fbpx Hvilke vurderinger må sykepleiere gjøre før velferdsteknologi tas i bruk? Hopp til hovedinnhold

Hvilke vurderinger må sykepleiere gjøre før velferdsteknologi tas i bruk?

Sykepleier og pasient ser på et nettbrett.
GOD HJELP: Teknologiske hjelpemidler kan bidra til at mennesker med begynnende fysisk eller kognitiv svikt kan fortsette å bo hjemme. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Et hjelpemiddel som gjør en pasient tryggere, kan oppleves som en trussel av en annen. For å vurdere om teknologien er til det beste for pasienten, må sykepleiere gjøre etiske og juridiske vurderinger før velferdsteknologiske løsninger tas i bruk hjemme hos en pasient.

Hovedbudskap

Sykepleiere må ha etisk og juridisk kompetanse når de skal implementere velferdsteknologiske løsninger i helse- og omsorgstjenestene. Før løsningene tas i bruk bør de i tillegg involvere og informere pasienter, brukere og pårørende.

Implementering av velferdsteknologiske løsninger i helse- og omsorgstjenestene krever økt kompetanse blant sykepleiere. Denne artikkelen beskriver ulike sykepleiefaglige, etiske og juridiske vurderinger som er relevante når sykepleiere foreslår velferdsteknologiske løsninger til pasienter og brukere av norske helse- og omsorgstjenester.

Store utfordringer venter oss

Helse- og omsorgstjenestene står ovenfor store utfordringer i årene fremover, som et resultat av en forventet økning av både nye og yngre brukergrupper og antall eldre med mer sammensatte hjelpebehov og komplekse helseutfordringer (1–4). En økt andel av eldre pasienter med ulik grad av kognitiv svikt vil også føre til at sykepleiere må observere og vurdere pasientenes samtykkekompetanse.

Ofte vil bruk av velferdsteknologiske løsninger til personer med kognitiv svikt også føre til at sykepleiere står ovenfor etiske dilemmaer når de skal forholde seg til lovverk parallelt med å ivareta pasienten og pårørendes ønsker og behov.

Mange eldre har demenssykdom

Det er også økt oppmerksomhet på viktigheten av at brukere, pasienter og pårørende involveres mer i egen behandling (5). I 2015 hadde i overkant av 80 prosent av personene med langtidsplass på sykehjem i Norge en demenssykdom. I hjemmebaserte tjenester var andelen brukere over 70 år med demenssykdom på 40 prosent. Totalt utgjorde denne gruppen om lag 71 000 personer i 2015, og tallet er stadig stigende (6). Sykepleie til personer med demens er faglig krevende og utfordrende (7).

Teknologien kan gi kostnadseffektiv innovasjon

I Norge er det en økende forståelse for at velferdsteknologi kan bidra til mer enn økt kvalitet og trygghet for brukere, pasienter og pårørende; velferdsteknologi kan i tillegg bidra til kostnadseffektiv innovasjon av offentlige helse- og omsorgstjenester. Helsedirektoratet (8) anbefaler at kommunene tar i bruk lokaliseringsteknologi (for eksempel GPS), elektroniske medisindispenser, elektroniske dørlåser, digitale tilsyn, oppgraderte pasientvarslingssystem og digitale trygghetsalarmer.

Eksempler på produkter som er representative for velferdsteknologi.
HJELPEMIDLER: (Fra venstre). Medisindispenser som sender beskjed til hjemmetjenesten hvis brukeren glemmer å ta medisinen. Smartklokke med trygghetsløsninger, skosåle med GPS og elektronisk låssystem. Foto: Erik M. Sundt (foto)/Monica Hilsen (illustrasjon)

Hva er velferdsteknologi?

Hagen-utvalget definerte begrepet velferdsteknologi slik i NOU «Innovasjon i omsorg» (9):

Med velferdsteknologi menes først og fremst teknologisk assistanse som bidrar til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet, og styrker den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og sosial, psykisk eller fysisk nedsatt funksjonsevne (s. 99).

«Velferdsteknologi kan også forstås som en teknologisk støtte til pårørende for å forbedre tilgjengelighet, utnytte tilgjengelige ressurser bedre og øke kvaliteten på tjenestetilbudet. Enkeltindividet og deres pårørende vil med økt bruk av velferdsteknologiske løsninger kunne få mulighet til å mestre eget liv og helse bedre. Bruken av velferdsteknologi vil derfor være en viktig faktor for å utsette tidspunktet for å søke om sykehjemsplass (8, 10). Velferdsteknologi kan i tillegg bidra til økt kvalitet i helse- og omsorgstjenestene og bidra i målsettingen om et universelt utformet samfunn innen 2025.»

Å bestemme over eget liv – en menneskerett?

Økt bruk av velferdsteknologiske løsninger er ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel for å realisere verdier som økt trygghet, sikkerhet og kvalitet i helse- og omsorgstjenestene. For å sikre etisk forsvarlige tjenester er det derfor nødvendig med et tett samarbeid mellom pasienter, brukere, pårørende og ansatte. Med etisk forsvarlighet forstår vi tiltak som utøves med utgangspunkt i yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere (11), hvor utgangspunktet er respekt for enkeltmennesket og dets autonomi.

Etiske dilemmaer

Når velferdsteknologi skal vurderes som løsning for pasienter eller brukere, vil det ofte kunne medføre etiske dilemmaer. Et etisk dilemma kan beskrives som en situasjon der en blir trukket mellom ulike hensyn, og hvor det kan være vanskelig å vite hva som er riktig å gjøre. Helsedirektoratet (10) påpeker at etiske dilemmaer kan oppstå i møtet mellom samfunnets behov for mer effektive helse- og omsorgstjenester og enkeltmenneskenes behov og preferanser.

