De har tegnet mitt liv
Den Norske Kreftforening (DNK) er en frivillig organisasjon med landsdekkende kompetansesentre for kreftomsorg, som skal være et supplement til det offentlige tilbudet til kreftpasienter. Viktige arbeidsoppgaver for kompetansesentrene er undervisning, rådgivning og veiledning til helsepersonell og studenter (1). Siden 1998 har vi i Hordaland brukt illustrasjon som undervisningsmetode i temaet Sykepleierens møte med den alvorlig syke kreftpasient.
Hva er illustrasjon?
Å illustrere betyr å forsyne med bilder, belyse, forklare og
anskueliggjøre (2, s.586). Det er velkjent at barn bruker tegning
både som lek, bearbeiding av opplevelser og som middel til
mestring. Dette er en evne vi ofte mister som voksne (3). Kunstnere
har videreutviklet nettopp denne evnen, og uttrykker sitt budskap
gjennom bruk av form og farge. Bruk av illustrasjon som metode kan
være bevisstgjørende, det eksplisitte kan gjøres implisitt (4).
Metoden kan bidra til at deltakerne uttrykker seg på andre måter
enn med ord alene, ser andre sammenhenger og kan få nye
assosiasjoner (5).
Det er ingen normer for hvordan en illustrasjon bør være. Den
kan for eksempel være figurativ eller abstrakt med bruk av farger,
tegninger eller symboler. Det vesentlige er at deltakerne gjennom
metoden opplever noe nytt eller får en endring av fokus, og får
mulighet til å uttrykke og bearbeide dette sammen med andre.
Gjennom bruk av illustrasjoner kan deltakerne bli oppmerksomme på
stemninger, egne opplevelser, tanker, følelser, verdier og
holdninger. Illustrasjonene skal ikke evalueres, men være et
utgangspunkt for videre dialog (6).
Undervisningsopplegget
Hovedfokus for undervisningen Sykepleierens møte med den
alvorlig syke kreftpasient er kommunikasjon, holdninger og
samarbeid. Tidsrammen er fem klokketimer inkludert pauser.
Undervisningsopplegget er tredelt:
o Pasienthistorie
o Gruppearbeid med illustrasjon
o Fremlegg og dialog i plenum.
Pasienthistorie: I den første delen forteller en eller to kreftpasienter «sin historie» i løpet av en og en halv til to timer. Hovedfokus er pasientens egen sykdomshistorie knyttet opp mot fysiske, psykiske, sosiale og eksistensielle utfordringer. Eksempler kan være mestring av hverdagen, familierelasjoner, seksualitet, nettverk, håp og tanker om egen død, møtet med helsevesenet, og hvordan de som pasienter ønsker å bli møtt av helsepersonell. Ved å dele sine opplevelser med studentene, blir det fokusert på kommunikasjon, holdninger og samarbeid. Studentene får ingen instruksjoner i forkant av undervisningen. Hensikten her er at studentene skal lytte til pasienten.
Gruppearbeid med illustrasjon: Etter pasienthistorien skal
studentene bruke noen minutter til egen refleksjon over tanker,
følelser og reaksjoner. De skal så notere tre stikkord eller
situasjoner, som den enkelte har festet seg ved.
Studentene blir så delt i grupper. Tanken bak gruppearbeidet er
at en gruppe representerer en rikdom av tanker, nysgjerrighet,
viten, assosiasjoner, livserfaring og kreativitet (7, 8). Det å
arbeide aktivt med konkrete problemstillinger er også ifølge
Grenstad viktige veier til personlig og integrert kunnskap (9).
I gruppene skal studentene diskutere stikkordene de har notert.
Fokus skal nå være hvordan sykepleieren møter den alvorlig syke
kreftpasienten, og hvordan de som sykepleiere kan bidra til
samarbeid, god kommunikasjon og positive holdninger. På bakgrunn av
dette skal gruppen i fellesskap illustrere innholdet i diskusjonen.
Hver gruppe får utdelt store ark og fargestifter. Studentene har 45
minutter på denne sekvensen.
Fremlegg og dialog i plenum: Siste del av undervisningen er satt av til presentasjon av gruppearbeidene og dialog rundt emnet. Hver gruppe viser sitt «bilde» og forteller hva de har illustrert, hvordan de har opplevd gruppearbeidet og prosessen i arbeidet. Gjennom presentasjonen blir det lagt opp til en dialog med de andre studentene, pasienten og sykepleiekonsulenten. Sykepleiekonsulenten leder dialogen og er aktivt stimulerende for å få frem gruppens ressurser, samtidig som en gir mulighet for fokus og dybde for den enkelte (7).
