Det kan sitte langt inne å si «unnskyld». For mange er dette et vanskelig ord å ta i sin munn. Det kan gå mange år før noen sier “unnskyld” selv om de egentlig ønsker å gjøre det. Andre har tungt for å innrømme egne feil, og velger å late som om det går over – og sier aldri noe mer om saken.  Resultatet kan bli dårlige relasjoner, konflikter og haltende samarbeid.

Forrige dagen sa jeg selv unnskyldtil en kollega. I det jeg sa det, oppdaget jeg at det er lenge siden jeg har brukt ordet. Reaksjonen hos den andre var overveldende. Hun fikk tårer i øynene og vi fikk en samtale jeg vil spare på. Vi ble enige om at dette må blogges om!

Jeg vil herved slå et slag for det lille ordet! Både på jobb og hjemme.

Læremestre

Jeg vokste opp med autoritære lærere og rollemodeller. Å innrømme svakheter var helt utenkelig. I dag ønsker jeg meg kollegaer og samarbeidspartnere som er menneskelige, mennesker som tør påpeke egne feil og la fasaden falle. Folk som viser ydmykhet og som tar ansvar for god kommunikasjon. Vi trenger gode læremestre for en åpenhetskultur som skaper engasjement og mot til å ta sjanser. Det skapes et godt og sunt arbeidsmiljø når vi våger å by på oss selv.

Å si “unnskyld” når jeg kjenner at jeg har gått over grensen – utvikler mer overbærenhet og trygghet.

Det er ikke sikkert at min unnskyldning blir tatt imot, men densjansen må jeg ta.

Her er 3 tips som vil hjelpe å fremføre unnskyldningen på best mulig måte:

1.Empatisk

Vær empatisk og ekte når du fremfører din unnskyldning. Å vise følelser og innlevelse er viktig for å oppnå troverdighet. Fatt deg i korthet og kom rask til poenget. Se vedkommende rett inn i øynene. Ikke bruk «men» etter budskapet, det skaper skepsis hos den andre. Bruk heller “unnskyld”, enn “beklager. Det er bare ordet “unnskyld” som sier at du angrer uten forbehold.

Si heller: “Unnskyld for at jeg kjeftet på deg i møtet”, enn “jeg beklager at det skjedde, men ...," eller “det er mulig at jeg burde ha gjort det annerledes, men ..."

Det gjør inntrykk når en kollega våger å innrømme feil og eie sin egen sårbarhet.

2.Ydmyk og tydelig

Vær ydmyk og ha fokus på det som faktisk skjedde, hva du innser i dag og hva du ønsker å endre fremover. Lange forklaringer og beklagelser tåkelegger hovedbudskapet. Ligg unna å gå i forsvar. Å være åpen og ekte får frem mer forståelse og tilgivelse hos den andre. 

3.Lytt og vær tålmodig

Lytt til mottagerens respons og la vedkommende bruke den tiden han trenger. Vær forberedt på forskjellige reaksjoner. Noen blir helt stille, noen lager store scener. De fleste trenger litt tid til å finne de rette ordene. Om du får tilgivelse kan dette være med å skape sterke bånd.

Takk til slutt for at du ble tatt i mot! Det er aldri feil.

Hva om du ikke blir tatt imot? Eller blir avvist? Det skal jeg skrive om neste gang ...

Torsdag 2. februar skrev Tidsskriftet sykepleienat Høgskolen i Oslo og Akershus skal starte et prøveprosjekt hvor helsefagarbeidere skal få en Y-vei inn på sykepleien. Dette innebærer at de ikke trenger generell studiekompetanse for å starte på en bachelorgrad i sykepleie. Istedenfor skal de ha et tilpasset studieforløp slik at de under bachelorgraden også oppnår generell studiekompetanse. Du synes nå muligens det skurrer litt, for skal ikke generell studiekompetanse forberede deg på høyere studier? Dette er hele essensen i studiekompetanse, det skal gi deg kompetansen du trenger for å studere og det er derfor meningsløst å ta denne mens du samtidig studerer.

