fbpx En utfordring for helsesøster i skolen:Fysisk aktivitet for ungene - viktig rusforebyggende arbeid Hopp til hovedinnhold

En utfordring for helsesøster i skolen:Fysisk aktivitet for ungene - viktig rusforebyggende arbeid

Sammendrag: Hvor viktig antas fysisk aktivitet å være for barnas mulighet for utvikling av et godt selvbilde? Vil tilrettelegging for større fysisk utfoldelse i barns skolehverdag kunne virke forebyggende på rusmiddeldebut gjennom for det første, å øke deres mestringsfølelse, og for det andre tilfredsstille enkeltindividets behov for spenning? Spørsmålene er komplekse og vanskelig å besvare helt konkret. Det finnes mange ulike faglige og teoretiske forklaringsmodeller når det gjelder rusmiddeldebut. Noen vektlegger trekk ved den samfunnsmessige arena, andre psykologiske og biologiske faktorer. Sosialiseringsprosesser og interaksjoner mellom individ og miljø er også sentralt. I denne artikkelen drøftes betydningen av individtilpasset fysisk aktivitet i skolen, og hvordan helsesøsters bidrag her blir av stor betydning. I artikkelen viser forfatterne hvordan «voksenverdenens» holdninger bidrar til å hindre barns frie fysiske utfoldelse, og gjennom dette legger til rette for «risiko-utprøving» i form av stimuli fra narkotiske stoffer. Mindre «skoleflinke» barn gis liten eller ingen mulighet til å skape seg et selvbilde basert på fysisk mestring, som kompensasjon for «dårlige» akademiske prestasjoner. Disse barna settes også i faresonen for utprøving av uønskede stoffer.


Barn har behov for fysisk aktivitet.
- Om barn ska klara av att sitta stilla, måste de få røra sig, sier Bjørn Gustafsson og Sol-Britt Hugoh i boken Full fart i livet - en väg til kunnskap (1). De sier videre at det finnes forskningsrapporter som viser at det er en sammenheng mellom motorikk og barns evne til å lære. Deres påstand er at fysisk aktivitet øker forutsetningen for å lære, skaper arbeidsglede, øker konsentrasjonen, selvtilliten og hukommelsen, utvikler samarbeidsevnene og gir hvile. Gustafsson og Hugoh mener også at motorisk svake barn oftere får problemer på skolen, utvikler lese- og skrivevansker og blir «motoriske sinker/klumsete».
Nina Jahren Kristoffersen skriver i boken Sykepleie (2), om bevegelseskapasitet som en forutsetning for egenomsorg. Hun nevner da spesielt balanseevne, koordineringsevne, leddbevegelighet og krefter.

Det ser ut til å være bred enighet i all litteratur, også i Læreplanen for grunnskolen (3) og Reform 97, at fysisk aktivitet er viktig for barns fysiske og mentale utvikling. Flere forfattere peker på spriket mellom målsetting i rammeverket og gjengs praksis ute i skolene.
Marit Boyesen sier i en uttalelse til Sosial- og helsedepartementet at Forskrift om sikkerhet ved lekeplassutstyr (1996) førte til en nedmontering av lekeplassutstyr generelt, i frykt for å ha «ulovlig lekeplassutstyr» (4). Hun påpeker samtidig at lekeplassutstyr ikke er en betingelse for barns utfoldelse, og at det må stimuleres til bruk av nærmiljøet generelt. Ifølge Boyesen skader cirka 6500 barn seg hvert år i den grad at de trenger legebehandling. Dette tallet viser seg å være stabilt.
Hun legger til at statistikken ikke sier noe om hvor mange av disse ulykkene som kan knyttes direkte opp mot lekeplassutstyr. Boyesen vektlegger viktigheten av at barn må eksponeres for fare for å lære å takle den samme faren. Barn skal ha trygge omgivelser, men det er umulig å fjerne all risiko.