Samtykkekompetanse

Samtykkekompetanse, også kalt beslutningskompetanse, handler om menneskers juridiske rett til å ta beslutninger på egne vegne. Begrepet er sterkt knyttet til det å ha respekt for andre menneskers selvbestemmelse. Lovregler som sykepleiere må ta utgangspunkt i om medvirkning, informasjon og samtykke følger av pasient- og brukerrettighetsloven (12) kapittel 3, 4 og 4A. I tillegg må sykepleiere forholde seg til egne regler for samtykke knyttet til personer med psykisk utviklingshemming (13, 14) og personer med psykiske lidelser (15, 16).

Pasienten må få informasjon

En pasient eller bruker har rett til å medvirke til sin egen helsetjeneste, og skal sikres individuell og tilpasset informasjon som er forståelig for ham før velferdsteknologiske løsninger tas i bruk. Pasienter og brukere må ha fått dekkende og tilstrekkelig informasjon om formål, metoder, ventede fordeler og mulige farer i forbindelse med en velferdsteknologisk løsning.

Samtykke fra pasienten

Samtykke kan gis uttrykkelig eller stilltiende. Stilltiende samtykke anses å foreligge dersom det ut fra pasientens eller brukerens handlemåte og omstendighetene ellers er sannsynlig at hun eller han godtar helsehjelpen. For å sikre at pasienten/brukeren faktisk har fått tilstrekkelig informasjon og har overveid følgene av helsehjelpen, bør det vurderes om det i konkrete situasjoner skal stilles krav om skriftlighet.

Et skriftlighetskrav kan også føre til at pasienten tenker seg grundigere om.

Et krav om skriftlig samtykke kan i større grad etterprøves og tydeliggjør at pasienten/brukeren virkelig gir et samtykke. Et skriftlighetskrav kan også føre til at pasienten/brukeren tenker seg grundigere om, noe som kan påvirke kvaliteten på samtykket.

Bruk av tvang

Brukere og pasienter kan trekke sitt samtykke tilbake. Trekkes samtykke tilbake, skal den som yter helsehjelp gi nødvendig informasjon om betydningen av at helsehjelpen ikke gis. Blir ikke brukeren eller pasientens ønske akseptert, går tjenesten over til tvang. For å utøve tvang, må helsepersonell ha hjemmel for dette. Når det er nødvendig å bruke tvang, skal helse- og omsorgstjenesten ta beslutninger om tvangsbruk i tråd med loven. Vedtak om bruk av tvang kan i tillegg påklages.

Unntak fra samtykke kan gjøres dersom det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag, for eksempel er det i «øyeblikkelig hjelp»-situasjoner etter helsepersonellovens §7 (17), ofte ikke praktisk mulig å kreve informert samtykke.

Hva gjør du når pasienten mangler samtykkekompetanse?

I noen tilfeller mangler pasienten samtykkekompetanse, og da må noen andre ta avgjørelsen om velferdsteknologi skal benyttes. I slike situasjoner må helsepersonell ta stilling til hvem som anses å være pasientens/brukerens nærmeste pårørende, se pasient- og brukerrettighetsloven §1–3 bokstav b (12).

Å ta stilling til om en pasient mangler samtykkekompetanse kan av og til være vanskelig.

Det å ta stilling til om en pasient eller bruker mangler samtykkekompetanse kan av og til være vanskelig, noe som krever at sykepleiere har god innsikt om pasienten/brukeren. I tillegg er det viktig at sykepleiere har kunnskap om relevant lovverk, og Helsedirektoratet har utarbeidet et verktøy for hjelp i vurdering av pasienter og brukeres samtykkekompetanse (18). Verktøyet legger vekt på følgende fire områder: 1) Evnen til å forstå informasjonen, 2) Evnen til å anerkjenne informasjonen i sin egen situasjon, 3) Evnen til å resonnere og 4) Evnen til å uttrykke valg (18).

I tillegg kan sykepleiere som skal arbeide med velferdsteknologi ha nytte av å gjennomføre Helsedirektoratet sitt e-læringsprogram om samtykke til helsehjelp. Her gis en innføring i reglene om samtykke til helsehjelp og vurdering av pasienter eller brukeres samtykkekompetanse (19).

Velferdsteknologiske løsninger skal være forsvarlige

Sykepleiere må legge vekt på at valg av velferdsteknologiske løsninger alltid skal være forsvarlige og rette seg etter de forsvarlighetskriteriene som er gitt i helse- og omsorgstjenesteloven §4–1 (13) og helsepersonelloven §4 (17). Helse- og omsorgstjenesteloven (13) medfører i tillegg at metodene som benyttes i tjenesteyting skal ha forankring i fagkunnskap, og det må være dokumentert sammenheng mellom de tiltak som anvendes og de resultater som oppnås.

Pasient og brukerrettighetsloven (12) pålegger sykepleiere å velge det tiltaket som er minst inngripende i en pasients eller brukers liv. Kravet om forsvarlige tjenester og vurdering av risiko må derfor veies opp mot pasienter og brukeres rett til frihet og selvbestemmelse.

Hvem drar egentlig nytte av teknologien?

Nye måter å organisere og tilby tjenester på med bruk av velferdsteknologiske løsninger, basert på ønsket om mest mulig rasjonelle tjenester, kan komme i konflikt med pasientens eller brukerens opplevde behov eller ønsker. Et annet dilemma er avveiningen mellom ønsket om gode og rasjonelle tjenester vurdert opp mot kravet om forsvarlige tjenester.

