Jeg vet ikke hvor mye og hvor ofte du tenker på døden. Det vil i såfall variere fra person til person, alt etter hvor man er i livet, hvilken situasjon man står oppi og hva man jobber med.

Døden er en naturlig del av livet. Er det noe som vi vet med sikkerhet, så er det at vi alle skal dø. I dagens samfunn er døden for mange blitt noe fremmed som foregår innenfor de hvite veggene på et sykehus eller sykehjem. Før i tiden ble de gamle og syke i stor grad tatt vare på av familien hjemme. Døden var en mer naturlig og synlig del av samfunnet. Slik er det ikke i dag.

Vi som jobber på sykehjem må forholde oss til døden. Det er naturlig at eldre mennesker som er " mett av dage" skal dø etter et langt og innholdsrikt liv. Det blir allikevel ingen rutine og det skal det heller ikke bli. Alle mennesker er unike og derfor blir heller ingen dødsfall like selv om noen kjennetegn går igjen.

Døden er et ukjent landskap både for den som skal dø og for mange pårørende. Det er første gang akkurat denne personen dør. Mange kan kjenne seg usikre i møte med døden. Selv om ingen lege kan kurere døden, så finnes det medikamenter som kan lindre smerter, uro, kvalme, tung pust, surkling osv.

I livets sluttfase er det anledning til å trappe opp lindrende behandling i samarbeid med lege. Mange opplever det vanskelig når den gamle ikke orker å spise og drikke lenger. Dette er en naturlig prosess som skjer. Banalt sagt kan man sammenligne den døende med en visnet plante. Man kan vanne så mye man vil, men den vil ikke komme til liv igjen. Mat, drikke og væskebehandling vil i livets sluttfase være til større plage enn til gavn. Det viktigste er å fukte munn og lepper i denne fasen. Hørsel- og følesansen er de siste sansene som forsvinner. Det viktigste man kan gjøre er å bare være til stede. Snakke, synge eller være stille. Holde i en hånd. Imøtekomme den døendes ønsker i fullførelsen av livet. 

Avslutningsvis, i forrige kapittel, skrev jeg dette: «Et sentralt poeng på morgendagens etappe blir knyttet til dette som står i definisjonen, om at det er individet sykepleien hjelper, og at hjelpen ytes slik vedkommende selv ville gjort, om hun/han hadde hatt krefter, kunnskaper og vilje.»

«Sykepleierens særegne funksjon er å hjelpe individet sykt eller friskt å utføre de gjøremål som bidrar til god helse eller helbredelse (eller en fredelig død), noe han ville gjort uten hjelp om han hadde hatt tilstrekkelige krefter, kunnskaper og vilje.»

Ja, det er ikke identiske menneskekropper, uavhengig av det øvrige mennesket, sykepleieren skal hjelpe, assistere, behandle og yte omsorg til. Det er enkeltindividene sykepleien skal hjelpe, assistere, behandle og yte omsorg til.

Og ikke bare det, vi «skal yte den hjelp vedkommende selv ville gjort uten hjelp, om vedkommende bare hadde hatt tilstrekkelig med krefter, kunnskaper og vilje.» Dette siste betyr faktisk at vi som sykepleiere skal yte hjelpen slik vedkommende selv ville gjort det, bare krefter, kunnskaper og vilje hadde vært tilstrekkelig.

Dette betyr at vi ikke skal yte hjelpen etter en generalisert mal, à la PPS (praktiske prosedyrer i sykepleietjenesten), eller kommunal rutine/reglement for hvordan det skal gjøres. Jo da, vi skal overholde de medisinske, hygieniske og lignende prinsipper fra PPS, - MEN VI SKAL OGSÅ GJØRE DETTE SLIK MENNESKET/INDIVIDET SELV VILLE GJORT DET. Dette kan i utgangspunktet aldri bli helt likt for alle og enhver.

