Such a nasty woman

Det hjelper ikke alltid å være høyt på strå. Vi snakker ikke nødvendigvis finere til menneskene rundt oss fordi om vi hører til de høyere lag av folket.

I USA ble dette sitatet snudd positivt av folket, men meningen bak var ikke nødvendigvis positivt ment.

Dessverre er det mange mennesker som opplever at de blir snakket stygt til og behandlet ugreit. Mange barn, voksne og eldre opplever dessverre det.

Men heldigvis er det aldri for sent å endre atferd. Og heldigvis er det hjelp å få, når en i livet har møtt traumatiske opplevelser og vonde ord.

Det finnes mennesker som aldri har hørt «jeg er glad i deg», mens andre begynner å gråte når noen for første gang sier til dem «du er verdifull».

Som sykepleiere er vi godt opplært til å tenke helhetlig. Som jeg lærte på Ullevål i sykepleien; vi har en fysisk, psykisk, sosial og åndelig dimensjon, som alle er viktige for mennesket. Åndelig kan eventuelt kalles eksistensiell eller verdimessig - kjært barn har som kjent mange navn.

Å si at noen er verdifulle faller vel kanskje inn under den eksistensielle dimensjonen, og faller samtidig i god jord i den fysiske. Og gjør veldig godt sosialt. Og er vidunderlig psykisk.

Også i verdens helseorganisasjon har jeg tidligere lest at de vurderer å ta (tilbake?) den eksistensielle dimensjonen (kanskje de nå har gjort det?). Ikke en dag for tidlig, spør du meg. Vi er ikke tilfredse mennesker før vi er hele mennesker.

Alle mennesker har verdi i kraft av å være mennesker. Det gjelder presidenter og alle oss andre.

Som sykepleiere utfører vi best jobb dersom vi kan sørge for pasientens ve og vel inn mot alle fire dimensjoner. Vi trenger ikke nødvendigvis godta at vi kun «har tid» til den fysiske. Men kanskje kan vi også i den tiden vi har til rådighet flette inn kartlegging og tiltak inn mot de øvrige dimensjonene - om vi bare er bevisste på det. Eller kanskje kan andre i det tverrfaglige teamet rundt pasienten bidra på måter vi selv ikke kan. Kanskje kan vi kartlegge, og overlate tiltakene til andre. Vi har i alle fall mulighet til å henvise til andre instanser både i kommune- og spesialisthelsetjenesten, for eksempel psykiatrisk sykepleier, ernæringsfysiolog, sosionom eller veileder. Vi har mulighet til å kontakte en prest dersom pasienten ønsker det – og kanskje må pasienten spørres om nettopp noe av dette.

I en del tilfeller driver vi kun med brannslukking, og vi får aldri vekk hele bålet, dersom vi ikke kommer til kjernen i «problemet». Kjernen ligger i bålet, og dersom dette aldri blir slukket kan det ulme resten av livet. I denne kjernen ligger det nok ofte elementer fra flere av våre dimensjoner.

Eksempler på innledende spørsmål innen de ulike dimensjonene:

Sosialt: Frivillighetssentralen har café i kveld – hadde det vært noe for deg?

Psykisk: Hvordan har du det?

Fysisk: Hva spiser du i løpet av en vanlig hverdag?

Eksistensielt: Hva er det viktigste for deg i ditt liv?

Som sykepleiere kan vi gjøre en forskjell, både innen den eksistensielle, psykiske, sosiale og fysiske dimensjonen.

Du er verdifull, nasty woman!

« Sykepleierens særegne funksjon er å hjelpe individet, sykt eller friskt, å utføre de gjøremål som bidrar til god helse eller helbredelse (eller en fredelig død), noe han ville gjort uten hjelp om han hadde hatt tilstrekkelige krefter, kunnskaper og vilje».

Sykepleiens særegne funksjon er knyttet til å hjelpe individet når det er sykt.

Å bidra til god helse eller helbredelse, eller til en fredfull død, vil da også kreve å ha mye kunnskaper relatert til sykdom og til behandling av sykdom, eventuelt til behandling av sykdommens symptomer, behandlingens effekter og symptomer. Sykepleieren må slik ha god kunnskap om kroppen og dens funksjoner, til psyken og dens funksjoner. Sykepleien må også ha kunnskap til behandling og behandlingens innflytelse på kropp og psyke.