Et viktig spørsmål å stille, er hvem som egentlig drar nytte av teknologien som tas i bruk? Er det personen med demens eller kognitiv svikt som kan bevege seg fritt uten å sette seg selv i fare, er det hans pårørende, eller kanskje helsepersonellet i kommunen som har ansvaret for pasienten?

Sykepleiere bør alltid foreta en helhetlig etisk vurdering

En av hensiktene med å ta i bruk velferdsteknologi hos mennesker med begynnende fysisk eller kognitiv svikt er at de kan fortsette å bo hjemme (20). Hvert enkelt tilfelle må vurderes fordi det vil variere hvordan pasienten og hans/hennes pårørende opplever å ta i bruk teknologi i eget hjem. For noen vil bruk av for eksempel GPS eller annen lokaliseringsteknologi bidra til økt mestringsfølelse, samt større trygghet og sikkerhet i hverdagen.

For andre kan slike velferdsteknologiske løsninger bli en trussel for deres privatliv.

For andre kan slike velferdsteknologiske løsninger bli en trussel for deres privatliv, da det kan oppleves som en overvåkning. Sykepleiere i hjemmebaserte tjenester bør derfor alltid foreta en helhetlig etisk vurdering når velferdsteknologiske løsninger kan være en aktuell løsning.

Kompetanse og samhandling er viktig

Bruk av velferdsteknologi krever tverrprofesjonell kompetanse, samhandling og god kunnskap om rettsreglene.

Å ta i bruk velferdsteknologiske løsninger for personer med nedsatt funksjon eller sykdom, er ofte en sammensatt oppgave. Helsepersonell som skal samhandle med brukere, pasienter og deres pårørende som tar i bruk velferdsteknologiske løsninger, må ha kompetanse som omfatter både sykepleiefaglige, etiske -, juridiske og teknologiske element for å stå rustet til å ivareta pasienter og pårørende på en god måte.

I tillegg vil den økte satsingen på implementering av velferdsteknologiske løsninger kreve tverrprofesjonell samhandling i grensesnittet mellom menneske, teknologi og miljø. Som tidligere nevnt, er det krav om at vi tilbyr forsvarlige tjenester til enhver tid. Da er det viktig med risiko- og sårbarhetsanalyser for å forebygge uheldige feil og avvik når velferdsteknologiske løsninger foreslås – og implementeres (21).

Eksempler på risiko- og sårbarhetsanalyser

Det er en forutsetning at pasient, bruker og deres pårørende er fortrolig med å benytte aktuell velferdsteknologi og har tilstrekkelig kompetanse for trygg bruk, slik at de ikke utsetter seg for fare. Eksempler på risiko- og sårbarhetsanalyser er sykepleieres vurderinger av mulige konsekvenser når pasienten eller brukeren med kognitiv svikt beveger seg fritt ute.

Trygghets- og lokaliseringsteknologi kan bidra til økt trygghet, frihet og livskvalitet for personer som ønsker å bo hjemme.

Trygghets- og lokaliseringsteknologi, som for eksempel døralarmer, fallsensorer eller GPS, kan bidra til økt trygghet, frihet og livskvalitet for personer som ønsker å bo hjemme. Samtidig som slik teknologi kan bidra til økt trygghet for brukerne og deres pårørende, vil det som nevnt ovenfor være elementer av overvåkning som kan true den enkeltes privatliv og personvern. I tillegg er det viktig å ha en dialog med pasient, bruker og pårørende om at graden av trygghet ikke er absolutt, da all bruk av velferdsteknologi vil ha sine begrensninger.

Avsluttende refleksjoner

Siden gruppen med yngre mennesker med behov for helse- og omsorgstjenester er økende, kan ikke helse- og omsorgstilbydere lenger påpeke at velferdsteknologiske løsninger kun omfatter eldreomsorgen i Norge. På den ene siden kan helsepersonell tenke at yngre i større grad vil omfavne bruk av velferdsteknologiske løsninger. På den andre siden kan helsepersonell tenke at yngre pasient- og brukergrupper er mer skeptiske til digital avstandsoppfølging som oppleves som overvåkning?

Vil personer med liten digital kompetanse få et dårligere tilbud?

For at velferdsteknologiske løsninger skal oppleves å være nyttig både samfunnsøkonomisk og for enkeltindivider, forutsetter det at brukere, pasienter og deres pårørende har en viss digital kompetanse. Konsekvensen av at noen pasienter, brukere og pårørende har teknologisk og digital kompetanse, kan være at de vil ha et fortrinn i forhold til kvaliteten på de kommunale helse- og omsorgstjenestene de mottar? Vil personer med liten digital kompetanse få et dårligere tilbud?

Tenk over følgende før teknologien tas i bruk

Det er viktig at sykepleiere vurderer flere aspekt enn det vi har diskutert i denne artikkelen før velferdsteknologiske løsninger tas i bruk. I tillegg bør sykepleierne vurdere følgende:

  • Er det velferdsteknologiske tiltaket vi foreslår forsvarlig i bruk?
  • Er tiltaket kvalitetssikret ved at institusjonen har internkontroll som viser hvilke tiltak som skal iverksettes ved eventuelle avvik?
  • Bidrar det velferdsteknologiske tiltaket til faglig forsvarlig helsehjelp?
  • Er responstiden/utrykningstiden vurdert som tilstrekkelig?
  • Er det etablert rutiner for hvem som skal respondere?

Det første sykepleiere bør vurdere, er imidlertid om 1) den velferdsteknologiske løsningen er faglig forsvarlig, 2) om informasjonen er gitt til pasienten eller brukeren på en forståelig måte og 3) om pasienten/brukerens samtykke er vurdert.

Ledelsen må tilrettelegge for individuell opplæring

For å vurdere og sikre riktig bruk av velferdsteknologi i kommunale helse- og omsorgstjenester, bør sykepleiere i dag ha høy faglig, etisk og juridisk kompetanse. For at sykepleiere skal tilegne seg nødvendig kunnskap om dette, forutsettes det at arbeidsgiver tilrettelegger for individuell opplæring.

Det er viktig at sykepleiere står faglig rustet til å imøtekomme og håndtere de velferdsteknologiske løsningene som de nasjonale anbefalingene har lagt føringer for at skal bli implementert i deres arbeidshverdag (8). Dersom ikke ledelsen av helse- og omsorgstjenestene i Norge vektlegger viktigheten av å legge til rette for juridisk og etisk kompetanseheving blant sykepleiere som kreves ved implementering av velferdsteknologiske løsninger, kan det skje ulykker og avvik i forbindelse med bruk av den valgte velferdsteknologien.

Den teknologiske utviklingen er kommet for å bli. Virksomheter må derfor legge vekt på risikovurdering, kvalitetssikring og gode internkontrollsystemer knyttet til bruk av velferdsteknologi i helse- og omsorgstjenestene.

Referanser

1.       Hofman B. Ethical challenges with welfare technology: A review of the literature. Science and Engineering Etics. 2013;19(2):389–406. DOI:10.1007/s11948-011-9348-1

2.       Nakrem S. Velferdsteknologi i en helse- og omsorgstjeneste i endring. I: Nakrem S, Sigurjonsson J, red. Velferdsteknologi i praksis. Perspektiver på teknologi i kommunal helse- og omsorgstjeneste. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2017. s. 67–82.

3.       Roberts JP, Fisher TR, Towbridge MJ, Bent C. A design thinking framework for healthcare management and innovation. Healthcare. 2016;4(1):11–4. DOI: 10.1016/j.hjdsi.2015.12.002

4.       Lee JA. Trends and challenges of using welfare technology in elderly care. International Journal of Contents. 2018;14(2):30–4.

5.       Jamtvedt G, Nortvedt MW. Brukermedvirkning i sykepleie. Sykepleien Forskning. 2015;10(2):188–91.

6.       Vossius C, Selbæk G, Ydstebø AE, Benth JS, Godager G, Lurås H, et al. Ressursbruk og sykdomsforløp ved demens (REDIC). Sykehuset Innlandet: Alderspsykiatrisk forskningssenter; 2015. Tilgjengelig fra: https://sykehuset-innlandet.no/Documents/REDIC_Rapport_Fullversjon.pdf (nedlastet 28.01.2020).

7.       Bidewell JW, Chang E. Managing dementia agitation in residential aged care. Dement Geriatr Cogn Disord. 2011;10(3):299–315.

8.       Helsedirektoratet, Direktoratet for e-helse og Kommunenes Sentralforbund. Andre gevinstrealiseringsrapport med anbefalinger. Nasjonalt velferdsteknologiprogram. Oslo: Helsedirektoratet; 2017. IS-rapport 2557.

9.       NOU 2011:11. Innovasjon i omsorg. Oslo: Departementenes servicesenter, Informasjonsforvaltning; 2011.

10.     Helsedirektoratet. Velferdsteknologi. Fagrapport om implementering av velferdsteknologi i de kommunale helse- og omsorgstjenestene 2013–2020. Oslo: Helsedirektoratet; 2012. IS-1990

11.     Norsk Sykepleierforbund. Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere. Oslo: NSF; 2019. Tilgjengelig fra: https://www.nsf.no/vis-artikkel/2193841/17036/Yrkesetiske-retningslinjer-for-sykepleiere (nedlastet 31.01.2020).

12.     Lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63?q=Pasient%20og%20brukerrettighetsloven (nedlastet 31.01.2020).

13.     Lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse og omsorgstjenester (helse- og omsorgstjenesteloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-30?q=Lov%20om%20kommunale%20helse%20og (nedlastet 31.01.2020).

14.     Lov av 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester. Kapittel 9. Oslo: Helsedirektoratet; 2015. Rundskriv IS-10/2015.

15.     Lov 22. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-62 (nedlastet 31.01.2020).

16.     Helsedirektoratet. Psykisk helsevernloven med kommentarer. Oslo: Helsedirektoratet; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/rundskriv/psykisk-helsevernloven-med-kommentarer (nedlastet 31.01.2020).

17.     Lov 2. juli 1999 nr. 64 lov om helsepersonell (helsepersonelloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-64 (nedlastet 31.01.2020).

18.     Helsedirektoratet. Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer. Kapittel 4 samtykke til helsehjelp. Oslo: Helsedirektoratet; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/rundskriv/pasient-og-brukerrettighetsloven-med-kommentarer/samtykke-til-helsehjelp#%C2%A7-4-1-hovedregel-om-samtykke (nedlastet 31.01.2020).

19.     Helsedirektoratet. Pasient- og brukerrettighetsloven. E-læringsprogram om samtykke til helsehjelp. Oslo: Helsedirektoratet. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/tema/pasient-og-brukerrettighetsloven (nedlastet 31.01.2020).

20.     Kiran AH, Nakrem S. Etiske perspektiver ved bruk av velferdsteknologi. I: Nakrem S, Sigurjonsson J, red. Velferdsteknologi i praksis. Perspektiver på teknologi i kommunal helse- og omsorgstjeneste. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2017. s. 100–13.