I senere år, særlig med en fagmann jeg har større tillit til og tro på kunnskapen til enn noen, har dette med personsentrert omsorg kommet på banen og blitt tydeliggjort. Tom Kitwood sitt arbeid for å tydeliggjøre behovene til menneskeindivider med demenssykdom er av uvurderlig betydning og verdi. Mer enn noe annet har nettopp han og hans kunnskap bidratt til å sette fokuset på dette her, med betydningen av å se mennesket før sykdom, fått en poengtert plass i helsevesenet, og i all behandling.

Det er likevel viktig for meg å si at dette også bare er grunnleggende sykepleie. Fundamentet i sykepleien, slik det har vært fra tidenes begynnelse. I alle fall siden Henderson kom med sin definisjon.

Nå i dag misbrukes begrepet, for å forringe betydningen av sykepleie og heller få penger til noe som gir generaliserte, og ikke individuelle tiltak og behandling.

Ordene fanger oss, og vi lar oss lure, gang etter gang. New Public Management er fantastisk dyktig med sine uendelig mange byråkrater, til å vri og vrenge på ordene fra våre fagkunnskaper.

Men hva betyr det egentlig? At omsorgen er personsentrert? At sykepleien skal utøves som hjelp til individet, OG slik at det representerer det individet selv ville gjort, om det bare hadde hatt tilstrekkelig med krefter, kunnskaper og vilje?

Det er nettopp i dette her, tror jeg, at sykepleien blir noe vesentlig annet enn å vaske romper. At sykepleien blir noe fundamentalt forskjellig fra det hvermansen kan gå inn og gjøre. Kari, 83 år, ligger på sykehuset, etter et svært hjerteinfarkt. Hun skal ha hjelp til stell for å forebygge overbelastning på hjertet. Hvordan ville Kari selv ha utført dette stellet, om hun hadde hatt krefter til det?

Ola har en langtkommet demenssykdom. Han bor på sykehjemmet, og har gjort dette de siste fire år. Han er en person som har satt selvstendighet særdeles høyt. Han har vært opptatt av å vise respekt for alle mennesker. Han har aldri hevet seg over noen, men sagt klart og tydelig fra når noen har vist manglende respekt for sårbare individer. Nå ser han ikke at han selv trenger hjelp. Siste måned har han i tiltagende grad blitt sengeliggende. Kroppens krefter, og sjelens mot, til å stå opp svikter mer og mer. Inkontinensen tiltar. Det er nødvendig å begynne å hjelpe han å få stelt seg, blant annet for å forebygge sårhet og ytterligere lidelser i det som kommer. Dette er en uhyre vanskelig situasjon for pleierne å gå inn i. For Ola begriper ikke at han ikke selv lenger mestrer å ivareta sine mest grunnleggende behov. Og han kjenner bare sin individualitet, med sterk reflektorisk protest mot å ta i mot hjelp til slike enkle og hverdagslige gjøremål. Hvordan da gå inn, og få hjulpet Ola, få vasket og forebygd sår på kroppen til Ola, uten å krenke individet Ola?

Jo, da trenger du først og fremst kjennskap til individet Ola, og respekten for Ola. For dette her er ikke enkelt, ikke for enhver å utføre. Men det er mulig. Med kompetanse, pasientkjennskap og respekt for mennesket. Men denne beskrivelsen kan du aldri finne i en prosedyreperm, eller prosedyreblogg.

Og så kompleks er faktisk sykepleien.

Trondheim kommune sertifiserer sine sykehjem, på lik linje med mange andre kommuner i Norge, som livsgledesykehjem. De som driver med sertifiseringen, snakker med fine ord om at de sikrer personsentrert omsorg. Samtidig så har Trondheim kommune kun 12 – 16 plasser for mennesker med demenssykdom i sin tjeneste. For å få plass der, må det dokumenteres at tillitsskapende tiltak er prøvd ut uten effekt.

