Sykepleieres evne til endring og omstilling ble satt på prøve da Norge og resten av verden sto overfor den omfattende covid-19-pandemien i 2020 (1). Over natten ble smittevern og pandemi hovedprioritet i helsetjenesten da Norge stengte ned 12. mars 2020. Pandemien førte til verdensomspennende endringer av sykepleieres arbeidsoppgaver, ansvarsområde og arbeidstid. Situasjonen bidro til utrygghet som følge av mangel på smittevernutstyr og usikkerhet om korrekt bruk av smittevernutstyr (2–5).

Som en av de største gruppene av helsepersonell var sykepleiernes innsats en viktig faktor for en vellykket pandemihåndtering. Forskning i 2020 som omhandlet sykepleiere og covid-19, stammet hovedsakelig fra Asia og USA.

De fleste studiene hadde søkelyset på sykepleiere «i front», det vil si de som jobber på intensivavdelinger eller andre avdelinger med covid-19-pasienter. Studiene poengterer at denne sykepleiergruppen på grunn av sin funksjon og ansvarsområde er sårbar for psykiske ettervirkninger etter belastningen. Behovet for veiledning er betydelig. Uroen for å smitte andre var fremtredende, og studiene påpekte blant annet viktigheten av trygg og faglig ledelse samt god tilgang på smittevernutstyr og personell (4, 6–9).

Forskning fra Wuhan i Kina peker også på den store psykiske påkjenningen sykepleiere har hatt i den første fasen av covid-19-pandemien (10). En annen studie fra Australia viser til at de psykiske påkjenningene har bidratt til at sykepleiere har vurdert å forlate sykepleieryrket (11).

I Norge er det publisert få studier av sykepleiere i kommunehelsetjenesten knyttet til covid-19-pandemien. I oktober 2020 publiserte forskningsstiftelsen Sintef på vegne av Norsk Sykepleierforbund (NSF) en undersøkelse av norske sykepleieres erfaringer i den første tiden av pandemien (1).

Sintef utførte en nasjonal kartlegging ved hjelp av en spørreskjemaundersøkelse til alle medlemmene i NSF. Over 35 000 medlemmer deltok. I tillegg intervjuet de 35 sykepleiere. Funn fra undersøkelsen viser at sykepleiere har arbeidet mer, på nye steder og med andre oppgaver, de har opplevd økt belastning på arbeidsplassen og hatt redusert jobbtilfredshet under pandemien.

Kirkevold og medarbeidere (12) har utført studier på smittevern på sykehjem i Norge under covid-19-pandemien. De fant blant annet at det var utfordringer med gjenbruk av smittevernutstyr, vanskelig håndtering av avstandsregler til pasientene og varierte rutiner for opplæring av smittevern til ansatte.

Mye av forskningen rundt covid-19 og sykepleiere i 2020 dreide seg fortrinnsvis om spesialisthelsetjenesten. Derfor var det et økt behov for å utforske hvilke erfaringer og opplevelser sykepleiere i kommunehelsetjenesten hadde med covid-19-pandemien.

Hensikten med studien

Hensikten med studien var å utforske sykepleieres erfaringer med omstilling i sykehjem og hjemmesykepleien under covid-19-pandemien. Vi undersøkte hvordan pandemien påvirket sykepleiernes endrede arbeidshverdag og håndtering av rutiner og arbeidsoppgaver.

Metode

Denne studien er basert på gruppeintervjuer der hensikten var å få frem hva slags erfaringer og synspunkter sykepleiere hadde som ansatt i kommunehelsetjenesten under covid-19-pandemien. Hensikten med gruppeintervjuene var å fremme diskusjon og refleksjon (13) og utvikle kunnskap om sykepleieres kollektive holdninger til og erfaringer med den endrede arbeidshverdagen under covid-19 (14).

Utvalg og intervjuer

To gruppeintervjuer ble utført i en kommune på Sørvestlandet med innbyggertall under 5000. Første intervju ble utført med seks deltakere i desember 2020 og andre intervju med fire deltakere i februar 2021.