Inger Åshild By ved Norges idrettshøgskole tror at begrensningen i barns aktivitet i skoletiden/SFO-tiden (skolefritidsordning), har med de voksnes holdninger å gjøre (5). Dette går på hva som er «farlig», og på tilrettelegging av aktivitet gjennom for eksempel å låne gymnastikksaler. Gunnar Breivik ved samme institusjon sier det slik:
- I tillegg arbeider det flest kvinner i barnehagen. Dette skaper et forsiktig og beskyttende miljø som forsterker problemene ytterligere. Velmenende lærere stopper sklien i skolegården fordi de er engstelige.
Jeg tror vi gjør barna en bjørnetjeneste ved å beskytte dem slik(6).

Breivik påpeker videre at en firedel av elevene i dag ligger etter i motorisk utvikling. Han viderefører dette med å nevne at aktivitet utvikler hjernens motoriske programvare, og at dette må ses i sammenheng med det faktum at halvparten av hjernevolumet vårt brukes til å styre bevegelser.
En av teoriene Breivik beskriver i sine bøker har leken som utgangspunkt og belyser behovet for lek hos dyr og mennesker. Han sier også at mennesket er det dyret som leker mest. Vi mennesker har en sen modning, og vi er også aktive i lek helt til vi er 14-15 år gamle. En rekke forskere mener at leken må ha en viktig funksjon i og med at mennesket leker så mye og så lenge. En annen teori tar utgangspunkt i menneskets behov for utfordring og spenning. Det er jo på mange måter absolutt et paradoks at mange viser interesse og behov som aldri før, for å teste seg ut gjennom alle slags aktiviteter der spenning, og muligens også risiko, er en viktig ingrediens, samtidig som vi har utviklet et samfunn som mer og mer vektlegger trygghet (7).
- Vekst forutsetter frihet og utfordringer. Det er aldri mulig å vokse under full sikkerhet og kontroll. Man må gjennom faser av usikkerhet og risiko. I et slikt perspektiv kan også angst og frykt være nødvendige positive faktorer fordi de gir utviklingsmuligheter. (8, s. 211).

Breivik sier det slik: - Vi putter barna inn i de små «barnefengslene». Sikkerheten og kontrollen må være så stor at lista for utfoldelse legges latterlig lavt. Han sier videre at vi har fått en uheldig utvikling fra selvinstruering til vokseninstruering; fra vind i håret til hjelm, fra ulltøy til bevegelseshemmende bobletøy og fra sykkel til bilkjøring. Breivik mener at skolen og barnehagen er nødt til å åpne seg mot verden utenfor; vi må få flere friområder og barnehagene må åpnes mot naturen. Breivik mener at vi rett og slett må stoppe sikkerhetshysteriet og gi ungene kniv og fyrstikker. Vi må også bygge om det fysiske miljøet, både skolegårder, lekemiljøer og gymnastikksaler, for å gi barn utfordringer. Ungdommenes verden er en helt annen i dag enn før, derfor trenger vi etterutdanning av lærere, økt timeantall og ressurser i gymnastikk. Barn bør ha en time med fysisk aktivitet hver dag. Mange av de problemene man får knyttet til stoffmisbruk og kriminalitet utvikler seg nettopp i ungdomsårene hvor fysisk aktivitet og spenning er en viktig dimensjon i de unges liv.
- Jeg tror det er på tide at vi gir barna rommet og tiden tilbake. Dersom vi mener noe med at barne- og ungdomstiden har egenverdi, må vi la barna og de unge erobre sin egen verden. Vi må gi dem tilbake risikoen og kjedsomheten, ansvaret og friheten. Og de må få organisere ting selv, i fellesskap uten overvåkning (8, s. 213).

Ellen Beate Hansen, vitenskapelig assistent ved Norges idrettshøgskole, mener at risikoatferd - sensation seeking - kan ha en forebyggende effekt på rusmiddelmisbruk (9). Hun utdyper dette med at de som får lite utfordringer gjennom foreldre og skole ofte er utsatt for å bli involvert i negativ risikoatferd.


