Bedre praksis med elektronisk hjelpemiddel

I samarbeid med Akribe Forlag, Rikshospitalet og Telemark Sentralsykehus har vi ved Høgskolen i Østfold siden høsten 2001 hatt et prosjekt hvor praktiske prosedyrer i sykepleietjenesten (PPS) som elektronisk hjelpemiddel har vært prøvd ut og evaluert.
Praktiske prosedyrer i sykepleietjenesten er et elektronisk nett- og CD-rombasert opplegg for praktiske prosedyrer, bestående av 22 moduler som skal dekke de grunnleggende prosedyrer i sykepleietjenesten. Høgskolens oppgave var å stille til disposisjon 
tilstrekkelig personell for sin del av prosjektets gjennomføring, og påse at medarbeidere virkelig deltok i oppdraget. 

Prosjektgruppen skulle gi tilbakemeldinger på modulene underveis i forhold til innhold, teknisk funksjonalitet og om programmet var et pedagogisk hjelpemiddel for læring. Jeg vil i det følgende orientere om anvendelse av PPS ved vår avdeling og evalueringen av opplegget, samt dele noen tanker om veien videre.
(foto: Stig Weston)

Bakgrunn

For å gi sykepleierstudentene i grunnutdanningen en opplæring med best mulig kvalitet og resultat, spesielt i ferdighetstrening og praktisk kompetanse, har vi forsøkt å bygge opp kompetanse på nye læringsformer og utnyttelse av øvingsrom hvor elektronisk hjelpemiddel tas i bruk. Det var ønskelig å redusere studentenes usikkerhet og følelse av å mislykkes i forhold til utøvelse av ferdigheter. Vi mener at studentene blir sterkt engasjerte og anstrenger seg når de får trene, prøve og feile under trygge forhold. Men det er et problem at ingen kan vite eksakt hvilke konkrete prosedyrer studentene får tilgang til å lære i det praksisfelt de kommer ut i, jf. Sintef (1997) der det konkluderes med at det finnes et stort gap mellom forventet kompetanse og reell kompetanse hos nyutdannede sykepleiere (1). 

De fem siste årene har vi gjennomført praktisk prøve i første og andre studieår. Denne prøven må være bestått før studentene går ut i praksisfeltet. Vi mente at PPS ville være et hjelpemiddel både for studentene i deres praktiske utøvelse i øvingsrom, og for lærere som måtte anvende programmet. Tidligere sto prosedyreboken på pensum for studentene. Nå anvender alle lærerne modulene som læringsverktøy. Vi ser det som en stor fordel at praktiske ferdigheter blir oppdatert hvert år. Vi har alle opplevd «gamle» prosedyrebøker som ikke er oppdatert. Det koster både tid og ressurser å oppdatere prosedyrene, og en kan vel anta at stort tidspress og redusert bemanning gir lite rom for oppdatering. Det er også en fordel at lærerne gir studentene samme tilbud ved å forholde seg til de samme modulene. Studentene vil se mange forskjellige måter å utføre prosedyrer på i praksis, men det er unødvendig at de også skal få ulik opplæring hos ulike lærere før de går ut i praksis.








Introduksjon og veiledning

Lærer gir introduksjon til prosedyrene i øvingsavdelingen på grunnlag av modulene i PPS. Her presenteres mål, indikasjoner, juridiske/etiske forhold, hygieniske prinsipper, informasjon til pasient, utstyr, gjennomføring, observasjoner og eventuelle komplikasjoner ut fra modulen. Vi viser søkefunksjon, selvtest, illustrasjoner og animasjoner. Men vi viser også frem utstyr og håndtering av utstyret under introduksjonen, som for eksempel å ta på sterile hansker eller trekke opp NaCl fra hetteglass. Alle moduler er med og uten begrunnelser. Studentene kan selv gå inn å se på begrunnelsene for at det blir gjort nettopp slik. Illustrasjoner og animasjoner er utformet slik at studentene lettere kan forstå og se sammenhenger, for eksempel hvorfor det er viktig å svelge når ventrikkelsonde kommer ned i svelget. 

Introduksjon til en modul tar fra 1–1.5 time. Etter introduksjonen går studentene i grupper på tre til øvingsavdelingen. De øver på hverandre og på dukker. Én student er pasient, én sykepleier og én assistent. Rollene byttes på underveis slik at alle får prøvd seg i alle rollene. Prosedyrer øves under veiledning av lærer, men i tillegg har de mulighet for å øve på egen hånd. Vi mener at det er nødvendig med veiledning av lærer siden studentene ikke har erfaring med disse praktiske prosedyrer fra tidligere. Vi slutter oss til Kjersheim som slår fast at: «… refleksjon og introspeksjon er viktig for læring, fordi det øker studentenes innsikt, kreativitet, kunnskap og profesjonalitet» (2). Også andre bekrefter hvor viktig det er at man får tilbakemelding på egen utøvelse av praktiske ferdigheter (3,4). Tilbakemeldinger blir gitt både av lærer og medstudenter.

Aktiv sansebruk

Vi mener det er viktig å utforme opplegget slik at studentene selv får oppleve å være pasient, blant annet for å sette seg inn i andres situasjon. Studentene bør få erfare hvordan det kjennes å få satt ned en ventrikkelsonde eller en perifer venekanyle satt inn gjennom huden. Studentene bekrefter at også de synes dette er viktig, selv om det er ubehagelig. 

