fbpx NBO kan lære foreldre å forstå det nyfødte barnets signaler bedre Hopp til hovedinnhold

NBO kan lære foreldre å forstå det nyfødte barnets signaler bedre

Bildet viser et nyfødt barn som ligger på et grønt teppe
OBSERVASJON: Ved å bruke NBO (Newborn Behavioral Observations) kan klinikeren sammen med familien utforske hvilke områder spedbarnet kan trenge støtte fra foreldre og omgivelser på for å oppnå god tilpasning til og utvikling i omverdenen. Illustrasjonsfoto: Stephen Mcsweeny / Mostphotos

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

Ved å observere samspillet med den nyfødte kan klinikeren få et inntrykk av foreldrenes styrker og hva de strever med i møte med det lille barnet.

Hovedbudskap

Denne artikkelen belyser hvordan metoden Newborn Behavioral Observations (NBO) kan brukes i pakkeforløpets faser ved barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUP). NBO kan styrke familiens evne til å tolke og forstå barnets signaler og gjøre foreldrene i bedre stand til å respondere på måter som møter barnets behov. Metoden kan forebygge utvikling av psykiske vansker hos barnet og alvorlig skjevutvikling i samspillet mellom foreldre og barn. NBO kan i tillegg styrke relasjonen mellom spedbarnet og øvrige familiemedlemmer, som også inkluderer søsken.

Pakkeforløpet har blitt implementert i det psykiske helsevernet for barn og unge. Ved barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUP) starter pakkeforløpet med en basisutredning som varer i opptil seks uker. Deretter vurderes behovet for en utvidet utredning som varer i opptil seks nye uker, behovet for oppstart av behandling eller eventuelt avslutning.

Jeg ønsker å belyse hvordan Newborn Behavioral Observations (NBO) (se faktaboks under) kan anvendes i pakkeforløpets faser ved BUP. I den forbindelse vil jeg også drøfte hvilke spedbarn som frem til tredje levemåned oftere blir henvist til BUP.

Pakkeforløp

Et pakkeforløp er et standardisert pasientforløp som beskriver organiseringen av utredning og behandling, dialog og kommunikasjon med pasient og pårørende samt ansvarsplassering og konkrete forløpstider.

Kilde: Helsedirektoratet

Newborn Behavioral Observations (NBO)

NBO beskriver den nyfødtes kompetanser og atferdsmessige tilpasninger fra fødselen til tre måneders alder (7). Gjennom utføringen av de ulike atferdskomponentene vil klinikeren utløse og beskrive spedbarnets kompetanser og individualitet. Atferdskomponentene utforsker følgende:

  • barnets spenst/muskeltonus og aktivitetsnivå
  • barnets kapasitet til selvregulering
  • barnets stressrespons. Dette omfatter hvilken terskel barnet har for overstimulering på ulike områder, og hvordan barnet viser at det er i fysiologisk stabilitet eller har behov for støtte for å gjenfinne sin likevekt
  • barnets kapasitet til å forholde seg til omgivelsene både i visuell, auditiv og sosial form. Dette omfatter grad av våkenhet og reaksjoner på menneskelige og ikke-menneskelige stimuli

NBO innbefatter observasjon av barnet når det sover, er våken og gråter. Slik kan klinikeren sammen med familien observere hvordan og i hvilken grad de fire atferdsdimensjonene av de såkalte AMOR-systemene blir integrert (7):

  • A: organisering av autonom/fysiologisk atferd
  • M: regulering og kontroll av motorisk atferd
  • O: organisering av de seks atferdstilstandene (dyp søvn; lett søvn; døsig; rolig og våken; aktiv og våken; og gråt)
  • R: regulering av responsivitet til sosiale og ikke-sosiale stimuli

Hvilke spedbarn henvises til BUP?

Erfaringsmessig er det få spedbarn som frem til tre måneders alder henvises til BUP grunnet omsorgsgiverens ønske om utredning av barnet som følge av mistanke om psykopatologi (psykisk avvik eller psykisk skjevutvikling). Så små barn henvises oftere i et forebyggende perspektiv. For å få oppfølging ved BUP skal det nemlig være en risiko for at spedbarnet kan utvikle vansker.

Et eksempel på spedbarnshenvisning er der foreldrene selv strever og ønsker foreldreveiledning. Et annet eksempel er spedbarn som er født prematurt, eller hvor det forekom komplikasjoner under eller etter fødselen, og hvor foreldrene ønsker foreldreveiledning med utgangspunkt i sitt unike barn.

Foreldrene kan være spesielt sårbare i overgangsfasen til nybakte omsorgsgivere.

Et tredje eksempel er spedbarn som har fått påvist somatiske vansker, og hvor dette kan utfordre samspillet med foreldrene. Et siste eksempel er gravide i psykososial risiko eller gravide som mottar legemiddelassistert rehabilitering på grunn av rusmiddelavhengighet, som BUP har fulgt gjennom svangerskapet, og hvor BUP vil følge opp barnet etter at det har blitt født.

Felles for disse eksemplene er at foreldrene, som det viktigste systemet rundt barnet, kan være spesielt sårbare i overgangsfasen til nybakte omsorgsgivere (1).

Ifølge Retningslinjer for koding (se faktaboks) bør helsepersonell være tilbakeholdne med å bruke symptomkoder og sykdomskoder på akse 1 for spedbarn (2), som innebærer at man vurderer at barnets tilstand oppfyller kriterier for et klinisk psykiatrisk syndrom. Å vektlegge forebygging, både av utvikling av psykiske vansker og av alvorlig skjevutvikling i samspillet mellom foreldre og barn, fremstår for mange i denne aldersgruppen som et mer hensiktsmessig fokus ved BUP.

Koding i spesialisthelsetjenesten

I spesialisthelsetjenesten kodes diagnoser, tilstander og andre kontaktårsaker. Disse kodede registreringene overføres til Norsk pasientregister og utgjør en del av grunnlaget for administrasjon, styring og kvalitetssikring av spesialisthelsetjenesten.

Registreringene skal også bidra til medisinsk og helsefaglig forskning, være grunnlag for etablering og kvalitetssikring av sykdoms- og kvalitetsregistre og videreformidle opplysninger til den nasjonale kjernejournalen. 

Det multiaksiale klassifikasjonssystemet i psykisk helsevern for barn og unge består av følgende seks akser:

  •  akse 1: klinisk psykiatrisk syndrom
  •  akse 2: spesifikke utviklingsforstyrrelser
  •  akse 3: psykisk utviklingshemming
  •  akse 4: somatiske tilstander
  •  akse 5: avvikende psykososiale forhold
  •  akse 6: global vurdering av funksjonsnivå

Kilde: Versjon 2.0 av Retningslinjer for koding 

Grunnlaget for henvisning til pakkeforløp for utredning og behandling i psykisk helsevern for barn og unge (3), veilederen for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge (4) og prioriteringsveilederen for barn mellom null og to år (5) indikerer at diagnoser på akse 5, med en potensiell opphopning av risikofaktorer, bør gi spedbarn grunnlag for inntak ved BUP.