Sykepleie fordrer kunnskap om kroppens normale anatomi og fysiologi, og om de ulike sykdommer som kroppen kan få. Sykepleieren skal ha kunnskap om hva som er ønsket effekt av ulike behandlinger, men også potensielle tilleggseffekter av de ulike behandlinger, og hva som skal gjøres med denne type følger. Sykepleiefaget er dog ikke medisin. Sykepleiefaget samarbeider med medisinfaget. Sykepleien vet når pasienten trenger hjelp fra medisinen og hjelper pasienten med dette, fordi pasienten selv mangler tilstrekkelig med krefter, kunnskaper og/eller vilje til å innhente hjelp fra medisinfagets utøvere. Sykepleien vet ikke bare at pasienten får tablettene A, B og C til bestemte tider gjennom døgnet. Sykepleien skal også vite om effekter og potensielle bivirkninger av de samme medisinene.

Imidlertid skal sykepleien også ha pasientens meninger om og ønsker for behandlingen i mente. Sykepleien skal dessuten utføre denne behandlingen og sikre pasientens medbestemmelse og egen vilje i forståelsen av behandlingen. I tillegg skal sykepleien bistå, veilede og/eller assistere pasienten i de hjelpebehov som pasienten måtte få i løpet av behandlingen. Eksempel på dette er å mestre kvalme, oppkast, redusert matlyst og lignende gjennom behandling med cytostatika. Et annet eksempel er å fjerne den vanndrivende tabletten den ene morgenen når pasienten samtidig skal i konfirmasjon til sitt barnebarn, og store vannlatingsmengder midt i kirketiden kan hindre pasienten fra å delta i denne, for pasient og barnebarn, viktige seremoni.

Sykepleien skal også kunne gi medisiner som skal gis på andre vis enn som tabletter. Dette betyr at sykepleieren skal kunne en god del medisintekniske prosedyrer, som å sette sprøyter, gi medisiner i venekanyler og så videre og så videre. Sykepleieren skal da også kunne hva som kan skje ved å sette sprøyter, utover det å perforere huden, og håndtere dette slik at prosedyren sikrer pasientens helsetilstand så godt som overhodet mulig.

Når det gjelder medikamenter, også i tablettform, skal sykepleieren vite hvordan for eksempel vanndrivende virker på kroppen i løpet av de nærmeste timer etter inntak, og være observant og handlingsdyktig i forhold til dette. Men sykepleieren skal også kjenne til de mer langsiktige effekter av medisinen, og kunne være handlingsdyktig for å hjelpe pasienten i forhold til dette.

Sykepleiefagets utøver har altså et stort faglig ansvar knyttet til dette med å assistere pasienten ved bruk av medisiner, selv om sykepleie ikke forordner medisiner eller overhodet går inn på legens fagområde. Sykepleie og medisin er samarbeidende, komplementære fagfelt. Dog er ikke sykepleie det samme som fire år på medisinstudiet.

I sykehjem har, for eksempel, sykepleieren ansvar for pasientene, inklusive det at de får ivaretatt sine behov for legesjekk. Sykepleier der har også ansvar for å vurdere, og revurdere, enhver medisin pasienten bruker jevnlig. Pasienten har brukt dette medikamentet nå så lenge. Pasienten har nå en sånn og sånn helsetilstand, og da er spørsmålet om dette medikamentet fortsatt er nødvendig? Har pasienten ønskete og/eller uønskete virkninger av dette? Pasienten har den seneste tid forandret seg slik eller slik, kan dette ha sammenheng med noen av de mange medisiner han/hun bruker? For eksempel med dette medikamentet her han/hun får hver morgen, kombinert med …, og så videre, og så videre.

Selvsagt har tilsynslege også et ansvar for slike vurderinger. Imidlertid er det sykepleieren som kontinuerlig er nær pasienten, og som først vil se og reagere på ulike sider ved pasientens funksjoner. Sykepleier i sykehjem har et selvstendig ansvar for å sikre at pasientens helsetilstand, og dermed også ulike medisinske behandlinger, kontinuerlig blir evaluert. Selv om legen står medisinsk ansvarlig, så er det den som står nærmest pasienten, og som har fagkunnskap for å kjenne både normale kroppsfunksjoner og patologiske funksjoner, som har et ansvar for å formidle til tilsynslege. Dette er altså et selvstendig sykepleieansvar, selv om det bare er legen som kan forordne eller seponere medisiner.

