fbpx – Kjære helseminister, brukerne av helsetjenesten er klare. Er du? Hopp til hovedinnhold

– Kjære helseminister, brukerne av helsetjenesten er klare. Er du?

Bildet viser helseminister Ingvild Kjerkol
UTFORDRES: – Gevinstene kan bli store hvis vi i fellesskap makter å frigjøre potensialet. Så igjen, kjære helseminister, tar du utfordringen? spør Fangen, Lien, Oterholt og Tangene. Foto: Marit Fonn

– Pasienter og pårørende, brukere av dagens helsetjenester, er en uutnyttet ressurs. Vi ønsker å bidra til at helsetjenesten på best mulig måte kan møte dagens og fremtidens helseutfordringer, skriver innleggsforfatterne.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentenes holdning.

Et sted i Sverige finnes det en rundkjøring med fire avkjørsler. Ved en av dem er det satt opp et skilt hvor det står: «Ingenstands». Det er en avkjørsel uten en vei videre, altså mot ingen ting.

Avkjørselen er lik de andre tre, asfaltert og med korrekt veioppmerking, men istedenfor en vei videre finner man to STOP-skilt plassert i hver sin betongkloss. Har man laget en avkjørsel som det egentlig ikke var bruk for, eller gikk utbygger tom for penger?

Vi ønsker å stille de sammen spørsmålene til helsemyndighetene.

Ingen vei inn i systemet

Etter flere tiår med honnørbegrep som «pasienten i fokus» og «hva er viktig for deg?», kan vi vel si at brukermedvirkningen i helsetjenesten i dag er reell og at pasienter og pårørende gjennom sin deltakelse i ulike utvalg og fora faktisk gis mulighet til å påvirke helsetjenestens utvikling?

Til tross for store ambisjoner formulert i utallige helse- og sykehusplaner, strategier, lovverk og forskrifter, går utviklingen tregt. «Vi pasienter og pårørende skal være endringsagenter!», «Vi skal være likeverdig deltakere i utviklingen av morgendagens helsetjeneste!», «Sammen utvikler vi pasientens helsetjeneste!» er kjente omkved. Det er ikke de store ordene vi mangler, men som rundkjøringen et sted i Sverige  en vei videre.

For det finnes ingen vei inn i systemene. Det er ikke utviklet en metode for å nå målet om at brukerne skal bli en likeverdig aktør og en integrert del i utviklingen av helsetjenesten. Alle vi som er engasjert i dette arbeidet, vet at her er det en «missing link».

Derfor stopper det opp. De av oss som har kommet på innsiden og fått mulighet til å bidra og påvirke utviklingsarbeidet, har gjort det til tross for systemene og ikke på grunn av dem.

Gode tiltak og initiativ dør ut

Vi vet at det skjer mye bra på brukerfronten rundt omkring i landet. Universitet i Agder (UiA) tok nylig et initiativ til å samle representanter for noe av det beste som foregår av brukermedvirkning i Norge i dag. Målet med konferansen var å bidra til en bedre dialog mellom de ulike aktørene i feltet. Vi fikk bekreftet at ikke var det bare mange verdifulle tiltak og prosjekter i gang, men også at få av disse fikk mulighet til å utvikle seg videre.

Vi mener vi at vi trenger en overordnet strukturering av brukermedvirkningsarbeidet nasjonalt slik at vi kan synliggjøre de gode tiltakene vi i fellesskap bør utvikle videre. Slik det er nå, er det mange gode initiativ og tiltak som dør ut. Prosjekter settes i gang og drives av ildsjeler. Når ildsjelene brenner ut eller prosjektmidlene er brukt opp, tar ikke systemet noe ansvar.

Ville ikke en brukerutformet strategiplan, en felles tiltaksplan der målene i de store eksisterende nasjonale, regionale og lokale planene ble fulgt opp, hjulpet oss til å arbeide mer samlet?

Ville ikke det vært en måte å synliggjøre hva som skjer rundt omkring i landet og hva vi i fellesskap kunne arbeide for å videreutvikle og styrke?