Hensikten var å rekruttere deltakere fra flere kommuner, men fordi avdelingene hadde strenge smittevernregler, var det ikke mulig å gjennomføre verken intervju med hyppigere intervall eller intervju i andre kommuner.

Vi benyttet et strategisk utvalg av sykepleiere som hadde variert bakgrunn med tanke på arbeidserfaring, alder (13, 15) og arbeidssted. Førsteforfatteren sendte ut skriftlig invitasjon med informasjon til totalt 15 sykepleiere, noe som er en hensiktsmessig størrelse for et kvalitativt utvalg (16).

Av dem hadde ti stykker mulighet til å delta på intervjuene. Vi foretok et andregangsintervju for å utdype funn og oppnå metning. Intervjuene fant sted i et eget lokale nær sykehjemmet og varte i henholdsvis 90 og 75 minutter. Førsteforfatteren utførte intervjuene og benyttet en semistrukturert intervjuguide som utgangspunkt.

Vi utarbeidet intervjuguiden på bakgrunn av tidligere studier og førsteforfatterens arbeidserfaring i kommunehelsetjenesten i en tidlig fase av pandemien. Intervjuguiden ble ikke fulgt kronologisk, men den fungerte som et utgangspunkt for samtale. Spørsmålene som vi stilte deltakerne, handlet blant annet om hvordan de opplevde pandemien, samt hvilke endringer den har medført i rutiner for og kompetanse om smittevernberedskap.

Intervjuene ble tatt opp på lydbånd, og vi tok notater skriftlig underveis. Førsteforfatteren er spesialsykepleier som arbeider pasientrettet og med fagutvikling i samme kommune som deltakerne, og treffer deltakerne jevnlig i arbeidssammenheng.

Analyse

Analysen av gruppeintervjuene er basert på Malteruds systematiske tekstkondensering (17). Vi utførte den i fire trinn (se tabell 1). Vi leste det transkriberte materialet for å få et helhetsinntrykk og kunne utarbeide foreløpige temaer. Deretter ble de meningsbærende enhetene kategorisert i kodegrupper som dannet et utgangspunkt for kondensering. Kondensatet av tekstene dannet grunnlaget for temaer og undertemaer.

Da vi analyserte det transkriberte materialet, la vi særlig vekt på førsteforfatterens kjennskap til flere av intervjudeltakerne og mulig påvirkning på spørsmålsstillingen og utviklingen av temaer. For å skape nødvendig distanse til materialet hadde førsteforfatteren notert ned sin egen forståelse av situasjonen på deltakernes arbeidssted forut for intervjuene.

Hun hadde også utført litteraturgjennomgang på feltet og drøftet koding av materialet og utvikling av temaer med andreforfatteren. For å sikre funnenes pålitelighet drøftet vi eventuelle avvik eller alternative tolkninger til vi oppnådde konsensus.

Etikk

Norsk senter for forskningsdata (NSD), referansenummer 919371, godkjente studien og ga oss tillatelse til å innhente data i de to kommuneinstitusjonene. Deltakerne mottok informasjonsskriv om studien og signerte samtykkeskjema med mulighet for å trekke seg.

Deltakerne ble avidentifisert under transkripsjonen og ytterligere anonymisert i presentasjonen av resultatene. Vi bruker benevnelsen fokusgruppeintervjudeltaker (FG) med tilsvarende tall når vi viser til studiedeltakernes sitater.

Resultater

De ti deltakerne i studien var kvinner i alderen 26 til 55 år. De hadde gjennomsnittlig 14 års arbeidserfaring som sykepleiere. Seks av deltakerne arbeidet på sykehjem og fire i hjemmesykepleien. Hovedfunnene i studien kan deles inn i tre temaer: «Å være i kontinuerlig smitteberedskap», «Sykepleieres opplevelse av særskilt ansvar for å hindre smitte» og «Behov for struktur og informasjon i hverdagen».

