fbpx Sykepleierroller i poliklinikker Hopp til hovedinnhold

Sykepleierroller i poliklinikker

SAMMENDRAG:Sykepleierne i poliklinikkene står overfor en mangeartet rolle, og store deler av hverdagen går opp i gjøremål som i utgangspunktet ikke anses som viktig. Det å være assistent for lege er dominerende i praksis, mens informasjon/veiledning til pasientene trolig burde få en mer dominerende plass. Det bør tilrettelegges for flere selvstendige sykepleiekonsultasjoner, mer vekt på primærsykepleie og flere sykepleierdrevne poliklinikker.

Dette er andre artikkel i en serie om sykepleiernes roller og funksjoner i somatiske poliklinikker. Den første artikkelen ble publisert i 1999 og omhandlet selvstendig arbeid og bekvem arbeidstid (1). I denne artikkelen går en inn på de konkrete rollene sykepleierne innehar. Datagrunnlaget er hentet fra en landsomfattende undersøkelse om sykepleiernes arbeid i somatiske poliklinikker. Det ble sendt ut spørreskjema til i alt 1100 sykepleiere som arbeidet i somatiske poliklinikker ved landets sykehus. Det er bearbeidet resultater fra i alt 657 respondenter (svarprosent 60 prosent). Selv om datagrunnlaget er fra 1998, anser vi at resultatene fra undersøkelsen likevel er representative for dagens situasjon. Det finnes heller ingen andre slike omfattende undersøkelser av sykepleiernes roller og funksjoner i somatiske sykehus.

Resultater
Resultatene bygger på de svarene som sykepleierne selv avga på spørreskjemaene, det vil si slik sykepleierne vurderte det selv. Her gir vi oversikt over hvorledes sykepleierne vurderte de viktigste sykepleieroppgavene, hvorledes arbeidstiden faktisk fordelte seg på de ulike oppgavene og hvordan tjenesten er organisert.
I denne artikkelen vises resultatene samlet for alle poliklinikker - uavhengig av type poliklinikk. I en senere artikkel vil resultatene bli splittet opp på ulike typer poliklinikker. Det viser seg at det er til dels betydelige forskjeller mellom de ulike typer av poliklinikker.

Oppgaver i poliklinikkene
Her blir sykepleierne spurt om hva som anses som de viktigste oppgavene de utfører
Sykepleierne vurderer informasjon/veiledning som den viktigste oppgaven. Sekretæroppgaver rangeres som den minst viktige oppgaven. De øvrige oppgavene rangeres midt i, men med en tendens til at administrative oppgaver og assistent for lege rangeres noe lavere. Når en kobler disse opplysningene til den faktiske bruk av arbeidstid ser bildet noe annerledes ut.

Når sykepleierne blir spurt om hva de mener arbeidstiden blir mest brukt til svarer de mye av arbeidstiden går med til oppgaver knyttet til informasjon/veiledning og assistent for lege.

Informasjon ble ansett som viktigste sykepleieroppgave og det er den oppgaven det i praksis brukes mest tid på. Når det gjelder oppgaven assistent for lege finner en ikke samsvar mellom vurderingene av viktighet og faktisk bruk av tid. Oppgaven som assistent for lege scoret vesentlig lavere enn de andre, mens sykepleierne i praksis bruker nest mest tid på denne oppgaven. Det betyr at sykepleierne bruker mer arbeidstid til denne oppgaven enn det som de i utgangspunktet prioriterer. Det kan innebærer at de mer praktiske betonte oppgavene i praksis må gå foran.

Når sykepleierne blir stilt overfor et valg om å definere den oppgaven en faktisk bruker mest til på, ser en at assistent for lege rangerer klart høyest.

Den mest tidkrevende oppgaven
Her er sykepleierne bedt om å svare på hvilke av oppgavene det faktisk brukes mest tid til.

Det var i spørreskjemaet kun gitt anledning til å sette ett kryss, det vil si at respondenten måtte ta stilling til den mest dominerende arbeidsoppgaven. Her ser en at assistent for lege rangeres avgjort høyest. Informasjon/veiledning kommer ut som den oppgaven det brukes nest mest tid til - noe som er i motstrid til det de trodde eller ville ha brukt tiden til.

Organisering av arbeidet
Resultatene når sykepleierne blir spurt om i hvilken grad de foretar selvstendige sykepleiekonsultasjoner viser at relativt mange foretar selvstendige konsultasjoner i en eller annen form. Det er likevel ikke mulig ut fra materialet å si noe om hvor selvstendig konsultasjonene er.

