fbpx Lærer av hverandre Hopp til hovedinnhold

Lærer av hverandre

Ved å gå i tospann kan studenter dele kunnskap og lære sammen.

Å utvikle kompetanse i sykepleie innbærer studentaktivitet, oppøving av refleksjon og kritisk tenkning. Høgskolen har tatt høyde for dette i den teoretiske delen av studiene, men hva med de kliniske studiene? 

Lite hjelp

Yrkesfeltet er en sentral læringsarena, og studier viser at studentenes læring er svært avhengig av kontaktsykepleierens støtte og engasjement. Alle studenter får ikke den oppfølgingen de trenger fra kontaktsykepleieren og annet personale kjenner ikke studenten og tar lite ansvar (1,2). Studier viser at det er mangel på faglige diskusjoner og refleksjon og at studentene får lite hjelp til å bearbeide observasjoner og kople dette med teoretisk kunnskap (3).

Sykehjem

Veiledning fra kontaktsykepleiere i sykehjem varierer og inneholder ikke alltid det som kreves (4). Få sykepleierstillinger og stor turnover kan være en grunn. Kunnskap om forhold som påvirker læring tilsier at det er verdt å se nærmere på organiseringen av klinisk praksis i sykehjem. En studie av læringsforløp i yrkesfeltet reiser spørsmålet om troen på den selvstendige, selvdrevne studenten er for lite problematisert. Når studenter går alene og ikke har noen å dele opplevelser og tanker med, kan de miste vesentlig refleksjon, og opplevelser kan få for lite eller uhensiktsmessig oppmerksomhet. For å utvikle kritisk sosialiserte yrkesutøvere foreslås det at studiet bør «organisere veiledning i modeller som gjør det mulig at studentene får nødvendig oppfølging og stimulering av refleksjon» (5). Tospannsmodellen har til hensikt å øke refleksjon og læring gjennom at to studenter går sammen som par og er i dialog.

Ny organisering

Studenter har behov for å være synlige og få tilbakemelding (5). Medstudenter som er til stede i hverandres læringssituasjoner kan gi tilbakemelding på hverandres handlinger. Dette kan betraktes som en tilpasset form for kollegaveiledning. Med støtte i hverandre kan studentene være mer selvstendige og ta mer ansvar. Å ta og få ansvar fører til at studenten er mer oppmerksom før, under og etter handling (6). Med relativt lik kunnskap fra øvingsavdeling og teori, kan studentene gi tilbakemelding på den praktiske utførelse, hverandres vurderinger og anvendelse av kunnskap. Hauge (1) ser at evnen til å stille kritiske spørsmål og å våge å være selvstendig kan knyttes til dannelse. Å være dannet vil si at en er i stand til å problematisere fagfeltet, og at en stiller seg spørrende til hvorfor noe er viktig og noe uviktig (7). Studentene i tospannet støttes også med forskjellige former for veiledning fra studentansvarlig sykepleier og lærer. De har bakgrunn fra faglig veiledning, som er en pedagogisk arbeidsform hvor studenten får hjelp til å se nærmere på egen praksis (8,9).

Gjennomføring

Tospann er et utviklingsprosjekt som ble etablert da Avdeling for helse- og sosialfag ved Høgskolen i Østfold og Fredrikstad kommune var tilknyttet det nasjonale undervisningssykehjemprosjektet i 2000-2003 (10,11). Grupper på fire til åtte studenter ble delt inn i par, og det var fra to til fire par på samme sykehjemspost. For å skape optimale læresituasjoner og hindre uro på posten med for mange mennesker til stede samtidig var studentgruppen kun samlet den dagen det var felles gruppeveiledning. Parene gikk i samme turnus og de fikk ansvar for samme pasienter. Modellen ble først gjennomført med både sykepleier- og vernepleierstudenter. Da studieplanen for sykepleierutdanningen ble endret i 2003 ble tospannsprosjektet gjennomført med utdanningene hver for seg.