Å være i kontinuerlig smitteberedskap

Da pandemien var et faktum og Norge stengte ned, ble det en stor omstilling for sykepleierne. Mangel på og sparing av smittevernutstyr i starten og streng deling i kohorter som skilte på hjemmesykepleien og sykehjem, sto i sterk kontrast til en hverdag med utstrakt samarbeid på tvers.

Hyppige endringer av retningslinjer og turnus som varte i en til to uker om gangen, skapte usikkerhet for sykepleierne. Men pandemisituasjonen førte også til et ønske om å bistå og være til hjelp i en alvorlig krise.

Uttrykk som «å brette opp ermene» og «hive seg rundt» ble brukt av flere sykepleiere da de beskrev den første tiden av nedstengingen. De fortalte om en stor vilje til å gi gode helsetjenester, men opplevde det som utfordrende at eldre, som den mest sårbare gruppen, fikk et redusert tilbud og mindre fysisk nærhet til andre mennesker enn tidligere.

De fleste opplevde at de var i kontinuerlig smitteberedskap i påvente av et mulig utbrudd.

Flere av sykepleierne fortalte at de følte seg usikre på å håndtere smitte og rutiner. De fleste opplevde at de var i kontinuerlig smitteberedskap i påvente av et mulig utbrudd. En deltaker uttrykte det slik: «Da vi først hørte om korona, hadde vi jo ikke smitte i kommunen. Det har vi jo ikke hatt så mye av. Men at vi hele tiden må tenke og gjøre oss klar hvis ting skjer. Ja, at vi hele tiden må rigge oss for en situasjon med smitte» (FG1, 40–45 år).

Utover i pandemiforløpet stabiliserte arbeidstidene seg for de fleste. Inndelinger av avdelinger ble oppretthold, og sykepleierne vente seg til endrede arbeidsforhold og måter å jobbe på. Sykepleierne lærte seg å leve med usikkerhet i hverdagen og håndtere en situasjon med kontinuerlig beredskap. Avstand til andre og generelle smitterutiner ble innarbeidet, og sykepleierne reflekterte over hvor raskt de tilpasset seg en ny arbeidshverdag.

Sykepleieres opplevelse av særskilt ansvarfor å hindre smitte

Deltakerne beskrev at de oppfattet at deres funksjon som sykepleiere innvirket på hvordan smittehåndteringen på arbeidsplassen ble utført, særlig på kvelder og i helger da de ofte var den eneste sykepleieren på avdelingen.

Flere påpekte at ansvaret de hadde til vanlig, ble forsterket i pandemiforløpet, og den ene sykepleierens håndtering av rutiner på kvelder og i helger ble sett på som gjeldende for alle medarbeiderne. De trakk også frem at andre ansatte hadde forventninger om at sykepleierne skulle ha kontroll over og kunnskap om det meste under pandemien.

Sykepleierne hadde som oftest ansvaret for pasientene som skulle isoleres, og måtte passe på at andre fulgte rutinene. For noen av deltakerne ble dette ansvaret tyngende, spesielt hvis de selv kjente seg usikre på retningslinjer og rutiner. Andre fant litteraturen de hadde behov for, i permene på avdelingen og ba de ansatte om i tillegg å lese selv.

Flere beskrev redselen for å bringe smitte til jobben som stor.

De fleste av deltakerne opplevde at de som sykepleiere også hadde et personlig ansvar privat. Flere beskrev redselen for å bringe smitte til jobben som stor. Sykepleierne ønsket ikke å bli beskyldt for å ha gjort noe som ikke var anbefalt, og som kunne føre til smittesituasjoner og i verste fall tap av menneskeliv. De var bevisst på hvor viktig deres funksjon som sykepleier var i samfunnet.

En deltaker beskrev det slik: «Det blir jo sånn belastning det også, for jeg kjenner jo på at jeg må holde meg frisk. Så det har gått på bekostning av alt mulig annet, at jeg har holdt meg i ro og ingen reising. Altså, du kutter ut det sosiale rundt deg for at du skal holde deg frisk for å være på jobb og ikke smitte pasientene du går til» (FG1, 45–50 år).