Primærsykepleie
På spørsmål om det drives primærsykepleie ved poliklinikken svarer 73 prosent (n=653) av sykepleierne at det ikke drives primærsykepleie ved deres poliklinikk, mens 27 prosent rapporterer det motsatte. Sykepleierne som svarte nei, ble bedt om å begrunne hvorfor, ut fra de svarkategoriene som ble forelagt. Forklaringen på at det ikke drives primærsykepleie er at det ikke er hensiktsmessig, og at der er spesialiserte funksjoner. Henholdsvis 54 prosent og 32 prosent av sykepleierne rapporterer dette. Ikke effektivt og konflikt med legens arbeidsoppgaver oppgis er mindre viktige årsaker.

Diskusjon
Resultatene viser at rollene i en poliklinikk ikke er ensartet og uten videre lett å definere. En finner et sett av oppgaver, og det er ikke samsvar mellom hva som oppfattes som viktigste oppgave og hva som faktisk brukes mest tid til. Eksempelvis rangerer informasjon/veiledning høyest med hensyn til hva som er den viktigste sykepleieroppgaven, mens på spørsmålet om hva en bruker mest tid til rangerer denne bare nest høyest. Videre er oppgavene knyttet til assistent for lege ansett for å være en lite viktig oppgave av de fleste, mens denne rangerer høyest når en registrerer hva en faktisk bruker mest tid til. For de øvrige oppgavetyper er det mer samsvar mellom hva en oppfatter som viktig og hva det brukes tid til, og at det for de fleste av disse oppgavene er vanskelig å få frem noen prioriteringer mellom dem. Videre skal en merke seg at oppgaver knyttet til administrasjon, sekretærarbeid og tverrfaglig samarbeid rangerer svært lavt med hensyn til det faktiske tidsforbruket.
Dette mønsteret indikerer at sykepleierne står overfor en mangeartet rolle, og at deler av hverdagen går opp i gjøremål som i utgangspunktet ikke anses som viktig.

Det å være assistent for lege er dominerende i praksis, mens informasjonsdelen trolig burde få en mer fremtredende plass. En må da stille seg spørsmål om personellsammensetningen og funksjonsfordelingen er rett. Kan det tenkes at sykepleierne i større grad skulle frigjøres fra «assistentfunksjonene» til å være mer informasjonsmedarbeidere eller helseopplysere? Eller er det slik at assistentoppgavene er nødvendige for å utføre informasjonsoppgavene? Undersøkelsen gir ikke svar på dette. Informasjon og veiledning burde uansett få en mer fremtredende plass. Det er jo et vanlig funn ved brukerundersøkelser i sykehus at informasjon til pasienter kunne vært langt bedre (2).

Samtidig skal vi merke oss at det i liten grad drives primærsykepleie i poliklinikkene. Bare en fjerdedel av sykepleierne rapporterer at det drives etter primærsykepleieprinsippet. Det innebærer at pasientene i de fleste poliklinikkene ikke forholder seg til den samme sykepleieren i behandlings/undersøkelsesperioden, og at det således ikke er lagt opp til noe kontinuitet pasient/sykepleier. Når det ikke drives etter primærsykepleieprinsippet oppgis årsaken av de fleste til «ikke hensiktsmessig», uten at vi vet konkret hva det innebærer. En kan likevel anta at arbeidsordningene i poliklinikkene i stor grad er lagt opp ut fra legenes arbeid og deres behov for kontinuitet. I praksis kan det være problematisk å få til både behovet for kontinuitet lege/pasient og sykepleier/pasient, og i en slik situasjon kan en anta at forholdet lege/pasient vil gå foran. Dette stemmer med inntrykkene fra intervjuene og studiebesøkene. Det er likevel på det rene at ved noen poliklinikker har en bevisst arbeidet med denne problemstillingen og lagt opp arbeidsordninger slik at kontinuiteten for begge parter blir optimal.

Det er likevel uklart hvilken betydning det har for pasientene om det er kontinuitet i sykepleietjenesten ved poliklinikkene. Skal en få kunnskap om dette, er det nødvendig å foreta spesifikke pasienttilfredsundersøkelser, der en får frem betydningen av kontinuitet også hos sykepleierne. Dette kan gjøres som en del av vanlige kvalitetsundersøkelser. Studier fra andre områder tyder på at kontinuitet hos personalet er viktig, både i forhold til effektivitet, kompetanse og kvalitet.

Litteratur
1 Smith-Strøm H, Waardal P. Selvstendig arbeid og bekvem arbeidstid. Tidsskriftet Sykepleien 1999; 5: 60-61.
2. Øvertveit J. Integrated quality development in public health care. Norwegian Medical Assosiation, 1999.

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel