fbpx Digitale tilsyn kan skape trygghet i eldreomsorgen Hopp til hovedinnhold

Digitale tilsyn kan skape trygghet i eldreomsorgen

Bildet viser et helsepersonell som holder rundt en eldre kvinne som ser på et nettbrett
TRYGGHET OG FORUTSIGBARHET: Digitale tilsyn førte til endringer som av både brukere, pårørende og ansatte ble rapportert som positive. Brukere og pårørende rapporterte om økt trygghet og forutsigbarhet. Illustrasjonsfoto: Manaemedia/Mostphotos

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

Kamerabasert digitalt tilsyn på natt gjorde brukere og deres pårørende tryggere. Det var mindre uro og færre uønskede hendelser.

Hovedbudskap

Gjennom innovasjonsprosjektet Smart Omsorg har vi vurdert gevinstene av kamerabasert digitalt tilsyn på natt for hjemmeboende brukere i Bergen kommune og beboere på Økernhjemmet i Oslo kommune. Både brukere og pårørende opplevde at digitale tilsyn førte til økt trygghet og mindre uro. De ansatte i tjenestene rapporterte om redusert stressnivå og arbeidsbelastning, økt fleksibilitet og bedre og mer effektiv beslutningsstøtte.

Helsevesenet står overfor betydelige kapasitetsutfordringer i årene som kommer, med flere hjemmeboende med sammensatte og komplekse utfordringer (1) samt flere beboere på sykehjem med et omfattende pleiebehov. For å møte disse utfordringene kreves det en omstilling til mer bruk av teknologi i omsorgstjenestene, både på institusjoner og for hjemmeboende (2).

Digitalt tilsyn er en av de velferdsteknologiske løsningene Helsedirektoratet anbefaler for kommunene (3). Digitale tilsyn kan erstatte planlagte fysiske tilsyn, eller de kan gjøres etter et varsel fra ulike sensorteknologier som sengesensorer, dørsensorer eller kamerabaserte sensorer. Det finnes også kamerabaserte sensorer som kan varsle hendelser hos brukerne.

Kamerabasert tilsyn gir helsepersonell mulighet til selv å se hva som har skjedd hos brukeren, og de får dermed beslutningsstøtte til å vurdere behov og å avklare om de skal rykke ut til vedkommende. Samtidig muliggjør det kontinuerlig oppfølging, noe som reduserer sannsynligheten for at en hendelse forblir uoppdaget over lengre tid.

En ny systematisk oversiktsstudie viser at bruken av digitale tilsyn i helsetjenestene og på institusjoner øker, spesielt på natt. Motivasjonen for å ta i bruk digitale tilsyn er mulige gevinster i form av færre forstyrrelser for beboerne, økt trygghet og bedre søvnkvalitet (4).

Kamerabasert digitalt tilsyn ble prøvd ut

I denne artikkelen presenterer vi resultater fra et innovasjonsprosjekt med innføring av kamerabasert tilsyn på natt, «Smart Omsorg – helsehjelp på nye måter» (heretter Smart Omsorg). Prosjektet ble gjennomført blant hjemmeboende brukere i Bergen kommune og på en avdeling for beboere med demens på Økernhjemmet i Oslo.

Et av målene var å undersøke hvorvidt kamerabasert tilsyn kunne redusere uro og hjelpe helsepersonell til bedre å håndtere uforutsette hendelser og varsler fra andre typer sensorer (for eksempel dør- eller sengesensorer).

Videre ønsket vi å kartlegge gevinster i form av økt kvalitet, redusert risiko og mer effektiv ressursbruk. Økt kvalitet inkluderer faktorer som økt trygghet og verdighet, raskere og mer målrettet intervensjon ved varsler og bedre beslutningsstøtte. Redusert risiko gjelder både brukere og ansatte, dersom man ved bruk av digitale tilsyn raskere kan avklare både situasjoner med utagering og uro og situasjoner der det er uavklart hva som har hendt med brukeren – for eksempel om vedkommende har falt ut av sengen.

Den tekniske løsningen for kamerabasert tilsyn og tilhørende applikasjoner på pc og smarttelefon ble levert av Tellu AS.

Ved Økernhjemmet opplevde de uro på natt og risikofylte situasjoner.

Bergen kommune hadde i forkant av prosjektet innført ulike velferdsteknologier hos hjemmeboende, som ble fulgt opp fra deres kommunale responssenter. Responssenteret erfarte imidlertid at det var krevende for de ansatte å avklare mange av varslene.

Varsler fra sensorteknologier som ikke er kamerabasert, gir begrenset informasjon om hva som har utløst varslet. Dermed har man måttet avklare hva som har hendt, ved å kontakte brukeren og/eller de pårørende på telefon eller rykke ut dersom det ikke er mulig.

Det har medført økt avklaringstid og et økende antall unødvendige utrykninger, som også gjorde at brukere og pårørende unødig ble vekket. Bergen kommune ønsket derfor å erstatte både planlagte og hendelsesbaserte fysiske tilsyn med kamerabaserte tilsyn på natt.