Sykepleien har også ansvar for å ta opp med lege behov for undersøkelser og konsekvenser for undersøkelser og så videre. Det er sykepleier som er nær pasienten, som ser, tolker og forstår symptomene og plagene pasienten har, mye hyppigere enn legen. Legen er avhengig av tilbakemeldinger fra sykepleiefaget, og likedan et godt samarbeid med sykepleiefagets utøvere. Legene har ikke på sin knappe tid i sykehjem mulighet til å kunne se alle aspekter av pasientenes plager, og styrker. Medisin og sykepleie er komplementære. Vårt ansvar innen hvert vårt fag er selvstendig. Har pasienten symptomer for eksempel fra mage-/tarmsystemet, i tillegg til mange andre sykdommer og behandlinger – hva vil da være mulige undersøkelser for å finne ut av plagene? Hva vil et sånt eller slikt resultat av undersøkelsen medføre for pasienten? En diagnose vedkommende kan behandles for? Eller en diagnose vedkommende ikke har kapasitet til å behandles for? Skal, og vil da pasienten velge, og skal og vil legen velge alle plager med undersøkelser? Dette er dilemmaer som vi må kjenne og ta opp i vurderinger der alle involverte er med i sluttbeslutningen.

Har pasienten smerter, så kan ikke sykepleieren starte med smertelindring uten at lege forordner smertelindring. Men det er sykepleieren som kontakter lege og tar opp behov for smertelindring, og som gjerne også kjenner gode behandlingsmuligheter, både generelt og pasientrelatert. Legen finner bedre riktig behandling i god kommunikasjon med sykepleier.

Det er så sykepleiens ansvar å følge opp, og observere virkninger og bivirkninger hos pasienten, for så å kunne rapportere og drøfte disse videre med legen. Sykepleier har i slike tilfeller også ansvar for å sørge for at samtlige fagfolk som jobber nærme pasienten i slike situasjoner, følger opp og observerer og rapporterer effekter. Sykepleier har også et selvstendig ansvar for å sikre at samarbeid med pasient og pårørende opprettholdes gjennom hele behandlingen. Inkludert i dette siste er også å sikre pasientens medbestemmelsesrett.

- Jeg hører det skrikes om natta på sykehjemmet jeg arbeider. Hver kveld hører jeg at noen gråter i korridorene, sier sykepleierstudenten til oss alle over hele førstesida i Adresseavisen. Hun har helt rett i det. Hun har arbeidet ved ulike institusjoner i åtte år, og er nå snart utdannet sykepleier. Hun vil så gjerne, men vet ikke om hun orker å tiltre rollen som den med det øverste ansvaret på kvelder og i helger. Hun vet at hun her ikke får det faglige fellesskapet hun tilbys på sykehuset. Der er flere ansatte i forhold til et lavere antall pasienter.

Samme ettermiddag skal finans- og næringskomiteen i byen ha en åpen høring om sykefraværet. Emnet fenger, og mange trondhjemmere finner veien til rådhusets storsal. Byens lokale politikere i denne komiteen har gått flere runder med blant annet de hovedtillitsvalgte og rådmannens fagstab for å finne nye innfallsvinkler. Prisverdig. Denne kvelden skal inviterte gjester utenfra si sitt. Det gjør de i stort monn, ikke minst fastlege Roger Kahn og Sintefs forsker Solveig Ose. Hun har doktorgrad i arbeidsivsforskning, og setter skapet ettertrykkelig på plass. - Solveig Ose fra SINTEF plasserer et svakt HMS-system og dårlig systemledelse som hovedgrunnene til et økt sykefravær, ikke arbeidstakernes generelle helse og moral, skriver jeg på FB. Hun påpeker også en direk te sammenheng mellom høy faglig interesse og lavt sykefravær. I hennes nye bok presenteres at 7 prosent sykefravær  påviselig skyldes dårlige ledere! Dagens beste sitat fra forskeren er imidlertid dette: -Dårlige ledere snakker godt oppover. Ødelegger nedover. Det er ikke sikkert at dette avsløres på avstand. Vi kan gjøre mye med sykefraværet om slike fjernes. Det er et overordnet lederansvar!

Fastlegen Roger Kahn påviser at dårlig ledelse ødelegger arbeidsmiljø, og at det ikke er lett for en fastlege å sykmelde hele arbeidsmiljøet. Ofte blir det derfor arbeidstakeren som får sykmeldingen, mens kommunen sitter igjen med en leder ingen tar tak i. På bakerste benk sitter vi hovedtillitsvalgte i NSF. Vi er ikke blant dem som skal snakke i programmet. Derfor passer det godt at vi tar det siste ordet når salen tilslutt får slippe til: Vi spør om hvorfor hviletiden ikke er i fokus når restitusjon er helsefremmende. Vi viser til forskerens utsagn, våre stadig tilbakevendende utspill til både administrativt og politisk nivå, og vi spør foran åpen scene og mikrofon. Kan vi nå snart få en rekrutteringsstrategi for sykepleiere i kommunen? Kan vi nå bli enige om at retten til åtte timers søvn er viktig også for oss, samt at helgefri også skal være et gode selv om helga ikke alltid er lørdag og søndag? Vi gir oss ikke! Den utsendte bladfyken intervjuer oss, og får gode poenger. Noe sier oss at dette likevel ikke når fram, fordi det ikke er viktig nok for andre enn oss? Jeg sender noen tanker til kollega Gro Lillebø, som har skrevet godt om dette her: https://sykepleien.no/blogg/2016/11/vi-ma-snakke-mer-om-turnus

I den samme avisa hvor studentens klage lyder som et skrik i natten, forteller rådmannens direktør for helse og velferd i Trondheim at byen må ruste seg til en hverdag hvor vi må forebygge mer. Det er klokt, men kan han samtidig vedta at det blir færre pasienter med sykepleierbehov også? Han vil nemlig bruke pengene på annet enn flere sykepleiere. Det er litt der vi er nå. Mens arbeidstidsplanleggere i byen for tida kalles bemanningskonsulenter, og turnuser omdøpes til kalenderplaner på minimum 26 uker uten arbeidsdager som kommer til fratrekk i ferien. Dermed blir det bråk om både antall helger i arbeid og om ferielovens intensjoner faktisk overholdes. Noe sier meg at ettermiddagens møte ikke er slutten på dette. Dagens overskrift i lokalavisa vil følges av flere skrik. Selv ser jeg ikke bort fra at vi trenger et realt hylekor. Både for et sykepleierløft og en kommunhelsetjeneste som klarer oppgavene https://sykepleien.no/blogg/2016/10/en-slitesterk-kommunehelse.

I fjor sommer snakket jeg med en dansk intensivsykepleierkollega som var vikar hos oss, på Hovedintensiv der jeg jobber. Vi snakket om turnus. Hun sa hun var sjokkert over at norske sykepleiere har vakter med så kort hviletid mellom vaktene som ni timer, og til og med åtte, noen steder. Jeg har tenkt over det. Det eregentlig nokså oppsiktsvekkende.

Turnus er en del av livet for oss som har valgt et yrke der jobb til alle døgnets tider og hele året rundt er nødvendig. Ikke alle hadde tenkt så nøye over det, heller – at turnus var en del av «pakken». Selv om vi ofte får høre det. At vi visste hva vi gikk til. Men gjorde vi egentlig det? Jeg kan bare snakke for meg selv. Jeg gjorde ikke det. Eller, det vil si: jeg visste at jeg måtte jobbe dag og kveld, natt, jul og påske. Jeg visste bare ikke hva det ville si for kroppen min. Det var heller aldri tema på grunnutdanningen i sykepleie, om jeg husker rett.

For å ha sagt det: selvsagt må vi akseptere at kvelds-, natt- og helgearbeid er en del av det å være sykepleier. Pasientene og helsevesenet er avhengig av at vi er på jobb. Poenget er hvordan vi organiserer denne arbeidstiden.

De fleste jeg har snakket med og som jobber turnus, kan kjenne seg igjen når jeg beskriver hvordan det er å komme hjem fra dagvakt etter å ha hatt kveldsvakt dagen i forveien. Etter denne klassiske sen-tidlig skiftningen, er jeg ubrukelig. Ikke orker jeg å lese aviser, og ikke orker jeg å lage noe annet enn døll halvfabrikata til middag. Sofaen er det eneste fornuftige stedet å være. Jeg skulle ønske jeg hadde ork til å lese en bok eller fordype meg i en interessant artikkel. Men det får jeg faktisk ikke til.