80 prosent av alle sykehjemspasienter har en demenssykdom. Å leie inn ekstra bemanning ved utrygghet og mere til, i demenssykdommens farvann, se det er helt uakseptabelt, på grunn av pengenød i kommunen. Bemanningen rullerer rundt over store enheter i effektiviseringens navn. Bemanningen er uhyre lav. Og fagfolk lager mat, vasker klær, vasker gulv, bestiller lagervarer og fyller opp rundt omkring, etc etc. Sertifisering som livsgledesykehjem innebærer et fravær av personsentrert omsorg, fordi kommunen misbruker dette for å gi skinn av faglighet og god kvalitet. Men dette er ikke sykepleie. Og uten sykepleie, med kontinuitet og personsentrert omsorg er det egentlig en umulighet å få testet ut tillitskapende tiltak.

Sykepleie er individualisert hjelp, assistanse, behandling og omsorg, på alle områder pasienten har behov for hjelp til å opprettholde eller gjenvinne helse. Helse er livskvalitet. Livskvalitet er mestring. Livsglede? Er det mulig uten livskvalitet?

Sykepleie er personsentrert omsorg.

Sykepleie er det Kitwood også foreskriver som det viktigste i behandling ved demenssykdom.

Jeg kjenner best sykepleie til eldre mennesker. Men jeg er overbevist om at personsentrert omsorg også er viktig i barnesykepleie, gastrosykepleie, psykiatrisk sykepleie, kreftsykepleie, palliativ sykepleie, etc etc? Eller kan noen fortelle meg at ikke det stemmer?

Jeg tror dette får holde i denne omgang. Håper jeg har klart å få fram noe mer om hva sykepleiens særegne funksjon er, og at flere etter å ha lest dette, også forstår at sykepleie ER personsentrert omsorg og behandling.

Jeg møter stadig flere folk som sier de er ensomme …

Innrømmelsen kommer ikke så lett, for få ord er like skambelagte, flaue og triste som ensomhet.

En ting er de eldre, som blir lagt inn på sykehuset og forteller at de gjerne skulle sett familien oftere. Eller de som forteller at de nå er den siste igjen i vennegjengen … alle andre er borte, døde. De sier ofte at de burde jo være glad for å være i live og få muligheten til å bli så gammel, men … Følelsen av å burde føle noe annet enn man faktisk føler, er minst like vond som ensomheten i seg selv.

Flere av de jeg har snakket med, forteller at de prøver å finne en slags balanse mellom å be sin familie komme på besøk og at de skal føle det som et press. Da må man jo prøve å forestille seg hva andre tenker eller har behov for og prøve å innrette seg etter det man har en mistanke om at de andre tror eller tenker eller føler … HER er det rom for mange misforståelser! Og såre følelser, som gjør det enda vanskeligere å være nære, være sammen.

De unge

Det jeg synes er enda mer interessant, er hvor mange unge mennesker som kjenner på ensomhet. Jeg har mange samtaler med ungdom og noen forteller meg at de har 1 000 venner på Facebook, men føler seg ikke skikkelig nær noen av dem.

Det sies at Facebook gjør det lettere å connecte med folk … men hva hjelper det hvis connection likevel ikke er der? Eller er den der, og så er det vi som bare ikke ser den?

Kjerning

Jeg har laget et ord som jeg mener forklarer denne connection´en mellom mennesker ganske godt. Ordet er: kjerning!

Jeg kjerner ofte og masse med barna mine, venner, familie, pasienter, babyer som jeg får låne noen minutter fordi mammaen skal ordne noe, folk jeg treffer i heisen, hvor som helst!

Nå lurer du kanskje på hva kjerning egentlig er?

Jo, det skal jeg fortelle! Kjerning er noe som oppstår når jeg er på plass i meg selv, uten å lytte til mine tanker og vurderinger av meg selv, den andre, livet, relasjonen, situasjonen etc. Det er det som oppstår når jeg bare ER sammen med et annet menneske, uten intensjoner, uten agenda!

