnskapsbasert, bør dette ansvaret kanskje deles med andre.

Kan fange opp situasjoner

Kan utdanningsinstitusjonene bidra til at relevant forskningslitteratur gir gode skjønnsvurderinger? Utdanningsinstitusjonene må komme tettere på utøvelsen av helsetjenesten i kommunen, deriblant hjemmesykepleie. En mulighet er å opprette kombinerte stillinger der den ansatte jobber delvis i kommunen og delvis i utdanningen.

En annen variant er gjennom såkalte brobyggerstillinger med doktorgradsstipendiater. Stipendiatens rolle kan være å identifisere faglige problemstillinger, gjennomføre systematisk innhenting av kunnskap og ta initiativ til forbedringstiltak i samarbeid med fagutviklingssykepleier, kolleger og brukere i hjemmetjenesten.

Gjennom brobyggerstillinger vil utdanningsinstitusjonen i større grad fange opp situasjonene der hjemmesykepleien mangler retningslinjer og veiledere – og fortløpende bidra med forskningslitteratur av god kvalitet.