Nyere arbeidslivsforskning er nokså entydig i signalene angående hurtige skiftninger med kort hviletid, altså sen-tidlig. Man blir trøtt, ukonsentrert og det kan øke risiko for sykefravær. I STAMI-rapport 1/2014 beskrives forkortet hviletid som noe av det minst helsefremmende i turnusordninger. En studie gjort av Øystein Vedaa m.fl ved Universitet i Bergen (2016) viser også at kort hviletid kan relateres til økt sykefravær. Hvis vi dissekerer sen-tidlig-døgnet, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor den korte hviletiden ikke er bra for oss:

For det første jobber vi rundt 16 timer på et døgn når vi har en slik turnus. Det er mange timer. For det andre gjør den korte hviletiden at man ikke blir uthvilt til neste dags skift. Åtte-ni timer hviletid betyr ikke åtte-ni timer søvn. Åtte-ni timer hviletid betyr kanskje stress hjem fra jobb, vansker med å sovne umiddelbart fordi man er litt gira etter arbeid, fire-fem timer med dårlig søvn og opp igjen grytidlig uten at kroppen har hvilt nok. Så går vi på jobb, allerede slitne. Slitenhet gjør oss ukonsentrerte og sløve. Man får lavere toleranse for stress, man blir kanskje mer mottakelig for sykdom.

Må vi ha det slik?

Det argumenteres med kontinuitet. Det er bra for pasienten å møte det samme ansiktet om morgenen som kvelden i forveien. Og det er et godt argument. Men er det et bedre argument enn at pasienten møter det samme ansiktet på to dagskift etter hverandre? Dokumentasjonssystemene og rutinene rundt informasjonsoverføring er gode, og kvaliteten vil etter mitt syn ikke forringes ved at det er andre kollegaer som er hos pasienten i mellomtiden. Det kan jo også hende at pasienten treffer den samme kollegaen to kvelder på rad, også. Det er også kontinuitet.

For å få turnusen til å gå opp må vi ha det slik, har jeg også fått høre. Det er ikke nødvendigvis riktig. Det som er riktig, er at hvis vi skal ha færre sen-tidlig-skiftninger i arbeidstiden vår må flere gjøre det samme. Kanskje kan man gå ut i fri med senvakt. Det gjør jeg av og til, og det er faktisk godt å komme hjem klokka 23 og vite at jeg slipper å stresse med å sovne for å være utvilt klokka seks. Noe jeg sjelden klarer. I stedet rekker du en kopp te og to kapitler i den boka du gjerne skulle lest ferdig før du legger deg, og du kan bruke neste formiddag til aktiviteter som passer deg og din dagsform.

Det er ikke så mange andre som tillater seg å jobbe på denne måten, slik vi gjør. Det er en grunn til at man i EU ikke tillater kortere hviletid enn 11 timer. Det er en grunn til at den norske arbeidsmiljøloven ikke tillater kortere hviletid enn 11 timer og at unntakene må avtales med tillitsvalgt. Kroppen trenger hvile. Vi trenger vern.

Tradisjonelle måter å skrive turnuser på kan virke fastlåste, og det er vanskelig å endre. Men dersom hver og en av oss går i seg selv og ønsker eller skriver turnuser med færre korte skiftninger, er det en start. Helsevesenet vårt er tjent med sykepleiere som har helsefremmende arbeidstider, slik at flere orker full jobb ut et helt yrkesliv.

Nå har jeg i et par uker gått og riktig irritert meg over noe jeg ved en tilfeldighet oppdaget.

Jeg er jo sykepleier. Og jeg er spesialsykepleier. Det vil si at jeg har erfaring i å være sykepleierstudent, jeg har erfaring i å være sykepleier. Jeg har også efaring i å være spesialsykepleierstudent og i å være spesialsykepleier. Altså, jeg har en erfaring som strekker seg over nesten 20 år.

I dag jobber jeg på Det odontologiske fakultet i Oslo. Jeg jobber mye med hygiene og smittevern på fakultetet. Endel av denne jobben består i å gjøre søk etter ny kunnskap fra gode kilder. Jeg regner Folkehelsinstituttet som en god kilde og som jeg benytter mye i mitt arbeid. Det handler om å holde seg faglig oppdatert.

Og det var i en slik setting, med søk på nettet, at jeg kom over en sak. En sak som vekket meg, og som bidro til at jeg satt igjen med flere spørsmål enn svar.