21.     Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Veileder for helhetlig risiko og sårbarhetsanalyse i kommunen. Oslo: Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap; 2014. Tilgjengelig fra: https://www.dsb.no/globalassets/dokumenter/veiledere-handboker-og-informasjonsmateriell/veiledere/veileder-til-helhetlig-risiko-og-sarbarhetsanalyse-i-kommunen.pdf (nedlastet 27.01.2020).

Les også:

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Hvordan lykkes med velferdsteknologi?

Eksempler på produkter som er representative for velferdsteknologi.
HJELPEMIDLER: Medisindispenser som minner brukeren på å ta medisin, såler med GPS, klokke med trygghetsalarm og dørlås som låses opp med mobilapp, er eksempler på produkter som skal gjøre livet tryggere for pasienter som bor hjemme. Foto: Erik M. Sundt (foto)/Monica Hilsen (illustrasjon)

Velferdsteknologi kan gjøre helsetjenestene bedre, men for å lykkes må alle aktører samarbeide, både de som utvikler teknologien, de som produserer den, og de som skal bruke den. 

Politiske dokumenter, nasjonale utredninger og meldinger fra Stortinget legger opp til at velferdsteknologi skal løse mange av utfordringene i fremtidens helsetjeneste.

Velferdsteknologi kan defineres som:

«[T]eknologisk assistanse som bidrar til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet, og styrker den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og sosial, psykisk eller fysisk nedsatt funksjonsevne.» (1)

Slike teknologier skal altså bidra til økt helsekompetanse hos den enkelte pasient, være et nyttig hjelpemiddel for pasienter og pårørende, og sikre bedre mestring og evne til egenomsorg.

Digitalisering og bruk av velferdsteknologi skal også gjøre helsepersonell bedre i stand til å utnytte knappe ressurser, samtidig som kvaliteten på tjenestene sikres (2). Helsetjenesten skal bidra til bedre helse i befolkningen, og velferdsteknologi benyttes også som forebyggende eller helsefremmende tiltak for å utsette eller forhindre nedsatt funksjonsevne (3).

Hva er samskaping?

Samskaping er en direkte oversettelse av det engelske ordet co-creation, og begrepet er først og fremst hentet fra privat sektor. Prinsippet er at kunder er aktive deltakere i for eksempel produkt- eller tjenesteutvikling, og at produktet eller tjenesten dermed er skapt i fellesskap mellom kunden og produsenten/leverandøren. For helsetjenesten kan begrepet innebære at det etableres en samarbeidsrelasjon, der både offentlige aktører (f.eks. helsetjenestepersonell) og andre (f.eks. tilbyderen av et produkt og pasienter/brukere) er involverte i å skape et produkt eller en helsetjeneste. (4)

Pilotprosjekter i mange kommuner

Tilsynelatende satser kommunene stort på velferdsteknologi, og det samme skjer i noen grad i spesialisthelsetjenesten. På hjemmesidene til Helsedirektoratet (5) framkommer det at hele 340 kommuner gjennomfører pilotprosjekter.

Medisinsk avstandsoppfølging, for eksempel oppfølging av lungepasienter via en webtjeneste og lokaliseringsteknologi som for eksempel GPS-sporing og digitale trygghetsalarmer, er eksempler på pågående prosjekter.

Flest små prosjekt

Hvordan går det så i helsetjenesten med disse prosjektene, og hvilke virkninger får det? Foreløpig er både prosjektene og forskningen rundt velferdsteknologi karakterisert ved at dette foregår i svært liten skala, noe som også gjelder i andre land (6, 7). Utprøving av velferdsteknologi er som oftest på pilotnivå, og mange utprøvingsprosjekter blir ikke iverksatt i fullskala.

Mange utprøvingsprosjekter blir ikke iverksatt i fullskala.

Forskningsbasert kunnskap begrenses av få eller ingen robuste forskningsprosjekter som i beste fall bare gir et lite bilde av bruken av velferdsteknologi og potensielle effekter (8). Det kan være en rekke utfordringer med hvordan velferdsteknologi som et positivt tiltak faktisk bidrar til ønskede effekter (9).

Hensikten med artikkelen

Såkalt gevinstrealisering tar utgangspunkt i utnyttelse av ønskede effekter som økt kvalitet, redusert tidsbruk og kostnader, som velferdsteknologi potensielt skal ha (10). For å få til dette, er det gitt anbefalinger fra styrende myndigheter om hvilke forutsetninger som må være til stede og hvordan helsetjenestene kan møte barrierer mot god utnyttelse av effekter (11).

Hensikten med artikkelen er å bidra til økt forståelse for disse utfordringene og diskutere hvordan potensialet i velferdsteknologien kan utnyttes i fremtidens helsetjeneste.

Metode

Artikkelen bygger på pågående og gjennomført forskning innen velferdsteknologi ved NTNU i Trondheim.

I denne artikkelen inngår halvstrukturerte intervjuer av tre pasienter/tjenestebrukere, tre pårørende og 27 ansatte i helsetjenestene. Intervjuene er analysert ved hjelp av meningskondensering og systematisk meningskategorisering (12).

Retningslinjer for forskningsetikk og personvern er fulgt, og det er gitt godkjenning fra NSD. Alle deltakere har gitt informert samtykke.

Samarbeid mellom ulike aktører i Trøndelag som Sintef Digital, kommuner og helseforetak, samt nasjonale og internasjonale nettverk danner grunnlaget for tenkningen rundt velferdsteknologi, og inngår som forfatternes erfaringer og kunnskap om velferdsteknologi i praksis.