Ved Økernhjemmet opplevde de uro på natt og risikofylte situasjoner, og i 2018 hasteanskaffet de derfor utstyret de trengte til kamerabasert tilsyn. Hensikten var å redusere uro, minske risikonivået for både ansatte og beboere, øke de ansattes fleksibilitet og unngå ekstra bemanning på natt.

Erfaringer og gevinster ble kartlagt

Smart Omsorg ble gjennomført i perioden mars 2019 til april 2020. Prosjektet hadde et iterativt design, hvor praksisnær forsknings- og innovasjonsmetodikk er tatt i bruk (5, 6). Et iterativt design innebærer mange små utviklingsrunder, hvor løsninger og tjenester justeres og tilpasses underveis. Workshops og gruppeintervjuer ble benyttet både som grunnlag for datainnhenting og refleksjon og til kunnskapsutvikling for deltakerne (7).

Gjennom intervjuer og observasjoner har vi kartlagt erfaringer fra brukere, pårørende og ansatte for å evaluere hvorvidt kamerabasert tilsyn øker kvaliteten på tjenestene. Videre har vi benyttet kvantitative metoder for å evaluere gevinster i form av frigjort tid for ansatte og unngåtte kostnader i helsetjenestene.

Brukere, pårørende og ansatte ved begge utprøvingsstedene ble informert om prosjektet og hva kamerabasert tilsyn ville innebære for dem som deltakere. I Bergen kommune ble det innhentet skriftlig informert samtykke fra alle brukere og pårørende som deltok. På Økernhjemmet ble det innhentet samtykke fra pårørende eller verge for brukerne. Figur 1 under gir en tidslinje for aktivitetene i prosjektet.

Prosjektet er godkjent av Norsk senter for forskningsdata (NSD) (61484) og har blitt gjennomført i samsvar med forskningsetiske retningslinjer.

Figur 1

Hvilke erfaringer gjorde brukere, pårørende og ansatte seg?

Resultatene fra Smart Omsorg-prosjektet viser at kamerabasert digitalt tilsyn førte til endringer som av både brukere, pårørende og ansatte ble rapportert som positive. Brukere og pårørende rapporterte om økt trygghet og forutsigbarhet. Ansatte opplevde mindre uro blant brukerne og færre uønskede hendelser. Det bidro til trygghet og redusert stressnivå også for de ansatte.

Tilbakemeldinger fra de ansatte indikerer videre at kamerabaserte digitale tilsyn bidro til mer effektiv beslutningsstøtte gjennom pålitelig avklaring av varsler.

Kamerabaserte tilsyn reduserer antallet fysiske tilsyn.

Ved varsler fra andre teknologier, som dør- og sengesensorer, er det ofte krevende å avgjøre om en bruker har behov for assistanse. Slike varsler ender derfor ofte med utrykning. 

Kamerabaserte tilsyn muliggjorde enklere og raskere avklaring og reduserte dermed antallet fysiske tilsyn. Det opplevde både ansatte, beboere og pårørende som positivt, og det bidro til mer effektiv ressursbruk.

Sentrale gevinster og erfaringer er oppsummert for henholdsvis Bergen kommune i tabell 1 og Økernhjemmet i tabell 2.

Tabell 1. Rapporterte gevinster blant hjemmeboende brukere i Bergen kommune
Tabell 2. Ansattes erfaringer før og etter innføring av kamerabasert tilsyn på Økernhjemmet

Digitale tilsyn kan redusere kostnadene

Etter innføringen av kamerabasert tilsyn i Bergen ble antallet utrykninger redusert fra i gjennomsnitt 20,9 til 1,9 utrykninger per uke samlet for de tolv pilotbrukerne som var inkludert i utprøvingen. Det tilsvarer en reduksjon på 91 prosent.

To brukere hadde vedtak om faste fysiske tilsyn hver natt, som krevde to sykepleiere. Disse ble erstattet med kamerabasert tilsyn fra responssenteret, og besøkene falt bort.

Kamerabasert tilsyn førte til reduksjon i avklaringstid, vedtakstid, kjørekostnad og tidsbruk på utrykninger. Det er beregnet reduserte kostnader per måned på cirka 145 000 kroner i gjennomsnitt for de tolv pilotbrukerne totalt (figur 2).

Figur 2. Reduserte kostnader per måned for hjemmeboende brukere i Bergen kommune (n = 12)

Videre fikk seks av pilotbrukerne utsatt behovet for sykehjemsplass med i gjennomsnitt 5,7 måneder. Dette er beregnet til en samlet unngått kostnad på i overkant av 2,5 millioner kroner med en estimert enhetskostnad på 900 000 kroner for én sykehjemsplass (8). Kostnader for løsningen for digitale tilsyn, reduksjon i tjenestekostnader når hjemmeboende flytter på sykehjem, og egenbetaling er ikke inkludert i denne beregningen.

Tilsvarende fikk tre av brukerne utsatt behovet for omsorgsbolig med i gjennomsnitt 5,3 måneder. Dette er beregnet til en unngått kostnad på nesten 600 000 kroner, basert på en enhetskostnad for plass i omsorgsbolig på 446 000 kroner (9). De unngåtte kostnadene ble beregnet fra oppstart og til utprøvingsperioden ble avsluttet i april 2020.