Hvem blir rusmisbruker - to sentrale forklaringsmodeller

1. Svikt i selvbildet
Andres Evang sier i sin bok Det vanskelige liv at det er bred enighet om at rusmisbrukere ofte har ulike former for jeg-svakhet (10). Vanskene i psykisk fungering kom først, og disponerte for utvikling av misbruk. Evang sier videre at undersøkelser viser at det er en overhyppighet at boarderline-personligheter blant rusmisbrukere, og da særlig blant de yngre. Han konkluderer med at personlighetsforstyrrelser av ulik grad er en viktig risiko for utvikling av rusmisbruk.
Evang mener at den kjemiske rusen erstatter eller utfører noe i misbrukerens psykologiske «husholdning». Han er derfor opptatt av hvordan det står til i denne husholdningen, og av å kartlegge de faktorer som spiller inn på den. Han påpeker videre at de grunnleggende følelsesmessige vanskene ligger der, åpent eller skjult, enten misbruket kommer inn i bildet eller ei. De psykiske forståelsesmodellene for rusmiddelmisbruk er mange og kompliserte. Vi har valgt å ta med denne helt korte oversikten for helhetens skyld, med fare for å reise flere spørsmål enn vi besvarer.

2. Personlige variasjoner i behovet for stimuli - «høystimuli-barna» - HSS-barn
Når vi søker i litteraturen om problemstillingen er det et ord som går igjen; stimuli. Ordet kommer fra latin, Stimulus, og betyr noe som prikker eller stikker og fører til lyst, smerte eller handling. Å stimulere vil si å gi støtet til opplevelse eller handling (11). Ifølge Breivik er 80 prosent av alle mennesker tilfredse med de stimuli vi får gjennom det daglige arbeid og opplevelser (11). For oss i denne artikkelen, er det de resterende 20 prosent som er interessante. Disse deler seg igjen inn i to ulike grupper: Lavstimulisøkende (LSS) og høystimulisøkende (HSS)-personer. Disse to gruppene utgjør ifølge Breivik en like stor del i hver ende av en tenkt gruppe. Antallet og behovet for ekstra/mindre stimuli vil være økende jo lenger ut mot ytterpunktene vi kommer, samtidig som antallet av personer i gruppen vil synke. I denne artikkelen vil vi primært se på HSS- personene. Breivik trekker fram den genetiske disposisjonen disse menneskene har. Han viser til omfattende forskning som viser at nivået på transmittersubstanser er svært forskjellig fra den «normale» delen av befolkningen til HSS - personene.
Dopamin, noradrenalin og serotonin er stoffer som virker inn på nervebanene. Disse stoffene reguleres av et enzym som heter monoaminoksidase (MAO). Gjennomgående hadde HSS-personene et lavere nivå av MAO. Det synes også som om at nivået av Endorfin er noe høyere hos HSS-personene. Dette betyr i korte trekk at HSS-personene trenger mer stimuli for å få samme opplevelse av stimuli som den gjennomsnittlige delen av befolkningen.

Breivik gir disse karakterbeskrivelsen av en utpreget HSS-person:
- Allerede fra de er små vil HSS-personen være den som kjører fortest på sykkel, gjerne i nedoverbakke, klatrer høyest i trærne og er mer nysgjerrig på å utforske omgivelsene. De viser også større villighet til å ta sjanser, teste grenser og være aktive på flere plan. Innen idrett har de muligheten til å prøve flere typer aktiviteter, noe som i seg selv er tilfredsstillende som en stimuli ved at det gir variasjoner og nye utfordringer hele tiden.
Videre hevder Breivik at vi vil finne disse personene i utforløypene, som fjellklatrere og i elvestryk, på ishockeybanen og i bokseringen. At HSS-personer velger sportsgrener som gir dem sterke opplevelser, er dokumentert gjennom forskning på norske eliteutøvere de siste 10 årene (11, 7). Også i trafikkbildet vil HSS-personen kunne skille seg ut. Personen er mer tilfreds når det går fort, og trives med et vist moment av usikkerhet. Personene bryter ofte de etablerte regler og nærmer seg det farefulle. Dette fører blant annet til at HSS-personene er de første som er villige til å søke stimuli gjennom narkotika (7).

