I min forrige blogg omkring sykepleie avsluttet jeg med dette
her: "Samarbeidet rundt pasienten, kommunikasjonen rundt
pasientenes funksjonssvikter, hjelpebehov, tiltak og mål, er alfa
og omega i en god sykepleie."
Nettopp dette skal jeg derfor vie mer tid til også i min neste
blogg. Hva er samarbeid? Hvordan fremmer vi kompetanseutvikling og
kvalitet ved dialog?»
I 2005 ble min artikkel omkring det filosofiske fundament i
begrepet myndiggjøring publisert i det internasjonale tidsskrift
Nursing Philosophy. Der skrev jeg blant annet:
“I denne artikkelen vil begrepet myndiggjøring sine
filosofiske røtter bli fulgt, fra Freire og hans verk “De
undertryktes pedagogikk”, til de filosofiske tanker til
Hegel, Habermas og Sartre. En forståelse av begrepet myndiggjøring,
som en framgangsmåte til å fremme mestring og velvære i pasientene,
via refleksjon og dialog vil tre fram. Innenfor en
myndiggjøringsstrategi er det avgjørende punkt for sykepleier og
pasient, å avdekke pasientens egne ressurser og begrensninger med
sykdom og funksjonssvikt, for slik å fremme pasientens valg for å
handle og mestre. Fra dette ståsted legges en opplæringsstrategi
for hjelpetrengende gamle mennesker. Om sykepleieren virkelig
vil myndiggjøre den gamle pasienten, må sykepleieren selv være
villig til å bli utdannet gjennom dialogen med pasienten, og til å
se etter betydningen pasienten selv har av opplevelsen å være
gammel, syk og hjelpetrengende. Mestrings og egenomsorgstiltakene
pasienten velger kan da komme til å bli forskjellige fra
preferansene til sykepleieren, men dette betyr ikke at opplæringen
har mislyktes, eller at pasienten må fortsette uten sykepleierens
hjelp. I en myndiggjøringsstrategi, i Freire sin ånd, er det
viktige at både pasient og sykepleier sammen kritisk reflekterer
over sykdommens betydning slik at pasienten kan få mulighet til
selv å gjøre bevisste valg.»
Så hvordan skapes da myndiggjorte, gamle, syke og
hjelpetrengende mennesker? Og hvordan skapes myndiggjorte
sykepleiere, hjelpepleiere med mange fler? Dette er hva jeg vil
snakke om i denne bloggen her.
New Public Management har jo favnet begrepet myndiggjøring og
gjort det til sitt. Men når jeg nå i fortsettelsen skal snakke om
at det NPM gjør er nettopp det motsatte av å myndiggjøre, så er det
ikke bare mine ord som har uttrykt det samme.
I dagens organiseringsform legger man ansvaret på de ansatte,
men er det mulig å gi ansvar når det ikke finnes myndighet sammen
med ansvaret?
Pasienter, og mennesker skal også ha ansvar for livene sine
selv. Det samme gjelder da; har de mulighet til å ta informerte
valg vedrørende sine egne liv?
Dette med mulighet til valg, og informerte valg, se det er
sentrale elementer i det å være myndiggjorte individer. Å
myndiggjøre, eller å ansvarliggjøre, er ikke først og fremst et
spørsmål om å velge billigste, eller det tilsynelatende
«fornuftigste» alternativ, slik tenkningen i New Public
Management legger opp til. Å myndiggjøre mennesker er å ta godt
informerte valg. For pasienter; på egne vegne. For ansatte; på
vegne av faglighet og den individuelle pasient.
For det finnes sjelden rene fasitsvar utenom matematikkens
verden. Det finnes individuelle svar. Sammenhengene er så
mangfoldige. Årsak-virkning tenkningen kommer veldig ofte til kort,
når vi snakker om menneskeliv, kanskje nettopp som følge av alle
disse komplekse sammenhengene og innflytelsene. Derfor er det
sjelden nok, sjelden godt nok, å forholde seg til bare
prosedyrebøker og skjemaregistreringer. Man trenger kunnskap,
refleksjoner, og kritiske dialoger for å favne nok til å nærme seg
godt nok, til å kunne velge riktig, for det og det enkeltindivid.
Valget skal jo dessuten være slik, at også dette er nettopp valget
til dette enkeltindividet selv.
Dette krever god kjennskap til enkeltindividene det gjelder.
Samtidig krever det tid til kontinuerlige dialoger, med disse
enkeltindividene det gjelder, og mellom de fagfolkene som skal yte
tjenester med faglig kvalitet til disse individene.
Myndiggjorte mennesker er ikke det enkleste, eller det billigste
alternativ i første omgang. Men myndiggjorte individer og
myndiggjorte fagfolk er det som fremmer det kvalitativt beste,
individuelle resultat. I lengden vil nok det synliggjøres også
økonomisk, men å legge til rette for myndiggjorte pasienter er ikke
det samme som å redusere kostnader for at pasientene skal gjøre
selv, det helsepersonell skal ha lønn for å gjøre. Her ligger det
en helt essensiell forskjell, som uendelig mange, særlig innen
organiseringsformen New Public Management, har feilberegnet seg på.
Å ta ansvar for egne liv innebærer også friheten til å velge selv.
Det individuelle valg er aldeles essensielt med tanke på
myndiggjøring. Det individuelle, informerte valg innebærer ikke
nødvendigvis at pasienten velger det alternativ byråkraten eller
fagpersonen selv ville valgt.
Jeg klarer ikke i dette her å glemme et kurs jeg deltok i på
1990-tallet. Det var ved Lærings- og mestringssentret ved Aker
universitetssykehus. Tre sykepleiere fra Glitre klinikken fortalte
om opplevelsen av egen utilstrekkelighet i pasientundervisning.
Historien bak var en eldre, aleneboende, ensom mann som var der for
å få bedret lungekapasitet. Han holdt seg unna tobakk mens han var
på stedet der, og ble bedre i pusten også. Men når han dro derfra
begynte han umiddelbart å røyke igjen. «Selvsagt gjorde han
det», sa foredragsholder. Men han mente ikke at sykepleierne
der gjorde en dårlig jobb som undervisere for denne mannen. Dette
var bare denne mannens valg for eget liv. Sykepleierne der hadde
gjort en god opplæringsjobb de.
Begrepet “myndiggjøring”, kommer ikke fra
helsevesenet, men var en reaksjon på undertrykkelse og ulikhet i
samfunnet. Makt og maktesløshet, undertrykkelse og frigjøring er
nøkkelord i relasjon til «myndiggjøring». Hvas og
Thesen (2002) hevder, og bekrefter, at innebygget i begrepet er et
kritisk blikk på makt som reflekterer ulik fordeling av ressurser,
likeså vel som troen på mulighetene individene har til å oppnå
bedre kontroll i sine egne liv.
Mens jeg sitter og skriver dette her dukker et sitat fra
Margaret Mead, en amerikansk antropolog, opp for meg. «Barn
skal læres hvordan de skal tenke, ikke hva de skal tenke.»
For meg ligger det vesentligste og sentrale i begrepet
myndiggjøring nettopp i disse ordene her. Det er dette vi som
helsepersonell skal hjelpe pasientene med, å hjelpe dem å se de
ulike aspekter de må ta stilling til for å kunne ta egne valg rundt
videre behandling og helse. Skal du velge å bruke bleie, eller å
skifte tøy, eller å operere med så og så stor sannsynlighet for å
få andre plager, at operasjonen ikke gir endring og så videre og så
videre.
Det er dette her arbeidsgivere/kommunepolitikere skal
tilrettelegge for at vi som folk med fagkompetanse kan gjøre. Vi må
kunne vurdere aktuell kunnskap, om sykdom, symptomer og behandling,
og velge, sammen med pasienten, det aktuelle tiltak for denne
pasienten. Da kan det ikke være slik det er i enkelte kommuner, at
sykepleier ikke har mulighet til å skaffe mer hjelp heller enn å
bruke medisiner for å rekke gjennom noen fler av alle daglige
pasientbehov. Da kan det ikke være slik det er noen steder, at
kommunen kun har noen få plasser for særdeles utagerende mennesker
med demenssykdom, og at de som ikke passer der plasseres i sykehjem
med bemanning som i omsorgs-/trygdebolig.
Da må det være romslighet til å kunne samtale, både med pasient
og mellom fagfolkene som samarbeider. Da kan det ikke være stille
rapporter, uten felles refleksjon og dialog. Stille rapport er for
tjenester der alt er status quo. Å jobbe med tjenester til levende
mennesker vil aldri være status quo. Å jobbe med tjenester til
levende mennesker er å ha med liv å gjøre. Liv er ikke stillstand.
Liv er bevegelse. Å respektere liv er å respektere bevegelse.
Å jobbe som sykepleier, hjelpepleier eller helsefagarbeider i en
avdeling for mennesker med demenssykdom, er å velge tiltak til
pasientene, etter kritisk refleksjon i de daglige dialoger mellom
personalet, og mellom personale, pasient og pårørende. Så avdekkes
det i disse dialogene at når en av pleierne setter seg sammen med
fire av de seksten pasientene i en sofakrok, så slipper disse å
medisineres, fordi de finner ro og trygghet til å trives nettopp
der. Om pleieren velger å synge, eller strikke, eller spille Olsen
med pasientene, det avhenger litt av den enkelte av personalet sine
ressurser og styrker. Men de har funnet ut, sammen, i dialogen, at
dette hjelper. Så kan de øvrige tre pleierne gjennomføre tiltak for
de andre 12 pasientene, etter lignende dialoger, og på grunnlag av
hva som skjer til enhver tid, gjennom vakta. Men da kan ikke
hjelpepleier Kari stå på vaskerommet med hodet i vaskemaskina
gjennom vakta, og spesialutdannet helsefagarbeider Geir kan ikke
smøre 10 brødskiver med egg fordi det er det eneste enhetsleder Jan
mener pasientene har behov for. Sykepleier Marta kan heller ikke
bare administrere eventuell medisinering til Ola på rom 567, fordi
det er hva enhetsleder mener hans uro skal behandles med, på
grunnlag av økonomi. Sykepleier Marta har da så klare faglige
begrunnelser for å leie inn ekstra hjelp slik at Ola kan få roe seg
med egen fastvakt sammen med han på hans rom, at det er dette som
blir tiltaket.
Referanser
Hvas A.C. & Thesen J. (2002) To strengthen patient’s
own power and to counteract oppressive forces: empowerment in a
medical perspective. Ugeskr Laeger, 164 (46), 5361– 5365.
Danish.
Hage, Anne Merete and Lorensen, Margarethe, 2005, A
philosophical analysis of the concept empowerment; the fundament of
an education-programme to the frail elderly, Nursing Philosophy, 6,
pp. 235–246, Blackwell Publishing Ltd