Spennende lesning

Reaksjonene har ikke latt vente på seg, som seg hør og bør i dagens samfunn ble denne artikkelen delt i sosiale medier. Kommentarene lar ikke vente på seg, og det er mye spennende lesing i kommentarfeltet. Først og fremst vil jeg løfte frem hva som kommer frem i artikkelen, for det er faktisk mye mer spennende. Her får vi vite at Norsk Sykepleierforbund og Norsk Sykepleierforbund student begge er sterkt negative og kritiske til denne ordningen. Dette er ikke overraskende, for de har kjempet imot at noe som dette i det hele tatt skulle prøves. Det som virkelig er interessant er at også høgskolen selv er sterkt negative og ikke ønsker dette tilbudet, men er pålagt av kunnskapsdepartementet å prøve ut ordningen. Én ting er sikkert – jeg hadde ikke ønsket å studere et studieopplegg hvor både fagforbundet og skolen selv er imot opplegget. Hvordan skal da opplegget bli noen suksess i det hele tatt?

Feilaktig

I kommentarfeltet på Facebook er det kommet frem mange kritiske røster men også mange positive. Naturlig nok er det mange helsefagarbeidere som ønsker dette velkommen. Det som bekymrer meg er at mange av kommentarene fremstiller et feilaktig bilde av sykepleien. Jeg skal løfte frem noen av disse.

«Du kan være så dyktig du vil på skolen, men det er de mellommenneskelige relasjonene som teller mest og erfaringene du gjør underveis».

Sykepleien er en teoretisk tung utdannelse, og som ferdig utdannet tar du avgjørelser som skal være faglig begrunnet. Du skal handle riktig i stressende og krevende situasjoner og må bruke teoretisk kunnskap i dine valg. Da holder det ikke med mellommenneskelige relasjoner og erfaringer. Det er flere liknende kommentarer som fremstiller sykepleien som et rent omsorgsyrke hvor en kommer langt bare en er praktisk dyktig og empatisk, som er i mine øyne en feilaktig fremstilling av sykepleieryrket og bærer preg av stor uvitenhet.

Fast-track

«Blir sjokkert over holdningen til mange her som jeg ser er sykepleiere, hvor lite dere verdsetter helsefagarbeidere»

Slike kommentarer er det flere av. Er det virkelig slik at fordi at sykepleiere ønsker å bevare det alminnelige inntakskravet til sin utdannelse så ser de ned på helsefagarbeiderne? Det er ikke noe fast-track opplegg for sykepleiere som vil bli leger heller – betyr det at leger automatisk ser ned på sykepleierne? Her trekkes mange slutninger ut fra kontekst.

Undergraver arbeidsoppgavene

«Eksamener er en ting men praksis burde være noe annet. Eneste han ikke har gjort er enkelte prosedyrer som sprøytesetting, sondemat, kateterisering».

Flere slike kommentarer undergraver arbeidsoppgavene til sykepleiere. En glemmer at flere prosedyrer kan fremstå som enkle men det er ikke de praktiske prosedyrene som definerer en sykepleier. Det er teorien bak, teorien som forteller når disse prosedyrene skal gjøres, faren ved de og farene ved å ikke gjøre de riktig. Eller indikasjoner og kontraindikasjoner om du vil.

Poenget med studiekompetanse

«Jeg forstår ikke at ett år ekstra med matte, norsk og samfunnsfag virkelig skal ha noe å si for de fleste fag. Jeg ville heller foretrukket noen med fagbrev i helse for en helsestilling, enn noen studiekompetanse.»

Dette er noen av de vanligste kommentarene, disse vitner om at en ikke har forstått hva studiekompetanse handler om. Det er ikke slik at noen mener at en blir en flinkere sykepleier av å ha generell studiekompetanse. Det er ikke poenget i det hele tatt! Poenget med studiekompetanse er å gjøre deg til en flinkere student. Hele poenget med å ha noe som heter studiekompetanse som kravet for høyere utdannelse er å forberede den kommende studenten til å studere, og gjøre han eller henne best mulig forberedt til å ta til seg store mengder kunnskap på kort tid. Dersom en sier at en ikke trenger dette på sykepleien, men på andre akademiske utdannelser, hva sier en da om sykepleierstudiet?