Doktoravhandlingen til Willy Pedersen viser at høystimulisøkere er overrepresentert blant elever i videregående skole som har prøvd hasj eller sterkere narkotiske stoffer (7). Men dette betyr ikke at det er disse personene som automatisk blir avhengige av narkotika. Breivik hevder at behovet for spenning er en faktor, men andre faktorer som familiebakgrunn, sosiale omgivelser, hjem, venner, egne ressurser og ressurser i omgivelsene, er avgjørende faktorer for om en person blir en avhengig misbruker (7).


Noe skjer!
Bunkeflo-prosjektet var opprinnelig et samarbeidsprosjekt mellom skolen og det lokale idrettslag i Bunkeflostrand, Sverige. Ansvarlig var Universitetssykehuset i Malmø. Rektor ved skolen har selv besluttet at skolen skal være en helsefremmende arena. Han ønsker at idrett og helse skal være daglige kjerneemner ved skolen, og være like viktige som tradisjonelle skolefag som lesing, skriving og regning. Alle barna ved skolen skal ha daglige økter med fysisk aktivitet/lek. Det handler om å gi barna ferdigheter og muligheter til selv å ta vare på egen helse i et livslangt perspektiv. Skolen har et utstrakt samarbeid med lokale idrettsforeninger, og på skolene er det dannet egne helseråd. I Sverige er over 900 skoler knyttet til prosjektet. Resultatene så langt kan tyde på at elevene oppnår både bedre konsentrasjonsevne, øket skoledyktighet og mindre mobbeproblemer i skolehverdagen (12).
I Norge har Buskerud fylke engasjert seg i Bunkeflo-modellen, og flere skoler er i gang med prosjektet. Innføring av modellen vil bety øket satsning på fysisk aktivitet i barne- og ungdomsskolen. Fylket har som formål at barn og unge skal ha minst en time daglig fysisk aktivitet og lek. Samarbeidspartnere her er Fylkeslegen i Buskerud, Fylkeskommunen, Statens Utdanningskontor, Fylkesmannen, Buskerud Idrettskrets samt kommuner, skoler og idrettslag (12).

Prosjektet Ruset på risiko ble gjennomført i regi av Norsk Avholdsforbund.
Prosjektet hadde som mål å tilrettelegge for risikoaktiviteter som tilfredsstiller målgruppens (ungdommens) spenningsbehov, i forhold til det å forsøke å forebygge og/eller utsette en seinere rusdebut. Prosjektet pågikk i perioden 1996-1998 på utvalgte steder i Norge. Målgruppen var ungdom i alderen 13-18 år. Ungdom i denne alderen er på jakt etter spenning, og ved å gi de tilbud om ekstremaktiviteter vil de kunne tøye grenser uten å ty til rusmidler; de ruser seg på risiko. Risikoaktivitetene som har vært med er fjellklatring, elvepadling, rafting, sportsdykking og vintersportsaktiviteter. En forutsetning for at ungdommen skulle få være med i prosjektet var total avholdenhet fra alkohol og rusmidler. Etter endt prosjekt kom det tydelig fram at for eksempel klatring, ga rus nok i seg selv og at dette ga et vel så stort «kick» som et «skudd» eller liknende. Prosjektet ble ansett som vellykket.