Et slikt inntak fremstår også som hensiktsmessig i lys av den såkalte Heckman-kurven (se figur 1 og utdypende video like under). Heckman-kurven tilsier at investering i barnets utvikling og tiltak fra unnfangelsen til og med de tre første leveårene er de økonomisk mest lønnsomme investeringene på både samfunns- og individnivå (6).

Figur 1. Heckman-kurven: Økonomisk gevinst av læringstiltak i tidlig barndom

 

 

NBO brukes for å observere samspill

Når klinikeren benytter metoden NBO under basisutredningen, og dermed legger mindre vekt på informasjonsinnhenting fra foreldrene, endrer møtet med familien seg fra å snakke om barnet til å samhandle med barnet.

Klinikeren skal ikke bruke NBO diagnostisk for å utrede for mulige psykiske avvik, psykisk skjevutvikling eller somatiske utfordringer hos barnet (7). Klinikeren kan i stedet bruke NBO som samspillsobservasjon og som en innfallsvinkel for – sammen med familien – å bli bedre kjent med akkurat dette unike spedbarnets kompetanser, preferanser, styrker og mulige sårbarheter (7).

Sammen med foreldrene kan klinikeren utforske barnets atferdstilstander og overgangene mellom disse.

Anvendelsen av NBO gir også en mulighet for at klinikeren sammen med familien kan utforske hvordan og på hvilke områder spedbarnet kan trenge støtte fra foreldre og omgivelser for å oppnå god tilpasning til og utvikling i omverdenen (7).

Ved gjennomføringen av NBO kan klinikeren i tillegg få et inntrykk av foreldrenes styrker og strev i møte med det lille barnet. Det som kommer frem under metodeanvendelsen, kan klinikeren ta med seg videre som veiledningstematikk i behandlingsfasen. Dette kan eksempelvis være aktuelt dersom foreldrene får tilbud om foreldreveiledningsprogrammet Circle of Security – Parenting (8) eller veiledningsmetoden Marte Meo (9).

NBO er en utforskende og veiledende intervensjon. Sammen med foreldrene kan klinikeren utforske barnets atferdstilstander og overgangene mellom disse.

Foreldrene lærer å møte barnets behov

Et annet aktuelt utforskningsområde er hvordan foreldrene kan tilpasse seg barnet, for eksempel å følge barnets tempo og å se og forstå når barnet er klart for sosialt samspill eller har behov for å «lade batteriene». Metoden støtter foreldrene i å utforske og forstå hvor hensiktsmessig eller uhensiktsmessig ulike grader av stimulering er for barnet, med utgangspunkt i hva barnet forteller med kroppen sin, og hvor barnet er i sin utvikling.

Slik kan foreldrene bli bedre kjent med og kjenne igjen barnets terskler for responsivitet. I tillegg kan utforskningen og veiledningen i NBO bidra til at foreldrene blir bedre kjent med hvilke omsorgsstrategier, og nyansene av disse, som støtter barnet i sin regulering og utvikling (7).

Den støtten foreldrene får i å forstå seg selv i møte med det lille barnet, kan videre gjøre dem i enda bedre stand til å respondere på måter som møter barnets behov. Dette forebygger utvikling av psykiske vansker hos barnet og alvorlig skjevutvikling i samspillet mellom foreldre og barn. I tillegg kan det gjøre at samspillet med barnet endrer seg i en enda mer utviklingsstøttende og relasjonsstyrkende retning.

Det er samtidig viktig å balansere det å skulle støtte og veilede med det å la tilpasningsprosesser i den nye dyaden/triaden mellom barnet og foreldrene utvikle seg naturlig (10). I den terapeutiske settingen er intuitiv omsorgsatferd en hensiktsmessig inngangsport for å fremme barns tilknytning og tidlige utvikling (11).

Fordypet kontakt kan styrke båndet til barnet

NBO kan forbedre kvaliteten på interaksjonen mellom omsorgsgiver og spedbarn (12). Måten omsorgsgiveren møter barnets behov på, der omsorgsgiveren for eksempel støtter barnet i sin utvikling av selvregulering, har innvirkning på spedbarnets tilknytning til sine foreldre (13). NBO kan slik ha en positiv innvirkning på barnets tilknytningsutvikling til sin omsorgsgiver.

I tillegg kan den fordypede kontakten med barnet berøre omsorgsgiveren emosjonelt og kan slik tenkes å styrke båndet til barnet. Muligheten til å fremme en positiv relasjon mellom familiemedlemmene og den nyfødte bør være et fokus i alle faser.

NBO kan vitalisere mor ved fødselsdepresjon

Noen ganger er det en alvorlig bekymring for barnet eller miljøet rundt barnet som tilsier at behandling bør igangsettes parallelt med basisutredningen. Alvorlig fødselsdepresjon hos mor kan være et eksempel på dette. Det vil da være behov for å starte raskt opp i arbeidet med mors følelsesmessige og kognitive forståelse av barnets signaler og interaksjonen mellom mor og barn samt samspillet og tilknytningen mellom dem.

Ved alvorlig fødselsdepresjon kan det som egentlig er normal atferd hos barnet, tolkes som noe annet av omsorgsgiveren, som ser og tolker barnets atferd gjennom «depressive briller». Et eksempel på dette er at mor kan tolke barnets naturlige pausesignaler, som å vende blikket et annet sted eller snu hele ansiktet bort etter en tid med øyekontakt og sosial interaksjon, som en avvisning.

NBO kan skape et rom for samtale om og utforskning av hvordan mor kan møte barnet på utviklingsstøttende måter.

Gjennom klinikerens empati med mor kan NBO anvendes på en måte hvor klinikeren tilpasser seg mor og utforsker og snakker om hvordan hun ser, føler om og forstår barnets atferd.

NBO gir også mulighet til korrigerende følelsesmessige erfaringer og alternative forståelsesmåter for hvordan barnets signaler og behov kan tolkes og forstås. Når følelsesmessige erfaringer korrigeres, kan det vitalisere mor i samspillet med og relasjonen til barnet sitt. Et eksempel på dette er at mor erfarer hvordan barnet viser preferanse og interesse for henne, og at hun kjenner og opplever dette følelsesmessig.

I tillegg kan NBO skape et rom for samtale om og utforskning av hvordan mor kan møte barnet på utviklingsstøttende måter i tilfeller hvor det er risiko for at hennes fødselsdepresjon kan innvirke på samspillet mellom dem.

Mulige psykiske avvik skal følges opp

Selv om NBO ikke brukes med et diagnostisk formål, kan det under anvendelsen i basisutredningen fremkomme noe som indikerer mulige psykiske avvik, psykisk skjevutvikling eller somatiske utfordringer. Dette skal følges opp.

En mulighet er å tilby familien gjentakelse av NBO som ledd i en utvidet utredning. Klinikeren utforsker da sammen med foreldrene om barnet får vist frem mer av sin kapasitet ved neste gjennomføring. Dette gir indikasjoner på om strevet som barnet viste første gang, kan ha kommet av andre faktorer enn utviklingsmessige utfordringer.

Et eksempel på dette er at barnet under første NBO ikke responderer adekvat på auditive stimuli ved ikke å snu seg i retning av stemmen under gjennomføringen av atferdskomponenten «orientering mot stemme» (7). Dersom barnet er født døvt på et øre, har ikke barnet de hørselsrelaterte ferdighetene som kreves for å lokalisere lyd (14), noe som gjør at det vil ha utfordringer med å finne ut hvor stemmen kom fra.

Samtidig kan det være en rekke andre omstendigheter som gjorde at barnet akkurat da ikke snudde seg mot stemmen, og som ikke nødvendigvis kan årsaksforklares med hørselsvansker. Slike omstendigheter kan være at barnet hadde brukt opp sin kapasitet og hadde behov for en pause, manglende forventninger om kontakt i møte med den voksne eller at andre stimuli forstyrret utførelsen av atferdskomponenten og barnets respons på denne.

Barnet kan sammenliknes med seg selv

Utvikling hos spedbarn skjer raskt den første tiden, slik at endringer raskt kan observeres. Basert på barnets utfordringer, og om disse vedvarer i en utvidet utredning, bør klinikeren vurdere om barnet skal utredes med andre verktøy enn NBO eller henvises videre.

I utredningsøyemed kan for eksempel Neonatal Behavioral Assessment Scale (NBAS), Assessment of Preterm Infant Behavior (APIB) og Neonatal Intensive Care Unit Network Neurobehavioral Scale (NICU Network Neurobehavioral Scale) anvendes som verktøy (7).

NBO må ikke brukes som et verktøy for utviklingskartlegging.

Ved gjentakelse av NBO i en utvidet utredning kan klinikeren sammen med foreldrene sammenlikne barnet med seg selv fra første til andre gjennomføring og utforske hvor barnet er i sin utvikling på ulike områder over tid. I tillegg kan klinikeren sammen med foreldrene utforske barnets iboende kapasiteter og hvordan barnet får tatt disse i bruk over tid i møte med foreldrenes omsorgsstrategier og tilpasninger.

Samtidig er det viktig å påpeke at NBO ikke må brukes som et verktøy for utviklingskartlegging, da metoden ikke er ment for dette. For utviklingskartlegging bør det brukes andre verktøy enn NBO. Samtidig bør det sikres tett samarbeid med helsestasjonen om hvordan de vurderer barnets utvikling, og om helsestasjonen har noen bekymringer relatert til utviklingstrinnene.

Skillet mellom pakkeforløpets faser er kunstig

Stern beskrev konseptet «port of entry» i 1995 (15). Dette handler om ulike inngangsporter i foreldre-barn-systemet hvor det teoretiske målet i en behandlingssituasjon kan nås. Det teoretiske målet er det ønskede resultatet av behandlingen, og avklares i et samarbeid mellom klinikeren og foreldrene.

NBO kan virke gjennom ulike inngangsporter til terapeutiske intervensjoner i en behandling ved BUP. Én inngangsport er foreldrenes atferd, hvor barnet får regulerings- og utviklingsstøtte fra sine omgivelser. Dette vil påvirke barnet direkte.

Andre inngangsporter er spedbarnets atferd, foreldre–barn-interaksjonen, foreldrenes representasjoner om barnet, klinikerens representasjoner og spedbarnets forestilte representasjoner. Et siste eksempel på inngangsport er hele familiesystemet, hvor også eventuelle søsken inkluderes.

Hvilken inngangsport som velges, må avveies fra situasjon til situasjon, med utgangspunkt blant annet i det unike barnet samt familiens ønsker, ressurser og eventuelle utfordringer.

Jeg mener at det er et kunstig skille mellom pakkeforløpets utredningsfaser og behandlingsfasen med tanke på inkludering av NBO, fordi metoden ikke har et diagnostisk formål. Jeg mener at metoden kan anvendes på den samme måten og med de samme målene i behandlingsfasen som de som allerede er beskrevet i utredningsfasene.

Relasjonsstyrking, utforskning og veiledning er like aktuelt i behandlingsfasen som i utredningsfasene for denne aldersgruppen. Spedbarnet utvikler seg raskt og er avhengig av god forståelse og støtte fra foreldrene og omgivelsene ellers. De aspektene som allerede er beskrevet i en av de to foregående fasene, vil derfor ikke repeteres for denne fasen.

NBO kan øke foreldrenes selvfølelse

NBO kan styrke foreldrenes ferdigheter samtidig som foreldrene bygger opp en trygghet og selvfølelse i rollen som ivaretakende, kompetente og utviklingsstøttende omsorgsgivere (7). Tilfredshet i morsrollen har sammenheng med mor–barn-interaksjonen og virker inn på barnets tilknytning til mor (16).

Foreldrenes økte kjennskap til spedbarnet kan også bidra positivt for omsorgsgiverens motivasjon til å tenke om barnet sitt (mentalisere), og kan videre bidra til en enda dypere forståelse av barnet og fremme sensitiv omsorg.

Når foreldrene støtter spedbarnet i sine tilstandsoverganger, får det hjelp til å organisere sine indre erfaringer.

NBO bidrar til at både familien som helhet og barnets individuelle behov får økt oppmerksomhet (10). Metoden tilbyr foreldreutforskning av og veiledning i hvordan foreldrene kan bidra støttende for barnet i sine sentrale utviklingsoppgaver, og hvordan omsorgsgivere kan fremme og utløse barnets kapasiteter (7).

På denne måten kan NBO hjelpe foreldrene til å være utviklingsstøttende for barnets selvorganisering og selvreguleringsevne: regulere det autonome og det motoriske systemet, organisere sine tilstander (og endringer i disse) samt kjenne igjen og organisere indre følelser og prosesser (7, 17–19). Denne reguleringsevnen trenger spedbarnet for å finne sin indre likevekt (homeostase), slik at barnet kan være interessert i sine omgivelser, inkorporere komplekse signaler fra omgivelsene og inngå i et gjensidig samspill med sine foreldre (7, 20).

Når foreldrene støtter spedbarnet i sine tilstandsoverganger, får det hjelp til å organisere sine indre erfaringer. Dette er utviklingsstøttende for barnets selvregulering og organisering av sine indre arbeidsmodeller eller representasjoner (7, 21, 22). Ved at spedbarnet får støtte til disse utviklingsoppgavene, blir det kjent med seg selv og sine omgivelser og vil begynne å utvikle en opplevelse av autonomi (20).

Inkludering av søsken kan være positivt

Søsken har i manualen for NBO fått lite oppmerksomhet som potensielle deltakere. Inkludering av søsken ved denne metodeanvendelsen i BUP kan ha flere positive sider. Klinikeren bør vurdere disse fordelene opp mot eventuelle forhold som kan komplisere søskens deltakelse eller tilsi at dette ikke er hensiktsmessig.

Metoden kan styrke relasjonene i familien

Denne artikkelen har belyst hvordan NBO kan brukes i pakkeforløpets faser ved BUP. Verktøyet er fleksibelt i sin anvendelse og kan styrke familiens evne til å tolke og forstå barnets signaler og gjøre foreldrene i enda bedre stand til å respondere på måter som møter barnets behov.

Metoden bidrar forebyggende mot utvikling av psykiske vansker hos barnet og alvorlig skjevutvikling i samspillet mellom foreldre og barn. NBO kan i tillegg styrke relasjonen mellom spedbarnet og øvrige familiemedlemmer, som også inkluderer eventuelle søsken.

Referanser

1.          Slinning K, Eberhard-Gran M. Psykisk helse i forbindelse med svangerskap og fødsel. I: Moe V, Slinning K, Hansen MB, red. Håndbok i sped- og småbarns psykiske helse. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2010. s. 323–46.

2.          Direktoratet for e-helse. Retningslinjer for koding. Multiaksial klassifikasjon i psykisk helsevern for barn og unge (PHBU). Versjon 2.0. Oslo: Direktoratet for e-helse; 2018. Tilgjengelig fra: https://ehelse.no/kodeverk/multiaksial-klassifikasjon-i-psykisk-helsevern-for-barn-og-unge-phbu (nedlastet 19.03.2021).

3.          Helsedirektoratet. Pakkeforløp. Psykiske lidelser – barn og unge. Oslo: Helsedirektoratet; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/pakkeforlop/psykiske-lidelser-barn-og-unge (nedlastet 19.03.2021).

4.          Helsedirektoratet. Veileder for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge. Oslo: Helsedirektoratet; 2008. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/psykisk-helsevern-for-barn-og-unge-veileder-for-poliklinikker/Veileder%20for%20poliklinikker%20i%20psykisk%20helsevern%20for%20barn%20og%20unge.pdf/_/attachment/inline/829f53aa-0b66-4139-8add-944c95d5b163:b03ce59e25e43dc7623f1b5940aff644ae83eb6a/Veileder%20for%20poliklinikker%20i%20psykisk%20helsevern%20for%20barn%20og%20unge.pdf (nedlastet 19.03.2021).

5.          Helsedirektoratet. Prioriteringsveiledere. Psykisk helsevern for barn og unge. Oslo: Helsedirektoratet; 2015. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/prioriteringsveiledere/psykisk-helsevern-for-barn-og-unge/tilstander-for-psykisk-helsevern-for-barn-og-unge/bekymring-for-barn-under-6-ar#bekymring-for-barn-under-6-ar-mellom-0-2-ar-alvorlig-bekymring-veiledende-frist-6-uker (nedlastet 19.03.2021).

6.          Heckman J. The Heckman Curve. USA: The Heckman Equation Project. Tilgjengelig fra: https://heckmanequation.org/resource/the-heckman-curve/ (nedlastet 25.10.2020).

7.          Nugent JK, Keefer CH, Minear S, Johnson LC, Blanchard Y. Manual for NBO (Newborn Behavioral Observations). Nyfødtes atferd og tidlige relasjoner. Oslo: Gyldendal; 2018.

8.          Circle of Security International. Early intervention program for parents and children. Washington: Circle of Security International. Tilgjengelig fra: https://www.circleofsecurityinternational.com/ (nedlastet 19.03.2021).

9.          Marte Meo Foreningen. Tilgjengelig fra: https://www.martemeo.no/ (nedlastet 19.03.2021).

10.        Slinning K, Sandtrø H. The newborn behavioral observation system. En spedbarnsfokusert og relasjonsbasert observasjonsmetode. I: Holme H, Olavesen ES, Valla L, Hansen MM, red. Helsestasjonstjenesten. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2016. s. 437–50.

11.        Smith L. Foreldres intuitive omsorgsatferd. Oslo: Scandinavian Psychologist; 2014. DOI: 10.15714/scandpsychol.1.e1

12.        Barlow J, Herath N, Bartram C, Bennett C, Wei Y. The Neonatal Behavioral Assessment Scale (NBAS) and Newborn Behavioral Observations (NBO) system for supporting caregivers and improving outcomes in caregivers and their infants. Cochrane Database of Systematic Reviews. 2018;3:1–77.

13.        Beebe B, Lachmann FM. Organizing principles of interactions from infant research and the lifespan prediction of attachment: application of adult treatment. Journal of Infant, Child and Adolescent Psychotherapy. 2002;2:61–89.

14.        Van Wanrooij MM, Van Opstal JA. Contribution of head shadow and pinna cues to chronic monaural sound localization. The Journal of Neuroscience. 2004;24(17):4163–71.

15.        Stern DN. The motherhood constellation. A unified view of parent-infant psychotherapy. New York: Basic Books; 1995.

16.        Isabella RA. Origins of maternal role satisfaction and its influences upon maternal interactive behavior and infant-mother attachment. Infant Behavior and Development. 1994:17;381–7.

17.        Nugent JK, Blanchard Y. Newborn behavior and development: implications for health care professionals. I: Thies KM, Travers JF, red. Handbook of human development for health care professionals. London: Jones and Bartlett Publishers; 2006.

18.        Nugent JK, Blanchard Y, Stewart JS. Supporting parents of premature infants: an infant-focused family-centered approach. I: Brodsky D, Ouellette MA, red. Primary care of the premature infant. New York: Elsevier; 2007.

19.        Tronick EZ. Emotions and emotional communications in infants. American Psychologist. 1989;44:112–9.

20.        Brazelton TB, Als H. Four early stages in the development of mother-infant interactions. The Psychoanalytic Study of the Child. 1979;34:349–69.

21.        Beebe B, Lachmann FM. Infant research and adult treatment: co-constructing interactions. Hillsdale: The Analytic Press; 2002.

22.        Siegel DJ. The developing mind. How relationships and the brain interact to shape who we are. 2. utg. New York: The Guilford Press; 2012.

Les også:

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Spesialopplærte sykepleiere hjelper sårbare førstegangsforeldre

Familiesykepleier, mor og barn
HJEMMEBESØK: Familiesykepleierne går på besøk til familiene for å hjelpe foreldrene med å ta seg av barnet på best mulig måte. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Førstegangsforeldre som har utfordringer, kan få hjelp av familiesykepleiere. De besøker familiene hjemme, fra kvinnen er gravid til barnet er to år. Det kan bidra til at barnevernet ikke behøver å gripe inn.

Sped- og småbarn som blir utsatt for omsorgssvikt, tenderer til å få vansker og en skjevutvikling som videreføres i generasjoner. Mange av disse barna oppdages ikke eller blir ikke fanget opp før det er for sent å hjelpe dem. Foreldrene til en del av barna har utfordringer som fattigdom, egenerfaring fra barnevern og rusproblematikk.

Tidlig hjelp vil gjøre det mulig å forebygge slike problemer og unngå omsorgsovertakelse på grunn av manglende omsorgsevne hos foreldrene. Dette var bakgrunnen for en gryende interesse for «Familie for første gang» (Nurse-Family Partnership, NFP) som oppsto i forskermiljøet i Norge allerede på 90-tallet.

Hva er en familiesykepleier?

Familiesykepleier er ikke en formelt anerkjent tittel, men brukes som betegnelse for dem som følger opp familiene i programmet. I «Familie for første gang» er det ansatt helsesykepleiere og jordmødre som har fått omfattende opplæring. Fellesbetegnelsen familiesykepleiere er kun benyttet for enkelthets skyld og fordi helsesykepleiere og jordmødre utfører de samme oppgavene. Samme betegnelse brukes i de fleste land som har Nurse-Family Partnership.

Flere hadde behov for hjelp

I 2012 kom en studie om sped- og småbarn i barnevernsregisteret (1). Den viste at antallet sped- og småbarn i barnevernet økte med 22 prosent fra 1995 til 2008, og at manglende omsorgsevne var den vanligste grunnen for tiltak. Vel en tredjedel av sped- og småbarna hadde vært utsatt for omsorgssvikt. Det var vanligst i familier som mottok sosialhjelp, når mor var ugift og hadde lite utdanning og i familier med bare ett barn.

Manglende omsorgsevne var den vanligste grunnen for tiltak.

For gruppen med barn mellom 13 og 18 år med tiltak i barnevernet i 2008, fikk nesten 70 prosent omsorg utenfor hjemmet. Svært mange av de yngste barna i barnevernet risikerte dermed å bli plassert i fosterhjem eller barnevernsinstitusjoner med tiden, dersom de ikke fikk tilstrekkelig hjelp.

Samtidig var tiltakene som ble satt inn når barna var små, dominert av velferdstiltak. Systematisk oppfølging over tid, med hjelp til foreldre og felles oppmerksomhet på barnas behov for utviklingsstøtte, fantes ikke i barnevernsstatistikken den gang.

Forklaring på forkortelsene

BFD: Barne- og familiedepartementet
Bufdir: Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
BUP: Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk
DANCE: Dyadic Assessment of Naturalistic Caregiver Child Experiences. Måleinstrument for observasjon.
EAS: Emotional Availability Scales. Observasjonsmål som ser på kvaliteten av foreldre-barn samspill.
Marte Meo/VIPI: Videofeedback of Infant–Parent Interaction. Systematisk samspillsveiledning for foreldre.
NBO: Newborn Behavioral Observation, Nyfødt observasjon. Metode for å observere spedbarn mellom 0–3 måneder.
NFP: Familie for første gang (Nurse-Family Partnership)
NUBU: Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge
RBUP: Regionsenter for barn og unges psykiske helse

Slik var oppstarten i Norge

Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP), Helseregion Øst og Sør og Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge (NUBU) etablerte i 2013 en prosjektgruppe som fikk i mandat å utrede muligheten for å finne strukturerte, evidensstøttede hjemmebaserte programmer som kunne supplere det ordinære tjenestetilbudet gjennom oppfølging av sped- og småbarn i utsatte familier over tid (2). Det ble også opprettet kontakt med Barne- og familiedepartementet (BFD) for å undersøke interessen for å støtte et forsknings- og implementeringsprosjekt.

Som ledd i arbeidet ble det gjennomført en studietur til England og Skottland. Der hadde de allerede tatt i bruk NFP. I tillegg til prosjektgruppen deltok daværende statsråd og avdelingsdirektører fra BFD og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

I 2014 ble det bevilget midler over statsbudsjettet til NFP og arbeidet med å få NFP på plass ble satt i gang. Høsten 2015 ble det sendt ut invitasjoner til kommuner, og det ble oppstart i samarbeid med de to utprøvingsområdene i Rogaland (Stavanger, Sandnes og Time kommuner) og i Oslo (Bydel Gamle Oslo og Bydel Søndre Nordstrand).

De første familiene fikk hjelp i 2016

Det ble ansatt et team i hvert utprøvingsområde bestående av en teamleder og veileder, fire familiesykepleiere (jordmødre og helsesykepleiere) og en sekretær. Alle ansatte fikk opplæring i NFP-programmet og i relevante verktøy. I august 2016 begynte vi å rekruttere familier til programmet.

I dag er NFP forankret i regjeringens handlingsplaner mot vold og overgrep mot barn, barnefattigdom og rusproblematikk (3–5). NFP retter seg mot familier som befinner seg i en vanskelig livssituasjon med økt risiko for omsorgssvikt. Bufdir har den norske lisensen for NFP, mens RBUP er programansvarlig på vegne av Bufdir.

Hva er «Familie for første gang»?

NFP er et hjemmebasert program for førstegangsforeldre som har en utfordrende livssituasjon. Programmet er utviklet i USA av professor David Olds ved University of Colorado, gjennom snart 40 år. NFP brukes i 44 stater i USA, samt i Canada, Australia, Bulgaria, Skottland, Nord-Irland og England. Programmet testes også ut i Bulgaria.

I Norge er NFP under utprøving med mer enn 150 familier. Deltakelse innebærer at familien 1) frivillig mottar 2) hjemmebesøk av en 3) familiesykepleier, fra graviditet og frem til barnet fyller to år (opptil 64 hjemmebesøk). Dette utgjør tre av de viktigste av i alt 14 kjerneelementer i NFP. Elementene beskriver de strukturene som skal anvendes i praksis for å sikre gode resultater i arbeidet med familiene (6).

Hensikten med programmet er å fremme sunne svangerskap, forbedre oppvekstvilkårene for barn og styrke foreldrenes livsforløp.

Hensikten med programmet er å fremme sunne svangerskap, forbedre oppvekstvilkårene for barn og styrke foreldrenes videre livsforløp. Det ligger klare føringer for hva som skal gjennomgås under hjemmebesøkene. Vi er  samtidig opptatt av å ta utgangspunkt i hva familien ønsker å jobbe med.

NFP bygger på et hovedprinsipp om å styrke foreldres ønske om å beskytte barna og gjøre det beste for sine barn. Teoriene som utgjør grunnlaget for NFP er økologisk teori om de sosiale systemer og kontekster rundt mor og barn (7), tilknytningsteori (8) og sosial læringsteori (9). Den terapeutiske relasjonen som utvikles mellom foreldrene og familiesykepleieren, fremstår som en av grunnpilarene i NFP.

Forskning viser at NFP virker

Det er gjennomført sju randomiserte kontrollerte studier i tre ulike land (fem i USA, én i Nederland og én i England), samt at programmet også evalueres og kvalitetssikres i utprøvingsfasen i de ulike landene for nasjonal tilpasning og gjennomførbarhet, deriblant Norge.

Samlet sett har NFP vist å ha en effekt på minst 21 ulike utfallsmål. Det har blant annet ført til redusert barnedødelighet, rusmiddelbruk og barnemishandling (10, 11). Studiene som er gjennomført av programutviklerne i USA kan også vise til virkninger opptil 20 år etter programgjennomføring, blant annet på barnas utdanning og bruk av velferdstjenester (12).

NFP er et kostnadseffektivt program som beriker livene til familiene.

Basert på samfunnsøkonomiske beregninger konkluderte Miller (10) at NFP er et kostnadseffektivt program som beriker livene til familiene, og er samfunnsnyttig i form av å redusere kriminalitet og velferdsutgifter.

NFP blir implementert i fire faser

Internasjonal implementering av NFP består av fire faser:

  1. Tilpasninger av NFP i en nasjonal kontekst.
  2. Programimplementering med følgeevaluering av gjennomførbarhet.
  3. En effektstudie.
  4. Storskala implementering.

Implementering forstås her som aktiviteter som har til hensikt å innføre og ta i bruk en bestemt metode eller et program i praksis, slik som for eksempel opplæring, veiledning, datainnsamling og analyse, og koordinering og samarbeid med andre tjenester.

Programmet ble tilpasset norske forhold

Da BFD bevilget midler til NFP handlet den første oppgaven i stor grad om tilpasning av målgruppen og valg av utprøvningsområde. Siden Norge har et lavt innbyggertall, få tenåringsgraviditeter og er et langstrakt land, i kombinasjon med at forekomsten av alkoholbruk, tobakksrøyking og vold i nære relasjoner i graviditeten er lav, men like fullt utgjør en alvorlig risiko for mor og barn, var det nødvendig å utrede om det var behov for tilpasninger av målgruppe for NFP i Norge.

I utredningen ble det foreslått å bruke en totrinnsmodell tilsvarende modellen som ble benyttet i Nederland, for identifisering og inklusjon av deltakerfamilier (13). Dette ble også innført i Norge.

Gravide ble invitert til å delta

Med bakgrunn i rapporten besluttet vi følgende modell for rekruttering av gravide kvinner: Trinn 1 hvor jordmødre, fastleger og andre tjenester som treffer gravide kan invitere dem til å ta kontakt med «Familie for første gang». Kriteriene her er at det er frivillig, det må være første planlagte gjennomføring av svangerskap, innen svangerskapsuke 28 og kvinnen må bo i rekrutteringsområdet.

Det er typisk jordmødre ved helsestasjonstjenesten som har en profesjonell bekymring for svangerskapet og/eller det forestående foreldreskapet, som henviser og inviterer kvinnen. Fastleger, barnevernstjenesten, DPS, Nav og andre tjenester kan henvise kvinnen til NFP-teamene, og kvinnen selv kan også ta kontakt.

Våre erfaringer med bruk av totrinnsmodellen for rekruttering er udelt positive.

Våre erfaringer med bruk av totrinnsmodellen for rekruttering er udelt positive. Ved å gå flere runder før inklusjon, får både vi og familiene mulighet til å bli kjent, tenkt oss om og vurdert om dette er et egnet tilbud til familien. Et omfattende program som NFP er ikke hensiktsmessig for alle. Gjennom totrinnsmodellen søker vi å finne de som vil ha nytte av en slik intervensjon.

Hvem får hjelp?

I inntakssamtalen, trinn 2, må minst en av følgende risikofaktorer være til stede for at den gravide skal bli inkludert i programmet:

  1. De må ha erfaringer med vold/overgrep i hjemmet.
  2. Den gravide må ha utfordrende erfaringer fra egen oppvekst (omsorgssvikt, barnevern).
  3. Det må være lite sosial støtte og/eller alvorlige konflikter mellom de vordende foreldre.
  4. Det må forekomme psykiske helseproblemer hos de vordende foreldre.
  5. De kommende foreldrene er ikke i arbeid, opplæring eller utdanning, og de har lavt utdanningsnivå.

Vi vurderer i tillegg om familien har vedvarende lav inntekt og vanskelig økonomi, om familien består av en eneforsørger som er avhengig av sosial stønad, og vi etterspør familiens bruk av tobakk og rusmidler.

Opplæring av familiesykepleiere

Opplæringen i NFP består av tre moduler; graviditet, spedbarnsfasen (0–1 år) og småbarnsfasen (1–2 år). Helsesykepleierne og jordmødrene får fem dagers opplæring i hver modul, som ledes av nasjonal fagsjef og seniorrådgiver, og som er tilpasset til norsk kontekst.

For sårbare familier vil læring som kun er basert på samtale og refleksjon sjelden være tilstrekkelig. De trenger å være sammen med og lære gjennom direkte observasjon, for å forstå hva spedbarnet trenger for god utvikling. Et viktig grunnlag for å få til dette samarbeidet, er derfor relasjonen som utvikles mellom familien og familiesykepleier, noe som så langt, fremheves av så å si alle mødrene i NFP.

Familiesykepleier er ikke en formelt anerkjent tittel, men brukes i NFP-programmet som betegnelse på de sykepleierne som utøver oppfølging av sårbare familier.

Veiledning av familiene

I NFP internasjonalt benyttes måleinstrumentet Dyadic Assessment of Naturalistic Caregiver Child Experiences (DANCE) for observasjon av samspillet mellom mor og barn, fra første levemåned og til barnet fyller to år. Familiesykepleier observerer og identifiserer styrker og svakheter i samspillet og benytter dette i veiledningen.

Ved innføringen av NFP i Norge ble vi oppfordret til å vurdere andre metoder for samspillsvurdering, fordi DANCE ikke er et måleinstrument som benyttes utenfor NFP, noe som vanskeliggjør sammenlikning med oppfølgingsprogram av liknende art, og fordi opplæringen er omfattende og krever godkjente instruktører som vi ikke har i Norge. Vårt mål med utvikling og tilpasning til norsk kontekst har vært å benytte metoder som allerede er i bruk i Norge, og hvor vi har gode muligheter for opplæring og veiledning. Derfor hentet vi inn metoder som Nyfødt observasjon, videoveiledning og Emotional Availability Scales.

Lærer å observere foreldrene

Metoden Nyfødt observasjon (Newborn Behavioral Observation, NBO) (14) gir en teoretisk og praktisk kunnskap om tidlig utviklingspsykologi, foreldresamarbeid og veiledning. Familiesykepleierne gjennomgår en seks måneder opplæring med sertifisering (15).

Foreldrene skal få nødvendig støtte til å bli kjent med den nyfødte.

I NFP gjennomføres NBO ved de fire første hjemmebesøkene. Hensikten med å benytte NBO er at foreldrene skal få nødvendig støtte i å bli kjent med den nyfødte og hjelp til å tolke babyens signaler og behov. NBO likner DANCE i den forstand at de begge er metoder for observasjon.

I Norge er det utdannet NBO-observatører ved flere institusjoner (sykehus, helsestasjoner, psykisk helsetjeneste, BUP). Så metoden er godt kjent og det er skapt grunnlag for en unik felles plattform for forståelse av nyfødte, og et felles begrepsapparat. Mødre har beskrevet den nye kunnskapen om barnet sitt som nyttig, og at alle burde ha muligheten til å få så god hjelp når de får barn for første gang.

Fordi NBO ikke strekker seg over to år som DANCE gjør, har vi valgt å tilby videoveiledning med utgangspunkt i prinsippene i Marte Meo fra tre til seksmåneders alder. Det har ikke vært vanlig å benytte video i samspillsveiledningen i NFP, så her fremstår Norge som et foregangsland.

Hva er Marte Meo?

Marte Meo er en veiledningsmetode utviklet av Maria Aarts i Nederland for 25 år siden. Metoden har spredd seg internasjonalt. Det er til i dag utviklet programmer innenfor 19 fagområder fra premature babyer til aldersdemente. Metoden har vært brukt i Norge siden 1990 og har i hovedsak vært brukt for å styrke og utvikle samspillet mellom foreldre og barn.

Kilde: Marte Meo foreningen

Foreldrene lærer om samspill

Videofeedback of Infant-Parent Interaction (VIPI) er en systematisk samspillsoppfølging med bruk av video som familiesykepleierne tilbyr familiene i løpet av barnets første leveår, og til dem som ønsker mer når barnet er 12 og 18 måneder (16).

I oppfølgingen tilrettelegges for systematisk bruk av stillbilder og filmklipp med utgangspunkt i barnets behov. Dette gjøres gjennom opptak av foreldre-barn-samspill med utgangspunkt i for eksempel barnets initiativ til kontakt og behov for pause, og som analyseres før veiledning med familien.

Tilbakemeldingene i veiledning retter seg mot å styrke foreldrenes opplevelse av barnets behov for støtte i sin utvikling. Familiesykepleierne gjennomgår 3+2-dagers opplæring fra et nasjonalt NFP-kontor. Familiesykepleierne har jevnlige oppfølgingsdager i tillegg til veiledning i gruppe og individuell veiledning ved behov.

Mor, og ofte også far, får anledning til å se seg selv i samspill med barnet.

Det unike med VIPI er at familiesykepleierne tar utgangspunkt i det de ser på filmen i den aktuelle familien, og forstørrer de utviklingsfremmende handlingene mellom foreldrene og barnet, og oppmuntrer foreldrene til å gjøre mer av det som fungerer bra. Mor, og ofte også far, får anledning til å se seg selv i samspill med barnet og reflektere sammen med familiesykepleier rundt hva som skjer på filmen og hva barnet trenger av utviklingsstøtte fra sine omsorgspersoner.  

Hvordan blir samspillet vurdert?

I Norge har vi valgt å benytte Emotional Availability Scales (EAS) for å vurdere samspillet mellom foreldre og barn (17) hvor familiesykepleier gjør et 20 minutters ustrukturert filmopptak av mor og barn ved tre tidspunkt. Filmene kodes av eksterne kodere. Det ses som en styrke at vurderingen blir utført av kodere som ikke kjenner familien med tanke på objektivitet.

Kodingssystemet dekker seks dimensjoner i samspillet hvorav fire av dimensjonene handler om foreldrenes bidrag, for eksempel deres evne til å strukturere samspillet og i hvilken grad de er avventende eller påtrengende i samspillet. To av dimensjonene er opptatt av barnets bidrag, det vil si barnets respons på omsorgsgiver og initiativ til samspill med omsorgsgiver. Formålet er at familiesykepleieren skal kunne vurdere emosjonell tilgjengelighet i samspillet mellom mor og barn over tid og planlegge videre arbeid i samspillsveiledningen.

Evaluering av «Familie for første gang»

I tillegg til at forskningskoordinator gjør kontinuerlige dataanalyser i den daglige driften i NFP, er det gjennomført en utredning av fremtidig organisering og samfunnsøkonomiske beregninger av NFP, og det er en pågående og uavhengig følgeevaluering som utføres av Oslomet.

På nåværende tidspunkt er familiesykepleiere, sekretærer og det nasjonale NFP-kontoret ansatt ved RBUP, men i utredningen av fremtidig organisering kommer det frem at det vil være mest hensiktsmessig med kommunal ansettelse av teamene med tilknytning til helsestasjonene for å sikre lokal forankring, erfaring og læring.

Siden NFP er et målrettet program mot et mindre antall sårbare familier, vil det være behov for interkommunalt samarbeid for å dekke mindre tettbygde strøk (18). For kommunene vil det innebære et ansvar for å etterleve lisenskravene med støtte av det nasjonale NFP-kontoret.

Av flere årsaker foreslås det av Lippestad og medarbeidere (18) å beholde et nasjonalt kontor som vil ha et overordnet ansvar for kvalitetssikring av faglig innhold, utvikling og implementering. En tilsvarende sentermodell har vist seg nyttig i Norge tidligere (19), og bør gi gode forutsetninger for vellykket implementering.

Lønnsomt for samfunnet

Forenklede samfunnsøkonomiske beregninger viser en gjennomsnittlig brutto besparelse av unngåtte eller utsatte omsorgsovertakelser på 151 000 kroner per familie, for hele programperioden fra svangerskapet til barnet fyller to år, med kostnadsnivået for 2018 (20). For utsatte eller unngåtte omsorgsovertakelser er de totale kostnadsbesparelsene beregnet til 150 500 kroner per familie for kommunene. Og ifølge foreløpige resultater fra følgeevalueringen trekker familiesykepleierne frem at oppfølgingen av deltakere gjennom NFP sannsynligvis har forebygget omsorgsovertakelser (21).

Tilbakemeldinger fra barnevernet i utprøvingsområdet Rogaland skisserer at de henlegger flere barnevernssaker der NFP er inne. De beskriver i tillegg et godt og hensiktsmessig samarbeid i saker hvor begge parter er involvert.

De henlegger flere barnevernssaker der NFP er inne.

Følgeevalueringen tyder så langt på at det er et behov for NFP, sett opp mot andre tiltak og tilbud (22). Programmet har god politisk og faglig støtte, og deltakere trekker frem verdien av den oppfølgingen de mottar, og at denne oppfølgingen er annerledes enn annen støtte de får.

Stor arbeidsbelastning for sykepleierne

Familiesykepleierne er begeistret for arbeidet, men med innføringen av et fagutviklingsprosjekt som NFP følger en stor arbeidsbelastning og et ansvar knyttet til å få på plass rammene og strukturene for programmet. Dette gjelder blant annet all opplæring og veiledning i NFP og utfordringer med gjennomføringen av videoveiledning og videoobservasjoner knyttet til samspillsvurdering (22).

I følgeevalueringen kommer det også frem at tilpasningen av inklusjonskriteriene til norske forhold synes å virke godt, til tross for innledende utfordringer med rekruttering og blant annet noe feilrekruttering (21). Feilrekruttering i en oppstartsfase er ikke uvanlig når familiesykepleiere og samarbeidspartnere må gjøre seg kjent med inklusjonskriteriene, og har for eksempel medført at noen deltakere er blitt inkludert i programmet etter svangerskapsuke 28 eller vist seg i ettertid å ha så store ressurser at familien klarer å benytte seg av andre velferdstjenester.

Deltakerne er eldre med en gjennomsnittsalder på 26 år og har færre risikofaktorer enn familier i andre NFP-land. Samtidig oppgir flere deltakere moderate til alvorlige psykiske helseplager. En effektevaluering av NFP i Norge vil derfor være svært viktig da det ikke er gitt at programmet vil ha de samme positive effektene som i tidligere studier, da de norske deltakerne skiller seg fra deltakerne i andre land.

Oppsummering

NFP er et omfattende program som krever en investering i de minste, sårbare barna for å bedre deres utvikling, helse og fremtidige livssituasjon. Investeringer gjennom tidlig innsats gir som regel størst avkastning (23).

I et livsløpsperspektiv viser amerikanske samfunnsøkonomiske beregninger at NFP gir avkastning allerede når barna blir unge voksne, det vil si før fylte 25 år (11). Dette er i tråd med de foreløpige norske samfunnsøkonomiske beregningene (20), og viser at det kreves en tydelig, langsiktig og forpliktende offentlig innsats og investering fra departement, direktorat, kommuner og programansvarlig for NFP i Norge.

Referanser

1. Clausen S-E, Valset K. Spedbarn og småbarn med tiltak fra barnevernet 1995–2008: Utbredelse av omsorgssvikt og risikofaktorer. Tidsskr Nor Psykologforening. 2012;49(7):642–8.

2. Apeland A, Kjøbli J, Mauseth T, Vannebo UT, Slinning K. Rapport fra prosjektgruppe vedrørende Family Nurse Partnership. Oslo: Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Helseregion øst og sør og Atferdssenteret; 2013.

3. Prop. 15 S (2015–2016). Opptrappingsplanen for rusfeltet (2016–2020). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2015.

4. Prop. 12 S (2016–2017). Opptrappingsplan mot vold og overgrep (2017–2021). Oslo: Barne- og likestillingsdepartementet; 2016.

5. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Barn som lever i fattigdom. Regjeringens strategi (2015–2017). Oslo: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet; 2015.

6. Holme H, Lund K, Aaserud TG, Hansen MB. Gode resultater med hjemmebesøksprogram. Tidsskr helsesøstre. 2016;(2):20–5.

7. Bronfenbrenner U. The ecology of human development: Experiments by nature and design. Cambridge: Harvard University Press; 1979.

8. Bowlby J. Attachment, Vol. 1 of Attachment and loss. New York: Basic Books; 1969.

9. Bandura A. Social learning theory. New York: General Learning Press; 1977.

10. Miller TR. Projected outcomes of nurse-family partnership home visitation during 1996–2013, USA. Prev Sci. 2015;16(6):765–77.

11. Lee S, Aos S, Drake E, Pennucci A, Miller M, Anderson L. Return on investment: Evidence-based options to improve statewide outcomes. Washington: Washington State Institute for Public Policy; 2012.

12. Eckenrode J, Campa MI, Luckey DW, Henderson Jr CR, Cole RE, Kitzman HJ, et al. Long-term effects of prenatal and infancy nurse home visitation on the life course of youths: 19-year follow-up of a randomized trial. Arch Pediatr Adolesc Med. 2010;164(1):9–15.

13. Ogden T, Kjøbli J, Nærde A, Olseth A, Frønes I. Utredning om målgrupper, inklusjonskriterier og forskningsdesign for utprøving av Nurse-Family Partnership i Norge. Oslo: Atferdssenteret; 2015.

14. Nugent JK, Keefer C, Minear S, Johnson L, Blanchard Y. Understanding newborn behavior and early relationships: The newborn behavioral observations (NBO) system handbook. Baltimore: Paul H. Brookes Publishing; 2007.

15. Slinning K, Vannebo UT. The training of infant mental health practitioners: The Norway experience. Zero Three. 2015;36(1):40–5.

16. Onsøien R, Drugli MB, Hansen MB. Videofeedback of infant-parent interaction: Manualisert intervensjon basert på Marte Meo elementene for barn 0–2 år. Oslo og Trondheim: Nasjonalt kompetansenettverk for sped- og småbarns psykiske helse og Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU-Midt); 2015.

17. Biringen Z, Derscheid D, Vliegen N, Closson L, Easterbrooks MA. Emotional availability: Theoretical background, empirical research using the EA Scales, and clinical applications. Dev Rev. 2014;34(2):114–67.

18. Lippestad JW, Pedersen E, Melby L, Kaasbøll J. Utredning av mulig framtidig organisering av Familie for første gang – Nurse Family Partnership i Norge. Oslo: Sintef Teknologi og samfunn; 2018.

19. Tommeraas T, Ogden T. Is there a scale-up penalty? Testing behavioral change in the scaling up of parent management training in Norway. Adm Policy Ment Heal Serv Res. 2015;44.

20. Oslo Economics. Forventet samfunnsnytte og konsekvenser for kommunene av Familie for første gang. Oslo: Oslo Economics; 2018.

21. Pedersen E, Nilsen W. Følgeevaluering av Familie for første gang. Delrapport 2. Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet, Oslomet; 2018. Prosjektfase 2017–2018.

22. Nilsen W, Pedersen E. Familie for første gang. Delrapport 1. Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet, Oslomet; 2018. Oppstartsprosessen 2016–2017.

23. Heckman JJ, Masterov DV. The productivity argument for investing in young children. Rev Agric Econ. 2007;29(3):446–93.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.