Økernhjemmet unngikk med digitale tilsyn å øke bemanningen fra fire til fem stillinger på natt (jf. tabell 2 over) – med andre ord en unngått kostnad tilsvarende 25 prosent av lønnskostnadene på natt.

Dokumentasjonen av besparelser er begrenset

Gevinstene vi har dokumentert i Smart Omsorg, tyder på at kamerabasert tilsyn kan bidra til å møte noen av de kapasitetsutfordringene helsevesenet står overfor. Likevel er det begrenset dokumentasjon av besparelser i form av redusert tidsbruk og reduserte kostnader ved innføring av digitale tilsyn, til tross for at dette regelmessig nevnes som essensielle gevinster av digitale tilsyn (10) og ofte er hovedgrunnen til at det anbefales innført.

Internasjonalt er det bare foretatt et lite antall studier, og de har ofte lav metodologisk kvalitet og er ikke utført over tilstrekkelig lang tid. I tillegg preges feltet av stor heterogenitet, noe som gjør det vanskelig å sammenlikne ulike studier i systematiske oversikter (11).

Videre kjennetegnes helseteknologifeltet av det som gjerne omtales som en «evig pilotering», hvor en rekke enkeltstående teknologiske løsninger blir utviklet og prøvd ut (12). Få løsninger blir iverksatt i stor skala, som kunne gitt en mulighet til å dokumentere gevinster over tid. Vi har derfor per i dag ikke god dokumentasjon på overordnede effekter av digital innovasjon for helse- og omsorgstjenesten som helhet (13).

Gevinstene som blir dokumentert, gir ingen garanti for at endringene blir etablert praksis.

For å kunne dokumentere gevinstpotensialet bør fremtidig forskning i større grad inkludere kvantitative tilnærminger for å få konkrete tall på hvilke besparelser digitale tilsyn og andre former for digital innovasjon kan gi.

Innføring av digitale løsninger medfører endrede arbeidsoppgaver, og en vellykket og varig implementering krever ressurser, tid og kunnskap (11, 14). Gevinstene som blir dokumentert, gir ingen garanti for at endringene blir etablert praksis.

Skal det skje, må en rekke forutsetninger oppfylles: Løsningen må være brukervennlig; endringer i arbeidspraksis må være forankret hos ledelse og ansatte; ansatte må oppleve at løsningen er nyttig, og ha tilstrekkelig kunnskap om hvordan den skal brukes; og løsningen må ikke oppleves som en merbelastning (15).

Å identifisere faktorer som kan hindre at løsningen tas i bruk, er derfor helt essensielt. Slike faktorer kan være feil i løsningen, falske varsler eller at data og informasjon fra løsningen må dobbeltføres fordi den ikke er integrert med journalsystemet, eventuelt at det ikke er innført nye og gode arbeidsrutiner for bruken av den.

Positiv forsterkning kan imidlertid øke sjansen for at digitale løsninger integreres som en del av etablert praksis: Jo mer nyttige løsningene oppleves for de ansatte, desto større er sannsynligheten for at de fortsetter å benytte dem (16).

Mange er skeptiske til kamerabasert tilsyn

Kamerabaserte løsninger kan møte motstand som er begrunnet i hensynet til personvern. Studier har vist at både det å bli gjenkjent i videobilder og selve datalagringen kan gi opphav til skepsis (10). Det gjelder særlig i den private sfære, som det er rimelig å si også omfatter den enkelte beboerens rom på et sykehjem (2).

Manglende aksept for teknologiske løsninger er en velkjent barriere for digital innovasjon.

Også de ansattes eventuelle manglende aksept for teknologiske løsninger er en velkjent barriere for digital innovasjon (17). Å adressere etiske aspekter proaktivt vil kunne redusere denne motstanden og fasilitere en vellykket implementering av ny teknologi (18).

I Smart Omsorg la vi gjennom hele prosjektforløpet vekt på etiske refleksjoner, hvor ansatte fikk muligheten til å dele erfaringer og bekymringer knyttet til kamerabaserte tilsyn og diskutere hvordan teknologien fungerte. Det bidro til bedre tilrettelegging, økt forståelse og trygghet for ansatte og brukere, og dermed motivasjon til fortsatt bruk av løsningen.

Prosjektet har begrensninger

Dette prosjektet er avgrenset til å evaluere kamerabasert tilsyn på natt for eldre hjemmeboende og for beboere på en institusjon for personer med demens. Oppfølgingstiden var relativt kort, og gjennom prosjektet har vi bare innhentet data som kan beskrive gevinster i en tidlig fase etter innføringen.

Det var planlagt å innhente data på Økernhjemmet etter lengre tids bruk av løsningen, men det lot seg ikke gjennomføre på grunn av koronapandemien. Hvorvidt de dokumenterte gevinstene vedvarte, har derfor ikke blitt undersøkt.

