fbpx Det hjelper å prate Hopp til hovedinnhold

Det hjelper å prate

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

Samtalegrupper skaper samhold og økt selvtillit for skilsmissebarn.

Forskning viser at skilsmissebarn har dobbelt så høy risiko for å få problemer som andre barn (1). Ved samlivsbrudd blir barnas livsforhold betydelig endret. De mister den daglige kontakten med en av foreldrene. De skal venne seg til å være sammen med en av foreldrene av gangen, og må lære seg å leve med savnet av den andre. Økonomiske og sosiale betingelser endres, og mange må flytte. Enkelte barn er skrevet inn ved to skoler, andre forteller om sine tre hjem, alt for å tilpasse seg foreldrenes nye liv. De må innrette seg etter nye familiesituasjoner med nye regler og rutiner, nye ste- og halvsøsken. De befinner seg konstant i ei lojalitetsklemme. Dette gjør skilsmissebarna til en sårbar gruppe. 

Mange helsesøstere opplever å få besøk på kontoret av barn som trenger å bli sett, som er lei seg fordi de to de er mest glad ikke klarer å være glad i hverandre. De kommer med hodepine og magevondt, de klarer ikke å henge med på skolen, har dårlig selvtillit, er triste og slitne på grunn av all flyttingen mellom foreldrene. De klager over foreldre som ikke klarer å la være å krangle, som slår hverandre, som anmelder hverandre, og til tross for at de er mange med skilte foreldre føler de seg nokså alene, for hvem kan de egentlig ta opp dette med uten å føle seg illojale?

Hvorfor grupper?

Nå pensjonert helsesøster og psykiatrisk sykepleier Tordis Labråten, opplevde en økning av slike besøk på sin skole i 97-98. Hun fikk ideen om å la elevene få se at de er flere i samme båt slik at de kunne søke trøst og oppmuntring hos hverandre (2).

Å samle individer som kan identifisere seg med hverandres livssituasjoner og dra veksler på hverandres erfaring, er en mye brukt og anerkjent metode når det gjelder problemløsning. Deltagerne kan hjelpe både seg selv og hverandre ved å dele følelser og opplysninger, ved å sammenligne holdninger og erfaringer, ved å støtte hverandre i å eksperimentere, ta risiko og endre, ved å utveksle ideer, forslag og løsninger, ved å gi hverandre motforestillinger og ved å utvikle personlige forhold seg imellom (3). 

Labråten utviklet sammen med PP-rådgiver på skolen, Lone Dragland, et program for disse barna med seks samlinger. Erfaringene var svært gode. Elever som var stille og vanskelig å komme inn på i en til en-samtaler, åpnet seg gradvis mer og mer i små grupper. Gruppelederne kunne se hvordan skuldre senket seg og hoder løftet seg etter at de hadde fått lagt fra seg mye av det de gikk og bekymret seg for i gruppa.

De fikk oppleve at det var flere som tenkte og følte akkurat som dem selv og de fikk nye venner. De fikk også økt tillit til de voksne gruppelederne. Dette gjorde det lettere å oppsøke disse i ettertid for mer private anliggender som ikke egnet seg som tema i gruppen.

Opptrappingsplanen for psykisk helse

Helseleder Anne Korsvold ønsket å videreføre ideen til alle skolene i Bærum, og søkte i 2004 «Opptrappingsplanen for psykisk helse» om midler til dannelse av et prosjekt med dette som formål. Søknaden ble innvilget, og PIS-prosjektet (Plan for implementering av samtalegrupper for skilsmissebarn i skolen) var en realitet. Bevilgningene gjorde det mulig å nedfelle ide og erfaringer i et skriftlig materiale. Grafisk designer Bente Lunke har hjulpet oss med utformingen.

Skal skilsmissen snakkes om?

I følge Raundalen og Schultz (4), er det en svært tvilsom holdning å forutsette at det er «tomt» inni barnet bare fordi det ikke kommer noe ut av det. «Alle våre alvorlige samtaler med barn motsier en slik konklusjon», hevder de. De understreker også at ting ikke blir farligere fordi vi snakker om det. Å finne ord, setninger og fortellinger som rydder, ordner og arkiverer det som har hendt som en håndtert fortid kan overfor elevene ha en terapeutisk effekt. 

«Når mennesker opplever psykologiske vanskeligheter, så er det nettopp noe av problemet at det mangler ord for eller ikke klarer å sette ord på den erfaringen som ligger bak opplevelsen», sier Øvreeide (5).