Resultater og erfaringer

I vår forskning fremkom det hvordan de ulike brukerne opplever velferdsteknologiene i praksis. Vi definerer en «bruker» bredt, og dermed vil det omfatte alle grupper som er knyttet til bruken av velferdsteknologi. Her inngår pasienten eller innbyggerne, pårørende som både primær og sekundær bruker, helsepersonell og andre som bruker teknologien i sine tjenester, samt teknisk personale og leverandører som bistår i den direkte bruken. Analysene av intervjuene kan deles inn i fem overordnede kategorier.

Gir ønsket effekt

Velferdsteknologiene var utviklet for et eller flere bestemte formål, og da de ble introdusert for brukerne var det med forventninger om at de skulle ha en funksjonalitet som ga effekter i tråd med formålet. Teknologien bidro for eksempel til en mer effektiv helsetjeneste der ressursene utnyttes bedre når hjemmesykepleiere kunne bruke tiden på dem som hadde størst behov for personlig kontakt.

Kommunikasjonsteknologier som kommunikasjonsapper og webtjenester for bedre samhandling mellom helsetjenesten og pasient/pårørende førte til forbedringer som økt egenomsorg/pårørendeomsorg og bedre behandling for medisinske tilstander som for eksempel riktig medisinbruk. Digitale hjelpemidler for medisinering og påminning kunne erstatte hyppige besøk av hjemmesykepleiere for oppfølging av medisinering. Noen ganger var dette også en avlastning for pårørende som tidligere har hatt denne oppgaven.

Et sitat som kan illustrere dette er en pårørende som sa følgende:

«Kan ikke unnvære den (den digitale medisindispenseren) altså. For jeg måtte jo gå og spørre han (pasienten), jeg da vet du, om han hadde husket å ta medisinen sin. Hvis jeg ikke kom på å spørre så glemte han det.»

Teknologien ga da en økt trygghet både for pasienten og de pårørende, samt at helsepersonellet kunne være trygg på at oppgaven ble ivaretatt.

Med en annen type teknologi kunne pårørende gi beskjed via en app om at hjemmetjenesten ikke trengte å komme på besøk fordi de hadde vært hos pasienten den dagen. En pårørende sa: «Så hvis jeg er der da, fra morgenen av, så sendte jeg melding da, og hvis jeg skulle være der hele dagen og, sendte jeg melding på det da.»

Teknologiene kunne avlaste både pårørende og helsepersonell slik at ressursene kunne brukes til de som trengte det mest.

Teknologien må være brukervennlig

Brukerne av velferdsteknologiene ga uttrykk for at det var visse forutsetninger for at teknologiene skulle fungere etter formålet. Forutsetningene var innebygget i teknologien allerede ved utformingen, noe som ofte var i samsvar med den funksjonen teknologien skulle ha.

Eksempler på slike forutsetninger er god hørsel og godt syn eller tilstrekkelig finmotorikk for å bruke teknologien. Ferdigheter hos pasienten, som kognitiv og fysisk fungering var den vanligste forutsetningen, og dette var også den største utfordringen for å utnytte teknologien best mulig.

Flere av teknologiene krevde en viss teknisk ferdighet, for eksempel å kunne bruke en smarttelefon og den tilknyttede appen.

Flere av teknologiene krevde en viss teknisk ferdighet, for eksempel å kunne bruke en smarttelefon og den tilknyttede appen, eller motoriske ferdigheter for å håndtere hjelpemiddelet. Videre var noen av teknologiene avhengig av samhandling med eksisterende teknologi og utstyr i helsetjenesten, noe dette sitatet fra helsepersonell kan illustrere:

«Problemet da var jo at det tok jo så lang tid å logge seg inn. For vi kunne ikke ha app, men måtte ha nettversjonen, det var noe med sikkerhet og sånne ting. Hvis du bare er uheldig og kommer borti knappen som tok deg ut igjen av programmet, så måtte du logge inn helt på nytt igjen. Det var et irritasjonsmoment, det var så tungvint at folk ikke orket.»

Teknologi som forutsatte høy kompetanse hos pasienten, eller at pasienten hadde kognitiv svikt eller sansetap, medførte at vedkommende ble avhengig av hjelp fra pårørende. Teknologi kunne dermed ikke benyttes for å øke egenomsorg hos svært hjelpetrengende som bodde alene.

Mangelfull informasjon og opplæring

Flere av de vi intervjuet ga uttrykk for at de hadde fått lite informasjon og opplæring i bruken av teknologien.

Flere av de vi intervjuet ga uttrykk for at de hadde fått lite informasjon og opplæring i bruken av teknologien.

Selv om feilbruk eller mangler ved teknologien kunne forklares ut fra teknisk svikt, ble det påpekt at hovedårsaken til feilbruk var menneskelig svikt. Dersom meldinger fra pårørende via kommunikasjonsverktøyet ikke kom frem til hjemmetjenesten var det ikke nødvendigvis tekniske årsaker til det, men det kunne være at helsepersonellet ikke var klar over at de måtte logge seg inn og sjekke om det var kommet en melding, som en pårørende sa:

«Jeg tror at det kunne vært sånn at de hadde ikke sjekket den (appen), at de bare kom uansett, for de går etter ruta si, og så har de ikke gått inn på … – eller jeg vet ikke helt om det var noen lyd eller noe til dem da – for det er ikke sikkert at de sjekket den så nøye bestandig. Jeg tror det er viktig at man får tilbakemelding på at de har forstått den (meldingen).»

Brukerne fortalte at de ikke hadde noen skriftlig bruksanvisning eller at de ikke var helt klar over hvordan teknologien fungerte. En pårørende som hadde skiftet batteri på medisindispenseren etter råd fra helsepersonellet, oppdaget at tidsangivelsen for dosene var nullstilt etterpå.

