Hva du bør og ikke bør gjøre i hjemmetjenesten
Som datter av en pleietrengende, har jeg vært vitne til slurv og kunnskapsløshet fra ansatte i hjemmetjenesten. Jeg har derfor skrevet 90 råd til helsepersonell, notert ned etter hvert som frustrasjonen har økt, skriver Torunn Sajjad.
Det er krevende å være ansatt i hjemmetjenesten og utføre tjenester overfor ulike personer, men nettopp at arbeidsoppgavene er i folks hjem, er viktig å huske på. Det er også krevende å motta hjelp fra mange ulike personer, utdannede som ufaglærte, og sjelden vite hvem som kommer ved neste besøk. At noen av de ansatte forstår lite norsk, gjør at det kan være vanskelig å kommunisere med den som en hjelper. Felles språk er en forutsetning for god kommunikasjon.
Jeg mener at et konstruktivt og godt samspill mellom de som jobber i hjemmetjenesten og de som mottar hjelp, er helt avgjørende for en faglig og etisk god og forsvarlig tjeneste.
Glemmer oppgaver
Min erfaring som pårørende, er at det hjelper mye for den hjelpetrengende og pårørendes livskvalitet om samarbeidet med hjemmetjenesten er best mulig. Det er krevende å ha en forelder som ikke er selvhjulpen, og stadig oppleve at man i tillegg til å hjelpe sin forelder, stadig må følge opp hvordan et stort antall personer med ulike faglige og personlige forutsetninger og etiske standarder utfører de oppgavene de skal gjøre. Eller noen ganger glemmer at de skulle ha gjort. Eller noen ganger ikke vil utføre.
Det siste punktet forundrer meg mest, fordi det delvis også går ut over den neste som kommer på jobb når en kollega ikke gjør det han eller hun skulle ha gjort. Forståelig er det bare når det oppstår en situasjon der den ansatte må løpe før jobben er gjort.
90 råd fra meg
Listen med 90 råd om hva ansatte i hjemmetjenesten bør og ikke bør gjøre ( se nederst), er laget på bakgrunn av private erfaringer med en kommunal hjemmetjeneste over flere år. Mitt søsken og jeg har helt fra vår forelder brått ble avhengig av hjelp til alt, delt på ansvaret med å følge opp. Hver uke planlegges med hensyn til besøk og alt vi må gjøre. Fem ganger i døgnet kommer hjemmetjenesten og hjelper til med det å stå opp og bli påkledd, sette seg ved frokostbordet og alle de andre måltidene før legging.
Nattevakten følger på dobesøk, fordi 12–13 timer til sengs er svært lenge. 15 timer eller mer mellom siste og første måltid er helt vanlig.
Det er mye hjelperne skal gjøre, selv om det er store forskjeller mellom hva de forskjellige faktisk hjelper til med. Det har nok også en betydning at vi barna har en vaktordning som gjør at vi daglig er innom, selv om det heter seg fra tjenestens side at vi ikke trenger det. Vi vil at vår forelder skal oppleve verdighet i alderdommen.
Vi kan ikke selv tenke oss å ha det samme livet som vi ser at kommunen tilbyr vår forelder. Vår forelder er nemlig et menneske med behov for mer enn vask, stell, mat og legging av profesjonelle som ikke alltid vet å håndtere det å være profesjonell. Ansatte i hjemmetjenesten som ikke vet hva det innebærer å smøre en brødskive eller forebygge fallulykker ved å tørke opp når det søles eller dusjes.
Hva om du var pleietrengende?
Lukk øynene og tenk på hva du selv må ha hjelp til om du ikke kan gjøre noe som helst på egen hånd. Se for deg at ingen i din omgangskrets kommer innom. Tenk at du må prioritere og prioritere vekk. At du må spise brødskiver som, når du ser dem, gjør deg kvalm, fem dager i uken. Når du sier hvordan du vil ha maten, blir du ikke hørt, selv om hjelperen generelt kan være hyggelig mot deg. De to andre dagene er brødskivene tilberedt slik at dine nærmeste får lyst til å spise sammen med deg. Det er bare det at du aldri kan vite når de som lager i stand maten slik, er på jobb.
Eller tenk om en av dine nærmeste plutselig ikke kan gjøre noe på egen hånd og i tillegg mister matlysten, ikke lenger kan delta i sosialt liv, ikke tørke seg bak etter dobesøk og dertil mister sine venner fordi de er like skrøpelige eller allerede døde. Et snev av glemskhet, logisk brist og depresjon kan også snike seg inn hverdagen, og din kjære er kanskje heller ikke konstant strålende fornøyd med tingenes tilstand når livet ikke lenger er slik det var. Du blir derfor det nærmeste muntrasjonsrådet, og husker ikke lenger sist du lo fra magen.
Pårørende må også handle og legge til rette for måltider, rydde, vaske og stelle klær.
Må rydde etter hjelperne
Det er vondt å være med i prosessen hvor funksjoner tapes, og timer hver kveld og helg går med til å legge til rette for at hjelperne skal kunne gjøre jobben sin. Det handler ikke først og fremst om at det er tungt å utføre oppgaver som vår kjære trenger at gjøres, selv om tiden som brukes gjerne kunne vært redusert. Det tyngste er å rydde opp etter de av hjelperne som ikke burde jobbet i tjenesten. De fleste er flinke, og vi takker for det, men det finnes de som utviser holdninger og handlinger ledere burde gjøre noe med. Det sliter.
Noen er også flinke, men likevel ubetenksomme og ikke klar over at deres handlinger kan ha utilsiktete konsekvenser. Lederes oppgaver er alltid å ta ansvar, ikke fraskrive seg dette når piller for eksempel faller i feil mage eller ikke blir gitt, men å følge opp de som trenger veiledning og opplæring. I tillegg kan det være nødvendig å si fra at noen ikke egner seg i en slik stilling. Det kan faktisk også være tilfellet med ledere.
Mye frustrasjon
De 90 rådene jeg har skrevet er bare et utvalg. De er skrevet inn etter hvert som frustrasjonene har økt, og etter utallige telefoner til en hjemmetjeneste hvor de fleste henvendelser har blitt tålmodig lyttet til. Likevel har ikke rutiner blitt merkbart endret eller generelle forbedringer blitt gjennomført, fordi det meste forstås som enkelthendelser. Dette handler ikke om at enkeltpersoner kan ha en dårlige dag, ha stort tidspress eller være ny eller likende, men om mønstre. Når blod og avføring flere ganger blandes med klær og sengetøy i en skittentøykurv, eller den samme personen dag etter dag står med armene i kryss og påstår at den gamle kan reise seg selv, tørke seg bak eller spise skiver som ser ut som grisemat, ses et mønster.
Når noen ikke kan skru opp en drikkekartong eller skjære opp maten for å kunne spise en mandag kveld, hjelper det lite at den som er på jobb får høre dette når det ikke er et system som sikrer at alle de andre også forstår dette og legger til rette for en varig endring. Det er nemlig slik at mange eldre ikke er sterke i klypa, har dårlige tenner og ikke kan spise hele karbonader eller brødskorper. Å forstå dette, og mye mer, handler om å lære underveis og av praktisk erfaring, som så kan anvendes i andre og likende situasjoner.
Rapporter finnes, og rapporter skrives og overgis også muntlig, men de repetitive handlingene og holdningene som den hjelpetrengende eller vi pårørende maser om hver eneste uke, forsetter fordi denne type tilbakemeldinger i liten grad tas med i et kontinuerlig forbedringsarbeid. Et arbeid som også kunne gavnet andre mottakere av hjelp og etaten som helhet. Det handler nemlig om hele tjenesten, og ikke enkeltansatte i tjenesten.
0 Kommentarer