Barn er ikke rettsløse

Barn og unges pasientrettigheter reguleres av flere lover: - Barneloven, som regulerer forholdet mellom foreldre og barn, med særlig vekt på foreldres ansvar for at barn får nødvendig omsorg og dekket sine behov. - Barnevernsloven, som kan anvendes når foreldre av ulike grunner ikke makter å gi barnet nødvendig omsorg og oppfølging. - Pasientrettighetsloven, som regulerer retten til helsetjenester. - Helsepersonelloven, som regulerer sykepleieres profesjonsansvar. I 1990 sluttet Norge seg også til Barnekonvensjonen, og forpliktet seg til å innrette landets lovgivning og myndighetsutøvelse i samsvar med denne. 


Myndighetsalder
I behandling og oppfølging av barn og unge er det viktig å kjenne aldersgrensene i lovgivningen. Aldersgrensene spiller en rolle både når det gjelder mulighet til å samtykke til behandling, eventuelt velge bort behandling, og i forbindelse med formidling av informasjon.
Helserettslig myndighetsalder er 16 år. Som hovedregel betyr det at personer over 16 år selv kan samtykke til behandling, velge bort behandling eller styre informasjon om seg selv. Hovedregelen for barn og unge under 16 år er at den/de som har foreldreansvar eller daglig omsorg (heretter kalt foreldre, selv om ansvaret kan være overført til barnevernstjenesten), fatter slike beslutninger, jamfør pasientrettighetsloven § 4-4. Hvis barneverntjenesten har overtatt ansvaret for barn under 16 år, er det den som skal motta informasjon, gi samtykke eller velge bort behandling.
Foreldre skal «høre» og samhandle med barn mellom 12 og 16 år. Barn over 12 år skal få uttale seg om alle spørsmål om egen helse, og foreldrene skal i økende grad legge vekt på barnets ønsker ut fra alder og modenhet. Det betyr at sykepleieren skal informere både barn og foreldre.
16-årsgrensen gjelder ikke som myndighetsalder i alle situasjoner. Den kan fravikes nedover til tolv år hvis sykepleieren eller annet helsepersonell mener det foreligger særskilte grunner til ikke å involvere foreldrene. Er helsepersonell i tvil om et inngrep er nødvendig, kan det være grunnlag for å trekke inn foreldrene selv om barnet er over 16 år, for eksempel når de må informeres for å kunne gi nødvendig oppfølging.

Omsorgsansvar
I pasientrettighetsloven § 3-4 er det tatt med en ny regel om at foreldre skal informeres selv om barnet er over 16, men under 18 år. Vilkåret er at opplysningene er nødvendige for å ivareta foreldreansvaret. Her vises det til foreldres omsorgsansvar som er regulert i barnelovens § 30. Det kan være opplysninger om at ungdommen er innlagt i sykehus, har psykiske lidelser, er suicidal, misbruker rusmidler eller blir utsatt for overlast eller overgrep. Foreldrene skal alltid informeres om at ungdommen oppholder seg i sykehus. For å motvirke tillitsbrudd, bør helsepersonell i slike situasjoner gi ungdommen beskjed om at foreldrene må informeres og la ham/henne være med å avgjøre hvordan informasjonen gis.

Begrensninger
Foreldre er gitt myndighet til å forvalte barns rettigheter fordi de vanligvis er best skikket. I lovgivningen er det likevel en rekke begrensninger for hva de kan beslutte. De kan ikke nekte barnet øyeblikkelig hjelp eller nødvendig helsehjelp. Hovedregelen er at helsepersonells hjelpeplikt i henhold til helsepersonelloven § 7 (øyeblikkelig hjelp) uansett går foran. Hvis foreldrene motsetter seg at barnet får nødvendig helsehjelp, inntrer helsepersonells opplysningsplikt til barnevernstjenesten (helsepersonelloven § 33 og barnevernsloven § 4-10).

Barn som nekter
Mot foreldrenes vilje kan barn nekte å la seg behandle. Da må helsepersonell bruke nektelsen som utgangspunkt for nærmere vurdering, unntatt i akutte situasjoner. I pasientrettighetsloven § 4-4 slås det fast at også barn har selvbestemmelsesrett som øker med alder og modenhet. Det innebærer at man må respektere at barn nekter å bli behandlet, selv om de er under 16 år.
Hvis foreldrene ønsker å gjennomføre et inngrep som i utgangspunktet er unødvendig - som å justere utstående ører - må barnets vilje respekteres. Hvis et inngrep anses som nødvendig og barnets standpunkt er irrasjonelt, kan ikke beslutningsansvaret overlates til barnet.

Uten å informere foreldre
I henhold til pasientrettighetsloven § 3-4, første ledd, har foreldre rett til samme informasjon som barnet. Helsepersonell oppsøkes ofte av barn eller ungdom som ber om at foreldrene ikke informeres. Da må man vurdere om det kan gjøres unntak fra hovedregelen. Slike situasjoner forutsetter at helsepersonell avgjør om lovens vilkår for å gjøre unntak er oppfylt. Unntaket oppover til 18 år anvendes når sykepleieren mener at ungdommen er i en slik situasjon at foreldrene må informeres for å kunne ivareta omsorgsbehovet.
Barn kan ha ulike grunner for å ønske behandling uten foreldrenes kjennskap. Det kan være spørsmål om plastisk kirurgi eller prevensjon til svært unge mennesker. For å ta stilling til om barnet skal få helsehjelp mot foreldrenes vilje, må tiltaket vurderes opp mot grunnen til foreldrenes eventuelle motvilje. Er barnets ønske tilstrekkelig begrunnet og tar hensyn til barnets interesser, skal det respekteres.
Vurderingen av om unntaket kan gjøres gjeldende må baseres på flere forhold; barnets modenhet, situasjon og hvilken informasjon/behandling det dreier seg om. Gjelder det personlige forhold av en slik art at foreldrene ikke trenger å kjenne til dem, skal sykepleieren respektere barnets ønske. Gjelder det forhold der foreldrene har en naturlig rolle eller kan bidra til å støtte ungdommen, bør sykepleieren oppfordre ham/henne til å snakke med sine foreldre. I situasjoner der pasienten er avhengig av oppfølging for ikke å bli påført skade eller merbelastning, skal altså sykepleieren informere foreldrene.

