fbpx Tro og tradisjoner ved dødsleiet Hopp til hovedinnhold

Tro og tradisjoner ved dødsleiet

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

Sammendrag: Arbeidet med omsorg for mennesker i livets sluttfase er krevende og kan bli svært vanskelig dersom vi som helsepersonell ikke innehar den nødvendige kunnskap om det å møte mennesker fra fremmede kulturer og religiøse retninger. Det kan være tradisjoner, ritualer og ulike behov som vi av en eller annen grunn ikke kjenner til. Artikkelen søker å avdekke noen slike usikkerhetsmomenter. Sentrale stikkord er vaskeseremonier, svøping av avdøde, gravlegging versus kremasjon, pårørendes rolle eller forholdet til religiøse ledere. Spørsmålet, blir hvordan vi som sykepleiere skal forholde oss til slike dimensjoner. Artikkelen viser et enormt mangfold og store individuelle forskjeller på tross av samme kulturelle og religiøse bakgrunn. Enkeltindividets behov og rett til selv å ha innflytelse over sin situasjon må derfor være styrende for arbeidet vi som helsepersonell utfører. Artikkelen gir et bilde av de forventninger og behov vi kan komme til å møte i arbeidet med fremmedkulturelle pasienter.

Omsorg ved livets slutt er et tema det er blitt skrevet mye om. Menneskets helhet med fysiske, psykiske, sosiale og åndelige sider kommer sjelden til syne tydeligere enn når livet er i ferd med å opphøre. Det sosiale nettverket og de eksistensielle spørsmål står sentralt, også sykepleiere har dette som fokus i sin omsorg for den syke.
Men hva gjør vi når forventningene til denne omsorgen avviker fra våre referanserammer? Når den åndelige siden ikke innebærer behovet for samtale med prest, men en imam; når pårørende ikke lenger bare er ektefelle og barn, men en hel slekt?

- For en tid tilbake opplevde jeg et spesielt møte på en senvakt. En godt voksen muslimsk mann kom til oss på medisinsk avdeling sammen med sin familie. Diagnosen var kreft, og det var uvisst hvor lang tid han hadde igjen å leve. Utover kvelden ble bevisstheten redusert og respirasjonen svakere. En av pasientens sønner, en mann omtrent på min egen alder, hadde behov for å prate. Hva ville skje etter at faren sovnet inn? En vaskeseremoni var ønskelig, men hvordan skulle vi løse dette praktisk? Han hadde flere spørsmål som jeg ikke kunne svare på...

Våre behov, atferd og følelser når vi selv eller en av våre nære skal dø er påvirket av den kulturen vi er vokst opp i. Og sentralt i kulturen står religionen.
For helsepersonell og medpasienter kan det føles sjokkartet hvis avdelingen plutselig fylles til trengsel av «hysteriske gråtende mennesker», «invasjon» av besøkende og en helt annen tilnærming til religiøs tro enn vi er vant til. Ved å ha kunnskap og være forberedt, kan man skape en bedre avskjedssituasjon for den døende og de pårørende, og samtidig ivareta andre pasienter og den daglige driften av avdelingen.


Et informasjonsprosjekt
Prosjektet Religiøse og kulturelle forskjeller - tro og tradisjoner ved dødsleiet ble igangsatt ved Lovisenberg Diakonale Sykehus, som et resultat av de utfordringene man sto overfor i møte med etter hvert betydelige pasientgrupper med etniske minoritetsbakgrunn. Uvitenhet om dødstradisjoner i andre kulturer og religioner enn vår egen, skapte usikkerhet og en opplevelse av å komme til kort.
Dette var bakgrunnen for prosjektet, som gikk ut på å samle relevant informasjon om tradisjoner rundt dødsleiet innenfor islam, hinduismen, buddhismen og jødedommen for å bidra til en bedre omsorg ved livets slutt for pasienter og pårørende tilhørende ulike etniske minoritetsgrupper.


Kilder
I prosjektet var de ulike religiøse miljøer hovedkilden til informasjon, og da hovedsakelig i form av samtaler med forskjellige religiøse ledere. Representanter for «hverdagsmennesket» innenfor de ulike trosretningene var også en viktig kilde til informasjon. To begravelsesbyråer ble brukt som kilde til praktisk informasjon om stell og transport av avdøde. I tillegg ble det foretatt intervjuer med helsepersonell. Litteratur om ulike gravskikker og ulike trossamfunns eget publiserte materiale, ble også benyttet i arbeidet (1, 2, 3, 4, 5, 6).