De fleste er positive til ny teknologi

De fleste brukerne vi intervjuet var positivt innstilt til å ta i bruk ny teknologi dersom den kunne bidra til økt effektivitet og trygghet.

Både pasienter og pårørende ga uttrykk for at de i utgangspunktet ikke hadde spesiell interesse for teknologi, og de opplevde at teknologien var enkel i bruk.

De opplevde at teknologien var enkel i bruk.

En pasient understreket dette ved å si: «Nei, jeg er egentlig ikke det nei (flink på teknologi). Dosetten er ikke noe vanskelig, nei.»

Helsepersonellet sa at de gjerne ville være med i utviklingen som skjer i samfunnet, og at de så på teknologi som nyttig for helsetjenesten for å løse utfordringer med ressursmangel og krav fra befolkningen de allerede hadde erfart i arbeidet, og uttrykte: «Ja, så har vi også holdt på med medarbeiderdrevet innovasjon her. Vi er med og skriver en håndbok om det da. Innovasjon og velferdsteknologi, det henger jo på en måte sammen.»

Å være med på utprøving av nye produkter så helsepersonellet på som en nyttig erfaring.

Å være med på utprøving av nye produkter så helsepersonellet på som en nyttig erfaring, og en sa: «Jeg tror det kom mange ideer på hvordan ting kunne gjøres raskere og fortere og annerledes også.»

Ny teknologi, og kanskje spesielt problemer som oppsto ved bruk, åpnet opp for videre innovativ tenkning der erfaringen ga nye problemformuleringer og nye mulige løsninger for videreutvikling. De så at eksisterende og fremtidige utfordringer i helsetjenesten kunne ha nytte av digitalisering.

Samarbeid og samskaping er vesentlig

Samarbeid og samskaping er vesentlig, der spesielt pårørende er sentrale aktører. Initiativet til å ta i bruk ny teknologi kom i hovedsak fra helsetjenesten selv. Informasjon til pasienter og pårørende om hvilke digitale hjelpemidler som finnes ble gitt av helsetjenestens ansatte, eller det kunne være ledelsen i hjemmetjenesten som hadde initiert utprøvinger.

En pasient og hans pårørende fortalte at teknologien ble introdusert under et rehabiliteringsopphold, og ved hjemkomst fikk pasienten besøk av tildelingskontoret i kommunen og ansvarlige for kartlegging og tildeling av tjenester. Et kommunikasjonshjelpemiddel for pårørende ble introdusert overfor ledelsen i hjemmetjenesten av produsenten, fortalte en av de ansatte: «Hun (tidligere enhetsleder) ville jo gjerne at enheten skulle være sånne forsøkskaniner på nye ting og være med på å få det i gang da.»

Alle brukerne vi intervjuet fortalte at teknologien de hadde fått var til utprøving eller et prøveprosjekt, og det var stor aksept for at det kunne oppstå feil.

Det var stor aksept for at det kunne oppstå feil.

Likevel ønsket de som hadde prøvd ut produkter som var til stor nytte at de var til permanent bruk. Teknologiutprøving som var delvis mislykket ble avsluttet, og hadde ført til at de positive effektene de hadde erfart ikke ble videreført.

Helsepersonell ga uttrykk for at teknologi som var umoden, kunne videreutvikles så lenge det var tilstrekkelig teknologisk støtte. En av helsepersonellet sa:

«Når vi setter i gang nye prosjekter, så må de som leverer det prosjektet ha nok ressurser til faktisk å komme med forandringene ganske kjapt. Det må være et støtteapparat bak, i alle fall når det skal inn i helsevesenet. Det er mange brukere, potensielt, som kan bruke det.»

Et tett samarbeid med alle relevante aktører er nødvendig for å øke bruken av teknologi.

Et tett samarbeid med alle relevante aktører er nødvendig for å øke bruken av teknologi. 

Velferdsteknologien var utprøvd i relativt liten skala, men utprøvingen hadde også vist at teknologiene hadde dekt andre behov enn brukerne hadde sett for seg i starten, som for eksempel økt frihet. Avlastningen og tryggheten for pårørende var en særlig påfallende effekt.

Diskusjon og konklusjon

Resultatene viser at det finnes forutsetninger, barrierer og utfordringer som må vurderes for å sikre god bruk av velferdsteknologi.

Digitalisering og bruk av ny teknologi har et potensial for å forbedre befolkningens helse og gi gode helsetjenester, samtidig som ressursene utnyttes bedre. Det kan likevel stilles spørsmål ved hvorfor endringstakten er så lav, og hva som kreves for at digitalisering og bruk av velferdsteknologi kommer videre etter utprøvingsfasen og oppskaleres til å bli en del av helsetjenesten.

Våre funn viser at endringsviljen hos helsepersonellet er stor.

Våre funn viser at endringsviljen hos helsepersonellet er stor, og at de har et genuint ønske om å yte gode helsetjenester. Der de ser en utfordring, er de klar for å finne en løsning til det beste for pasienten. Samtidig har helsepersonellet kunnskap om pasientenes behov, og kan vurdere hvorvidt en ny tjeneste eller teknologi kan bidra til bedre helsetjeneste for den enkelte (13). De trenger imidlertid støtte fra flere hold, og dette er et større samfunnsansvar (14). Den komplekse helsetjenesten gjør at den enkelte ansatte i helsetjenesten ikke alene kan løse utfordringene (15).

