Personlige relasjoner har betydning for pasienters tilfredshet på sykehjem

Studien viser at gode relasjoner mellom beboere på sykehjem og mellom beboerne og de ansatte øker pasienttilfredsheten.
Bakgrunn: Sykehjemsbeboerne er som følge av sammensatte omsorgsbehov og redusert helsetilstand en sårbar gruppe. Beboernes opplevelse av sykehjemsoppholdet avhenger i stor grad av de ansatte, deriblant i hvilken grad de klarer å etablere og vedlikeholde beboernes relasjoner.
Hensikt: Hensikten med studien er å studere hvilken betydning personlige relasjoner har for sykehjemsbeboernes tilfredshet med oppholdet på sykehjem.Metode: En tverrsnittsundersøkelse gjennomført ved fire sykehjem i østlandsområdet, der et kvantitativt spørreskjema ble besvart av 114 beboere høsten 2011.
Resultater: Tilfredsheten med oppholdet på sykehjem hadde statistisk signifikant sammenheng med sykehjemsbeboerens opplevelse av relasjonen til de ansatte, medboere, samt deres tilfredshet med aktivitetstilbudet på sykehjemmet. I tillegg var det statistisk signifikant sammenheng mellom aktivitetstilbudet og beboeres tilfredshet med relasjonene til ansatte og med-boere.
Konklusjon: Ansatte på sykehjem har et særskilt ansvar for å legge forholdene til rette for at sykehjemsbeboere trives med oppholdet. Dette oppnår man ved å etablere gode relasjoner til beboere, samt gode relasjoner mellom beboere på sykehjem. Fritidsaktiviteter ser ut til å være egnet middel for å etabler relasjoner, i tillegg til å påvirke tilfredsheten i seg selv.
Introduksjon
I 2011 var over 90 prosent av sykehjemsbeboerne eldre med behov
for omfattende bistand (1). Sykehjem er dermed en av de viktigste
institusjonene for eldre med sammensatte omsorgsbehov.
Helsetilstanden til denne gruppen er både fysisk og psykisk
redusert (2,3). De er derfor ekstra sårbare og avhengige av at
ansatte i sykehjem legger forholdene til rette for at oppholdet
oppleves som tilfredsstillende.
En rekke studier har identifisert ulike faktorer som påvirker
sykehjemsbeboeres tilfredshet, deriblant personlige relasjoner
(2,4–9), tilbud om aktiviteter (2,6,10), varighet på oppholdet
(2,8), beboernes vurdering av kvaliteten på tjenestene (2,11), samt
en rekke organisatoriske faktorer (10,12,13). Forskning viser at
personlige relasjoner er en sentral faktor (8), og omfatter
relasjoner til familiemedlemmer (5–7), personalet (6,8,11) og andre
beboere på sykehjemmet (7).
Tseng & Wang framhevet i sine funn at relasjonen til
pleiepersonalet var mest betydningsfullt (8). Sosial og emosjonell
støtte i relasjonen til ansatte ser ut til å øke beboeres
tilfredshet i tillegg til å kunne forebygge opplevelsen av ensomhet
(5,7). Betydningen av beboeres forhold til ansatte nyanseres
imidlertid av Bergland og Kirkevold, og de differensierer mellom
tre typer relasjoner mellom beboere
og ansatte (6). En type relasjoner var preget av gjensidighet
og utveksling av privat informasjon mellom beboere og ansatte.
Upersonlige relasjoner med de ansatte var en annen type relasjon. I
de upersonlige relasjonene vurderte beboere personalet som
hyggelige, men tok kun kontakt når de hadde behov for hjelp. Den
siste identifiserte typen av relasjoner var kjennetegnet av
avstand, der beboerne ønsket å være i fred. Av den grunn
minimaliserte de kontakten med ansatte.