Ville ikke det vært en hjelp for helsemyndighetene, spesialisthelsetjenesten, primærhelsetjenesten og øvrige aktører slik at disse også ser ulike løsninger og tiltak de kanskje ikke kjenner til i dag?

Vi kan finne gode løsninger

På Sørlandet sykehus HF (SSHF) har vi fått en unik mulighet. Her har ledelsen tatt initiativ til å igangsette et virksomhetsprogram «KOM-Kvalitet og modernisering – for et bærekraftig sykehus». Målet er å bidra til bedre pasienttilfredshet, bedre behandlingsresultater, mer effektiv ressursbruk og økt arbeidsglede.

Vi, en gruppe sammensatt av ulike brukerrepresentanter, har fått i oppdraget å samordne brukermedvirkningen og det frivillige arbeidet på SSHF. Nå kan vi spille direkte inn til sykehusledelsen hva vi mener de bør videreutvikle og styrke og hvilke grep de bør ta for å sette erfaringskunnskapen i system.

Vi vet at vi kan bidra til å finne gode løsninger og nye veier, men vi er avhengig av at noen låser opp døren og gir oss plass ved bordet, der hvor beslutningene blir tatt.

Det er her en engasjert og aktiv helseminister kan bidra til endring! Gevinstene kan bli store hvis vi i fellesskap makter å frigjøre potensialet som ligger her. Så igjen, kjære helseminister, tar du utfordringen?

Innlegget ble først publisert i Fædrelandsvennen.

– Det er en varslet katastrofe, så gjør noe!

Bildet viser Kjetil Næss ved sjøkanten
SYKEPLEIERMANGELEN: – Alle alarmer og sirener har for lengst gått, men i regjeringsbygningene må de sitte med store øreklokker, for det later ikke til at de hører noe som helst, skriver innleggsforfatteren (avbildet). Foto: Privat

– Jeg personlig er svært fornøyd med mitt møte med helsevesenet. Men det skyldes ikke helsevesenet som system, men kreftsykepleierne som løper beina av seg, skriver kreftpasient Kjetil Næss.

Det sies at vi har verdens beste helsevesen. Det er lett å være enig i det, men det finnes også store systemfeil som kanskje ikke ses så lett med det blotte øyet, om man ikke sitter på innsiden og kan fortelle om det.

Sykepleier Hedda Wisløff hadde en «rant» på Instagram tidligere i sommer, og jeg er hjertens enig med henne.

For hvorfor velger så mange sykepleiere å si opp for å være sikret sommerferie? Hvorfor vurderer så mange som sju av ti å slutte? Og hvor mange flere må bli sykemeldt av utbrenthet før ledelsen og våre politikere skjønner tegninga?

Det handler om arbeidsoppgaver

Et punkt jeg selv har lagt merke til over tid, er arbeidsoppgaver sykepleiere blir satt til å gjøre, men som de burde sluppet. Andre journalister har også sett dette.

– Arbeidsgiverne er nødt til å tenke litt annerledes for å beholde flere i stillingene. Det handler om ledelse og trivsel, men ikke minst om arbeidsoppgaver. Sykepleierne må kunne konsentrere seg om å være nær pasientene. Så må det bygges et stort nok lag til å ta seg av logistikk, renhold og oppgaver som kan løses av andre faggrupper, skrev en kollega i en Amedia-avis for få uker siden.

Innertier!

Og for å få helseministeren til kanskje å lytte til meg nå, tar jeg en Petter Northug som den han tok mot svenskekongen for noen år siden:

INGVILD KJERKOL: CAN YOU HEAR ME NOW?

Det er for høy arbeidsbelastning

For nå skal jeg fortelle litt om hvorfor dette er så ekstremt viktig. Særlig innen faget kreftbehandling. Og det er noe jeg, i all beskjedenhet, vet litt om etter å ha vært gjennom 31 strålebehandlinger og 12 cellegiftkurer i løpet av halvannet år, fordelt på sykehusene Radiumhospitalet, Kalnes sykehus og Kreftsenteret på Ullevål sykehus.

Jeg har under flere opphold på nevnte sykehus observert hvordan tingenes tilstand er, og den største overraskelsen er denne: Hvorfor er de aller fleste kreftsykepleiere så unge? Og da kommer naturligvis oppfølgingsspørsmålet: Hvorfor er det så mange som ikke orker å stå i jobben lenger enn noen få år?

