Search

Er det «utagerende adferd» hos personer med demens som er problemet, eller er det måten norske sykehjem drives på? Vi vil påstå det siste.

Hvordan kan det ha seg at topplederne ved landets sykehus ikke har oversikt over bemanningsbehov? spør Lill Sverresdatter Larsen.

Som nyutdannet sykepleier dukket tilfeldigvis det residiverende spørsmålet opp: Hva skjer når dørene lukkes? Jeg spør, ikke fordi jeg er mistenksom. Tvert imot. Jeg spør i undring fordi jeg egentlig er klar over det. 

Da jeg valgte dette yrket, var det for å kunne gi helsehjelp, forebygge sykdom og gi omsorg. Dette målet er i ferd med å bli mer fjernt. Jeg ser klarere hvorfor sykepleiere ikke orker å bli i yrket. 

Til tross for år med strategisk innsats og nullvisjon, og etter ti år med en nasjonal overdosestrategi, taper vi fortsatt mange liv til overdoser. Dette er uakseptabelt, og det krever handling – ikke bare ord.

Min støtte til dødshjelp ble til skepsis etter et uventet møte under mitt feltarbeid i Nederland. Det åpnet øynene mine for debattens mørkere sider.

Omsorg for mennesker med demens krever kloke ord og trygge hender. Å bevare pasientenes verdighet og menneskelighet er vår viktigste oppgave.