Både helsetjenester, gjennom tjenesteinnovasjon, og digitale og teknologiske hjelpemidler bør utformes og implementeres i møte med enkeltmennesket, det være seg pasient, pårørende eller helsepersonell. Tilnærmingen til velferdsteknologi bør være basert på en bruker- og behovsorientert designprosess, samt en reell personsentrert helsetjeneste (3, 15). Dette krever økt tverrfaglighet og samarbeid mellom helseprofesjoner og andre aktører som bidrar til utvikling av velferdsteknologi (16, 17).

Fragmentering av tjenester kan bidra til at alle kommuner skal prøve ut velferdsteknologi hver for seg. Kompliserte anbuds og innkjøpsordninger kan bli et hinder for at teknologi som er utprøvd blir tatt i bruk og at ideer til videreutvikling blir tatt med videre til leverandøren av produktet (10). De nye helsetjenestene blir dermed ikke utviklet gjennom samskaping og innovasjon som legger til rette for implementering og spredning. I stedet blir nye produkter og tjenester satt i gang som atter nye pilotprosjekt.

Også forskning på erfaringer og effekter hindres fordi prosjektene avsluttes i pilotfasen ettersom tjenesten ikke blir videreført og videreutviklet (8). Samskaping og innovativ tenkning er sentralt, men et hovedpoeng er at dette må settes i system (18).

Løsningen på utfordringene kan være et mer systematisk samarbeid mellom alle relevante aktører.

Løsningen på utfordringene kan være et mer systematisk samarbeid mellom alle relevante aktører, der også pårørende som brukere og støttepersoner må ha en sentral rolle. Helsetjenesten er kompleks og ofte opererer hvert system i «siloer». Det må derfor skapes en arena for samskaping som ivaretar hele helsetjenestens og pasientenes og de pårørende sine behov.

Et eksempel på slike arenaer er såkalte «helseklynger» (19) der de ulike aktørene kommer sammen for å finne gode løsninger. Samtidig må barrierer for å ivareta pasienter og pårørendes behov når velferdsteknologi skal benyttes i helsetjenestene, som beskrevet i denne artikkelen, bygges ned.

Leverandører av teknologiløsninger må involveres tidlig i prosessene og være med hele veien frem til produktene er blitt en del av helsetjenesten, og bidra med teknologisk støtte i videreføringen. Det finnes gode eksempler på vellykket innføring av velferdsteknologi og tekniske hjelpemidler gjennom større prosjekt, og disse erfaringene må løftes frem på et nasjonalt plan.

Referanser

1.    NOU 2011: 11. Innovasjon i omsorg. Oslo: Departementenes servicesenter Informasjonsforvaltning; 2011. s. 99.

2.    Nakrem S, Sigurjónsson JB. Velferdsteknologi i praksis. Perspektiver på teknologi i kommunal helse- og omsorgstjeneste. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2017.

3.    Nakrem S, Spilker KH. Velferdsteknologi som ressurs, mulighet og strategi i helse- og omsorgstjenesten i kommunene. I: Haugan G, Rannestad T, red. Helsefremming i kommunehelsetjenesten. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2014. s. 242–53.

4.    Røiseland A, Lo C. Samskaping – nyttig begrep for norske forskere og praktikere? Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift. 2019;35(1):51–8

5.    Helsedirektoratet. Tema Velferdsteknologi [internett]. Oslo: Helsedirektoratet: [sitert 28.11.2019]. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/tema/velferdsteknologi

6.    European Commission. Digital Public Services. Digital Economy and Society Index (DESI) Report 2018. Brussel: European Commission; 2018.

7.    Mørne G. Er Helse-Norge klar for teknologigigantenes inntog? Dagens Medisin. 09.08.2019.

8.    Krick T, Huter K, Domhoff D, Schmidt A, Rothgang H, Wolf-Ostermann K. Digital technology and nursing care: a scoping review on acceptance, effectiveness and efficiency studies of informal and formal care technologies. BMC health services research. 2019;19(1):400.

9.    Hauvik S, Eines TF. Slik kan ny teknologi gi økt trygghet i hjemmet. Sykepleien. 2019;107:76626.

10.    Melting JB, Frantzen L. Første gevinstrealiseringsrapport. Oslo: Helsedirektoratet; 2015. IS-2416.

11.    Melting JB. Andre gevinstrealiseringsrapport med anbefalinger. Oslo: Helsedirektoratet; 2017. IS-2557.

12.    Kvale S, Brinkmann S. Interviews: learning the craft of qualitative research interviewing. 2. utg. Los Angeles: Sage; 2009.

13.    Morley J, Floridi L. The Limits of Empowerment: how to reframe the role of mHealth tools in the healthcare ecosystem. Sci Eng Ethics. 2019 juni:1–25.

14.    Nakrem S, Solbjør M, Pettersen IN, Kleiven HH. Care relationships at stake? Home healthcare professionals’ experiences with digital medicine dispensers–a qualitative study. BMC health services research. 2018;18(1):26.

15.    Braithwaite J. Changing how we think about healthcare improvement. BMJ. 2018;361:k2014.

16.    Kiran AH. Mediating patienthood–from an ethics of to an ethics with technology. Nursing Philosophy. 2017;18(1):e12153.

17.    Moser I. Velferdsteknologi. En ressursbok. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2019.

18.    Bjørkquist C, Forss M, Samuelsen F. Collaborative challenges in the use of telecare. Scand J Caring Sci. 2019;33(1):93–101.

19.    CCSDI. Cluster for Co-Creative Service Design and Innovation in Health care Services [internett]. Trondheim: CCSDI; 2018 [sitert 28.11.2019]. Tilgjengelig fra: www.ccsdi.no