Forebyggende tiltak

Helsesøstere skal ikke være barnas terapeuter. En terapeut har hele tiden kontrollen, og skal lose barnet gjennom et opplevd traume, ofte via konfrontasjon, med påfølgende behandling (4,6). Vi skal derimot arbeide terapeutisk, det vil si at barnet skal få anledning til å fortelle om det de ønsker i sitt tempo. Barnet skal ha kontrollen på det de vil fortelle, og ikke presses (4,6). 

Samtalebilder er et eksempel på en slik metode. I vårt opplegg for samtalegruppene i barneskolen bruker vi billedboka Even og Skilsmissen av Kirsti Haaland og Inger Landsem opp til femte klasse, og anbefaler den også til bruk i barnehagene (7). Boken illustrerer godt de ulike fasene i en skilsmisse, og er veldig gjenkjennelig for barna. Den har dessuten morsomme tegninger som gjør at barna synes den er «kul». 

For de litt eldre barna, til og med sjuende klasse, bruker vi historier om mennesker, men temaene er de samme; oppbruddet, flyttingen, samværsordninger og ferier, steforeldre og nye søsken. Som gruppeledere er det viktig å være klar over egne begrensninger, og i samarbeid med foreldre (og barn) henvise familier som trenger omfattende hjelp til det øvrige hjelpeapparatet.

Tiden leger ikke alle sår

Det er lett å tenke at ting går seg til etter hvert, og at barna venner seg til sin nye situasjon, bare de får litt tid på seg. Dr. psychol. Ingunn Størksen fant i sin doktoravhandling at gutter som hadde opplevd samlivsbrudd hadde like mye problemer ved 18 års alder som da de var 14, mens problemene hos jenter var økende (1). 

Helsesøstere på ungdomsskolene kunne dessuten fortelle at de også hadde mange besøk på kontoret av elever som syntes det var vanskelig med skilte foreldre. De var slitne av flytting gjennom mange år, det var vanskelig å finne tid til helgebesøk hos den forelderen de ikke bodde fast hos.

Det ble pinlig med foreldre som gikk i klesskapet deres når de skulle på byen, og som etterpå brukte dem som sjelesørgere over ulykkelige kjærlighetshistorier, mange grudde seg dessuten til konfirmasjonsfeiringen. Det var et tydelig behov for grupper også i ungdomsskolen.

Grupper i ungdomsskolen

Metodene i ungdomsskolegruppene baserer seg på Antonovskys salutogenesiske tenkning. Han ønsket å flytte fokus fra stressfaktorer til ressurser. Han kom fram til at det var viktig for menneskets mestring av livet å oppleve tilværelsen forståelig, meningsfull og overkommelig, og at det framkom en sammenheng mellom disse tre aspektene (8). 

Vi bruker «pedagogisk sol» for å prøve å forstå hvordan samlivsbruddet kunne skje, «livslinje» for å få oversikt over tilværelsen, og kanskje finne mening i den, og «nettverkskart» for å kartlegge elevenes menneskelige ressurser. Og i fellesskap finne ut hvordan de eventuelt kan utnytte disse bedre hvis de ønsker. På siste møte står tanker om framtiden i fokus.

Flere er blant annet engstelige for å stifte familie, da de er redde for å skulle påføre sine egne barn den smerten de selv har måttet leve med. Vi ønsker at elevene skal lage seg positive bilder av fremtiden, og forstå at de kan være med å påvirke tiden som ligger foran dem.

Samarbeid med skolen

Gruppene foregår i skoletiden, gjerne med en med-gruppeleder fra skolen. Disse er til stede på skolen i mye større grad enn helsesøster, og dermed lettere tilgjengelige for elevene dersom de skulle ha behov for å prate med noen utenom gruppene. 

Ved å ha gruppene på skolene, blir tiltaket ufarliggjort, det blir et gruppetilbud på lik linje med mange andre grupper som foregår i skoletiden, og vi slipper å konkurrere med ulike fritidstilbud på ettermiddagstid. Elevene er heller ikke avhengig av transport. Dette krever et godt samarbeid med skolen, og at skolen ser behovet for et slikt tiltak.

Målsetting

Målet med gruppene er at elevene skal se at de ikke er alene, de skal bli flinkere til å snakke med foreldre, venner og eventuelt andre voksne om det som er vanskelig. De skal forstå både seg selv og foreldrene bedre, kunne finne fram til det som er positivt ved samlivsbruddet, og de skal se at de kan være til hjelp for andre elever i samme situasjon.