Det korte svaret er: Altfor høy arbeidsbelastning. Noe også Norsk Sykepleierforbund og Sykepleien har satt fingeren på i en rekke artikler.

Ingen verdens ting skjer

Mitt ankepunkt oppe i alt dette, og hva som gjør at jeg er forbannet på våre politikere, er at ingen verdens ting skjer. Sykepleiermangelen er en varslet katastrofe. Alle alarmer og sirener har for lengst gått, men i regjeringsbygningene må de sitte med store øreklokker, for det later ikke til at de hører noe som helst.

For å bruke meg selv som eksempel på tingenes tilstand: Når man ikke bare får én, men to alvorlige kreftdiagnoser på kort tid, skjer det mye i hodet. Såpass mye at det skal svært lite til før man bukker under.

Min redning, som jeg skrev om i min forrige kronikk «Når alt er som mest ræva, kommer hun på sin hvite hest og redder meg», var et fantastisk knippe kreftsykepleiere som tok seg tid til å prate, støtte, trøste og vise en omsorg jeg ikke har opplevd maken til.

Ofte var det kun et kvarters samtale på rommet fra spesielt en av kreftsykepleierne som skulle til, så fikk jeg hodet over vannet igjen.

Vi mister livsforlengende samtaler

Det jeg dessverre også har registrert, er at disse svært viktige samtalene nå kan gå på bekostning av andre oppgaver som må utføres og som ikke har noe med utdanningen deres å gjøre. Så svar meg derfor på disse spørsmålene, Kjerkol:

– Hvorfor må kreftsykepleiere gå ned i kjelleren på sykehuset for å hente senger, når det finnes portører?

– Hvorfor må kreftsykepleiere vaske ut rom og senger, når det finnes renholdsarbeidere?

– Hvorfor står det en kreftsykepleier og steker egg og bacon til meg når det finnes kjøkkenpersonale?

Disse tre eksemplene kan bety at kreftpasienter mister en livsforlengende samtale den dagen, fordi kreftsykepleieren var opptatt med helt andre ting. Og det var vel ikke meningen, var det vel?

Og ikke bare lemp all skyld på sykehusledelsen. De tar ordre og signaler fra ditt departement. Og sist jeg sjekket var det politikerne som bevilget midler til sykehusene.

Kreftsykepleierne er viktige

Det må samtidig nevnes at jeg personlig er svært fornøyd med mitt møte med helsevesenet og min behandling. Men det skyldes ikke helsevesenet som system, men kreftsykepleierne som løper beina av seg. Dette skrev jeg også om i min forrige kronikk.

Til slutt vil jeg nevne at til høsten starter et nytt kull på universitetet med sykepleiere som skal ta videreutdanning og kanskje en mastergrad innen kreftsykepleie. Dit er jeg invitert for å holde et kort foredrag om meg selv og min situasjon. En oppgave jeg både gleder – og gruer – meg til.

Gleder; fordi det å bli kreftsykepleier krever både dedikasjon og et brennende ønske om å hjelpe mennesker som trolig har fått den verste diagnose de kan forestille seg. Å kunne fortelle disse nye studentene om hvor fantastisk jobb de vil gjøre i fremtiden og hvor mye de kommer til å bety for alvorlig syke pasienter.

Vi mangler 7000 sykepleiere

Jeg gruer meg til å holde foredraget for hva skal jeg si når de noen ganger må forsake en viktig samtale, fordi de måtte løpe i kjelleren for å hente en seng? Eller hva skal jeg si til noen som tar en mastergrad innen kreftsykepleie, men som må vaske både rom og toalett, og at de ikke kommer til å holde ut mer enn 4–6 år før de bukker under?

Hva mener du jeg skal fortelle dem, Kjerkol? Dere var flinke til å kritisere Bent Høye når Arbeiderpartiet satt i opposisjon. Nå er dere i regjering med deg, Kjerkol, som helseminister, og dere mangler fremdeles rundt 7000 sykepleiere.

Gjør noe!

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.