Kollegastøtte viste seg å ha betydning for at sykepleierne mestret ansvaret de hadde under pandemien. Flere ga uttrykk for at de hadde den beste støtten i hverandre, og at det var en «ring-en-venn-kultur» på arbeidsplassen. De beskrev at terskelen var lav for å kontakte hverandre når de hadde spørsmål om uklarheter.

De fleste hadde forståelse for at bemanningen var sårbar etter streng inndeling i kohorter for å redusere smittefaren. De kjente på et stort ansvar for ikke å belaste kolleger med sitt eget fravær.

Behov for struktur og informasjon i hverdagen

For at sykepleierne skulle kjenne seg trygge og ha følelsen av kontroll, var det viktig at endrede og nye retningslinjer ble oppdatert og gjort tilgjengelige. Deltakerne opplevde en varierende informasjonsflyt, noe dette sitatet tyder på: «Det er ganske mye du skal bla gjennom, og litt vanskelig å finne tilbake til. For noe er på pasientene, noe på pårørende, noe de har sendt SMS om, så er det rutiner for akutteamet, en lapp for hjemmesykepleien. Det er ganske mye forskjellig» (FG1, 35–40 år).

Mange av sykepleierne beskrev at det var utfordrende at andre yrkesgrupper ikke alltid fikk med seg all informasjon om endrede rutiner. Da kjente de på et ekstra ansvar for å påse riktig smittehåndtering for seg selv og kolleger på vakt. Særlig rutiner for besøkende ble hyppig endret og var vanskelige å holde styr på. Der det var tvil om retningslinjer, var det opp til sykepleieren å avgjøre.

Sykepleierne problematiserte det å bruke skjønn for å avklare retningslinjene, da alle vurderte dem ulikt. Denne utfordringen ble også eksemplifisert ved at de var usikker på bruk av for eksempel smittevernutstyr i stell, vurdering av avstand og definisjon av nærkontakt.

Sparing av smitteutstyr i starten av pandemien og følelsen av usikkerhet ved håndtering av pasienter med mistanke om covid-19 var også eksempler på situasjoner der sykepleierne hadde et ekstra stort behov for støtte og informasjon for å kjenne seg trygge.

Diskusjon

Hensikten med studien var å utforske sykepleieres erfaringer med omstilling i sykehjem og hjemmesykepleien under covid-19-pandemien. Hovedfunnene synliggjør at selv om sykepleiere som yrkesgruppe har bred erfaring med endringer og omstillinger, utfordret pandemisituasjonen opplevelsen av å være i smitteberedskap over tid og forsterket deres endringsvilje og pliktfølelse.

Funnene viser at sykepleierne har kapasitet til omfattende omstilling i en krise, men beredskap og smitteplan, nok informasjon og støtte fra ledelsen og kolleger har avgjørende betydning for hvordan de håndterer krisen.

Sykepleieres kapasitet i krise

Funnene viser at sykepleierne var villig til å omstille seg raskt når det gjaldt både arbeidstid, arbeidssted og andre arbeidsoppgaver. Beskrivelsen av å «brette opp ermene» samsvarer godt med Sintefs rapport om at det var en generell holdning som sykepleiere i Norge hadde i begynnelsen av pandemien (1).

Undersøkelsen viste at omtrent en tredel av sykepleierne i Norge hadde opplevd endret arbeidstid relatert til covid-19. Selv om pandemien førte til en omveltning i arbeidshverdagen, ser det ut til at sykepleierne i studien vår aksepterte og hadde forståelse for endringene og den usikkerheten de førte med seg. Forskning på influensa A (H1N1)-pandemien i 2009 viser også at sykepleiere i større grad aksepterer endret arbeidstid og merarbeid i en krisesituasjon (18).

Tilgang på smittevernutstyr når de trenger det, samt tilstrekkelig opplæring og øvelse er viktig for at sykepleiere skal håndtere situasjonen. Det har også vært avgjørende for at helsepersonell skal føle seg trygge i sammenliknbare situasjoner, slik som under ebolautbruddet i Sierra Leone i 2015 (19). Da var tilgangen på smittevernutstyr bedre og førte til betraktelig bedre sikkerhet for både pasienter og helsepersonell enn ved tidligere utbrudd i for eksempel Uganda (20).