Utveksling av informasjon

I en tid hvor vi utveksler så utrolig mye informasjon om oss selv er det fort gjort å gå seg vill i vurderinger om det er bra eller dårlig, fint eller rart, noe vi liker eller ikke liker osv.

Jeg tror vi går glipp av noe av nærheten mellom mennesker når vi blir for opptatt av å vurdere all den informasjonen som utveksles.

Da er vi plutselig oppi vårt eget hode og ikke tilstede i samtalen lenger.

Graden av opplevd ensomhet henger ikke nødvendigvis sammen med om man er med folk eller alene. Jeg har opplevd å føle meg utrolig ensom sammen med masse mennesker … og jeg har opplevd å føle meg veldig nær mange, selv om jeg har vært alene hjemme i sofaen – og motsatt!

Forståelsen

Min opplevelse av ensomhet er sterkt knyttet til om jeg føler meg til stede i meg selv eller ikke. Når jeg er til stede i meg selv, kan jeg oppleve kjerning med alt og alle rundt meg. Når jeg roter rundt i hodet mitt kan jeg oppleve avstand til alt og alle rundt meg, og føle meg ensom.

Jeg tar meg i å gå meg bort i tankene mine innimellom, og kan til og med tro at det handler om «de andre»!

Da hjelper det alltid å vite at selv om det ikke ser sånn ut for meg akkurat nå, handler denne følelsen av å ikke kjenne meg connected til meg selv, eller andre, eller verden – kun om at jeg spinner litt rundt i hodet mitt, og jeg vetat jeg når som helst kan få en ny, fersk tanke …

Kunsten å være god nok

Er jeg god nok? Som veileder for sykepleiere får jeg ofte det spørsmålet. Hvem har svaret? Deg selv eller andre? Den grunnleggende mistanken om at jeg ikke leverer godt nok, kan kværne mye i bakhodet. Det er slitsomt og tappende. Selvbildet dannes i oppveksten. Noen av oss har med arr fra barndommen som gir ekstra næring til usikkerhet og en indre kritiker. Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød kaller dette en form for forgiftning. Motgiften er en dypere forståelse om meg selv og hvordan psyken fungerer.

Det gjelder å få tak i min indre dialog. Det er der bryteren til å justere uhensiktsmessige tankemønstre ligger. Hva sier jeg til meg selv når skuffelsene og kritikken kommer? Hva føler jeg når jeg ikke innfrir forventningene rundt meg? Lar jeg motstand ramme meg og grubler over det i dagesvis?

Hvordan måler jeg om jeg er god nok?

Det sunne selvbildet kommer innenfra, men vil påvirkes negativt utenfra - om jeg tillater det. Det er naturlig at vi alle speiler oss i reaksjoner fra andre – og dermed gjør oss sårbare og mottakelige for å redusere eget opplevdselvbilde. Utfordringen er å kuppe den evige vurderingen av meg selv. Og godta at det vil være noe jeg er god til og noe jeg ikke er god til. Når jeg behersker å stå frem med egne svakheter, fører det til at jeg er langt mindre påvirkelig for hva andre mener om meg. Det gir meg også mer energi til å se andre som deer. Jeg sermenneskene – i stedenfor å vurdere dem.

Hvordan bygges selvfølelse og selvtillit?

Begrepene brukes hulter til bulter. De omtales også mye som samme sak. For min egen del har det vært svært nyttig å skjelne mellom selvfølelse og selvtillit for å kunne følge bedre med på meg selv. Noe falt på plass da jeg fikk større grep om dette.

Det er vanlig å beskrive selvbildet som summen av selvtillit og selvfølelse.