Undersøkelsen inkluderer et begrenset antall hjemmeboende brukere i Bergen. En oppfølgende undersøkelse med et større antall deltakere som følges over en lengre tidsperiode, kan gi grunnlag for ytterligere dokumentasjon av gevinster, både for økt kvalitet i tjenesten og ikke minst for frigjort tid og unngåtte kostnader. Det samme gjelder for kamerabaserte tilsyn på institusjon, hvor gevinstrealisering kan følges over tid sammen med systematiske forbedringer i løsninger og anvendelser av disse.

Denne artikkelen er basert på data innhentet i innovasjonsprosjektet «Smart Omsorg – helsehjelp på nye måter», finansiert av Norges forskningsråds BIA-program (prosjektnummer 282308).

Forfatterne har ingen interessekonflikter.

Referanser

1.         Eines TF, Glærum M, Grønvik CKU. Hvilke vurderinger må sykepleiere gjøre før velferdsteknologi tas i bruk? Sykepleien. 2020. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/fag/2020/08/hvilke-vurderinger-ma-sykepleiere-gjore-velferdsteknologi-tas-i-bruk (nedlastet 15.07.2022).

2.         Climent-Pérez P, Spinsante S, Mihailidis A, Florez-Revuelta F. A review on video-based active and assisted living technologies for automated lifelogging. Expert Systems with Applications. 2020;139:112847.

3.         Helsedirektoratet. Anbefalinger om velferdsteknologiske løsninger i kommunene. Oslo: Helsedirektoratet; 2015. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/tema/velferdsteknologi/anbefalinger-om-velferdsteknologiske-losninger-i-kommunene (nedlastet 23.06.2022).

4.         Richardson MX, Ehn M, Stridsberg SL, Redekop K, Wamala-Andersson S. Nocturnal digital surveillance in aged populations and its effects on health, welfare and social care provision: a systematic review. BMC Health Services Research. 2021;21(1):622.

5.         Clark KA. Human interaction and collaborative innovation. I: Kurosu M, red. Human centered design. Heidelberg: Springer Berlin; 2011. s. 13–21.

6.         Fagerberg J, Mowery DCR. The Oxford handbook of innovation. Oxford: Oxford University Press; 2006.

7.         Alvesson M. Beyond neopositivists, romantics, and localists: a reflexive approach to interviews in organizational research. The Academy of Management Review. 2003;28(1).

8.         Helsedirektoratet. Enhetskostnad norske kommuner. Oslo: Helsedirektoratet; 2019. Rapport nr. 9272-07. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/tema/sykehjem-og-hjemmetjenester/statlig-finansiering-av-omsorgstjenester/Enhetskostnader%20norske%20kommuner%20januar%202019.pdf (nedlastet 23.06.2022).

9.         Hjelmbrekke S, Løyland K, Møller G, Vardheim I. Kostnader og kvalitet i pleie- og omsorgssektoren. Telemarksforskning; 2011. Rapport nr. 280.

10.       Grigorovich A, Kontos P. Towards responsible implementation of monitoring technologies in institutional care. The Gerontologist. 2020;60(7):1194–201.

11.       Melby L, Sand K, Midtgård T, Touissant PJ, Karlstrøm H. Digitaliseringens konsekvenser for samhandlingen og kvaliteten på helse-, velferds- og omsorgstjenestene. Norges forskningsråd; 2019.

12.       Rostad HM, Stokke R. Integrating welfare technology in long-term care services: nationwide cross-sectional survey study. J Med Internet Res. 2021;23(8):e22316.

13.       Breivik E, Rotvold GH, Michalsen K, Lindseth LS, Bjørvig S. Kunnskapsoppsummering om effekter av trygghets- og mestringsteknologi. Tromsø: Nasjonalt senter for e-helseforskning; 2021. NSE-rapport 2021-02. Tilgjengelig fra: https://ehealthresearch.no/rapporter/kunnskapsoppsummering-om-effekter-av-trygghets-og-mestringsteknologi (nedlastet 23.06.2022).

14.       Stokke R, Hellesø R, Sogstad M. Hvorfor er det så vanskelig å integrere velferdsteknologi i omsorgstjenesten? Tidsskrift for omsorgsforskning. 2019;5(3):7–20.

15.       Zander V, Gustafsson C, Stridsberg SL, Borg J. Implementation of welfare technology: a systematic review of barriers and facilitators. Disability and Rehabilitation: Assistive Technology. 2021:1–16.

16.       Connolly SL, Miller CJ, Lindsay JA, Bauer MS. A systematic review of providers’ attitudes toward telemental health via videoconferencing. Clinical Psychology: Science and Practice. 2020;27(2).

17.       Thomas EE, Haydon HM, Mehrotra A, Caffery LJ, Snoswell CL, Banbury A, et al. Building on the momentum: sustaining telehealth beyond COVID-19. Journal of Telemedicine and Telecare. 2022;28(4):301–8.

18.       Kan TLJ. Ethical issues in the use of surveillance cameras to support ageing in place. Simon Fraser University; 2020.

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Digitalisering i helsevesenet skaper nye roller for sykepleier og pasient

Bildet viser to eldre personer som sitter foran en laptop
NY TID: Mange mennesker som mottar helsetjenester, lever hjemme, og trenger ikke nødvendigvis omfattende hjelp eller pleie. Både befolkningens og helsevesenets ønsker og behov forutsetter en endring til en digital helsetjeneste. Dette krever imidlertid opplæring og ny kompetanse, både blant helsepersonell og brukere. Illustrasjonsfoto: Scott Griessel / Mostphotos

Det er ikke nødvendigvis en motsetning mellom «varme hender» og «kald teknologi».

Avansert medisinsk teknologi, digitale innovasjoner og digital kommunikasjon er i stadig større grad nødvendig for å sikre god kvalitet i helsetjenestene. Digitaliseringen av helsetjenestene er ikke noe vi som helsepersonell kan velge om vi vil være en del av eller ikke. Utviklingen og endringene er rotfestet både politisk og i samfunnet for øvrig (1–3). Ikke bare politiske mål og virkemidler, men også befolkningens og helsevesenets ønsker og behov, forutsetter en endring til en digital helsetjeneste (4, 5).

Digitale helsetjenester er dynamiske, etter som teknologien endres og forbedres. Digitale helsetjenester kan potensielt forandre rollene til aktørene i det tradisjonelle helsevesenet. Digitaliseringen kan bringe pasienten nærmere sykepleieren, men man kan også se for seg at denne utviklingen kan øke det relasjonelle gapet mellom disse.

Sykepleie i en digital helsetjeneste

Internett og elektroniske verktøy kan påvirke kommunikasjonen og dermed relasjonene både negativt og positivt. Når vi oppnår noe på grunn av teknologi, kan vi risikere å miste noe annet. Tidligere forskning har vist at den digitale verdenens inntog i helsevesenet har skapt en lang rekke utfordringer, blant annet for relasjonen mellom sykepleier og pasient (6, 7).

Digitale helsetjenester kan potensielt forandre rollene til aktørene i det tradisjonelle helsevesenet.

Det finnes per dags dato en god del forskning som vurderer fordeler og ulemper ved digitale helsetjenester og hvordan pasienter opplever slike tjenester (5, 8–15). Likevel er det fremdeles behov for å reflektere over noen spesifikke aspekter av sykepleie i en digital helsetjeneste. Dette gjelder blant annet profesjonell kommunikasjon gjennom digital teknologi, det å tilpasse sykepleie til bruk av teknologi og det å bli kjent med pasientene og bygge relasjoner gjennom digital teknologi (16).

Hensikten med denne fagartikkelen er derfor å diskutere hvordan vi kan forstå sykepleier–pasient-relasjonen i en digital verden.

Bakgrunn og definisjon av begreper

Sykepleier–pasient-relasjonen eksisterer primært for å møte pasientens behov for helsetjenester (17).

Begrepet «personsentrert omsorg» har de senere årene fått mye oppmerksomhet i helselitteraturen og helseforskningen. Personsentrert omsorg henger sammen med myndiggjøring (empowerment), altså det å støtte pasienters og brukeres autonomi samt å respektere hver enkelt persons verdier, vurderinger og daglige valg (18).

Mange helseforskere bruker i dag konseptet personsentrert omsorg som en indikator på om interaksjonen og forholdet mellom sykepleiere og pasienter har god kvalitet (19). Personsentrert sykepleie innebærer blant annet å involvere pasientene i et partnerskap, i fellesskap å bli enige om behandlingsmål eller eventuelt å fokusere på pasientens egne mål, og sist, men ikke minst å kommunisere godt (20).

Vekk fra en hierarkisk tilnærming

Tradisjonelt må vi kunne si at tilnærmingen i helsetjenestene har vært basert på en mer autoritær interaksjon mellom helsepersonell og pasient. Kommunikasjonen har i denne hierarkiske tilnærmingen vært basert på en antakelse om helsepersonellets kompetanse og fagansvar, og en forventning om pasientenes såkalte compliance.

Endringen til en personsentrert omsorg har sprunget ut av en misnøye med den biomedisinske modellen og det medfølgende asymmetriske maktforholdet mellom partene. Personsentrert omsorg som tilnærming legemliggjør et komplekst sett av profesjonelle, sosiologiske og politiske ideer om forholdet mellom helsepersonell og pasient som et forhold mellom likeverdige partnere (20).

I dagens helse- og omsorgstjenester klarer kanskje ikke den enkelte sykepleieren å møte alle de komplekse behovene pasientene har.

Det å overføre idealet om personsentrert omsorg til konkret klinisk praksis kan være utfordrende (18). I dagens helse- og omsorgstjenester klarer kanskje ikke den enkelte sykepleieren å møte alle de komplekse behovene pasientene har.

Krav til kvalitet, pasientsikkerhet, effektivitet og omfattende behandling krever at relevante profesjonelle og organisatoriske ressurser blir samlet rundt hver enkelt pasient. Kan innovasjoner fra den digitale verdenen og et digitalt helsevesen bidra til å fasilitere dette på en hensiktsmessig måte?

Digitale systemers hegemoni

Den digitale verdenen defineres her som konteksten vår, altså den verdenen vi lever i per i dag. Egentlig er det å definere den digitale verdenen like vanskelig som å gi en på forhånd fastsatt definisjon av størrelsen på et hus eller lengden av et tau: Det kommer an på hvert enkelt hus, hvert enkelt tau. Og definisjonen vil hele tiden endres som et resultat av videre teknologisk utvikling.

Likevel kan man vel beskrive den digitale verdenen som tilgjengeligheten og bruken av digitale verktøy for å kommunisere via internett, digitalt utstyr, smartteknologi og andre teknologier.

«Digital verden» er et uttrykk som synliggjør hegemoniet til digitale systemer og teknologi i vårt nåværende samfunn (21). Utrykket «digitalisering» handler hovedsakelig om den konkrete teknologien, men den digitale verdenen omfatter oss som borgere, forbrukere og pasienter, og hvordan vi tar i bruk digitaliseringen.

Pasientens helsetjeneste

Bent Høie lanserte i 2014 begrepet «pasientens helsetjeneste» og markerte på den måten en planlagt endring i norsk helsepolitikk. Denne endringen blir omtalt i flere politiske dokumenter, blant annet i NOU-en Innovasjon i omsorg fra 2011 (22). Her beskrives behovet for nye og innovative måter å jobbe på i den norske helsetjenesten for å imøtekomme behovene til nye generasjoner pasienter og pårørende.

Dette synes nødvendig, da forbedringer i medisinsk behandling kombinert med økt levealder i befolkningen gjør at mange pasienter lever i mange år med kroniske sykdommer og tilstander. De lever gjerne også «friskere» liv, det vil si mindre preget av sykdommen eller tilstanden de har.

Mange mennesker som mottar helsetjenester, lever hjemme og trenger ikke nødvendigvis slik omfattende pleie som svært syke eller døende pasienter gjorde på 1800-tallet, da sykepleie som profesjonelt yrke oppsto. Dette gjør at dagens borgere har andre behov og andre forventninger til helsetjenestene.

I Norge satses det på både e-helse og velferdsteknologiske løsninger. Dette fremkommer av flere politiske dokumenter som er henvist til tidligere, og ikke minst av opprettelsen av Direktoratet for e-helse, Nasjonalt senter for e-helseforskning med mer (1, 22). Sammen viser alt dette at både personsentrert sykepleie og innovasjon i helsetjenestene er et hovedområde.

Diskusjon

Den teknologiske utviklingen vi opplever i verden, er ekstrem. Utviklingen innebærer at sykepleiere må bruke ny teknologi og nye digitale verktøy for å fremme helse og for å observere og skaffe informasjon når de tilbyr helsetjenester og kommuniserer med sine pasienter.

Dette endrer måten sykepleie utføres på, og innholdet i sykepleier–pasient-relasjonen. Digitale plattformer som er tilgjengelige i dag, er i realiteten endimensjonale, og dermed forsvinner noen av de elementene som sykepleiere tidligere kunne bruke sine sanser til å få informasjon om. Dette kan dreie seg om lukt, hørselsinntrykk, følelser og synsinntrykk, for å nevne noe.

Digitale plattformer er i realiteten endimensjonale.

Dermed gir den digitale verdenen både nye muligheter og nye utfordringer knyttet til det å innhente informasjon og å møte pasientens helsepersonellbehov, som i hovedsak er formålet med sykepleierens pasientforhold.

På den ene siden kan denne utviklingen øke effektiviteten, pasientsikkerheten og den personsentrerte omsorgen, og redusere pasientenes behov for å reise til institusjoner, og i tillegg utvide den tiden de eldre eller de funksjonshemmede kan leve i sine egne hjem. Alt dette er i tråd med politiske føringer og målsettinger.

På den andre siden, og selv om teknologien kan omdefinere noen aspekter av sykepleierens forhold til sine pasienter, synes andre aspekter fortsatt å være like viktige. Dette kan for eksempel dreie seg om behovet for åpenhet og tillit i relasjonen og kommunikasjonen (23).

Teknologiens viktigste historiske bidrag

Kanskje vil innholdet i relasjonen mellom sykepleier og pasient ikke endres så mye, selv om måten kommunikasjonen gjennomføres på, endres i lys av den skiftende konteksten og utviklingen av nye digitale verktøy og kommunikasjonsmetoder? Kanskje betyr all den nye teknologien at tillit i relasjonen mellom sykepleier og pasient nå vil bli enda viktigere enn noensinne?

Det handler om at sykepleiere bruker teknologien slik den bør brukes: til det beste for pasienter og brukere.

Det er ikke nødvendigvis en motsetning mellom «varme hender» og «kald teknologi» (24). Det å ta i bruk internett og tilby pleie og omsorg også i virtuelle miljøer og inn i pasientenes hjem vil kunne være en av teknologiens viktigste historiske bidrag til sykepleie for pasientenes beste (25). Det handler ikke om teknologi versus omsorg og pleie, det handler om at sykepleiere (og annet helsepersonell) bruker teknologien slik den bør brukes: til det beste for pasienter og brukere.

Kanskje bør vi slutte å bruke et teknologisk språk i helsevesenet. Vi snakker om digitalisering når vi jo i utgangspunktet mener smarte måter å forbedre helsevesenet og relasjonen mellom sykepleiere og pasienter på ved å tilby innovative digitale verktøy.

Nye roller

Når kommunikasjonsmåter endres, og når pasientene selv kan skaffe seg store mengder informasjon samt utføre selvmonitorering, kan det oppstå en endring i rollene som henholdsvis ekspert og tjenestemottaker. Kanskje kan en slik utvikling støtte empowerment og personsentrert omsorg, og dermed forbedre helsetjenestene?

Kanskje en av endringene den digitale verdenen gir, er at det gamle paradigmet om sykepleierrollen som ekspert kan omdannes til et likeverdig partnerskap mellom sykepleiere og pasienter, forsterket av helseteknologier og internett?

Dette er ikke nødvendigvis bare positivt eller negativt. Men det vil kreve en stor grad av individuell tilpasning, basert på hver enkelt persons behov. Videre vil nok vi som helsepersonell i større grad måtte tilpasse tjenestene til hver enkelt pasient når teknologien gir nye og større forpliktelser når det gjelder egenomsorg og egenhåndtering, det å skaffe seg kunnskap og informasjon selv samt å iverksette kontakt med helsetjenesten.

Nye kommunikasjonsformer

Positive aspekter ved skriftlig kommunikasjon, for eksempel via sikre meldinger, er at både pasienter og sykepleiere kan reflektere over og bruke mer tid på å tydeliggjøre sine budskap i kommunikasjonen. Å kommunisere skriftlig skaper tid og rom til å formulere tydelige og gjennomtenkte meldinger på en måte som verbal kommunikasjon ikke muliggjør på samme måte.

Dette kan potensielt forbedre kommunikasjonen fordi det skjerper bruken av ord. Dette er viktig i skriftlig kommunikasjon, men også i journalnotater som skal være tilgjengelige for pasientene.

Noe vil forsvinne i den skriftlige kommunikasjonen.

Likevel vil noe forsvinne i den skriftlige kommunikasjonen, for eksempel spesifikke, non-verbale signaler som øyekontakt og ansiktsuttrykk. Videokonsultasjoner vil kunne tilby noe mer av dette, men fremmer likevel mindre non-verbal kommunikasjon enn tradisjonelle ansikt-til-ansikt-samtaler.

Derfor må sykepleiere utvikle nye ferdigheter i kommunikasjon og vurderinger når de i økende grad skal tilby helsetjenester i den digitale verdenen. Disse nye kompetansene bygger videre på eksisterende kunnskap og ferdigheter, men de vil kreve tilpasning og endring.

Oppsummering

Hvordan skal vi så forstå sykepleier–pasient-relasjonen i en digital verden? Forskning og erfaring viser at denne relasjonen er i kontinuerlig endring. Nye måter å tilby sykepleie til pasienter på blir muliggjort, og til dels påkrevd, av vår digitale verden. Dette krever formell forberedelse, opplæring og ny kompetanse, både av sykepleiere og av pasienter.

Hvordan man mest hensiktsmessig kan bruke digitale verktøy i helsetjenesten, bør ikke antas å være allmenn kompetanse og generell kunnskap i den nåværende arbeidsstyrken i helsetjenesten. Opplæring og utdanning i nye måter å levere helsetjenester på bør starte allerede i sykepleierutdanningen.

Likevel er det ikke tilstrekkelig kun å lære opp fremtidens helsepersonell: Den nåværende arbeidsstyrken bør også kurses når nye systemer tas i bruk. Opplæringen bør fortsette gjennom hele karriereløpet, slik at yrkesutøvere får kompetanse i å tilby sykepleie på nye måter til pasienter og pårørende.

Grundig opplæring vil kunne bidra til å utnytte teknologien på en best mulig måte når det gjelder sykepleier–pasient-relasjonen. Det kan føre til at sykepleiere kan dra nytte av teknologien for å forbedre og støtte pasientsentrert sykepleie og kommunikasjon, i stedet for å begrense det.

Det handler ikke om teknologi versus sykepleie og omsorg.

Jeg vil legge til følgende bemerkning: Det er viktig å påpeke at digitale helsetjenester ikke er hensiktsmessig for alle pasienter og brukere helt ennå. Vi trenger fortsatt muligheten til å differensiere basert på individuelle ønsker og behov.

I tillegg er det, som tidligere nevnt, ikke nødvendigvis noen motsetning mellom «varme hender» og «kald teknologi». Det handler ikke om teknologi versus sykepleie og omsorg. Det handler om at sykepleiere må ha muligheter til å bruke teknologien på en best mulig måte: for å møte omsorgsbehovet til hver enkelt pasient – nøyaktig det som er hensikten med enhver sykepleier–pasient-relasjon.

Denne fagartikkelen er basert på min prøveforelesning i forbindelse med doktorgradsdisputas i helse og medisin, Det helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Stavanger, 19. oktober 2018.

Referanser

1.    Meld. St. 29 (2012–2013). Morgendagens omsorg. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2013.

2.    Meld. St. 26 (2014–2015). Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2014.

3.    Meld. St. 27 (2015–2016). Digital agenda for Norge – IKT for en enklere hverdag og økt produktivitet. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2016.

4.    Ferwerda M, van Beugen S, van Burik A, van Middendorp H, de Jong EMGJ, van de Kerkhof PCM, et al. What patients think about E-health: patients’ perspective on internet-based cognitive behavioral treatment for patients with rheumatoid arthritis and psoriasis. Clinical Rheumatology. 2013;32(6):869–73.

5.    Hanlon P, Daines L, Campbell C, McKinstry B, Weller D, Pinnock H. Telehealth interventions to support self-management of long-term conditions: a systematic metareview of diabetes, heart failure, asthma, chronic obstructive pulmonary disease, and cancer. Journal Of Medical Internet Research. 2017;19(5):e172.

6.    Lie SS. An eHealth intervention based on Guided Self-determination program for adults with type 2 diabetes in general practice. Stavanger: Universitetet i Stavanger; 2018.

7.    Lie SS, Karlsen B, Graue M, Oftedal B. The influence of an eHealth intervention for adults with type 2 diabetes on the patient–nurse relationship: a qualitative study. Scand J Caring Sci. 2019;33(3):741–49.

8.    Barello S, Triberti S, Graffigna G, Libreri C, Serino S, Hibbard J, et al. eHealth for patient engagement: a systematic review. Front Psychol. 2015;6:2013.

9.    Elbert JN, van Os-Medendorp H, van Renselaar W, Ekeland GA, Hakkaart-van Roijen L, Raat H, et al. Effectiveness and cost-effectiveness of eHealth interventions in somatic diseases: a systematic review of systematic reviews and meta-analyses. Journal of Medical Internet Research. 2014;16(4):e110.

10.  O’Cathain A, Drabble JS, Foster A, Horspool K, Edwards L, Thomas C, et al. Being human: a qualitative interview study exploring why a telehealth intervention for management of chronic conditions had a modest effect. Journal of Medical Internet Research. 2016;18(6):e163.

11.  O’Connor S, Hanlon P, O’Donnell CA, Garcia S, Glanville J, Mair FS. Understanding factors affecting patient and public engagement and recruitment to digital health interventions: a systematic review of qualitative studies. BMC medical informatics and decision making. 2016;16(1):120.

12.  Varsi C, Gammon D, Ruland CM, Wibe T. Patients’ reported reasons for non-use of an internet-based patient-provider communication service: qualitative interview study. Journal of Medical Internet Research. 2013;15(11):e246.

13.  Vatnøy TK, Thygesen E, Dale B. Telemedicine to support coping resources in home-living patients diagnosed with chronic obstructive pulmonary disease: Patients’ experiences. Journal of Telemedicine and Telecare. 2017;23(1):126–32.

14.  Lie SS, Karlsen B, Niemiec CP, Graue M, Oftedal B. Written reflection in an eHealth intervention for adults with type 2 diabetes: a qualitative study. Patient preference and adherence. 2018;12:311–20.

15.  Lie SS, Karlsen B, Oord ER, Graue M, Oftedal B. Dropout from an eHealth intervention for adults with type 2 diabetes: a qualitative study. Journal of Medical Internet Research. 2017;19(5):e187.

16.  Nagel DA, Penner JL. Conceptualizing telehealth in nursing practice: advancing a conceptual model to fill a virtual gap. J Holist Nurs. 2016;34(1):91–104.

17.  Strandas M, Bondas T. The nurse-patient relationship as a story of health enhancement in community care: a meta-ethnography. Journal of Advanced Nursing. 2018;74(1):11–22.

18.  Zoffmann V, Hörnsten Å, Storbækken S, Graue M, Rasmussen B, Wahl A, et al. Translating person-centered care into practice: a comparative analysis of motivational interviewing, illness-integration support, and guided self-determination. Patient education and counseling. 2016;99(3):400–7.

19.  Mead N, Bower P. Patient-centredness: a conceptual framework and review of the empirical literature. Soc Sci Med. 2000;51:1087–110.

20.  McWilliam C. Patients, persons or partners? Involving those with chronic disease in their care. Chronic Illness. 2009;5:277–92.

21.  Greengard S. Living in a digital world. Communications of the ACM. 2011;54(10):17–9.

22.  NOU 2011: 11. Innovasjon i omsorg. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2011.

23.  van Houwelingen CTM, Moerman AH, Ettema RGA, Kort HSM, Ten Cate O. Competencies required for nursing telehealth activities: a Delphi-study. Nurse Education Today. 2016;39(C):50–62.

24.  Pols J, Moser I. Cold technologies versus warm care? On affective and social relations with and through care technologies. Alter – European Journal of Disability research, Revue européen de recherche sur le handicap. 2009;3(2):159–78.

25.  Grumme SV, Barry DC, Gordon CS, Ray AM. On virtual presence. Advances in Nursing Science. 2016;39(1):48–59.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.