Imidlertid viser vår studie at en slik radikal endring av arbeidsforhold over lengre tid også kan gi sykepleierne en følelse av å være i kontinuerlig beredskap i påvente av og i frykt for et mulig smitteutbrudd på arbeidsplassen.

De siste årene har sykepleierne i kommunehelsetjenesten fått utvidede og endrede oppgaver i takt med at stadig flere og sykere pasienter blir utskrevet fra spesialisthelsetjenesten (21, 22). I tillegg har mengden oppgaver som er overført til kommunehelsetjenesten, blitt ytterligere forsterket under covid-19-pandemien ved at sykehusene har prioritert sengeplasser til covid-19. (23).

Pandemien legger ytterligere press på sykepleiernes arbeidshverdag og mulighet for å utøve god sykepleie.

Det har bidratt til at kommunene i større grad enn før må tilby helsetjenester til de sykeste og mest sårbare pasientene. Våre funn kan ses i lys av endringene som har preget kommunehelsetjenesten de siste årene, der sykepleiere stadig tilpasser seg nye endringer og samtidig må tilby pasientene et godt helsetjenestetilbud (24). Det er derfor tydelig at pandemien legger ytterligere press på sykepleiernes arbeidshverdag og mulighet for å utøve god sykepleie.

Som yrkesgruppe tok sykepleierne ansvaret for å hindre smitte på arbeidsplassen og følte seg som rollemodeller for andre ansatte. Det lå en forventning om at sykepleieren skulle ha kontroll og regien på smittehåndtering og rutiner.

Sykepleiere har fått global anerkjennelse og spilt en nøkkelrolle i pandemien som den største gruppen av helsepersonell (25, 26), og deres kompetanse innen infeksjonsforebygging, kritisk pleie, palliativ pleie og folkehelse har avgjørende betydning for pasienters reelle tilbud (25).

Sykepleieres tilpasningsdyktighet og avgjørende helsekompetanse kan derfor ha bidratt til at de har hatt en naturlig faglig autoritet og tatt ansvar under pandemien.

Behov for oppfølging over tid

Under pandemien ble sykepleierne tillagt ekstra ansvar, spesielt på vakter det ikke var andre sykepleiere eller leder til stede. Det medførte at de automatisk opptrådte i en ledende funksjon overfor sine kolleger. Når de ikke følte seg fortrolig med ledelsesansvaret, var kollegastøtte fra andre sykepleiere viktig for å kunne håndtere oppgaven.

Tidligere studier viser også hvor viktig det er med støttende arbeidsmiljø og teamfølelse for å fremme deling av erfaring og kunnskap blant sykepleiere (27, 28), ikke minst som motivasjon for å håndtere krisesituasjoner (29).

Sykepleierne var avhengig av å forstå de ulike retningslinjene og rutinene for å føle seg trygge.

I intervjuene kom det tydelig frem at det var viktig med god og tilstrekkelig informasjon. Sykepleierne var avhengig av å forstå de ulike retningslinjene og rutinene for å føle seg trygge. Funn fra internasjonale studier om covid-19 og andre pandemier viser i denne sammenhengen at støtte fra ledelsen er viktig for at sykepleiere skal oppleve å ha kontroll (2, 3, 18–20).

Kirkevold og medarbeidere (12) viser også til at det var lite hensiktsmessig å overlate til det enkelte helsepersonellet å sette seg inn i smittehåndtering, og at obligatorisk opplæring var nødvendig. Andre studier viser at ledere som er sterkt til stede i krisesituasjoner, gir ansatte økt trygghet i å være «i felten» (30, 31).

I studien vår viste dette seg særlig aktuelt når det ikke var andre sykepleiere eller ledere på jobb, der den enkelte sykepleieren på vakt måtte ha eneansvaret for smittehåndteringen.