Dans på roser?

«Finnes mange skoleflinke idioter der ute, som ikke skjønner hvordan man skal jobbe med mennesker. Også er det kanskje mange flinke, kjærlige, og omsorgsfulle folk som ikke er så flink på skolebenken når det gjelder vanlig fag.»

Flere slike kommentarer går igjen, som spiller på at en må være skoleflink for å få generell studiekompetanse. De hevder så at det derfor er bra at de mindre skoleflinke kan få komme inn på sykepleien. Unnskyld meg, men dette er to motsigende argumenter. Dersom en med deres ord ikke er skoleflink, hvordan skal en da kunne komme seg gjennom en høyere utdannelse. Tror en virkelig at sykepleierstudiet er en dans på roser? Fagene og eksamenene jeg måtte gjennom på sykepleien var betydelig mer omfattende og krevende enn fagene jeg hadde da jeg tok generell studiekompetanse. Vi må ikke lure kommende studenter til å tro at sykepleien bare handler om praktiske prosedyrer og omsorg. En kommer ikke gjennom en bachelorgrad bare ved å være omsorgsfull, snill og koselig.

Føler seg tråkket på

Mange kommentarer hevder at sykepleiere tråkker på helsefagarbeiderne når vi er negative til denne ordningen, samtidig som de sier at de er mye bedre egnet enn studenten som kommer rett fra videregående med studiekompetanse. De føler seg altså tråkket på, samtidig som de tråkker på andre som faktisk har innfridd kravet til opptak til studiet. Det å være uenig i at inntakskravet på et studie beholdes er ikke det samme som å tråkke på de dette eventuelt vil ramme.

Min erfaring

Fokuset på helsefagarbeiderutdannelsen er svært annerledes enn på sykepleien. Her snakker jeg av erfaring. Før jeg begynte på sykepleien var jeg utdannet hjelpepleier og jobbet et år som dette, så et år deltid mens jeg tok generell studiekompetanse og realfag.

Jeg er en av dem som selv trodde at sykepleien kom til å bli en dans på roser ettersom jeg var hjelpepleier fra før. Jeg tok skammelig feil. Sykepleien var og er betydelig mer omfattende enn hva jeg hadde trodd. Jeg hadde stort utbytte av året jeg tok generell studiekompetanse, ikke nødvendigvis bare på grunn av fagene men fordi det tvang meg til å lære meg gode studieteknikker. Hva jeg lærte i naturfag, biologi, kjemi og matematikk kom godt med i fagene anatomi, fysiologi, farmakologi og legemiddellære.

Engelsk kom godt med gjennom hele studiet, og norsk var nyttig under oppgaveskriving. Jeg kunne muligens blitt en god sykepleier uansett, men hadde jeg lært like mye? Hadde jeg fullført studie på normert tid? Hadde resultatene mine vært like gode? Vi vet ikke svarene på disse spørsmålene. Allikevel er det slik at vi kan være enige om at det er lurt å forberede studenter på høyere studier, og per dags dato består denne forberedelsen av å inneha studiekompetanse. Noen land krever også spesiell studiekompetanse for å komme inn på sykepleierstudiet, akkurat som på legestudiet. Dette begrunnet i at de naturvitenskapelige fagene har en naturlig base i biologi, kjemi, fysikk og matematikk.

Hvor går streken?

Hva med andre fagbrev-utdannelser – skal vektere lettere komme inn på politi og butikkmedarbeideren på økonomi? Hvor skal streken trekkes? Skal sykepleiere lettere komme inn på legestudiet siden de har med seg så mye nyttig erfaring? Erfaring, omsorg, empati og praktiske ferdigheter er viktig. Det som også er viktig er gode teoretiske kunnskaper i basis fag, gode studieteknikker og solid forståelse av teorien som danner grunnlaget for praksisen.