Et sammensatt bilde
Prosjektarbeidet gjorde det klart at det ikke finnes fasitsvar. Informantene vitner om et enormt mangfold av ulike trosretninger og subkulturer innen de ulike religionene og om ulike erfaringer både på det kollektive og individuelle plan.
Et likhetstrekk blant mange av informantene var at det virket som om dette var noe man til en viss grad kviet seg for å snakke om. Inntrykket var at usikkerhet og mangel på rutiner gjorde at dette var et problemfylt område man helst unngikk.


Dødstradisjoner i flere religioner

ISLAM
Islamsk tro beskriver livet etter døden som en overgang til en ny åndelig tilstand. Avdødes kropp skal vises stor respekt, fordi sjelen lever videre i det døde legemet. Utenforstående påpeker en verdighet og respekt for den døde de sjelden har sett i norsk kultur. Det er en plikt for det muslimske samfunnet å sikre alle troende en verdig gravferd. For nær familie er det å vaske den døde en plikt, og det er en ære å få bære den døde til graven.

Alle muslimske kulturer praktiserer en felles begravelsesseremoni som består av en rituell vask, svøping, bønn og gravlegging. Helsepersonellet skal derfor ikke vaske avdøde. Dette gjøres av nærmeste pårørende av samme kjønn under en rituell seremoni. Det er ingen bestemte krav til rommet som benyttes. De kroppsdeler som en muslim er påbudt å skjule ifølge Koranen, er tildekket. Hele kroppen vaskes etter bestemte regler før den svøpes i hvitt klede uten sømmer. Kvinner skal i tillegg bære et slør i samme materiale. En kvinne fortalte meg at noen troende muslimer vasker kleder til svøping i hellig vann fra Mekka under pilegrimsferden, som er obligatorisk for troende muslimer.

I moskeen holdes det gravferdsbønn for Allahs barmhjertighet og tilgivelse for avdøde. Alle muslimer har plikt til å delta i bønnen. Muslimer gravlegger alltid sine døde. Kremasjon er forbudt etter islamsk lov. Muslimer benytter egne gravlunder: Norsk tradisjon med gjenbruk av gravplasser er ikke akseptert. Islam krever at den døde skal gravlegges vendt mot den hellige byen Mekka.

Gravlegging skal skje så raskt som mulig etter dødsfall. Pårørende får ofte hjelp av andre i miljøet til å planlegge de praktiske forholdene. Det kan oppstå problemer dersom helsepersonellet og begravelsesbyrå ikke er effektive nok i sine gjøremål.
I enkelte miljøer, eksempelvis i tyrkiske og pakistanske miljøer, er det tradisjon for å sende den avdøde til sitt hjemland for gravlegging der. Enkelte moskeer har derfor opprettet ulike fond for sine medlemmer som gjør denne skikken økonomisk mulig å gjennomføre. To av imamene jeg snakket med, understreker på den andre siden Koranens anbefaling om gravlegging i nærmeste by.

Alle mine muslimske kilder vektlegger tradisjonen med sykebesøk. Denne skikken er høyt prioritert i de muslimske miljøene. Av denne grunn kan antallet venner og bekjente av den avdøde være høyt. Vennene vil ikke bare besøke, men også pleie den døende, be med den døende, lese fra Koranen og framsi trosbekjennelsen før døden inntrer, noe som har stor betydning. Etter at døden har inntruffet, vendes hodet mot Mekka i den tradisjonelle bønnestillingen.

Helsepersonell kan fortelle om høylytt gråt og nærmest hysteriske pårørende etter dødsfall. Kilder fra de muslimske miljøene forklarer dette med individuelle forskjeller i å uttrykke sorg. Det benektes at pårørende påfører seg selv skade eller på annen måte framprovoserer gråt, da dette er forbudt etter islamsk lov. Tilstedeværelsen av gråtekoner er imidlertid kulturelt betinget, og har ingen sammenheng med islamsk tro.

Imamer understreker at hensynet til den syke skal komme først, men at det kan være vanskelig for pasienten selv å sette grenser. Dette er noe helsepersonell bør være oppmerksomme på. Mange besøkende kan være et problem på et sykehus. Det påpekes fra enkelte hold at problemet kan løses gjennom besøkstider og gjensidig forståelse fra begge parter. Det vil for mange besøkende være svært viktig å vise at de har kommet på besøk. Dersom sykepleieren tilbyr å varme opp maten de har med seg (vår blomstertradisjon er ikke vanlig), eller tilby en skriftlig hilsen, kan det ofte være en god løsning.


