Handlingsrommets evidens

Bakgrunn: I debatten om kunnskapsbasert sykepleie vektlegges anvendelse av forskningsbasert kunnskap. Men den må tilpasses enkelttilfeller i konkret praksis.

Hensikt: Hensikten med avhandlingen var å undersøke den kunnskapen som erfarne spesialsykepleiere i nyfødtintensivavdelingen stoler på og regner som gyldig kunnskap i deres daglige arbeid, samt belyse hvordan denne kunnskapen kan sies å være konstituert.

Metode: Data er hentet fra feltarbeid i nyfødtintensivavdelinger i Norge, og analyseres i tre faser. I første fase beskrives sykepleiernes praksis og tenkemåte, i andre fase blir kunnskapen i praksisen satt ord på, og i tredje fase diskuteres kunnskapens konstitusjon og utvikling.

Resultat: Kunnskapen retter seg mot å svare på utfordringer i praksisens ulike handlingskontekster – handlingsrom – der det handler om å behandle og pleie barnet slik at det overlever, vokser og unngår skader. Teoretisk, forskningsbasert og kunnskap opparbeidet via utøvelse settes sammen, tilpasses og anvendes til utfordringene der og da. Sykepleierne utvikler kunnskapen i bestemte handlingsrom ut fra en forståelse for hvordan de må forholde seg til handlingsrommet, men også ut fra en forståelse for hvordan de kan påvirke og utviklet rommet og dets evidens.

Konklusjon: Avhandlingen belyser en måte å forstå kunnskapsbasert sykepleie på som gyldig kunnskap i og for handlingsrommet. Det er en form for evidens som flytter fokus fra ensidig å fremheve anvendelse av forskningsbasert kunnskap som grunnlag for evidensbasert sykepleiepraksis, til å vektlegge at slik praksis også handler om å forstå handlingsrommets muligheter og begrensninger.