Mangel på stimuli = risiko for rusmiddeldebut?
- Lack of activity destroys the good condition of every human being, while movement and methodical physical exercise save and preserve it, sa Platon (427 - 347 f. Kr.).
Dette utsagnet er like sant i dag, og så uendelig mye viktigere å huske på. At fysisk aktivitet er viktig for alle, og da spesielt barn som er i vekst og utvikling, synes det å være bred enighet om i alle fagmiljøer. Som på mange andre områder er det også her en avstand mellom teori og praksis. Breivik representerer en gruppe fagpersoner (Hansen, By, Boyesen, Skard) som påpeker at mangelen på fysisk aktivitet - og fysiske utfordringer - i seg selv er en risiko, ikke bare for den framtidige helsen i form av belastnings- og livsstilsykdommer, men også for valg av livsstil (11). Han påpeker at individer med sterkere behov for spenning enn «gjennomsnittspersonen» vil finne andre uttrykk for sin «stimuli-søken», som å forsøke narkotika, være de første til å begynne å røyke, drikke mer og kaste seg på «hardrock-bølgen».

Gustafsson og Hugoh er blant mange som understreker viktigheten av fysisk utfoldelse i lys av barnets mentale utvikling (1). Deres påstand er at motorisk svake barn ofte blir «sinker» også på det teoretiske området. Det første utsagnet støttes av Læreplanen for grunnskolen (1996) som påpeker at fysisk aktivitet er viktig for barns fysiske og mentale utvikling. Evang er opptatt av dårlig selvbilde og sviktende jeg-utvikling (10). Sentralt i jeg-utviklingen er følelsen av mestring, både fysisk og psykisk. Det er således ingen motsetninger mellom disse ulike kildene, snarere tvert imot. Breivik synes å være noe mer opptatt av ekstrem-delen av idretten, men er klar på at alle har ulikt behov for utfoldelse og utfordringer. Det viktige er at alle blir møtt på sine behov. Her må vi heller ikke glemme de barna som ikke har behov for særlig stimulerende tiltak. For dem er det like viktig bare å få være til stede, som det er for andre og få delta. Breivik (11,13) og Hansen (9) er for så vidt representanter for det fåtall som trekker disse «sannhetene» videre, og redegjør for risikoen ved å begrense barns fysiske utfoldelse gjennom voksenverdenens holdninger til «hva som er farlig». Skard snakker mye om det spontane, ekspressive barnet som har evne til grenseløs lek (14). Hun er opptatt av frispill i motsetning til målspill, og sier at det drives frihetsberøvelse i dagens skole. Vår erfaring med egne barn i skolen bekrefter hennes utsagn her.

Det å begrense et individs fysiske utfoldelse kan gi uønskede atferd. Dette noe vi kjenner fra dyreverdenen. Tar du hunden med til veterinæren fordi den oppfører seg «umulig» hjemme, tygger sko og ødelegger sofaen, får du raskt et spørsmål om den får mosjon nok. Mange har forstått fra egen erfaring at en hund som får nok mosjon, på egne premisser i fri utfoldelse, er en lykkeligere og mer harmonisk hund, sannsynlig mer motivert for læring og uten markeringsbehov i negativ retning. Inger Åshild By ved Norges idrettshøgskole er opptatt av de voksnes holdninger (5).


Helsesøsters rolle som motivator og koordinator?
Statens helsetilsyn utga i 1998 Veileder for helsestasjon og skolehelsetjenesten, 2/98 (15). I denne framkommer det at skolehelsetjenesten fortsatt skal spille en viktig rolle innen helsefremmende og forebyggende arbeid blant barn og unge. Det understrekes at tjenesten ikke skal arbeide kurativt, men helsefremmende og forebyggende.
Videre understrekes viktigheten av samarbeid mellom ulike faggrupper. Det er naturlig at vi da tenker oss de faggruppene som allerede er involvert i skolehelsetjenesten, som fysioterapeut, lege, PPT (psykologisk-pedagogisk tjeneste), og skolens lærere og ledelse (2).