­­­­

Selvtilliter det jeg gjør. Den er avgrenset og situasjonsbetinget. Jeg klarte å stikke en veneflon, jeg nådde inn til de pårørende, jeg håndterte en hjertestans. Selvtillit er derfor påvirket av konkrete gjøremål. Den styrkes av at jeg lykkes med det jeg går løs på. Den kan variere fra dag til dag og er ofte kortvarig. Sykepleiere forteller at det er andre elementer enn det de trodde som faktisk økte selvtilliten:

-    å godta at du ikke får til alt du vil

• å bli mer komfortabel med ukomfortable situasjoner
• å lære deg kunsten å ta imot kritikk

(se tidligere blogginnlegg)

Selvfølelsehandler om den jeg er. Den verdi jeg tillegger meg selv som menneske - uavhengigav mine prestasjoner. Cluet er å akseptere meg selv som jeg er. Det kan være avslørende. Samtidig er det en invitasjon til nyttig manøvrering gjennom livet. Åpenheten bidrar til at jeg tåler motstand bedre – indre trygghet gjør meg robust.

Lav selvfølelse kjennetegnes ofte ved selvkritikk, utrygghet og usikkerhet.

Slik styrkes/opprettholdes selvfølelsen:

-kjenne, vedstå og respektere meg selv med både sterke og svake sider

-se på selvfølelsen som en stabil masse som ikke påvirkes av prestasjoner

-si fra om egne grenser og behov

-snu selvkritikk til takknemlighet for livet

-er villig til å gjøre endringer i egne vaner

Flink pike er ut

Å jobbe med egen utvikling er nødvendig og hensiktsmessig når jeg jobber med andre. Å vedstå mine egne rammer og hva jeg trenger som menneske, er sentralt for å kunne skille ut mine egne reaksjoner fra andres.

Mange tror de erdet de gjør. Det er vranglære. Et eksempel er “flink pike syndromet”- hvor vi presterer og presterer og får høyere, kortvarig selvtillit, men at driveren bak er dårlig selvfølelse. Å stå frem med egne svakheter, fører til at du er mindre opptatt av hva andre synes.

Det er stor forskjell på å akseptere at du ikke mestrer en teknisk prosedyre og å oppleve deg selv som ubrukelig. Og det er stor forskjell på å innrømme en feil og å kjenne seg mislykket eller mindreverdig.

Da er veien kort til å tro at du ikke er god nok.

Men det er du!!

Just a taste…

Jeg er så uvel. Skal prøve å avslutte denne arbeidsdagen nå. Skal prøve å få gjort det jeg skal på en ok måte. Men magen er så tung, så tung. Det ulmer rett og slett.

Det begynte med at vi skulle arrangere en internundervisning. Vi skulle ha internundervisning i ernæring, og den ble ganske bra. Helt til jeg smakte på ALTFOR mange næringsdrikker. Så nå er jeg uvel. Men kanskje er det greit, for nå har jeg fått en liten smakebit på hvordan de har det, disse pasientene som har fått næringsdrikker helt i vrangstrupen. De klarer rett og slett ikke å drikke 10 ml til – de blir uvel bare de ser næringsdrikk-flasken.

Det er derfor vi ofte lager hjemmelagde smoothier for pasientene. Disse inneholder stort sett noe mindre kalorier per 100 ml enn de vi kjøper. Men for pasienter som ikke trenger så og så mange kalorier fungerer det godt. Enkelte pasienter trenger imidlertid en viss mengde proteiner, fett eller kalorier. Da er de både enkle, gode og komprimerte mange av disse kjøpe-ernæringsdrikkene.

Underernæring er undervurdert. Opp mot 80% av sykehjemspasientene skal være underernærte, og dette er helt utrolig høye tall. Det mangler nok like mye bevisshet som kunnskap. Og jeg tror at det mangler nok ofte heller gode retningslinjer enn badevekter – for de tror jeg fins det nok av. Vekta er elementær. En vektnedgang kan skyldes for lite mat inn, og da kan tiltakene være forholdsvis enkle, eller mer kompliserte. Vektnedgangen kan også skyldes andre forhold. Men hvis ingen måler vekta blir ikke nødvendigvis vektnedgangen oppdaget før det har gått altfor lang tid. Eller før pasienten blir forvirret.