Gruppene skal kunne være et fristed hvor de slipper å være bundet av lojalitetshensyn. Dette håper vi vil være med på å redusere utvikling av psykosomatiske symptomer, gi økt konsentrasjon og bedre trivsel på skolen, og gjøre elevene mindre utsatt for rus og kriminalitet. Ved at elevene får hjelp og støtte til å bearbeide krisen og reagere følelsesmessig, kan dette bli en livserfaring som øker evnen til mestring senere i livet. De utvikler en psykologisk beredskap.

Evaluering

Av de 167 evalueringsskjemaene prosjektleder har mottatt fra barn og unge i Bærum, har alle vært positive. Mange poengterer verdien av å se at det er flere som har det som dem, de synes det er godt å være sammen med andre som har skilte foreldre.

En hevder å ha følt seg reddet, andre synes det har vært supergøy, og er glade for å ha fått flere venner. Flere hevder de har fått bedre selvtillit, at de skjønner litt mer, de har fått orden på tankene og forstår bedre hvordan andre har det. En av ungdommene sier hun har fått ut masse som hun har holdt inne i seg, en annen at hun har kommet nærmere noen. 93 svarer at de synes det er blitt lettere å snakke med foreldre og venner om det som er vanskelig rundt skilsmissen, 53 svarer at de synes det er lettere å konsentrere seg om skolearbeid. Alle som er blitt spurt om det, vil anbefale tilbudet til andre.

Foreldrene (53 svarskjemaer) hevder at barna deres er blitt mer selvsikre, roligere, og bevisste på ulike problemstillinger. De tør å si fra om ting som er vanskelig, er blitt flinkere til å sette ord på tanker og meninger, er lettere til sinns og mer åpne. En forelder skulle gjerne se at alle barn kunne få samme tilbud, en annen forteller at hennes barn er litt stolt over å gå i gruppa. 

De 24 lærerne som har levert inn svarskjemaer, sier at barna er glade for å komme i samtalegrupper. «Det er viktig at de har et sted å komme med sine tanker og problemer.» «Det er tydelig at mine elever trenger mye oppmerksomhet og støtte. De trenger noen å snakke med.» «Mange barn får nok snakket altfor lite om dette hjemme.»

Gruppelederne

I prosjektet ønsket vi også å høre hvilke erfaringer gruppelederne hadde gjort seg. 19 helsesøstere og sju skoleansatte svarte. 21 syntes det hadde vært lett å vinne gehør hos skolens ledelse, og 18 syntes det var lett å motivere seg selv for tiltaket. Det hadde også vært greit å vinne gehør for tiltaket hos foreldre (15) og å rekruttere barn (16), samt å fylle tiden på gruppesamværene (18). Det vanskeligste med å sette i gang, var å finne tid til gruppene i en stresset arbeidssituasjon (13). 

Når det gjelder utbytte som gruppeleder understreker mange hvor meningsfylt oppgave dette er, og at de får mange positive tilbakemeldinger fra barna. De har fått større innsikt i hvordan barn og unge opplever foreldrenes samlivsbrudd, hvor vanskelig det kan være å være barn i store konflikter, men også hvor fint det kan gå når foreldrene setter barnet i fokus.

Gruppene er en måte å nå flere barn på, og de gir tett kontakt som er et godt utgangspunkt for videre oppfølging. 14 gruppeledere har henvist gruppedeltagere videre til BUP, PPT, Barnevern, Familievern og Psykisk helse for Barn og Unge. En skriver at dette arbeidet gjør skolehelsetjenesten meningsfull.

Mer om evalueringene kan leses på http://www.pis.no/. For nærmere informasjon om prosjektet: hilde.egge@baerum.kommune.no



Litteratur

1. Størksen I. Parental Divorce: Psychological Distress and Adjustment in Adolescent and Adult Offspring. University of Oslo: Department of Psychology Faculty of Social Sciences, 2006.
2. Labraaten T. Samtalegrupper for elever som har opplevd samlivsbrudd, Sykepleien nr. 2, 2001
3. Heap K. Gruppemetode for sosial-og helsearbeider. Oslo: Universitetsforlaget, 1999.
4. Raundalen M, Schults JH. Krisepedagogikk (s.145), Oslo: Universitetsforlaget, 2006.
5. Øvreeide H. Samtaler med barn. (s.77), Høyskoleforlaget, 2002.
6. Holmsen M. Samtalebilder og tegninger (s.52), NKS Forlag, 2007.
7. Haaland K, Landsem I. Even og skilsmissen. Oslo: Universitetsforlaget, 1996.
8. Antonovsky A. Helbredets mysterium: At tåle stress og forblive rask. København: Hans Reitzel Forlag, 2000.

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.