En kanadisk studie viser at etter utbrudd av sars i 2003 fikk helsepersonell negative langtidskonsekvenser som utbrenthet (32). Det mest overraskende i studien var at konsekvensene påvirket først og fremst helsepersonell som ikke arbeidet tett opp mot smittede. En mulig forklaring er at helsepersonell som er spesialutdannet til å være på intensivavdeling, har mer kunnskap og erfaring med tilsvarende situasjoner (32).

I lys av våre funn vil det være hensiktsmessig å høste erfaringer fra tidligere pandemier og utbrudd slik at institusjonsledelsen kan fange opp og forebygge uheldige konsekvenser av pandemien i kommunehelstjenesten. Et viktig tiltak i denne sammenhengen er å bruke erfarne sykepleiere aktivt i en støttefunksjon for mindre erfarne ansatte (31, 32).

Covid-19-pandemien har utvilsomt satt sykepleiere i kommunehelsetjenesten på prøve. Deres endringsvilje og pliktfølelse har trolig sammenheng med deres posisjon i helsetjenestens frontlinje, med stor bredde i ansvar og funksjon, men også med ansikt-til-ansikt-møter med enkeltpasienten (24).

Sykepleiere har vist at de har kapasitet til radikal omstilling, men at de er sårbare for konsekvensene av å være i beredskap over tid. Gode beredskapsrutiner, oppdaterte retningslinjer for smittehåndtering, sterk tilstedeværelse av ledere og støtte fra kolleger kan imidlertid være faktorer som har betydning for å forebygge uønskede langtidskonsekvenser av pandemien.

Styrker og svakheter ved studien

Førsteforfatteren gjennomførte gruppeintervjuene i egen kommune og kjente flere av deltakerne. En styrke i denne sammenhengen er at deltakerne følte seg trygge og delte informasjon som det ville vært vanskelig å få tilgang til for en ekstern forsker.

En svakhet kan imidlertid være at forfatteren hadde begrenset distanse til deltakernes opplevelser, og dermed overvurderte sykepleiernes utfordringer under pandemien. Samtidig ble datamaterialet og analyseprosessen utført i samarbeid med andreforfatteren, som ikke hadde noen tilknytning til studiekommunen. Det begrenset muligheten for skjev fremstilling av dataene.

Studien er utført i en mindre kommune med et lite fagmiljø, noe som kan problematiseres for resultatenes overføringsverdi til større kommuner. Imidlertid skal små kommuner kunne håndtere smitteutbrudd og tilby helsetjenester på samme nivå som større kommuner, og funnene om sykepleieres erfaringer i en liten kommune samsvarer med en nasjonal undersøkelse av sykepleiere i en tidlig fase av pandemien (1).

Gruppeintervju har fremmet diskusjon og refleksjon i gruppen. Samtidig ville dybdeintervju, eventuelt i kombinasjon med observasjon, kunne ha gitt mer utfyllende data og en bredere forståelse av atferden og kulturen på arbeidsplassen.

Konklusjon

Studien viste at sykepleiere i kommunehelsetjenesten under covid-19-pandemien hadde kapasitet til omfattende omstilling. Med endringsvilje og pliktfølelse påtok de seg ekstra ansvar som følge av posisjonen deres i helsetjenestens frontlinje. Samtidig viste studien at det å være i smitteberedskap over tid har vært krevende for sykepleierne, som var opptatt av ikke å utgjøre en fare for sårbare pasienter.

Behovet for informasjon og struktur økte i takt med endringene og tydeliggjorde betydningen av tilgjengelig og oppdatert smittevernreglement. For at sykepleierne skulle håndtere det forsterkede ansvaret på en hensiktsmessig måte og oppleve trygghet, hadde de stort behov for støtte fra kolleger og ledere.

Kunnskap om sykepleieres erfaringer kan være til hjelp for å planlegge beredskap og organisere fremtidige krisesituasjoner der sykepleiere spiller en nøkkelrolle for en vellykket håndtering.

