Mange ble omdisponert til grunnleggende sykepleie og håndlangerfunksjoner.

Et overvektsteam med ulike profesjonsutøvere ble satt sammen og bisto sykelig overvektige pasienter i spesialisthelsetjenesten.

De mener at de har høyest kompetanse innenfor kompetanseområdet «Verdibasert sykepleie». 

De trenger å være delaktig i behandlingen og må møtes med lydhørhet.

Samhandling mellom kommune- og spesialisthelsetjeneste er rangert øverst. Deretter kommer styrking av barnepalliasjon i kommunene og minoritetsspråklige.

Tilhørighet til et team, fleksibilitet og gode systemer i pårørendearbeidet gir motivasjon.

Informasjon om studiet bør handle mindre om omsorg, pleie og empati og mer om hvilken kompetanse og kunnskap man trenger som sykepleier.

Tidlig identifisering, stabilisering og transport kan bidra til færre kramper og kortere sykehusopphold for barn som har hatt oksygenmangel ved fødselen.

Bare 7 av 20 SKUV-ferdigheter ble praktisert regelmessig i relevante pasientsituasjoner i praksis.

Pasientene og deres pårørende fikk mindre angst og bekymring. Også helsepersonellet hadde positive erfaringer med den telemedisinske tjenesten.

Eiga oppfatning av å vere mindre fin fekk konsekvensar for livskvaliteten og livsutfaldinga. Det var langt mindre merksemd på risikoen for å utvikle fedme.

De vurderer selv at de har lite kunnskap og lav kompetanse om disse temaene.

Det finnes ikke en stor reserve av sykepleiere, viser denne studien. De aller fleste har relevante stillinger, selv om de ikke arbeider med direkte pasientkontakt. 

Sjukepleiarstudentar i praksis opplever at det er lite merksemd på pasientane sine ressursar og behov for åndeleg omsorg.

Kroppslige endringer etter kreftbehandling påvirker dagliglivet til kreftoverlevere. De har lært seg ulike måter å leve med disse utfordringene på.

De bør være oppmerksom på risikofaktorer som funksjonstap, ensomhet, rolleendringer og opplevelsen av å være en belastning.

Studentene forbedret sine ferdigheter i deeskalering og fikk økt mestringstrygghet i møte med aggressive pasienter.

Frivillig helse- og sosialpersonell er fortvilet over at en slik sårbar gruppe blir nektet nødvendig helsehjelp. Samtidig er det motiverende for dem å bidra til å endre systemet.

Intensivsykepleierne har ulik kunnskap og synes det er vanskelig å ta opp temaet med de pårørende når donoren må sendes videre til et donorsykehus.

De er uforberedt på eksistensielle spørsmål fra sine barn og vet ikke at helsepersonell har plikt til å bidra til at barna får informasjon om sykdommen.

De savnet tydelige retningslinjer og prosedyrer samt følte seg tvangsdigitalisert.

Dokumentasjon av smertevurdering, tiltaksplaner og informasjon fulgte ikke faglige nasjonale råd.

Det var ingen samanheng mellom totalskår for skrøpelegheit målt med Share-FI og kognitive testar.

Under pandemien fikk flere pårørende daglig tilgang til leger sammenliknet med før pandemien. Men sykepleierne var sjeldnere med på samtalene.