Alle er viktige

Sykehjemspostene hadde en studentansvarlig sykepleier for hele studentgruppen. Hun fulgte opp studentenes målsetting og ukeplan, bidro til deres planlegging av praksis og ga nesten daglig førveiledning. I tillegg hadde studentansvarlig ad hoc- veiledning med tospannet og studentgruppen utover dagen, flere ganger i uken. Etter hvert deltok hun også sammen med lærer i gruppeveiledning med studentene en gang i uken. Alt personale er viktig for studentenes læring. Personalet valgte kontaktpersoner, i hovedsak hjelpepleiere og omsorgsarbeidere, som hadde ansvar for tospannene. I planleggingen av praksisperiodene fikk personalet støtte og oppmuntring på at deres kompetanse i avdelingen er viktig for studentenes læring. Kontaktpersonene hadde et spesielt ansvar for innføring i avdelingens rutiner og gjøremål.

I tospann

I prosjektet samarbeidet lærer og studentansvarlig tettere enn vanlig, noe som i løpet av prosjektperioden også ble betegnet som tospann. Gjennom å planlegge og ha gruppeveiledning sammen ble de kjent med hverandres pedagogiske tenkning og etter hvert også praktiske gjennomføring. Det oppsto et ønske om å lære av hverandre.

Evaluering

For å få vite hvordan tospannsmodellen fungerte i praksis er studenters, studentansvarliges og lærers erfaringer lagt til grunn. Tospannet fremmer refleksjon over kunnskap og praksiserfaring. Studentene ble inspirert av medstudenter i læreprosessen. De mener de lærte av å se hverandre, diskutere og dele erfaringer. De opplevde at samarbeidet innebar å både «gi og ta». Vernepleierstudentene hadde forventninger til sykepleierstudentenes ferdigheter i for eksempel sengereiing og stell. De spurte etter hverandres kunnskapsområder. Det oppsto en dialog om utprøving av praktisk sykepleie. Støtte av personalet og tid til refleksjon med studentansvarlig sykepleier opplevdes som viktig for å bli selvstendig og ha en god læresituasjon Studentenes opplevde at personalet var med på å tilrettelegge læresituasjonen slik at de kunne ta gradvis ansvar. En student forklarer at: «Hele tiden var de villige til å la oss prøve», eller til å «observere når det var passende». Det ble vurdert hva de kunne klare av motoriske ferdigheter, observasjoner og å forholde seg til pasientene (11). Etterveiledningen med studentansvarlig blir av studentene framhevet som spesielt nyttig. De framhevet betydningen av å få feedback mens hendelsen var «varm». Handal og Lauvås (8) anbefaler etterveiledning tett inntil praksis. De mest modne studentene kunne oppleve ikke alltid å ha godt utbytte av uerfarne medstudenter. De ønsket mer refleksjonssamtaler med studentansvarlige. Studentene ønsket også å ha gruppeveiledningen som var en gang i uken med lærer og etter hvert studentansvarlige.

De ansatte lærte

Studentansvarlig skriver i sin rapport: «I sin helhet er vi som praksissted svært takknemlige for å ha fått anledning til å ha vært med på prosjektet. Vi har lært mye, av hverandre, av eksterne forelesere og av studentene. Det sosiale i avdelingen har blitt styrket gjennom at alle har fått bidra i internundervisning. Alle har fått mulighet til å bli sett og hørt, både i undervisningssammenheng og i oppsummeringen. Tilbakemeldinger fra personale har vært positive. Hvis anledningen byr seg vil vi gjerne få prøve oss igjen.» (12). Tospann ga trygghet i læresituasjonen Følgende utsagn fra studentenes skriftlig evaluering er illustrerende: «Det er lettere å være usikker sammen med en på samme nivå.» Det var særlig de uerfarne som opplevde tospannet på denne måten. Når studenten var usikre kunne de først spørre en medstudent. En av studentene forklarte: «Vi blir tryggere når vi diskuterer og hjelper hverandre.» Studentene framhevet at sammensetning av parene er en forutsetning for at tospannsmodellen skal fungere godt: Partene må kunne samarbeide, de må være like motiverte og pliktoppfyllende. De må være på samme nivå i utdanningen, og de må komme godt overens (11). Personalet så aktive, ansvarlige og motiverte studenter.