Foreldre som nekter
Barn skal derimot ikke være avskåret fra forsvarlige helsetjenester hvis foreldrene har avvikende oppfatninger. Nekter foreldrene barnet kontakt med helsevesenet på grunn av generell og ubegrunnet mistro til helsevesenet, oppstår det et særskilt ansvar for å ta barnets ønsker alvorlig. Da kan det også bli spørsmål om foreldrene er i stand til å ivareta barnets interesser. Setter foreldrene barnets helse i fare, skal helsepersonell melde forholdet til barnevernstjenesten (jfr. helsepersonelloven § 33).
Foreldre som nekter vaksinering av barnet skal aksepteres, på samme måte som når foreldre vil kontrollere barnet hos fastlege eller privat lege i stedet for på helsestasjon. Men det kan ikke aksepteres at barn lider overlast fordi nødvendig behandling ikke iverksettes.

P-piller
Hovedregelen er at foreldre og barn sammen må gi tillatelse til medisinsk behandling av unge under 16 år, hvis det ikke er spesielle grunner til ikke å involvere foreldrene. Leger, jordmødre og helsesøstre kan ikke fritt forskrive p-piller til en 12-åring, slik dagspressen nylig påsto. Grunnen til at foreldre skal delta i medisinsk behandling inntil barna er 16 år, er at de anses som «nærmest» til å ivareta deres interesser. Gir barnet uttrykk for noe annet og ikke ønsker at foreldrene skal involveres, må det likevel vurderes om situasjonen tilsier at aldersgrensen kan fravikes. En slik vurdering kan ikke gjøres uten informasjon om bakgrunnen for ønsket, som at åpen kommunikasjon med foreldrene er umulig på grunn av kulturelle eller religiøse forhold. Det er ikke tilstrekkelig at en 12-åring vil leve ut sin seksualitet uten foreldrenes viten.
Skal foreldrene til en så ung pasient holdes utenfor, må det baseres på at hun er spesielt moden og en vurdering av mulige følelsesmessige og fysiske konsekvenser. Mener helsepersonell at alternativet vil være graviditet, kan dette underbygge forskrivning av p-piller. Helsepersonell har et stort ansvar for å få klarhet i pasientens situasjon og gi informasjon. Det kan også bli stilt krav om oppfølging.

Omskjæring av jenter
En sykepleier med mistanke om at et jentebarn kan bli omskåret, skal varsle politiet. Noen henvender seg til helsetjenesten for å få reparert skadene etter omskjæring, noe som vanligvis kan gjøres uten foreldrenes samtykke. Helsevesenet har et medisinsk oppfølgingsansvar overfor pasienter som allerede er omskåret , og pasientene har rett til nødvendig behandling av disse skadene.
Også pasienter under 16 år regnes som kompetente til å samtykke til slik medisinsk oppfølging, fordi forholdene tilsier at foreldrene ikke er i stand til å ivareta barnets interesser. Barnet bør også tilbys kontakt med barnevernstjenesten for oppfølging.

Blodoverføring
I ny pasientrettighetslov § 4-9 er rettigheten til å nekte blodoverføring ved alvorlig overbevisning tatt med. Dette gjelder bare pasienter over 18 år. Et annet spørsmål er hvordan man skal forholde seg til foreldre som nekter blodoverføring på barns vegne. Syse og Befring har fastslått at det ikke lenger er nødvendig å overføre myndigheten til å treffe avgjørelser på barns vegne til barnevernstjenesten. Helsepersonell kan treffe beslutning om behandling når barnet har behov for akutt helsehjelp, jamfør helsepersonelloven § 7.

Rettslig rolle
Sykepleieres rettslige rolle følger i hovedsak helselovgivningen, der helsepersonelloven og pasientrettighetsloven er sentrale. Selv om lovgivningen retter seg mot helsepersonell generelt, gjelder den fullt ut for sykepleiere når de forholder seg til barn og unge. Avgjørelser fra annet helsepersonell vil også ha betydning for å klargjøre sykepleieres posisjon og prinsipielle forhold i forbindelse med regulering av helsepersonells plikter og barn og unges rettigheter. En leges ansvar for å formidle informasjon til barn og unge har også betydning for å klargjøre sykepleiers ansvar. Det samme gjelder avgjørelser der dokumentasjonshåndteringen kritiseres.
Lovgivningen benyttes i liten grad til å fordele monopoler, posisjoner og oppgaver for den enkelte profesjonsutøver. Det er arbeidsgiver som har denne rollen med utgangspunkt i sykepleierens kvalifikasjoner. Derimot benyttes lovgivningen til å regulere sykepleieres rettslige ansvar når de utfører disse oppgavene.

Litteratur
1. Befring AK, Ohnstad B. Jus for jordmødre og sykepleiere. Kristiansand: Høyskoleforlaget, 2004.
2. Befring AK, Ohnstad B. Helsepersonelloven med kommentarer. Bergen: Fagbokforlaget, 2002.
3. Syse A. Pasientrettighetsloven med kommentarer, 2. utg. Oslo: Gyldendal, 2004.