Samtidig som det hersker relativ enighet om betydningen av
beboernes relasjon til ansatte, er det omdiskutert i hvilken grad
relasjonene til familiemedlemmer og andre beboere er utslagsgivende
for pasienttilfredsheten. For eksempel fant Drageset, Kirkevold og
Espehaug (5) at fravær av sosial kontakt med familie hadde
betydning for opplevelsen av ensomhet. Samtidig medførte en økning
i den sosiale kontakten med familiemedlemmer ingen endring i denne
opplevelsen (5). Tseng og Wang (8) fant ingen statistisk
signifikant sammenheng mellom opplevelsen av oppholdet på
sykehjemmet og beboernes relasjon til medboere, mens Patterson (14)
fant at medboere var viktige for å mestre tilpasningen til opphold
på sykehjem. Usikkerhet knyttet til betydningen av relasjonene til
familiemedlemmer og medboere, indikerer behov for å studere
betydningene av dette nærmere.
I tillegg framhever flere forfattere at tilgang på ulike former
for aktiviteter har betydning for pasienttilfredsheten (2,7,10,14).
Dette gjelder i særlig grad når aktivitetene tar utgangspunkt i
beboernes interesser og gir rom for aktiv deltakelse (15). Det er
rimelig å anta at tilbud om aktivitet har en nær sammenheng med
beboernes relasjoner til ansatte
og medboere. Aktivitetene skaper et handlingsrom der man
etablerer og vedlikeholder relasjoner med de aktører som deltar, og
kan dermed omfatte både ansatte og medboere.
Gjennomgangen av tidligere forskning viser at beboernes
relasjon til de ansatte er av stor betydning for opplevelsen av
oppholdet. På den annen side er det knyttet usikkerhet til
betydningen av relasjonene mellom medboere. Hensikten med
artikkelen er å studere nærmere om relasjonene mellom medboere har
betydning for pasienttilfredsheten, både i seg selv og i forhold
til relasjonen med ansatte. I tillegg ønsker vi å studere hvorvidt
aktivitetstilbudet påvirker beboernes personlige relasjoner.
Design og metode
Funnene er basert på sekundærdata som kommer fra en
brukertilfredshetsundersøkelse gjennomført ved sykehjemsenheten i
en mellomstor norsk kommune på Østlandet. Undersøkelsen hadde et
tverrsnittsdesign (16), der man ved hjelp av spørreskjema kartla
beboernes tilfredshet med ulike aspekter ved oppholdet på
sykehjemmet. I tillegg til bakgrunnsvariabler om beboernes kjønn,
hvilken alderskategori de tilhørte, samt varighet og formål med
oppholdet, ble beboerne bedt om å vurdere en rekke forhold;
deriblant aktivitetstilbud og mulighet for samhandling med
personalet og andre beboere. Til slutt ble beboerne bedt om å gi en
totalvurdering av oppholdet på sykehjemmet, ved å svare på
spørsmålet, «Alt i alt – hvor fornøyd er du med stedet du bor på?».
Totalvurderingen utgjør målet på pasienttilfredshet, og er den
avhengige variabelen i våre analyser.
Vurderingen av aktivitetstilbud, mulighet for samhandling og
totalvurdering ble utført ved hjelp av en skala (16) med verdiene 1
til 6. Verdien 1 var definert som et uttrykk for at man var «svært
misfornøyd», mens verdien 6 ble kategorisert som «svært fornøyd». I
tillegg ble verdiene 5 og 6 markert med grønt for å symbolisere at
de var uttrykk for at man var fornøyd, mens verdiene 1 og 2 ble
markert med rødt og verdiene 3 og 4 ble markert med gult. Av den
grunn ble variablene under analysen dikotomisert ved at verdiene 5
og 6 ble slått sammen og fikk verdien «fornøyd», mens verdiene 1–4
fikk verdien «ikke fornøyd».
Datainnsamling og utvalg
Undersøkelsen ble gjennomført ved fire sykehjem med til sammen
179 senger, fordelt på 46 korttidsplasser og 133 plasser for
beboere med vedtak om permanent plass. Avdelingsleder og en
sykepleier ved hver avdeling vurderte i forkant av undersøkelsen
beboernes samtykkekompetanse og muligheter for å svare på skjemaet.
Dette førte til at 27 av beboerne ved sykehjemmene ble ekskludert
fra undersøkelsen.
Datainnsamlingen ble utført i løpet av høsten 2011 og foregikk
ved at populasjonen på 152 beboere som fylte inklusjonskriteriene,
ble forespurt om å delta i undersøkelsen. Beboerne kunne velge om
de ville svare på spørreskjemaet på egen hånd, sammen med pårørende
eller om de ville bli intervjuet av representanter fra kommunen.
Intervjuene ble foretatt av ansatte i kommunen med kompetanse på
demens og kommunikasjon med eldre, og som ikke var ansatt ved
sykehjemmene. I forkant av datainnsamlingen ble det distribuert et
informasjonsskriv til både beboerne og deres pårørende.
Informasjonsskrivet gjorde rede for formålet med studien, at
deltakelsen var frivillig og at beboere som deltok skulle sikres
konfidensialitet.
Analyse av data
Skjemaene ble registrert og analysert i statistikkprogrammet SPSS, versjon 20. Analysene omfattet frekvensanalyser av aktivitetstilbudet, muligheten for samhandling med ansatte og medboere samt pasienttilfredsheten. Det ble også foretatt krysstabellanalyser med bruk av kji-kvadrat test for å studere om det fantes statistisk signifikante sammenhenger mellom pasienttilfredshet og spørsmålene knyttet til beboernes relasjoner. Den avsluttende multivariate analysen ble gjort ved hjelp av logistisk regresjon med totalvurderingen av oppholdet på sykehjemmet som den avhengige variabel. Valgt signifikansnivå for analysene er 5 prosent.
Etiske overveielser
Studien ble gjennomført i tråd med Helsinkideklarasjonens forskningsetiske retningslinjer, deriblant informert samtykke og ivaretakelsen av sårbare grupper (17). Beboerne og deres pårørende ble i tillegg forsikret om en konfidensiell behandling av svarene og at deltakelsen var frivillig. Bestemmelsene relatert til taushetsplikt og helsepersonell ble overholdt ved at man under datasamlingen, eksempelvis under intervjuene, avidentifiserte spørreskjemaene (18).
Resultater
Utvalget
Utvalget besto av 114 beboere, det vil si 75 prosent av alle
beboere som tilfredsstilte inklusjonskriteriene. Sytten av beboerne
var tilknyttet korttidsplassene, tre hadde avlastningsplass og 94
beboere hadde vedtak om permanent plass på sykehjem. Tabell 1 viser
utvalgets sammensetning ut fra kjønn, hvilken aldersgruppe de
tilhørte, varigheten på oppholdet, samt hvordan skjemaet ble
besvart.
De fleste beboerne i utvalget var kvinner (63 prosent), i
aldersgruppen 80–90 år (59 prosent) og hadde bodd i sykehjemmet i
mer enn ett år (83 prosent). Til tross for en liten overvekt av
kvinner i aldersgruppene 80–90 år og > 90 år viste analysen
ingen signifikante forskjeller i fordelingen av kvinner og menn
mellom alderskategoriene. Halvparten av spørreskjemaene ble besvart
i samarbeid mellom pårørende og beboeren (se tabell 1).


Pasienttilfredshet
Figur 1 viser beboernes totalvurdering av tilfredshet med
oppholdet på sykehjemmet. 33 prosent av beboerne svarte at de var
«svært fornøyd», tre prosent av beboerne svarte at de var
«misfornøyd» mens ingen oppga å være «svært misfornøyd».
Gjennomsnittsverdien for totalvurderingen var 4,9, og median hadde
verdien 5.
68 prosent svarte at de var fornøyde med oppholdet, det vil si
at de hadde gitt verdien 5 eller 6. En krysstabellanalyse av
bakgrunnsvariablene (jamfør Tabell 1)
og totaltilfredsheten blant beboerne i utvalget viste ingen
statistisk signifikante sammenhenger mellom beboernes tilfredshet
og deres kjønn, hvilken alderskategori de tilhørte, varighet på
oppholdet eller hvordan skjemaet ble utfylt.

Tabell 2 viser hvor mange av beboerne som har vurdert relasjonen
til ansatte og medboere, samt aktivitetstilbudet ved sykehjemmet. I
tillegg angis det hvor mange prosent av beboerne som var fornøyd
med de ulike aspektene ved oppholdet og median som mål på
sentraltendensen.
68 prosent av beboerne svarte at de var tilfredse med
muligheten for å være sammen med personalet, mens 40 prosent var
tilfreds med tiden personalet brukte på dem. I tillegg var 74
prosent tilfreds med muligheten til å være sammen med andre
beboere, og 66 prosent var tilfreds med aktivitetstilbudet.
Krysstabell-
analysen mellom variablene i tabell 2 og totaltilfredsheten
viste at det var en positiv statistisk signifikant sammenheng
mellom beboernes tilfredshet med samhandlingen, aktivitetstilbudet
og deres totalvurdering av sykehjemsoppholdet. Denne sammenhengen
innebærer at en økning i tilfredsheten med relasjonen til de
ansatte, medboere og aktivitetstilbudet, ga økt tilfredshet i
forhold til totalvurderingen av oppholdet. Det som ikke kommer frem
av tabellen er at analysen også viste en positiv signifikant
korrelasjon mellom muligheten til å være med på varierte
aktiviteter, og vurderingen av de personlige relasjoner til både
ansatte (Kendalls tau = 0,35) og medboere (Kendalls tau =
0,3).
For å sammenlikne betydningen av beboernes personlige
relasjoner på tilfredsheten med oppholdet på sykehjem er det brukt
logistisk regresjon (tabell 3).

For det første viser alle modeller presentert i tabell 3 at dersom beboerne er tilfredse, enten med relasjonen til de ansatte (modell 1), medboere på sykehjemmet (modell 2) eller begge samtidig (modell 3), så assosieres dette med en økt totaltilfredshet. I tillegg viser modellene at tilfredshet med relasjonen til beboere på sykehjem i større grad assosieres med tilfredshet med oppholdet enn tilfredshet med relasjonen til de ansatte. Forskjellen i relasjonenes betydning for totaltilfredsheten utjevnes imidlertid når begge relasjoner inkluderes i modellen (modell 3). Av den grunn ansees begge typer av relasjoner som like betydningsfull i den avsluttende diskusjonen. Til slutt viser økningen i R² fra modell 1 til 3 at man forklarer en større andel av variasjonen i beboerens totaltilfredshet dersom begge typer relasjoner inkluderes i modellen.
Diskusjon
Funnene i denne studien viser at relasjonen til medboere har betydning for tilfredsheten med oppholdet på sykehjem, samt at relasjonen til de ansatte var nesten like betydningsfulle som relasjonene mellom medbeboere. I tillegg kommer det frem at et tilfredsstillende aktivitetstilbud er med på å påvirke relasjonen til både ansatte og medboere. Det finnes imidlertid metodologiske svakheter ved studien som man bør ta i betraktning før en videre diskusjon av funnene.
Metodekritikk
Tidligere studier anslår forekomsten av demens til å være på
mellom 75 og 80 prosent blant beboere ved norske sykehjem (4,19).
Det er dermed rimelig å anta at flere av beboerne som deltok i
studien hadde en demenssykdom, noe som kan forklare at 95 prosent
av skjemaene var blitt utfylt med assistanse fra pårørende eller
ansatte i kommunen. Dette reiser spørsmålet om svarene er uttrykk
for beboernes egne eller andres vurderinger av forholdene på
sykehjemmene. En tidligere studie har imidlertid vist at pårørende
er egnet til å være med på å vurdere kvaliteten på tjenesten som
ytes til beboere på sykehjem (3). Analysen viste dessuten ingen
statistisk signifikante forskjeller i vurderingene når man
sammenliknet spørreskjemaene som enten var fylt ut ved hjelp av
pårørende eller kommunens representanter.
Et grep for å styrke påliteligheten i respondentenes svar var
en vurdering av respondentenes evne til å kunne gi uttrykk for sine
egne ønsker, noe som førte til at beboere uten samtykkekompetanse
ble ekskludert. På den måten har også beboere med en mild
demenssykdom fått bidra med informasjon. Dette tilsvarer en
tidligere studie der man ved hjelp av standardiserte spørreskjema
har inkludert pasienter med demens (20).
Et siste metodologisk ankepunkt er at studien begrenser seg til
sykehjemsavdelingene i én kommune. Utvalget i denne studien er
dermed ikke representative for alle sykehjemsbeboere ved norske
sykehjem. Samtidig svarer respondentene i utvalget til norske
sykehjemsbeboere med henhold til alder og kjønn (16). Av den grunn
kan og bør betydningen av relasjonelle aspekter ved
sykehjemsopphold diskuteres i forhold til andre sykehjem.
Relasjonen til de ansatte
I likhet med tidligere studier (7,8,10), hadde beboernes
relasjon til de ansatte betydning for tilfredsheten med
sykehjemsoppholdet. Denne studien knyttet beboernes relasjon til
ansatte til opplevelsen av at ansatte brukte tid på beboerne, samt
at man hadde anledning til å kunne slå av en prat med personalet. I
denne sammenhengen er det interessant å peke på forskjellen i
tilfredshet med de ovennevnte forhold, det vil si at 68 prosent av
beboerne var fornøyd med muligheten for kontakt mens kun 40 prosent
var fornøyd med tiden ansatte brukte på dem (tabell 2). Betydningen
av å ha samhandlingssituasjoner med en viss varighet framheves av
Birkeland og Natvig (22), som fant at dersom samhandlingen med
hjemmesykepleien var av kort varighet kunne ensomhetsfølelsen blant
brukerne øke. En tidsstudie av sykepleiere på to australske
sykehjem viser for eksempel at de fleste aktivitetene som ble
utført av sykepleierne var av kort varighet (23). Den australske
studien fant også at ansattes kommunikasjon med beboere, som samlet
sett utgjorde halvparten av arbeidsdagen, i gjennomsnitt hadde en
varighet på 90 sekunder (23). Følgelig er det rimelig å anta at det
finnes et potensial for å bedre pasienttilfredsheten ved å øke
varigheten på samhandlingen mellom beboere og ansatte.
Relasjonen til medboere
I motsetning til tidligere studier finner vi at beboernes
relasjon til medboere hadde betydning for tilfredsheten med
oppholdet på sykehjemmet. Funnet avviker fra studien til Tseng og
Wang (8) som ikke fant statistisk signifikant sammenheng mellom
beboeres relasjoner til medboere, og opplevelsen av livskvalitet.
Derimot støtter våre funn studien til Patterson (14) der medboere
var av betydning, blant annet ved å gi emosjonell og praktisk
støtte under oppholdet. Lignende funn er gjort av Bergland og
Kirkevold som fant at medboere ikke bare kunne øke trivselen, men
også lette situasjonen for beboere som ikke trivdes på sykehjemmet
(24). Samtidig viser deres studie at enkelte av beboerne ikke
ønsket kontakt med de andre beboerne, enten fordi man hadde
tilstrekkelig med andre relasjoner eller ikke forventet at det var
mulig å inngå relasjoner med medboere (24). Det ser dermed ut til
at betydningen av beboernes relasjon til medboere bør
differensieres ved fremtidige studier for å belyse aspektet
ytterligere.
Aktiviteter
I likhet med tidligere studier (2,7,10) finner vi at tilfredshet
med aktivitetstilbudet øker den totale tilfredsheten med oppholdet
på sykehjem, og at variasjon i aktivitetene hadde størst effekt på
tilfredsheten blant beboerne. Haugland viser at aktiviserende
tiltak der beboerne får være deltakere under aktiviteten er høyt
verdsatt, i motsetning til passiviserende tiltak der man blir
underholdt, som for eksempel høytlesning (15). I hennes studie
viste de fleste beboerne interesse for fellesaktiviteter og
utflukter, som opplevdes som lystbetonte og stimulerende
aktiviteter. Opplevelsene aktivitetene ga, førte til økt
tilfredshet.
Vår studie indikerer dessuten at aktivitetstilbudet hadde en
ytterligere funksjon, siden aktivitetstilbudet hadde en positiv
signifikant korrelasjon med relasjonene mellom beboerne og de andre
aktørene på sykehjemmet. Det er rimelig å anta at aktiviteter
skaper et handlingsrom for å etablere og vedlikeholde relasjoner,
og at aktivitetene dermed fikk betydning både for relasjoner mellom
ansatte og beboere og relasjoner mellom beboere. Relasjonene til de
ansatte er nært knyttet til at de fleste aktivitetene initieres av,
og involverer de sykehjemsansatte, og gjelder i særlig grad ved
aktiviserende tiltak. Dessuten kunne aktiviteter føre beboere
sammen i en sosial setting som i neste omgang kan bidra til å
etablere relasjoner med andre beboere. Denne konsekvensen
inntreffer imidlertid ikke alltid. For eksempel fant Bergland og
Kirkevold (24) at mangel på bevissthet rundt organiseringen av
aktiviteter, som for eksempel måltidene, forhindret beboere i å
knytte relasjonelle bånd.
Ansvaret for utformingen av et aktivitetstilbud som både gir
gode opplevelser og mulighet til å etablere og vedlikeholde
relasjonene mellom aktører, ligger imidlertid hos de ansatte. Både
Kvalitetsforskriften (25) og Forskrift for sykehjem (26) pålegger
institusjonene å legge til rette for sosiale aktiviteter med
utgangspunkt i beboernes interesser, for å skape et meningsfullt
opphold. Ansatte på sykehjem har dermed ansvar for
tilretteleggingen av aktivitetene. De ansattes tilrettelegging som
suksessfaktor bekreftes i en studie der beboere med ønske om sosial
kontakt med andre beboere, fikk etablere meningsfulle relasjoner
som følge av ansattes bevisste innsats (24).
Konklusjon
Sykehjemmene representerer en betydningsfull institusjon for
eldre med sammensatte omsorgsbehov, noe som fører til at ansatte
har et særskilt ansvar for å legge til rette for at beboernes
opphold oppleves som tilfredsstillende. Denne studien konkluderer
med at beboeres tilfredshet med relasjonen til ansatte og medboere
øker pasienttilfredsheten, samt at begge typer relasjoner er av
like stor betydning.
I tillegg framheves aktivitetstilbudets dobbelte funksjon.
Aktiviteter gir positive opplevelser i seg selv og kan i tillegg
styrke relasjonene mellom ansatte og beboere. Ved fremtidige
studier bør man av den grunn være oppmerksom på dette, samt
utarbeide et måleinstrument som omfatter og differensierer mellom
de ulike relasjonene på sykehjem.
Referanser
1. Statistisk sentralbyrå. Tabell: 08156: Plasser i
institusjoner for eldre og funksjonshemmede (K). 2011. 2. Drageset
J, Natvig GK, Eide GE, Bondevik M, Nortvedt MW, Nygaard HA.
Health-related quality of life among old residents of nursing homes
in Norway. International Journal of Nursing Practice.
2009;15:455-66.
3. Johansson I, Larsson BW, Schmidt I, Hall-Lord ML. Family
members’ perception of health, falls, pressure sores, nutrition,
and quality of care related to degree of confusion in nursing home
residents. Nordic Journal of Nursing Research & Clinical
Studies / Vård i Norden. 2004;24:25-30.
4. Drageset J, Eide GE, Nygaard HA, Bondevik M, Nortvedt MW,
Natvig GK. The impact of social support and sense of coherence on
health-related quality of life among nursing home residents–a
questionnaire survey in Bergen, Norway. International Journal of
Nursing Studies. 2009;46:66-76.
5. Drageset J, Kirkevold M, Espehaug B. Loneliness and social
support among nursing home residents without cognitive impairment:
A questionnaire survey. International Journal of Nursing Studies.
2011;48:611-9.