En kommune som Drammen viser til at de er klar over at ressurstilgangen ikke har stått i forhold til de stadig økende behov for tiltak i skolen. De forklarer dette med høye fødselstall og økt behov i helsestasjonstilbudet, (Plan for skolehelsetjenesten i Drammen kommune, 2000). Dette viser at helsesøsters arbeid i skolen nedprioriteres i forhold til spedbarn/småbarnskontrollen, noe ressursgruppene vi har snakket med betrakter som veldig uheldig. Dette dreier seg også om holdninger.
Helsesøsters rolle i skolehelsetjenesten er gjennomføring av helseundersøkelser, samtaler med elevene i grupper og enkeltvis, kontakt med foreldre og lærere samt å gjennomføre vaksinasjoner. Arbeidsfeltet er stort og variert, og gir henne en bred og god innsikt i så vel miljøet ved skolen, som enkeltindividers trivsel og helse. Hun er administrativ leder for skolehelsetjenesten og skal arbeide i henhold til en årsplan som springer ut av kommunens kvalitetsmålsetting. I Drammen kommune skal det vektlegges tverrfaglig samarbeid som er tilpasset hver enkelt skole. Dette for å utarbeide tiltak for enkelt elever, erfaringsutveksling og ansvarsavklaring. I skolens tverrfaglige team skal det være representanter fra skolen, PPT, barnevernet og skolehelsetjenesten.

Ut fra sentrale retningslinjer, kvalitetsmål og kunnskap blant fagpersonell kan det synes som om at det er en enighet om at barn trenger fysisk aktivitet, mer enn de i dag gis mulighet til, for å kunne danne et godt selvbilde (jeg-utviklingen), gode fysiske ferdigheter og få utløp for sin utforskningstrang og «boblende» energi. Det kan synes som om at helsesøster allerede i dag er tillagt den «makt» og myndighet som skal til for å ivareta barns helse både fysisk og psykisk. Det er en forutsetning at tilstrekkelige midler tilføres, men viktigst er helsesøsters egen motivasjon og evne til å motivere andre. Helsesøster burde på bakgrunn av sin faglige kompetanse og faglige nettverk være den første, og mest kompetente til å igangsette en holdningsendrende kampanje blant så vel lærere som SFO-personell, med tanke på barns mulighet for fysisk utfoldelse.
- Inviter kaos på besøk, sier Geva Skard (17). Vi kan støtte oss til Breivik, Hansen, Evang med flere, når vi sier at fysisk aktivitet på barns premisser er helt sentrale i rusforebyggende arbeid. Gjennom fysisk aktivitet styrkes selvbildet, det gis utløp for spenningsbehovet, grenser flyttes og fysisk velvære oppnås.

Helsesøster med sitt tverrfaglige team bør kunne bidra til å tilpasse de fysiske utfordringene til de enkelte barnegrupper, både gjennom egne og andres observasjoner. Vi ser på dette som et godt utgangspunkt for helsesøsters rolle i et tverrfaglig samarbeid. HSS - barna må få aktiviteter som er tilpasset sitt nivå, og de som synes lette sangleker er utfordrende nok, få tilbud om aktiviteter på sitt nivå. Her kan helsesøster være en pådriver.
Breivik sier han tror at overbeskyttelse er å gjøre barna en bjørnetjeneste (6). Vi støtter oss til det, og tror at helsesøsters arbeid her vil kunne danne grunnlaget for et av de viktigste rusforebyggende tiltak. Johannessen beskriver forebyggende tiltak som de tiltak som settes i gang for å hindre sykdom og skade, og stiller i samme åndedrag spørsmål om dette også handler om å ha et realistisk syn på livet og døden (18). Hun spør:
- Kan kanskje målet mer handle om å bidra til at menneskene utvikler evner til å møte de påkjenningene liver gir, enn å forhindre symptomene i å oppstå? Konklusjonen blir at det rådende syn på sykdom begrenser den effekt forebyggende sykepleie kan ha. (18)