Jeg søker altså etter ny kunnskap om hepatitt B på Folkehelseinstituttet (FHI) sine nettsider. Og da kommer jeg over en rapport kalt 2008:9, "Arbeidsgruppe for vurdering av  bruken av hepatitt B-vaksine i Norge". Jeg ble nysgjerrig, for dette hadde jeg ikke lest før. Og ønsker du å se på denne rapporten så finner du den her: https://www.fhi.no/globalassets/migrering/dokumenter/pdf/anbefalinger-om-bruk-av-hepatitt-b-vaksine-i-norge-pdf.pdf

I 1996 ble behovet for hepatitt B-vaksine utredet. Dette står å lese i rapportens innledning. Videre står det at befolkningssammensetningen har siden da, endret seg voldsomt. Derfor gikk FHI inn for å nedsette en ny arbeidsgruppe i 2005, for å utrede behovet for denne vaksinen på nytt. Og rapporten ble levert sommeren 2007. Det er jo nesten ti år siden! Men essensen her er like aktuell og viktig. Om ikke enda mer i dag, enn for ti år siden.

Jeg har lest hele rapporten. Altså anbefalingene. Anbefalinger som kommer fra fagpersoner med solid kompetanse på sine fagområder (helsesøstre, infeksjonsmedisinere, fra fagområdet pediatri, mikrobiologi, samfunnsmedisin). Og de kommer med forslag til noen endringer - uten å ta hensyn til hva dette måtte koste.

Blant annet anbefaler de å utvide målgruppenefor å få vaksine dekket av folketrygden. 
Vi vet jo blant annet at studenter i diverse helsefagutdanninger er i en målgruppe. De er utsatt  stikkskader i sine fremtidige jobber, og mens de har praksis igjennom sine utdanninger. Dette gjelder helt konkret følgende grupper: studenter i medisin, operasjonssykepleie, anestesisykepleie, intensivsykepleie, jordmorfag, odontologi, tannpleie og bioingeniørfag (norsk folkehelseinstitutt, Smittevernveilederen).

Så hva er galt her? Ser dere det jeg i alle år har sett? Jo, sykepleierstudentene er ikke nevnt. Enda de i sin praksis i studietiden absolutt holder på med prosedyrer som kan medføre blodsmitte om man er uheldig. Jeg har alltid stusset over dette, og ble svært forundret da jeg kom over rapporten fra 2007.

For vet dere hvem som ble foreslått å legges til i målgruppen? Jo, nettopp, sykepleierstudentene! Men de ble utelatt i den endelige veilederen som bygger på rapporten som ble bestilt av Folkehelseinstituttet.

Dette skjønner jeg ingenting av! Hvorfor i alle dager har man utelatt sykepleierstudentene? I rapporten begrunner de svært godt hvorfor denne studentgruppen bør være i målgruppen for vaksinasjon.

"Erfaringer har vist at dagens ordning med gratis vaksine til personer som utsettes for smittefare under utdanningen i Norge fungerer godt, men sykepleiestudenter er en viktig helsepersonellgruppe som faller utenom ordningen. Sykepleiere er den gruppen av helsepersonell i Norge som oftestblir smittet med hepatitt B etter stikkuhell i tjenesten."

​"Konklusjon: Arbeidsgruppen anbefaler at målrettet vaksinasjon med hepatitt B-vaksine i Norge som dekkes av  Folketrygden utvides med følgende grupper: •  seksualpartnere til stoffmisbrukere, • alle innsatte i fengsler • hiv-smittede • voldtektsofre • sykepleiestudenter (under gruppen helsefagstudenter som utsettes for smittefare under utdanningen i Norge). "

Man anbefaler altså at sykepleierstudentene bør legges til i målgruppen for vaksinasjon dekket av folketrygden! Det er anbefalt fra fagfolk å få disse studentene med!
​Jeg vet ikke om smitte med hepatitt b forekom ofte, eller i det hele tatt hos tannlegestudenter og de andre i målgruppen, før man begynte med målrettet vaksinasjon, men disse andre gruppene ble i hvert fall ansett å være spesielt utsatt igjennom praksis i utdanningsforløpet.
Men ærlig talt, å utelate sykepleierstudentene må da være en grov feilvurdering gjort av de som hadde det siste ordet her!? Jeg kan ikke skjønne annet.