6. Bergland A, Kirkevold M. Resident-caregiver relationships
and thriving among nursing home residents. Research in Nursing
& Health. 2005;28:365-75.
7. Bergland A, Kirkevold M. Thriving in nursing homes in
Norway: contributing aspects described by residents. International
Journal of Nursing Studies. 2006;43:681-91.
8. Tseng S, Wang R. Quality of life and related factors among
elderly nursing home residents in southern Taiwan. Public Health
Nursing. 2001;18:304-11.
9. Rash EM. Social Support in Elderly Nursing Home Populations:
Manifestations and Influences. Qualitative Report. 2007;12:375-96.
10. Kirkevold O, Engedal K. Quality of care in Norwegian
nursing homes–deficiencies and their correlates. Scandinavian
Journal of Caring Sciences. 2008;22:560-7.
11. Burack OR, Weiner AS, Reinhardt JP, Annunziato RA. What
Matters Most to Nursing Home Elders: Quality of Life in the Nursing
Home. Journal of the American Medical Directors Association.
2012;13(1):48-53.
12. Helgesen AK, Larsson M, Athlin E. ‘Patient participation’
in everyday activities in special care units for persons with
dementia in Norwegian nursing homes. International Journal of Older
People Nursing. 2010;5:169-78.
13. Barnes S. Space, choice and control, and quality of life in
care settings for older people. Environment & Behavior. 2006;
38:589-604.
14. Patterson BJ. The process of social support: adjusting to
life in a nursing home. Journal of Advanced Nursing. 1995;21:682-9.
15. Haugland BØ. Meningsfulle aktiviteter på sykehjem.
Sykepleien Forskning. 2012;7:40-57
16. Jacobsen DI. Hvordan gjennomføre undersøkelser?: innføring
i samfunnsvitenskapelig metode. Kristiansand: Høyskoleforlaget;
2005.
17. Førde R. Helsinkideklarasjonen [Internett]. Oslo:
Forskningsetisk bibliotek; 2010 [22.12.2010; 30.05.2013].
18. Lovdata. Lov om helsepersonell. 2 juli 1999; nr. 4.
[Helsepersonelloven]. (Nedlastet 03.11.2012).
19. Engedal K. Utredning av demens og bruk av legemidler mot
demens i sykehjem. Tidsskrift for Den norske legeforening. 2005;
125:1188-90
20. Moyle W, Gracia N, Murfield JE, Griffiths SG, Venturato L.
Assessing quality of life of older people with dementia in
long-term care: a comparison of two self-report measures. Journal
of Clinical Nursing. 2012;21:1632-40.
21. Shadish WR, Cook TD, Campbell DT. Experimental and
quasi-experimental designs for generalized causal inference.
Boston: Houghton Mifflin; 2002. XXI, 623 s.: ill. p.
22. Birkeland A, Natvig GK. Old, in need for help and alone
[Norwegian]. Nordic Journal of Nursing Research & Clinical
Studies / Vård i Norden. 2008;28:18-21.
23. Si-Yu Q, Ping Y, Zhen-Yu Z, Hailey DM, Davy PJ, Nelson MI.
The work pattern of personal care workers in two Australian nursing
homes: a time-motion study. BMC Health Services Research.
2012;12:305-12.
24. Bergland A, Kirkevold M. The significance of peer
relationships to thriving in nursing homes. Journal of Clinical
Nursing. 2008;17:1295-302.
25. Helse- og omsorgsdepartementet. FOR 2003-06-27 nr. 792:
Forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene for
tjenesteyting etter lov av 19. november 1982 nr. 66 om
helsetjenesten i kommunene og etter lov av 13. desember 1991 nr. 81
om sosiale tjenester m.v. Sosialpolitisk avdeling, 2003.
26. Helse- og omsorgsdepartementet. FOR 1988-11-14 nr. 932:
Forskrift for sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie.
Helseavdelingen, 1988.
Mest lest
Test deg selv: Konte-eksamen i anatomi
Test deg selv på seneste konteeksamen i anatomi fra april 2023.
0 Kommentarer