Enhetlig sykepleie

Vi ønsker heller ikke et A- og B-lag av sykepleiere. Vi ønsker en enhetlig sykepleierutdannelse. Slik situasjonen er i dag er det store variasjoner mellom hvordan studiestedene utformer sykepleierutdannelsen. Vi trenger ikke nok en variant. I mine øyne er det mye viktigere at vi jobber og kjemper for at de variasjonene som allerede finnes blir mer enhetlige og at kvaliteten på studiet øker enda mer. Dette er ikke en profesjonskamp, dette er en kamp for sykepleiens kvalitet og anseelse. Helsefagarbeidere, ambulansearbeidere, apotekteknikere og annet helsepersonell er hjertelig velkomne på sykepleierstudiet og jeg tror de tar med seg utrolig mye verdifullt inn i studiet. Jeg tror også at de kan bli noen helt vanvittig gode sykepleiere. Det eneste jeg ønsker å formidle er at skal en studere på universitet eller høgskole så bør en kunne tilegne seg et minimum av studieforberedende fag, også kjent som generell studiekompetanse.

LES OGSÅ:

Kan begynne på sykepleiererutdanningen uten generell studiekompetanse

- Kan synes paradoksalt

Som student er man mange ganger prisgitt skolen man studerer ved. Undervisningsopplegg og studieplan er det som bygger studiet og til sutt lage sykepleier av deg. 

I vårt langstrakte land er det mange sykepleierutdanninger, og de er svært ulike. Selv med samme rammeplan og samme mål er det så store forskjeller at man kan lure på om det i det hele tatt finnes noen likhteter. Men sykepleiere blir vi alle sammen, og meningen er at vi skal gå ut med samme sluttkompetanse. 

Etter at det ble innført nasjonale prøver i anatomi og fysiologi har vi fått muligheten til å måle hvilken skole som er «best». Og om jeg kan få si det, så er det elendige resultater flere steder. Mitt studiested ligger helt i bunn, men 44,9 prosent stryk. Jeg gremmes. Hvor gikk det feil? Hva skjedde? Jeg selv er ikke en del av akkurat den statistikken, for det var ingen nasjonal prøve da jeg hadde eksamen. Men jeg skulle ønske at det var det, jeg ville likt å vite hvor jeg ligger i forhold til andre studenter i landet. Er jeg verdt å satse på? Vil fremtidige arbeidsgivere legge merke til disse resultatene og deretter se etter studenter fra de beste skolene? 

Jeg vet med sikkerhet at årets studenter har jobbet med faget. Som lokallagsleder har jeg og lokallaget arrangert anatomiquizer med forholdsvis god oppslutning. Og folk har vært engasjerte, de har diskutert og resonnert. Det har vært vanskelige spørsmål, men aldri har det vært noe som ingen kunne svare på. 

Så hvem har skylda? Skal man fordele skyld eller skal man riste det av seg og tenke at det går bedre til neste år? Jeg velger å tro at skolen tar dette innover seg, og prøver å finne ut av hvordan de kan gi studentene et bedre grunnlag neste år. Kanskje tar de en telefon til den skolen som hadde de beste resultatene, kanskje kan man skape et samarbeid på tvers av studiesteder, med et felles mål om å lage et bedre sluttprodukt. Gi samfunnet sykepleiere som kan mer, og har alle forutsetninger for å kunne tilegne seg den kunnskapen de trenger. 

Anatomi og fysiologi er et tungt fag, med et stort pensum, og eksamen kommer i 1. semester, som en avslutning på en rekke andre eksamener. Hadde det vært gunstig å flytte den litt lengre ut i 2. semester, gi stoffet litt tid til å synke inn? Ville det hjulpet på om det kom en praksisperiode først, sånn at man kunne lære seg å se sammenhenger og få en annen forståelse for ting. 

Helst skulle man hatt alle fagene før man «slipper løs» på pasienter, men for alle de som kommer rett fra videregående og aldri før har sett en pasient, hadde det vel vært greit å vite att og fram på en pasient før man skulle lære seg alle latinske betegnelser på dette fantastiske maskineriet som kroppen er. Det jeg erfarte fra første praksis var iallefall at det jeg trengte å vite på forhånd var grunnleggende sykepleie, stell og skikk og bruk, også kalt etikk. Mye av det jeg hadde lært om i anatomien hadde jeg ikke nok kunnskaper om til å skjønne hvordan jeg skulle bruke det heller. Det var først da jeg begynte å lese på sykdomslære at aha-opplevelsene kom, og jeg klarte å bruke anatomikunnskapene i sammenheng med noe annet. 