Resultater
Vi har evaluert undervisningsopplegget 32 ganger siden høsten
1998, og til sammen har rundt 530 studenter deltatt. Studentene har
fylt ut et spørreskjema der de evaluerer både relevans og innhold
av undervisningsopplegget.
Innhold og relevans - pasienthistorie: Resultatene fra spørreskjemaene viser at pasientenes historie har gjort sterkt inntrykk på studentene. Hele 88 prosent (n = 447) av studentene mener innholdet i pasienthistoriene er meget godt eller svært godt.
91 prosent av studentene (n = 480) mener også at denne delen av undervisningen har stor eller meget stor relevans for dem som sykepleiestudenter. Dette er illustrert i diagram 2.
Innhold og relevans - gruppearbeid: Når det gjelder innholdet i gruppearbeidene, viser resultatene at 86 prosent (n = 447) av studentene evaluerer innholdet meget godt eller svært godt. Resultatene er vist i diagram 3.
Evalueringene viser videre at studentene mener at gruppearbeidet også har stor relevans for senere arbeid som sykepleiere. 87 prosent (n = 456) av studentene mener et slikt gruppearbeid har stor eller meget stor relevans.
Diskusjon
Ovenstående viser at studentene gjennomgående evaluerer dette
undervisningsopplegget svært godt. Mange studenter forteller at de
gjennom undervisningen er blitt bevisstgjort egne tanker,
reaksjoner og følelser (9, 5).
Våre erfaringer tilsier at pasientenes historie har stor
betydning for det videre arbeidet i gruppene. Studentene forteller
at de opplever møtet med pasientene som svært lærerikt, og at de
blir ydmyke i forhold til de historiene de får høre. Det er derfor
viktig at pasientene vi samarbeider med har et reflektert forhold
til egen sykdom og livssituasjon. Pasientene vi har valgt, har levd
med sin kreftsykdom over tid. Vi har lært pasientene å kjenne
gjennom flere samtaler i forkant av undervisningen. Sammen med
pasientene planlegger vi undervisningen, samtidig som vi
bevisstgjør dem på å beskytte seg selv. Pasientene blir også fulgt
opp etter undervisningen. Fem pasienter har deltatt i dette
opplegget. Flere av dem har også tidligere erfaring fra
tradisjonell «kateterundervisning», men hevder at denne metoden
fremmer deres budskap bedre. Samtlige pasienter har deltatt flere
ganger og alle opplever dette meningsfylt også for egen del. En av
pasientene, som selv er sykepleier, sier:
- Kan jeg bidra til at i hvert fall noen av studentene tenker
seg om, at jeg har klart å legge en liten spire til videre
refleksjon om faget vårt, medmenneskelighet, omsorg, se hele
mennesket, hvor mye informasjon betyr og så videre, så er jeg
veldig fornøyd. Da er det på en måte mening med sykdommen min, selv
om det kanskje lyder litt underlig.
Resultatene fra evalueringsskjemaene viser også at studentene er
svært fornøyd både med innhold og relevans i pasienthistorien. I
forbindelse med pasienthistoriene fremhever studentene viktigheten
av å få tid til egen refleksjon. Noen av kommentarene fra
studentene utdyper resultatene nærmere og viser at de opplever
pasienthistoriene svært engasjerende:
- Sterk opplevelse, svært nyttig....til ettertanke. Mange
viktige momenter som jeg tror vil bli viktig i mitt arbeid som
sykepleier.
- Synes dette har vært bra! Det har vært lærerikt å få møte
mennesker som lever med en kreftdiagnose; det gjør noe med meg som
menneske å «bli involvert» i deres liv/situasjon.
- Spesielt har pasienthistoriene bidratt til at jeg er mer var
for alle de ulike reaksjonene pasientene kan ha.
Gruppearbeidet med illustrasjon oppleves ofte av studentene som
noe nytt og fremmed. En spontan kommentar er ofte: - Jammen, jeg
kan ikke tegne!. Noen ganger må vi derfor bruke litt tid på å
forklare studentene hva illustrasjon betyr og motivere dem. Når de
først har kommet i gang, er det få studenter som melder seg ut,
derimot opplever de en stor grad av mestring. Tilbakemeldingene fra
studentene viser at gruppearbeidet oppleves som spennende og
utfordrende. Vi ser at bruk av illustrasjon får studentene til å
uttrykke seg på nye måter, at de ser andre sammenhenger og får nye
assosiasjoner (5). Erfaringene fra gruppearbeidene viser at
studentene samarbeider svært bra, har stort engasjement og utviser
stor kreativitet. Disse erfaringene underbygges av resultatene fra
evalueringsskjemaene som viser at de fleste studentene evaluerer
gruppearbeidene høyt. En student kommenterer gruppearbeidet slik:
- Det var svært bra og originalt å la oss illustrere selv,- det
ble veldig tankevekkende.