Referanser

1.       Melby L, Thaulow K, Lassemo E, Ose SO, Sintef. Sykepleieres erfaringer med første fase av koronapandemien. Oslo: Norsk Sykepleierforbund; 2020. Prosjektnr. 102023284. Tilgjengelig fra: https://www.nsf.no/sites/default/files/inline-images/sKH8UPyCeoJa8acd5TKYOFcqykeFgXtDdIsNr6yPSsikR17Nls.PDF (nedlastet 03.03.2022).

2.       Halcomb E, McInnes S, Williams A, Ashley C, James S, Fernandez R, et al. The experiences of primary healthcare nurses during the COVID-19 pandemic in Australia: COVID-19 in Australian PHC. Journal of Nursing Scholarship. 2020;52:5:553–63. DOI: 10.1111/jnu.12589

3.       Halcomb E, Williams A, Ashley C, McInnes S, Stephen C, Calma K, et al. The support needs of Australian primary health care nurses during the COVID‐19 pandemic. Journal of Nursing Management. 2020;28(7):1553–60. DOI: 10.1111/jonm.13108

4.       Yi X, Jamil NB, Gaik ITC, Fee LS. Community nursing services during the COVID-19 pandemic: the Singapore experience. British Journal of Community Nursing. 2020;25(8):390–5. DOI: 10.12968/bjcn.2020.25.8.390

5.       Specht K, Primdahl J, Jensen HI, Elkjær M, Hoffmann E, Boye LK, et al. Frontline nurses' experiences of working in a COVID-19 ward – a qualitative study. Nursing Open. 2021;8(6). DOI: 10.1002/nop2.1013

6.       Labrague LJ, Santos JAA. COVID‐19 anxiety among front‐line nurses: predictive role of organisational support, personal resilience and social support. Journal of Nursing Management. 2020;28(7):1653–61. DOI: doi: 10.1111/jonm.13121

7.       Shahrour G, Dardas LA. Acute stress disorder, coping self‐efficacy and subsequent psychological distress among nurses amid COVID‐19. Journal of Nursing Management. 2020;28(7):1686–95. DOI: 10.1111/jonm.13124

8.       Shaukat N, Ali DM, Razzak J. Physical and mental health impacts of COVID-19 on healthcare workers: a scoping review. International Journal of Emergency Medicine. 2020;13(1):1–8. DOI: 10.1186/s12245-020-00299-5

9.       Xu H, Intrator O, Bowblis JR. Shortages of staff in nursing homes during the COVID-19 pandemic: What are the driving factors? Journal of the American Medical Directors Association. 2020;21(10):1371–7. DOI: 10.1016/j.jamda.2020.08.002

10.     Leng M, Wei L, Shi X, Cao G, Wei Y, Xu H, et al. Mental distress and influencing factors in nurses caring for patients with COVID-19. Nursing in Critical Care. 2021;26(2):94–101. DOI: 10.1111/nicc.12528

11.     Ashley C, James S, Williams A, Calma K, Mcinnes S, Mursa R, et al. The psychological well-being of primary healthcare nurses during COVID-19: a qualitative study. Journal of Advanced Nursing. 2021;77(9):3820–8. DOI: 10.1111/jan.14937

12.     Kirkevold Ø, Eriksen S, Lichtwarck B, Selbæk G. Smittevern på sykehjem under covid-19-pandemien. Sykepleien Forskning. 2020;15(81554):e-81554. DOI: 10.4220/Sykepleienf.2020.81554

13.     Malterud K. Fokusgrupper som forskningsmetode for medisin og helsefag. Oslo: Universitetsforlaget; 2012.

14.     Johannesen A, Tufte PA, Christoffersen L. Introduksjon til samfunnsvitenskapelig metode. Oslo: Abstract forlag; 2016.

15.     Polit DF, Beck CT. Nursing research. Generating and assessing evidence for nursing practice. 10. utg. Philadelphia: Wolters Kluwer; 2017.

16.     Kvale S, Brinkmann S, Anderssen TM, Rygge J. Det kvalitative forskningsintervju. 3. utg. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2015.