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen er positiv til karakterkrav for sykepleierutdannelsen, noe som er veldig bra, men det er avgjørende at også skolene bretter opp ermene nå og ser seg rundt på sine egne kontorer. Norge trenger sykepleiere og vi trenger å føle oss trygge på at det er nettopp det vi blir, uavhengig av hvor vi velger å studere!

Noe sier meg at mye kommer til å forandre seg i vårt kjære Helsevesen i løpet av 5-10 år. Spesielt tror jeg at man kommer til å merke markante forandringer i kommunehelsetjenesten, med tanke på velferdsteknologi. Det er allerede utviklet mye velferdsteknologi, deriblant diverse apper.

Men som en «omreisende sykepleier», opplever jeg mye rart, ser mye bra….og dårlig… Men ikke minst møter jeg mange, for meg, merkelige og rett og slett umoderne holdninger. Da tenker jeg særlig på mobilbruk i jobbsammenheng..!

Nei, man skal ikke sende snaps hele tiden, eller henge på facebook i arbeidstiden. Vi skal heller ikke sende snaps av konfidensiell dokumentasjon og informasjon, ei heller utlevere våre pasienter. For å ha et godt arbeidsmiljø, trenger man god kommunikasjon, både verbalt og non-verbalt…og mobilbruken kan være et hinder for dette… Dette tror jeg, samt umoderne og gammeldagse holdninger, har ført til at flere avdelinger både i spesialisthelsetjenesten, primærhelsetjenesten og kommunehelsetjenesten har bannlyst all mobilbruk i arbeidstiden. Noen har til og med gått så langt som å ha en «mobil-safe» der alle som skal på vakt må låse inn sine mobiler, før de henter dem ut igjen i pausen evt. Går av vakt...For meg og mange av min genereasjon «millenials».

Det hadde vært kjekt å kunne ønsket en ny kollega velkommen. Et nytt menneske å bli kjent med.

Hva kan du?

Hva kan jeg lære av deg?

Hva tilfører du kollegiet og faget?

Dine tanker og væremåte er jeg som alltid nysgjerrig på som en førsteklassing som sitrer etter nye opplevelser.

Hva har du i ranselen din og kan jeg få låne noe av deg for en stund?

Vi er i manko og det er opplest og vedtatt selv om noen ikke har tatt det inn over seg enda.

Det er ikke så mye å gjøre med det etter som vi ikke kan gjøre annet enn å påpeke fakta enten det er erfart eller SSB dokumenterer det.

Vi kan ikke forandre andre. Det er det utelukkende bare de selv som er i stand til.

Inntil dess får vi bare smøre oss med tålmodighet og heller sitte på gjerdet lett tilbakelente hvis den indre roen tillater oss det.

Mangfoldet av stillingsannonser for sykepleiere er stort og over hele landet. Det er offentlig og privat i en god blanding.

Søker du offentlig stilling er det minstelønn som gjelder, - altså stort sett lønn etter gjeldende tariffavtaler.

Å reklamere for at man er lønnsledende gjelder ikke innen pleieyrkene.

Sånn er det bare og vi godtar det.

Vi er for det meste kvinner og vi bærer nok noe med oss i bagasjen med vårt kjønnsrollemønster, der vi tar børa for at det ikke skal bli støy og ubehagelig for noen som helst av partene. Vi strekker oss langt for at det ikke skal bli bråk og ubehageligheter.

I privat sektor kan du reelt sett forhandle om lønn ved ansettelse, og du får muligens en høyere lønn men stagnerer gjerne der etter en stund.

Du forhandler nemlig med lommeboka til eier av bedriften.

I det offentlige har du en forutsigbarhet, men det er i hovedsak minstelønn.

Lønn er ikke et rekrutteringstiltak for andre enn ledere.

Økt og høy lønn motiverer heller ingen andre enn ledere. Det er også en sannhet som er opplest og vedtatt.

Forholdet mellom tilbud og etterspørsel som er et av grunnfundamentene innen økonomi gjelder ikke innen de kvinnedominerte yrkene i helsevesenet.