Tilbakemeldinger fra praksis tyder på at studentene er blitt flinkere i praktiske prosedyrer. Er en realitet, kan det være flere grunner til det. Studentene har nå mer fokus på praktiske prosedyrer, blant annet fordi de må bestå prøven før de skal ut i klinisk praksis. Men også at det er avsatt mer tid for øving på prosedyrer i øvingsavdeling, og tilgang til elektronisk hjelpemiddel både før og etter undervisningen i øvingsavdelingen, ser ut til å være av betydning. 

Gjennom bruk av elektronisk hjelpemiddel får vi aktivisert flere sanser. Når studentene får anledning til å se utstyret, illustrasjoner og animasjoner, fremgangsmåte, funksjonsprosesser og når de får trene under veiledning, tror vi det øker studentenes forståelse. Det finnes støtte for det syn at læring gjennom mobilisering og anvendelse av flere sansemodaliteter, styrker innlæringen (5).

Evaluering

Vi har foretatt løpende studentevaluering av prosjektet etter hvert som modulene ble ferdige. I begynnelsen hadde vi problemer med vårt tekniske utstyr, noe som skapte en del frustrasjon hos studentene. De kom ikke inn på modulene hjemmefra og vi hadde ikke nok tilgjengelig utstyr i øvingsavdelingen. Det meste av dette er nå utbedret, men behovet for oppjustering er der stadig vekk. Elektroniske hjelpemidler har også en økonomisk side. Kostnaden ligger på antall lisenser. For vår høgskole ligger kostnaden på cirka 25 000 kroner per år. Med så store kostnader er det avgjørende at studentene ser nytten av at vi anvender elektronisk hjelpemiddel. 

36 andreårsstudenter (svarprosent 75 prosent) bidro våren 2007 med synspunkter. De ble bedt om å vurdere innholdet i modulene i forhold til egen utøvelse og som pedagogisk hjelpemiddel for læring. Modulene som er aktuelle i andre studieår er: suging av øvre luftveier, nedleggelse/fjerning av ventrikkelsonde, sårbehandling, kateterisering, stell av sentralt venekateter (SVK), innleggelse av perifer venekanyle (PVK), injeksjoner og infusjoner/transfusjoner.

Resultater:

Innhold i modulene ble vurdert som egnet/godt egnet av 86 prosent av studentene, både for egen utøvelse og som pedagogisk hjelpemiddel. De øvrige viste til svakheter ved søkerfunksjon og til manglende tilgang hjemmefra. 

Kvalitet, struktur og det visuelle, ble vurdert som godt/meget godt egnet av 94 prosent av studentene. 

Nyttenav denne type elektroniske prosedyrer ble vurdert positivt av 94 prosent. 

Teknisk funksjonalitet: 94 prosent svarte ja/delvis. 

Tilgjengelighet og personlig tilgang96 prosent svarte at det var svært viktig. 

Tillit til programmets faglige kvalitet: 96 prosent svarte at de anså det som svært viktig. 

Tid for fordypningog om det var en grei måte å bli oppdatert på: 96 prosent svarte at det var svært viktig.

Vår bruk av elektronisk hjelpemiddel er altså vurdert som godt egnet av de studentene som har deltatt, både når det gjelder innhold, kvalitet, struktur, visualitet, nytte, teknisk funksjonalitet og tilgang, tillit til den faglige kvalitet, tid for fordypning og at modulene oppgraderes årlig. 

De fleste studenter har i dag tilgang på PC, slik at de kan jobbe hjemmefra med modulene. De kan lese, se illustrasjoner og animasjoner for å få en bedre forståelse. De får veiledning og tilbakemelding av så vel lærere som medstudenter når de lærer seg den praktiske ferdigheten, og de blir til slutt testet i ferdighetene på høgskolen.

Veien videre

Vi ønsker å innføre prosedyretest i tredje studieår også, slik at studentene får gjenoppfrisket sine kunnskaper. Studentene våre er i forskjellige typer klinisk praksis, og flere studenter sier at de får lite trening på prosedyrer. Dette avhenger av hvilken avdeling de kommer på i klinisk praksis. 

Alle sykepleieutdanninger prøver å skape innhold og struktur på den praksisrettede undervisningen. Ulike prinsipper anvendes, men alle har som mål å gjøre gapet mellom teori og praksis mindre ved å legge til rette for at studentene får øve på praktiske ferdigheter før de kommer ut i klinisk praksis 

Sykepleierstudentene evaluerte også dette arbeidsredskapet som godt egnet ute i helsetjenesten. En del høgskoler og helsetjenester har allerede anskaffet forskjellige elektroniske programmer, og det kunne vært interessant å høre om hvordan de vurderer sitt program som læring for både studenter og sykepleiere i klinisk praksis.

Litteratur:

1. Sintef- rapporten: På dypt vann (1997) Trondheim: Sintef – IFIM.
2. Kjersheim MD. Læringsbarrierer i klinisk praksis. Tidsskr Sykepl 2003; 8: 40-46.
3. Bjørk IT, Skancke Bjerknes M. Å lære i praksis. Oslo: Universitetsforlaget, 2003.
4. Lauvås P, Handal G. Veiledning og praktisk yrkesteori
Oslo: J.W. Cappelens Forlag A.S, 2000.
5. Dunn R., Griggs S. Learnings styles: Link between teaching and learning. I: Dunn R, Griggs S. (Eds.), Learning styles and the nurcing profession (pp. 11-23). New York: NLN Press, 1998.
6. Hofset A. Å undervise studenter. Oslo: Universitetsforlaget, 1992.
7. Oddvang TK, Christiansen Ø. En levende lærebok, Tidsskr Sykepl. 1998; 3: 56-57.