Dette handler om mestring. Mestring er sentral i jeg-utviklingen, og som Evang påpeker er det en overhyppighet av ulike former for jeg-svakhet hos stoffmisbrukere (10). Fysisk aktivitet, tilrettelegging og tilpasning er viktig. Her er Læreplanen for grunnskolen (1996) også helt klar:
- Fysisk aktivitet er en viktig forutsetning for den fysiske, psykiske og sosiale utviklingen til barn og unge. (...) Barn lærer med alle sanser, og gjennom å bruke kroppen aktivt. De må derfor få rikelig med tid til lek og til annen fysisk aktivitet hele skoledagen, ikke bare i kroppsøvingstimene og friminuttene.

Det kan synes som om at det til en stor grad handlet om skolepersonalets vilje til nytenkning, og at tilbudet både til enkeltindivider og grupper er personavhengig. Det vil si hvem som til enhver tid er ansatt ved skolen. Opplegget ved skolene kan derfor bære preg av tilfeldigheter. Dette bekreftes også av Samdal i artikkelen Helse -og trivselfremmende arbeid i skolen. I artikkelen sier hun:
- Mange satsinger i skolen er drevet av ildsjeler, og når disse går trøtt eller flytter, dør satsingen ut fordi der ikke er en struktur som ivaretar videre oppfølging. (19).

Et interessant prosjekt i Drammen kommune hadde tittelen (20). Ansvarlig for prosjektet var Fysio- og ergoterapitjenesten i Drammen. Deres konklusjon var at treningsgym kan være et godt tilbud til risikobarn fordi det kan gi et positivt påfyll. De påpeker også viktigheten av samarbeid mellom hjem og skole, samt mellom faggrupper.
Prosjekter som Bunkeflo-prosjektet, er av Buskerud Fylke vurdert såpass viktig at de ønsker å integrere det i fylkets skoler. Dette kan synes som et signal «fra toppen» om at holdningene der er i ferd med å endres. Erfaringen kan vise at det å endre holdninger som begrenser barns aktivitet i skoletiden, til tross for nye forskrifter og gode prosjekter, kan vise seg å bli en lang prosess. Selv om kunnskapen om barns behov for fysisk utfoldelse er til stede, har ikke mange sett dette i sammenheng med adfredsproblemer. Fysisk aktivitet ses ofte kun i sammenheng med fysisk utvikling, styrke og utholdenhet.

Det ligger i sakens natur at det å aktivisere «problembarn» gjennom fysisk aktivitet på et tidlig tidspunkt, krever en holdningsendring fra alle involverte parter. Tendensen i dagens samfunn er klart et reparasjons-samfunn framfor et forebyggings-samfunn - dessverre.
Prosjekt som Ruset på risiko peker i retning av at individuelt tilpasset tilbud om fysisk aktivitet kan ha en rusforebyggende effekt, men vi er av den oppfatning at denne typen tilbud må settes inn mye tidligere og være en del av en helhetlig satsning på fysisk aktivitet.
Skal man akselerere prosessen med holdningsendring i skolen kan det bli nødvendig med styrking av tilbudet om etterutdanning til lærere og personell ved SFO. Gjennom informasjon og opplæring innen barns muligheter og behov, i regi av Breivik eller hans meningsfeller?


Til slutt
Når vi i denne artikkelen har forsøkt å belyse spørsmålet om holdninger faktisk er til hinder for barns utfoldelse, som igjen kan disponere for lysten til å prøve rus, så er det ut fra et behov for å se noen sammenhenger. Vi håper at vi gjennom å redegjøre for barns faktiske, individuelle behov for utfoldelse har skapt en forståelse hos leseren for viktigheten av en satsning på dette området. Vi mener også å ha funnet belegg for at begrensninger i barns aktivitet kan ha uheldige effekter, ikke bare på deres fysiske utvikling, men kanskje aller mest på deres muligheter for en sunn og god mental utvikling. Sist, men ikke minst håper vi å ha argumentert godt for det faktum at det er holdningene de ute som er den største begrensningen, ikke lovverk og direktiver. Dersom leseren kan være enig i at vi har lyktes i vår dokumentasjon, mener vi å ha gitt en utfyllende redegjørelse for problemstillingen.