Etter gruppearbeidet legger hver gruppe fram sin illustrasjon
der de forteller om prosessen i arbeidet og hva de har vektlagt i
sin illustrasjon. Vi er ofte svært imponert over kvaliteten og
innholdet i illustrasjonene som viser både omsorg, varme, sorg,
fortvilelse og håp.
Fremlegg av illustrasjonene gir en unik mulighet til dialog og
diskusjon rundt vanskelige temaer. Pasientene får mange direkte og
utdypende spørsmål om det å leve med en alvorlig kreftsykdom.
Studentene er åpne og ikke redde for å komme med kommentarer, egne
tanker og følelser. Møtet med pasientene, bearbeiding og
illustrasjoner skaper både trygghet og engasjement, noe som kommer
til uttrykk i diskusjonen.
Vi som leder undervisningsopplegget bruker anledningen til å
undervise på en deltagende måte, stille spørsmål tilbake til
studentene og samtidig trekke tråder og konklusjoner. Ved tidligere
undervisning innen samme tema, opplevde vi at studentene var svært
stille og nedtrykt når de gikk. Her opplever vi at det har skjedd
en stor endring i forhold til åpenhet og engasjement, noe som er
viktig for læringsprosessen.
Gjennom bruk av denne metoden opplever vi at studentene ikke er
passive mottakere, men aktive deltakere. Vi har erfart at
illustrasjon fremmer motivasjon, interesse, aktivitet, kreativitet,
variasjon og samarbeid. Dette er stikkord for pedagogiske
prinsipper og vi erfarer at alle disse blir oppfylt gjennom denne
metoden. Vi mener at bruk av illustrasjon som metode spesielt
fremmer studentenes oppmerksomhet på holdninger, kommunikasjon og
samarbeid.
Det er imidlertid viktig å påpeke at metoden kan sette i gang
sterke reaksjoner og følelser hos deltakerne. Dette må
undervisningsledere være oppmerksom på, og kompetente til å møte.
Vi anbefaler derfor at det er to personer for å lede dette
opplegget.
Konklusjon
I denne artikkelen har vi beskrevet bruk av illustrasjon som
undervisningsmetode. Metoden er blitt eksemplifisert gjennom et
undervisningsopplegg for sykepleiestudenter i temaet Sykepleierens
møte med den alvorlig syke kreftpasient. Vi har gjennom dette
undervisningsopplegget erfart at bruk av illustrasjon er en
relevant og anvendelig metode. Metoden er spesielt relevant når en
skal fokusere på emner som omhandler holdninger, kommunikasjon og
samarbeid, og som basis for en dialog og diskusjon rundt et gitt
emne.
Illustrasjon som metode er lett overførbar til andre emner og
andre grupper. Vi har blant annet brukt metoden i sorggrupper,
samtalegrupper og i annen undervisning. En av pasientene som har
deltatt, en tidligere sykepleier, sa engang:
- Jeg var svært glad og overrasket over å høre hvor mye
studentene lærte gjennom gruppeaktivitetene og hvor lett det var å
diskutere med dem.
Etter en undervisningsdag da hun så på noen illustrasjoner, var
hun svært rørt, pekte på et bilde og sa: - De har tegnet mitt liv!!
Litteratur
1. Den Norske Kreftforening. Strategidokument 2001 - 2003.
2. Aschehoug og Gyldendals ettbindsleksikon. Oslo:
Kunnskapsforlaget, 1982.
3. Worum R. Barn med kreft - kommunikasjon med alvorlig syke
barn. Fagserie i kreftomsorg fra Den Norske Kreftforening, 1999; 3.
4. Grenstad NM. Fantasi og følelser. Praktisk mentalhygiene i
hverdagen. Kristiansand: META-senter, Benestad, 1999.
5. Tveiten S. Veiledning - mer enn ord. Bergen: Fagbokforlaget,
1998.
6. Teslo AL. Mangfold i faglig veiledning. Oslo:
Universitetsforlaget, 2000.
7. Bang S, Heap K. Skjulte ressurser. Om veiledning i grupper.
Oslo: Universitetsforlaget, 1999.
8. Heap K. Gruppemetode for sosial - og helsearbeidere.
Universitetsforlaget, 1998.
9. Stenaasen O, Sletta O. Gruppeprosesser. Læring og samarbeid
i grupper. Oslo: Universitetsforlaget, 1989.
10. Grenstad NM. Å leve er å oppdage. Prinsipper og praktiske
arbeidsmåter i konfluent pedagogikk. Didakta Norsk Forlag, 1995.
0 Kommentarer