JØDEDOMMEN
Jødedommen beskriver også livet etter døden som overgangen fra den fysiske verden til den åndelige. Sjelen lever videre og skal behandles med respekt og verdighet. Ulike ritualer og tradisjoner skal gjennomføres. Det mosaiske trossamfunn har egne utvalgte medlemmer som tar hånd om de døde. Å være medlem av Chevra Kadisha (Det hellige selskap), som gruppen heter, er et ærefullt oppdrag som ofte går i arv innenfor familien. Prinsippet om lik gravferd for alle er viktig, da alle troende står likt framfor Gud etter at døden har inntruffet.

Den døde skal aldri etterlates alene. Fram til begravelsen skal han alltid ha noen sittende hos seg. Min personlige erfaring er imidlertid at denne tradisjonen ikke alltid følges. Dersom pårørende ikke har mulighet til å være til stede, kan medlemmer av Chevra Kadisha være behjelpelige. Jødedommen beskriver sykebesøk og pleie av døende som en god gjerning. Mine kilder beskriver likevel færre besøkende enn tilfellet er blant muslimene. Besøkende leser fra hellige skrifter og ber for den syke. De vil også framsi trosbekjennelsen når døden er nært forestående, siden en troende jøde alltid skal forlate livet i bekjennelse til Gud.

Besøkende kan praktisere ulike tradisjoner som ikke har direkte tilknytning til religion, som det å rive seg i klærne med høylytt gråt som et tegn på sorg. Mine kilder forklarer dette med bakgrunn i ulike kulturer og praksis blant ortodokse og vanlige troende. Tradisjonen med å tildekke speil for å slippe å møte «det onde øyet» og «se» sin egen sorg er et eksempel på overtro.

Det skal tennes et lys på hver side av den døde. Disse symboliserer lyset i mennesket. Alle vinduer skal holdes lukket.
Helsepersonell skal ikke vaske den avdøde, da det gjøres under en rituell seremoni i det mosaiske trossamfunns eget gravkapell. Personer av samme kjønn vasker hele kroppen før overskylling med 27 liter vann som symbol på den siste renselse med livets vann før gjenfødelsen. Kroppen svøpes så inn i hvitt klede uten sømmer eller gjensydde åpninger.

Begravelsesseremonien holdes i kapellet før den døde bæres til graven, noe som kun kan gjøres av jødiske familiemedlemmer født av en jødisk mor. Kremasjon er forbudt, og gravlegging skal skje så kort tid etter dødsfallet som mulig helst innen solnedgang samme dag. Chevra Kadisha benytter derfor av praktiske grunner alltid samme begravelsesbyrå. Det benyttes egne gravlunder da norsk tradisjon med gjenbruk av gravplasser heller ikke er akseptert av jødene. Et medlem av Chevra Kadisha har fortalt meg at det legges litt jord fra Israel i kisten som den døde hviler i.


BUDDHISME
Buddhismen har ingen bestemt lære for hvordan den døde skal stelles eller gravlegges. Tradisjonene som følges, er derfor kulturelt betinget. Døden innebærer ikke slutten på livet, men at nåværende tilstand avsluttes og en ny tilstand begynner. Dødsøyeblikket er likevel en avskjed med nærstående og denne verden. Sløvende medikamenter er ikke ønskelig fordi den døende bør være i våken tilstand slik at drømmer og fantasier ikke villeder sjelen ved gjenfødelse. I noen kulturer legges det også vekt på at avdødes kropp ikke skal flyttes før etter en bestemt tid slik at sjelen får ro og ikke villedes. Dette gjelder også personlige eiendeler i hjemmet til avdøde. Mine kilder viser likevel forståelse for at dette ønsket ikke alltid kan etterkommes på institusjoner.

Et alter på rommet med religiøse symboler som figurer av Buddha, bilder og lys, er ønskelig for mange. Den syke minnes på sin tro, og mottar styrke og rettledning på veien til sjelens gjenfødelse. Tent røkelse på alteret er imidlertid et ønske som av ulike hensyn ikke alltid kan etterkommes.

Etter at døden har inntruffet, er det helsepersonellet som steller den avdøde. Nærmeste pårørende bør imidlertid få tilbud om å delta i handlingen samt frambringe klær den avdøde kan få på. Tradisjonene som praktiseres er annerledes dersom den avdøde var munk eller nonne.