Håndterer man kanyler som blir brukt på pasienter, så håndterer man per definisjon et smittefarlig redskap, siden de basale smittevern rutinene (fra FHI) er "basert på prinsippet om at alle kroppsvæsker inklusive blod, sekreter og ekskreter (unntatt svette), ikke-intakt hud og slimhinner kan inneholde smittestoffer" (https://www.fhi.no/globalassets/migrering/dokumenter/pdf/basale-smittevernrutiner-i-helsetjenesten-pdf.pdf).

Og som jeg startet med, jeg har erfaring i å være sykepleierstudent. Vi fikk trent oss blant annet i å sette venfloner på pasienter. Det ble mye blodsøl til tider, men etterhvert kom teknikken seg, og til slutt satt den. Jeg fikk lov å sette injeksjoner, ikke bare på medstudenter, men også på pasienter. Altså, jeg håndterte kanyler. Hvis dette er en praksis man har gått bort fra siden 1995-98, og sykepleierstudentene skjermes for smitterisiko, så får alle som har lest helt hit tilgi meg for å prøve på å slå inn åpne dører.

Men jeg tviler veldig sterkt på at denne store gruppen studenter plutselig ikke skal få håndtere noe som er å anse som ganske sentralt i pasientbehandling, på for eksempel et sykehus.

Legg merke til at jeg sa "store gruppen". Kan det være her kjernen ligger? At sykepleierstudentene utgjør en så stor gruppe at dette blir for dyrt? Da mistet man i så fall meg i å skulle støtte en slik avgjørelse.

Jeg kan legge til at jeg sendte en mail til FHI med spørsmål om det virkelig stemmer at sykepleierstudentene ble utelatt. Jeg har ikke fått svar.

Vi skylder våre fremtidige kolleger å stå på for dem, ved å forlange at disse også får hepatitt B -vaksine i forbindelse med sin utdanning. Noe annet er uhørt.

Det snakkes så mye om mestring i dag. Om hverdagsmestring, f.eks. Dette er noe som er opphøyd og som er ettertraktet. Det er dette, mestring, politikere setter fremst, i sine programmer nå. Det er mestring vi ettertrakter, og som det bevilges møter og penger til å utrede om.

Mestring; se det var også det jeg lærte om som sykepleierstudent, tidlig på åttitallet. Mestring og hjelp til mestring, det var dette vi som ferdige sykepleiere skulle hjelpe syke mennesker med, til de igjen klarte å mestre uten hjelp.

Mange år er gått hen siden tidlig åttitall. Mange år da jeg har jobbet mye med nettopp mestring. Derfor har jeg kanskje et mer solid tak i dette begrepet her, og dets egentlige betydning, enn mange politikere og andre?

Tja, det VET jeg nå ikke.

Men, jeg kjenner jeg blir litt matt av denne bruken av begrepet, i hytt og pine.

For hva er det egentlig mestringbetyr?

Ja, det er hva jeg nå vil ytre meg litt mer om i dette dokumentet her, i en liten pause i skrivingen om hva sykepleien særegne funksjon er.

Mestring; - betyr det egentlig noe annet enn å leve?

Nei, det gjør ikke egentlig det!

Å leve, det er å mestre livet, på godt og på vondt det.

Når du blir så syk, at du mangler en del krefter, kunnskaper og/eller vilje, ja, da kan du bli avhengig av hjelp, fra f.eks. sykepleie, for å klare å leve. For å klare å mestre hverdagene.

Utover dette her, så er mestring noe, vi alle og enhver, selvstendig, driver med hver bidige time, hver bidige dag, hvert bidige år, for å leve livet vårt det.

Men nå, i dette byråkratiske virvaret og overformynderiet vi lever i i vårt samfunn, så brukes, eller kanskje rettere sagt misbrukes, dette begrepet her, for å undergrave at det finnes mennesker som er syke og svake, og i behov for hjelp, til nettopp å mestre. Mennesker som trenger hjelp til nettopp å leve.

Jo dessverre, det er faktisk sant det.

Se for eksempel begrepet mestring, relatert til eldreomsorgen, der jeg har mitt virke og mitt engasjement.