Mange kloke tanker har vært presentert fra ulike fagmiljøer. Mest imponert er vi nok av Gunnar Breivik ved Norges idrettshøgskole, og vi overlater det siste ordet til han:
- Det er ingen aktiviteter i seg selv som løser problemer. Alle aktivitetene er alltid en del av en større sammenheng - en kultur og et miljø med holdninger og verdier - og det er det totale miljøet som blir avgjørende når man skal vurdere hvilke virkninger de forskjellige aktivitetene kan ha. (Breivik, 2001)


Litteratur
1. Gustafsson B, Hugoh SB. Full fart i Livet - en väg til kunnskap. Mjölby: Cupiditas Discendi, 1987.
2. Kristoffersen NJ. Generell sykepleie 1. Oslo: Universitetsforlaget AS, 2000.
3. Det kongelige kirke-, utdannings- og forskningsdepartement. Læreverket for den 10-årige grunnskolen. Det kongelige kirke-, utdannings- og forskningsdepartement, 1996.
4. Sosial- og helsedepartementet. Barn i bevegelse. Sikkerhet og utfoldelse - ja takk begge deler. Intervju med bl.a. Marit Boyesen. 30.01.02
5. Sosial- og helsedepartementet. Barn i bevegelse. Gjennomslag for aktiviteten. Intervju med Åshild By. 30.01.02
6. Sosial- og helsedepartementet. Barn i bevegelse. Kraftsalve fra Gunnar Breivik. Intervju med Gunnar Breivik. 30.01.02
7. Breivik G. Sug i magen og livskvalitet. Oslo: Tiden Norsk Forlag AS, 2001.
8. Jahr E. Barn drikker ikke caffè latte - om barn i by. Oslo: Akribe forlag, 2001.
9. Sosial- og helsedepartementet. Barn i bevegelse. Heller klatrevegg enn røykehjørne. Intervju med Ellen Beate Hansen. 30.01.02
10. Evang A. Det vanskelige liv. Oslo: Cappelen Akademiske Forlag as, 1997.
11. Breivik G. Jakten på spenning. Oslo: Norges idrettshøgskole. Institutt for samfunnsfag, 1998.
12. Hansen R. Bunkefloprosjektet, s 17 - 20, I: Kroppsøvning, Årg. 51; 4, 2001.
13. Breivik G, Kvikstad I. Stoffmisbrukere og fysisk aktivitet. Oslo: Universitetsforlaget AS, 1990.
14. Sosial- og helsedepartementet. Barn i bevegelse. Fritt spill uten grenser. Intervju med Haldor Skard. 30.01.02
15. Statens helsetilsyn. Veileder for helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Statens helsetilsyn, 1998.
16. Drammen kommune - Forebyggende seksjon, helseavdelingen. Plan for skolehelsetjenesten i Drammen kommune. Drammen kommune, 2000.
17. Skard G. Invitèr barna til å klatre, klyve, hoppe og sveve, s.7, I: Drammen 3000 (Internavis for Drammen kommune), ukjent årgang.
18. Johannessen B. Forebyggende sykepleie. Oslo: Tano, 1999.
19. Samdal O, et al. Helse- og trivselsfremmende arbeid i skolen - hvorfor og hvordan, s. 22-27, I: Spesialpedagogikk nr. 5, 2001.
20. Cartner K. Kan treningsgym være med på å fremme en positiv utvikling hos risikobarn? Drammen kommune, Fysio- og ergoterapitjenesten for barn og unge, 2000.

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel