Norske vikarbyråer tjener grovt, mens sykepleiere presses inn i kontrakter de knapt kan bryte. Pasienter og fagmiljø betaler prisen når profitt går foran sikkerhet og kompetanse.
I den ene grøfta står vi og roper på mer tid til kvalitet i tjenestene, og i den andre roper vi etter mer utdanning og kvalifiserte personer. Hva vi har tid til, er ikke godt å si.
I innlegget «Flere mastere? Skrekk og gru» kommer sykepleier, spaltist og litteraturkritiker Cathrine Krøger med en rekke påstander som synliggjør hennes manglende kunnskap om hva master for sykepleiere er.
Min støtte til dødshjelp ble til skepsis etter et uventet møte under mitt feltarbeid i Nederland. Det åpnet øynene mine for debattens mørkere sider.
Til tross for år med strategisk innsats og nullvisjon, og etter ti år med en nasjonal overdosestrategi, taper vi fortsatt mange liv til overdoser. Dette er uakseptabelt, og det krever handling – ikke bare ord.
Mange sykepleiere er usikre på hvordan de skal vurdere helsetilstanden til pasienter med mørk hud. En svensk sykepleier gir råd.
Mange flere vil bli sykepleier og grunnskolelærer, viser ferske tall fra Samordna opptak.
Norske sykehus hadde stoppet opp uten utenlandske sykepleiere. Rekruttering fra land som India bidrar til å løse et akutt norsk behov – uten å tappe deres egne helsetjenester.
Hvert enkelt hoftebrudd anslås å koste samfunnet 500 000 kroner i tillegg til de lidelse som påføres den enkelte. Vi sykepleiere har muligheten til å redusere antallet fall blant eldre.
Oslo universitetssykehus svekker DPS-tilbudet og øker tvangsbruk. Innsparingen risikerer å forverre pasientenes situasjon og overbelaste akuttavdelinger.