Det har vi forstått for lenge siden.

Det er uansett en mangel på oss og vi blir oppfordret til å reklamere for yrket vårt for å rekruttere.

Ved første anledning som byr seg deler jeg stillingsannonsa når jeg ser en 100% fast stilling, og som reklamerer med inntekt som er lønnsledende.

Jeg er på tilbudssida og det skal det ikke være tvil om.

Å dele slike utlysningsannonser gjør jeg gladelig og flagger gjerne i gledesrus.

Alle dager duger og de er like gode.

Det er ikke nødvendig å vente til freddan.

Alle kan telle. På ett eller flere språk, og den numeriske orden er universell. Likevel, og kanskje nettopp derfor, forstår vi tall så ulikt. Fordi kontekst avgjør verdiene de representerer. Hvordan verdsetter du et arbeidsliv, en utdanning, et menneskeliv?

Kontekst. Sammenhengen du setter det hele inn i, eller den iboende medfølgende virkelighet vi alle går inn og ut av. Roller; profesjonelt, privat, kulturelt, geografisk. Rammeverket spiller inn. Verdisetting og målemanier er ikke nytt. Konteksten, derimot, endrer det hele. Tallfesting avgjør, bokstavelig talt, liv og død. Verdisetting i et samfunnsøkonomisk perspektiv besegler skjebner. Den som mener at dette ikke angår en selv bes vennligst forlate lokalet nå. Hele vår nasjonale virkelighet bygger på denne, for oss, opplagte logikk.

Kanskje ligger dette bak at kvinnedominerte yrker, såkalte ”softies”, verdisettes slik at den samfunnsøkonomiske verdien skårer lavt. Faktorene som teller inn i regnestykkene mates inn fra ulike metaperspektiv, og dermed gis det et bilde av faglig uangripelighet og overordnede samfunnsbyggende perspektiver. Det kan til og med være deler av det hele som er verdinøytralt sant, men det er like fullt et kontekstuelt utvalg – foretatt av noen. Disse noen finner du ikke blant oss ”softe.”  Ikke bare, men også derfor, får vi kommunesjefer som forsvarer sykepleierlønninger som ikke er til å leve helt og fullt av for alle. Stillingsandeler som ikke dekker husleier eller husholdningsutgifter. Pensjonsgrunnlag som ikke opparbeider rettigheter ut over minstepensjon. Det er da tall fører til tull. Det angår oss alle.

Fortielse om dette er en unnlatelses-synd. Når du ikke vet hva du velger vekk, så tar du ikke bevisste valg. Høgskole- og universitetsutdannede mennesker i Norge har oftest studielån, og denne kostnaden regnes ikke inn i lønnsløpet i en samfunnsøkonomisk verdiskala. Noen påstår at det skjer, men i virkeligheten har vi nettopp sett en rekke kommuner som utlyser bitte små faste stillinger til slike kompetente personer. Sykepleiere er en del av dette. Kvinneyrket, samfunnsgarantisten som ryggrad i helsevesenet. Menn som leder slike organisasjoner, som tilbyr ”softies” slike elendige framtidige samfunnsøkonomiske kår, skal vurdere hvordan de vil leve sine liv uten oss. Det blir ikke nødvendigvis verken enkelt eller pent.

Poenget er at tall teller. Lav verdsetting fører til tull i sluttsummen, både i stillingsandel og i lønn. Tilslutt blir det umulig å forsørge seg selv om ulykka, skilsmissen eller uføretrygda tar deg. Er du i tillegg ung, og har trodd at pensjon er for oss over 45, så må du bråvåkne nå. Det er de lange kolonnene, tall som fortsetter over tiår, som gjelder. Du har hørt det før; let etter sammenhengene som gir talltull. Gi beskjed! Har du behov for en samtale om ståa, så ring en venn. Gjerne meg, eller en av mine tusenvis av tillitsvalgtkolleger. Sjekk medlemsweb’en. Vi vet litt mer, og kan peke vei. Vi har nettopp bedrevet voksenopplæring for åpen scene, og er alltid klar for medlemservice.

 NSF virker!