Generelt avholdes det en seremoni i et vanlig norsk gravkapell, før avdøde så gravlegges eller kremeres. I noen kulturer er tidspunktet døden inntraff på av stor betydning for å fastsette tidspunkt for begravelse og andre seremonier. Jeg er blitt fortalt at det er tradisjon å legge ris, penger og personlige eiendeler i kisten som avdøde kan ha nytte av i sitt neste liv. Ingen kilder benekter at dette også praktiseres i dag, men fraråder det og poengterer at tradisjonen kommer fra gammel overtro.


HINDUISME
Innenfor hinduismen innebærer ikke et dødsfall at livet tar endelig slutt; det markerer avslutningen på en tilstand og starten på en ny. Sjelen som lever videre, er i fokus og det praktiseres ingen rituell vask. Tradisjonene som følges er symbolske handlinger for å hjelpe sjelen gjennom gjenfødelsen til et høyere stadium. Navnet på en av guddommene, for eksempel Shiva som er en av Guds mange skikkelser, står sentralt for den døende som søker veiledning inn i det nye livet. Enkelte kulturer praktiserer ofring av materielle ting fra den syke til trengende som en god gjerning for guddommene, eksempelvis en symbolsk sum penger. Jeg er blitt fortalt at et pulver av sandeltre i rød eller gul farge, smøres på den sykes panne mellom øynene for å gi velbehag og lindring. Det er bestemte regler for dette avhengig av om den syke er kvinne, om hun er gift eller enke.

Det er vanlig at helsepersonell steller den avdøde, og ikler tøy som pårørende bringer dersom de pårørende selv ikke ønsker å gjøre dette. Dersom avdøde er en gift kvinne og hennes mann er i live, ikles hun sin brudekjole. I enkelte kulturer praktiseres det et bad av avdødes kropp før bisettelsenø. Andre stenker vann symbolsk på kroppen. Under slike ritualer og ellers under begravelsesseremonien plasseres avdøde med beina vendt mot sør; det er den veien sjelen vil gå i møtet med guddommene. Kun prestene kjenner til all bruk av symbolikk og ritualer.

Avdøde vil alltid kremeres, og i enkelte land gjøres dette over bål. Noen gravlegger urnen, mens andre tar den med til sitt hjemland for askespredning i hellig vann.


Hva kan vi lære av prosjektet?
Informasjonen som er samlet i prosjektet, gir et innblikk i de ulike verdensreligioners tro og tradisjon under og etter dødsleiet. Religiøse ledere og andre som er intervjuet, er individuelle representanter fra et enormt mangfold innen ulike trosretninger, nasjoner og subkulturer innenfor de ulike religionene. Mennesker med i utgangspunktet samme religionstilhørighet, vil derfor ha ulike behov, ønsker og overbevisninger.

Prosjektet er ikke ment å styre helsepersonell i en bestemt retning eller komme med fasitsvar. Hensikten er snarere å frambringe bakgrunnskunnskap som kan nyttiggjøres i interaksjonen mellom pasient og pårørende, noe som alltid vil være hovedkilden til informasjon i den enkelte situasjon. Det er derfor viktig med en bekreftelse fra de etterlatte at pleien og stellet av den avdøde, er etter deres ønske. Dette fordi forståelsen og oppfattelsen av død og sorg i stor grad er individuell, mange ganger uavhengig av religiøs eller kulturell tilhørighet.

Prosjektet har begrenset nytteverdi dersom sykepleiere og annet helsepersonell ikke anerkjenner pasientens behov og - ikke minst - rett til å følge sine tradisjoner. Som sykepleiere må vi vise respekt for pasienters ulike religionstilhørighet og mangfoldige kulturelle bakgrunn. Bare sammen med respekt for enkeltindividet kan økt kompetanse på området få reell betydning for den omsorg som utøves av sykepleiere og helsepersonell til pasienter ved livets slutt.


Litteratur
1. Muhammad, Ata ul-Mustafa. Slik begraver vi våre døde i islam - tro og tradisjon. Oslo: Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo, 1999
2. Den Islamske Informasjonsforening. Muslimer og helsevesenet. Oslo: Den Islamske Informasjonsforening, 1997
3. Det Mosaiske trossamfunn i Oslo, www.dmt.oslo.no, 13.04.00
4. Nergaard G. Religion, livssyn og gravferd. En håndbok om gravskikker. Oslo: Kommuneforlaget 1993,
5. Sender A. Skriftlig materiale utdelt av Chevra Kadisha, Det Mosaiske trossamfunn i Oslo.
6. Diverse samtaler/intervjuer med anonyme kilder fra de ulike religiøse miljøene.
 

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.