17.     Malterud K. Kvalitative forskningsmetoder for medisin og helsefag. 4. utg. Oslo: Universitetsforlaget; 2017.

18.     Honey M, Wang WYQ. New Zealand nurses perceptions of caring for patients with influenza A (H1N1). Nurs Crit Care. 2013;18(2):63–9. DOI: 10.1111/j.1478-5153.2012.00520.x

19.     Andertun S, Hörnsten Å, Hajdarevic S. Ebola virus disease: caring for patients in Sierra Leone – a qualitative study. J Adv Nurs. 2017;73(3):643–52. DOI: 10.1111/jan.13167

20.     Locsin RC, Matua AG. The lived experience of waiting‐to‐know: ebola at Mbarara, Uganda – hoping for life, anticipating death. J Adv Nurs. 2002;37(2):173–81. DOI: 10.1046/j.1365-2648.2002.02069.x

21.     St.meld. nr. 47 (2008–2009). Samhandlingsreformen. Rett behandling – på rett sted – til rett tid. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2009.

22.     Killie PA, Debesay J. Sykepleieres erfaringer med samhandlingsreformen ved korttidsavdelinger på sykehjem. Nordisk tidsskrift for helseforskning. 2016;12(2). DOI: 10.7557/14.4052

23.     Førde R, Magelssen M, Heggestad AKT, Pedersen R. Prioriteringsutfordringer i helse- og omsorgstjenesten i kommunene under covid-19-pandemien. Tidsskrift for omsorgsforskning. 2020;6(1):1–4. DOI: 10.18261/issn.2387-5984-2020-01-11

24.     Debesay J, Harsløf I, Rechel B, Vike H. Dispensing emotions: Norwegian community nurses' handling of diversity in a changing organizational context. Soc Sci Med. 2014;119:74–80. DOI: 10.1016/j.socscimed.2014.08.025

25.     Schwerdtle PN, Connell CJ, Lee S, Plummer V, Russo PL, Endacott R, et al. Nurse expertise: a critical resource in the COVID-19 pandemic response. Ann Glob Health. 2020;86(1):49. DOI: 10.5334/aogh.2898

26.     Verdens helseorganisasjon (WHO). Nurses and midwives critical for infection prevention and control. WHO; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.who.int/publications/i/item/WHO-UHL-HIS-2020.6 (nedlastet 03.03.2022).

27.     Abraham CM, Zheng K, Norful AA, Ghaffari A, Liu J, Poghosyan L. Primary care practice environment and burnout among nurse practitioners. Journal for Nurse Practitioners. 2021;17(2):157–62. DOI: 10.1016/j.nurpra.2020.11.009

28.     Røkholt G, Davidsen L-S, Johnsen HN, Hilli Y. Helsepersonells erfaringer med å implementere kunnskapsbasert praksis på et sykehus i Norge. Nordisk sygeplejeforskning. 2017;7(3):195–208. DOI: 10.18261/issn.1892-2686-2017-03-03

29.     Villar RC, Nashwan AJ, Mathew RG, Mohamed AS, Munirathinam S, Abujaber AA, et al. The lived experiences of frontline nurses during the coronavirus disease 2019 (COVID-19) pandemic in Qatar: a qualitative study. Nursing Open. 2021;8(6):3516–26. DOI: 10.1002/nop2.901

30.     Poortaghi S, Shahmari M, Ghobadi A. Exploring nursing managers' perceptions of nursing workforce management during the outbreak of COVID-19: a content analysis study. BMC Nurs. 2021;20(27):2021. DOI: 10.1186/s12912-021-00546-x

31.     Maben J, Bridges J. Covid‐19: Supporting nurses' psychological and mental health. J Clin Nurs. 2020;29(15–16):2742–50. DOI: 10.1111/jocn.15307

32.     Maunder RG, Lancee WJ, Balderson KE, Bennett JP, Borgundvaag B, Evans S, et al. Long-term psychological and occupational effects of providing hospital healthcare during SARS outbreak. Emerg Infect Dis. 2006;12(12):1924–32. DOI: 10.3201/eid1212.060584