Kritisk vurdering

Studentene tok ansvar, diskuterte og var motiverte for denne måten å lære på i praksis. Alle studentene opplevde at tospann i stor grad fremmet refleksjon og læring. Tverrfaglig tospann hadde noen flere utfordringer enn rene sykepleiefaglige. Vernepleierstudentene opplevde det å være tofaglige som en ressurs for å lære grunnleggende praktiske sykepleieferdigheter. Studentene fra vernepleier- og sykepleierutdanningen var henholdsvis fra andre og første studieår, og det var stor forskjell på alder og modenhet. En av de mest modne vernepleierstudentene var ikke helt fornøyd når det gjaldt utveksling av tanker knyttet til dilemmaer. Tospannsmodellen ser ut å tone ned mester- lærling- prinsippet. Er det forsvarlig? Modellen tilsier at medstudenter retter på hverandre. Lærer de da «det riktige»? Hva med grunnleggende ferdigheter som å observere pasientens helsetilstand og vurdere behov for sykepleie? Studentene har grunnlag for å utfordre og ha dialoger om dette når de viser til at de bruker den teoretisk innføringen i grunnleggende sykepleie fra før praksisperioden. Ved Avdeling for helse- og sosialfag ved Høgskolen i Østfold må ferdighetstrening i sentrale sykepleieferdigheter være bestått før praksisstudiene. De har også en fellesblokk i etiske problemstillinger. Dette er et grunnlag som gjør studentene forberedt. Fra praksisstedet fikk studentene innføring av alt personale og mest av en kontaktperson. I tillegg fikk de veiledning som ble gjort ad hoc fra studentansvarlig. Studentansvarlig på sykehjem er fast gruppeleder. Hun kjenner pasientene og deres helse over tid og kan hjelpe studentene til å se pasientens tilstand og situasjon.

Et alternativ

I tospannsmodellen kan ikke studentene gjemme seg bort og bli passive. Studentene var mye hos pasientene, fikk prøve å ta ansvar, men ikke alene. Bruk av tospannsmodellen i utdanningsposter knyttet til sykehjemspraksis er et alternativ til den tradisjonelle modell med individuelle kontaktsykepleiere. Modellen er både begrunnet i mangel på høyskoleutdannet personell i sykehjem, det vil si redusert mulighet til individuell oppfølging, og vurderingen av at økt selvstendighet og ansvar for hverandre styrker studentenes læring. Etableringen av tospann i utdanningsposter er ikke begrunnet i mangel på praksisplasser i sykehjem. Høgskolen har gjennom denne organiseringen kunnet velge praksisplasser med høy motivasjon til å bidra til utdanning av helsefagstudenter.

Litteratur

1. Hauge KW. En dør inn til sykepleien, Å studere sykepleie. Bergen: Fagbokforlaget, 2002.

2. Heggen K. Sykehuset som «klasserom»: praksisopplæring i profesjonsutdanninger. Oslo: Universitetsforlaget, 1995.

3. Bjørk IT, Bjerknes MS. Å lære I praksis: en veiviser for studenten. Oslo: Universitetsforlaget, 2003.

4. Velund RU. Opplæring i praksisstudier ved sykepleierutdanningen, Høgskolen i Østfold. Hovedfagsoppgave, seksjon for helsefag - Universitetet i Oslo, 2002.

5. Christiansen B et al. Klinikk og akademia, Reformer, rammer og roller i sykepleierutdanningen. Oslo: Universitetsforlaget, 2004.

6. Lauvås P, Lycke KH, Handal G. Kollegaveiledning i skolen. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag, 1996.

7. Hellesnes J. Ein utdana mann og eit dana menneske. I: Dale EL. (red.) Pedagogisk filosofi. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1992.

8. Lauvås P, Handal G. Veiledning og praktisk yrkesteori. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag, 2000.

9. Tveiten S. Veiledning – mer enn ord… Bergen: Fagbokforlaget, 1998.

10. Nilsen SR, Vold Hansen G. Undervisningssykehjem Fredrikstad. Arbeidsrapport 2003:5. Høgskolen i Østfold.

11. Gregersen AG, Nilsen SR. Tospann, Om å dele… I: Nilsen SR, Lillemoen L. (red.) Sykepleierutdanningen i Østfold. 50 år i 2005.

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel