Hopper vi bukk over pasientenes åndelige behov?

I helsevesenet er det travle dager. Vi hører om ansatte som løper bena av seg, blir utbrent av følelsen av å ikke strekke til og beboere som blir plassert foran en tv- skjerm dag ut og dag inn. Mange eldre er ensomme, multisyke og inaktive. Mye tyder på at de åndelige behovene blir forsømt.

Det handler om mye mer enn religion

Som helsepersonell skal vi gi helhetlig pleie og omsorg – det fysiske, psykiske, det sosiale og det åndelige. Levekårsundersøkelsen EU-SILC viser at vårt forhold til religion har endret seg, «Færre tviler, færre tror og flere tror ikke».

Våre eksistensielle og åndelige behov er noe mer enn religion. Glemmer vi pasientenes åndelige behov i en travel eldreomsorg fordi vi ikke har kompetanse på det religiøse?

Giske og Cone foreslår at åndelige behov handler om hva som gir livet gnist, mening, fred og indre ro. Og Hirsch og Røren definerer det som relasjonen til en selv, til andre, naturen, det kulturelle og til en høyere makt.

Sosiale, kulturelle og opplevelser i naturen er for mange stunder som gir mening, trøst og gnist i livet. I varierende grad er det del av pasientens identitet og ivaretakelse er nært knyttet til et så normalt liv som mulig.

Forståelse og medmenneskelighet

Forskningen til Edith Abelsen viser at sykepleiere opplever å ha best kompetanse i avdelingen, men påpeker også paradokset at det ikke er de som deltar i ivaretakelsen. I så fall må det være helsefagarbeidere eller assistentene som oftest møter pasientens uttrykk for åndelige behov.

Jeg tror ikke kompetansen på dette området handler bare om formell utdanning, men om forståelse og medmenneskelighet. Hvis pleieren vil vel og viser godhet for beboeren, skapes gjensidig tillit og trygghet.

Tillitsskapendetiltak og individuelle aktiviteter er viktige elementer i den åndelige omsorgen, og ansatte som ikke forstår viktigheten av dette, kan gjøre vondt verre for pasientene sine. Gylne øyeblikk gir varme og rom for å berøre det som er viktig for beboeren her og nå.

Hvis ordene ikke lenger er lette å få tak på, hjelper det mye å kjenne beboeren, hva som gir ro, glede, hvilken musikk som trøster eller om besøkshunden burde ligge litt i fanget. Kanskje gjør til og med den mekaniske katten nytten. Vi trenger kvalitetstid med hver og en for å ivareta de åndelige behovene.

Det handler om å se mennesket

Pasientrettighetsloven, verdighetsgarantien og kvalitetsforskriften påpeker blant annet pasientens rett til verdig alderdom med respekt for integriteten, egen livsførsel og et meningsfullt liv. Ved livsgledehjem settes kulturelle, åndelige og sosiale behov i system gjennom individuelle aktiviteter, og det tilrettelegges for at den enkelte beboer skal få leve sitt liv, livet ut.

Vår erfaring er at det er utrolig mange varierte aktiviteter som tilbys. Det er utrolig mange ansatte, pårørende og frivillige som stiller opp og bidrar til at beboere kan gå på konsert, besøke bondegården, kjøre motorsykkel, kaste søppel, male rekkverket eller kjenne regnet i fjeset. Det er ikke så store ting som skal til for å kjenne en gnist, et snev av håp eller mening i hverdagen på sykehjem.

Selv om funksjonsnivået endres, tilbyr de ansatte systematisk aktiviteter de vet beboeren setter pris på. De observere om det fortsatt gir mening og glede, eller om det er tid for å tilpasse aktiviteten slik at det kan gi glede en stund til.

Se for deg en fjellklatrer som ikke kan klatre, men kanskje vil prate om temaet, mannen som ønsker å sitte i solveggen på hytta en siste gang, eller damen som inderlig ønsker å fremdeles være til nytte. Den personsentrerte tilnærmingen handler om å virkelig se den enkelte sykehjemsbeboer, og det gjøres gjennom de åndelige behovene.