Å bli gammel, er ikke det samme som at du kan defineres tilhørende den gruppen individer som faller inn under eldreomsorgen. Å bli gammel betyr at du er kommet i alderdommen. Alderdom er noe helt annet enn å være gammel, syk og hjelpetrengende. Veldig mange gamle mennesker i dag, mange individer som er kommet i alderdommen, er friske, selvstendige og sterke mennesker. Alderdommen kommer, per definisjon, når du har passert 65 år. Men det sier ikke egentlig mer enn det. Jo, det betyr at du har et langt levd liv bak deg, en livshistorie, en identitet preget av denne livshistorien. Men det betyr også at du er høyst levende og mestrer hver dag du står i her og nå. Det vil si om du ikke får sykdom og funksjonssvikt. Men det kan du faktisk få uansett hvor i livsløpet du er. Riktignok vil du i alderdommen være i risikogruppen for å utvikle fler sykdommer enn i yngre år, likeså vel som at risikoen for tap og sorg, er større enn tidligere i livet. Men alderdommen i seg selv, gjør deg ikke i utgangspunktet avhengig av hjelp.

Du mestrer, du lever, i utgangspunktet livet ditt like selvstendig som før.

Med denne bakgrunn blir det så usmakelig, sett fra mitt ståsted, når man prioriterer å bruke midler på å fremme hverdagsmestring for friske eldre, framfor å sikre en verdig hverdag, for de som er hjelpetrengende, syke og svake.

Misforstå meg ikke nå. Det er veldig bra at det satses på forebygging for å opprettholde folkehelse, og forebygge sykdom. MEN når dette fremmes som viktigere enn å sikre en verdig hverdag for de som trenger hjelp til å leve, til å mestre hverdagene sine, dasier det meg noe veldig vondt og sårt om det samfunn vi lever i nå i dag.

De friske og sterke går foran de syke og de svake. Dette er en trend jeg ikke liker i vårt samfunn. Og det er en trend jeg ser som bruken/misbruken av begrepet mestring er med og underbygger.

Da jeg nylig holdt et foredrag om verdig eldreomsorg, i en kommune, så fortalte jeg om hvordan gamle, hjemmeboende hjelpetrengende eldre selv beskrev at det som vanskeliggjorde deres hverdagsmestring, det var nettopp dette at hjemmesykepleiere og hjemmehjelpere hadde det så travelt, og at de kjente den enkelte hjelper så dårlig. Disse hjelperne påførte dem dermed smerte, som kan fremme lært hjelpeløshet, og det vil si depresjon, nettopp ved at systemet ikke sikret respekt, kontinuitet og trygghet. Pleiere i kommunen svarte at de ikke ønsket å jobbe slik, men ikke hadde annet valg når de var så få og så overbelastet i forhold til å kunne yte forsvarlig hjelp. Da kommer politiker, og kommunalsjef på banen og svarer at de har det jo så bra i kommunen der, for de satser nå så stort på hverdagsmestring.

Skjønner dere hvor jeg vil hen nå?

Skal oppbygging av tjenester som fremmer hverdagsmestring for friske eldre, legalisere at vi ikke sikrer hverdagsmestring for de svakeste blant oss?

Tja, det er nok dette her jeg kjenner jeg ikke vil være med på. Dette er ikke det samfunn jeg vil være en del av. Det er bra å få friske folk til å holde seg friske. MEN vi må først sikre at de svakeste blant oss, har et verdig og godt liv.

Helseministeren misbruker stadig begrepet i sine taler og dokumenter, på samme vis som ovenfor nevnt. Nå sist i sin tale på Helsekonferansen 2016. Jeg får ikke tillit til mennesker som så lett misbruker faglige begreper, for å ta fokus bort fra det som egentlig gjelder.

Mestring er viktig, for oss alle.

Mestring er, i grunnen, det vi er her på jorden for å gjøre det.

Leve.

Men det som er et samfunnsansvar, er å hjelpe mennesker til å mestre hverdagene, når de er for syke og svake, til å klare dette selv.

Det disse sykeste blant oss selv forteller, er at det som i den situasjon er mest viktig for dem, jo, det er at de blir tatt på alvor og møtt med respekt, fra dem som hjelper.

Og jeg vet, det er da det er viktig at de som hjelper har såpass romslighet, at de har mulighet til å bruke sine kunnskaper når de hjelper. Det er ikke dårlige holdninger fra dem som er et problem i dag, men at de ikke har mulighet, fordi de skal gjøre så altfor meget for altfor mange på for kort tid.

De som selv blir tråkket på, og ikke vist respekt, se de har også lett for å gjøre det samme nedover selv.

Eller «den som kryper for dem han har over seg, tramper som regel på dem han har under seg.» (Helge Brattgård)

Dette er erkjente, gamle sannheter det!