I spesialisthelsetjenesten har vi et lovpålagt ansvar for å screene pasientene ernæringsmessig. Og fastlegene må ta sin del av ansvaret, ved å følge opp de pasientene som er utsatte for underernæring. Dette gjelder både hjemmeboende og de på institusjon. Det er ikkeet nederlag for en fastlege å henvise til en spesialist. Bare så du vet det, fastlege – du viser både armmuskler og ansvarsfullhet ved å henvise til en ernæringsfysiolog i tide. Ikke vent til pasienten må innlegges. Det fins ulike måter å screene på, og ved behov for tiltak, er ernæringsdrikker er ikke nødvendigvis første tiltak.

Men jeg har fått respekt for næringsdrikker etter denne dagen. De er virkelig proppfulle av energi. Magen min roper det HØYT - det ble for mye sånn rett etter lunch.

For det var kompakte, ikke-kompakte, sjokoladesmak, eplejuice-konsistens, youghurt-konsisens, mango-ferskensmak, barnesmoothie, mokka, vanilje-sitronsmak, eplesmak, proteindrikk, fiberrik, vaniljesmak, skogsbærsmak, bringebærsmak, solbærsmak….

Just a taste…

Innovasjon. Smak på ordet, og du vet du har kjent det før. Er det den umiskjennelige smaken av en godbit, eller er du litt usikker på hvordan du skal klassifisere det hele? I så fall skjønner jeg deg godt. Du vet du må ha det, du vet altså hvorfor - men kanskje ikke helt hvordan?

Mye er i spill i norsk helsevesen akkurat nå. Vi har en statsråd som over år uttaler hva han mener om profesjonsnøytralitet, uten at det får betydning i politiske innretninger og proposisjoner. Bent er god når han i det Høie slår fast at profesjonenes egenart er en forutsetning for å lykkes med økt samhandling. Det er korrekt. Hvorfor er det da så vanskelig for Bent Høyre å få gjennomslag for dette i en regjering som uttaler slike ønsker?

Trolig bunner det i en rekke politiske og profesjonsaktige konflikter. Skal noe endres, vil noen potensielt miste makt og innflytelse. Akkurat der endres politisk fokus fra «Pasientens helsetjeneste» til en mer stillestående agitasjon. Pasientene får ikke bedre behandling når sykehusenes budsjetter er strammere enn murpussen på de planlagte nybyggene det spares til. Pasientene får ikke bedre samhandling mellom sykehus og kommuner når det ikke er nok sykepleiere og stillinger til spesialister i kommunale helsetjenester. Pasientens Helsevesen er ikke på plass når valgfriheten består i om arbeidsgiver ønsker å benytte sykepleiere eller andre profesjoner, i et profesjonsøytralt lovverk. I denne konteksten er det lov å lure litt på hva innovasjon faktisk kan bety.

– Sykepleiere kan utrette fantastiske ting, var en av mange meldinger fra professor Philip Darbyshire fra det sørlige Australia under Sykepleierkongressen, høstens store happening. Helsearbeidere tåler mye omstilling, men de tåler ikke å bli utsatt for toskeskap, var en annen. Moralen er klokkeklar: Si hva du mener, gjør det du sier. Lytt til erfarne helsearbeidere og pasientnære sykepleiere. Da får du de rådene god ledelse behøver. I Norge betyr det at i stedet for å snakke om hvordan det kan bli, så er tiden inne for å gjøre det. Statsåd Høie ligger milliarder bak egne løfter, og bør unngå å havne lysår bake sine egne uttalte ønsker om retning i utvikling. 

For hva skjer i lokale budsjettprosesser nå? Har vi en slitesterk kommunehelse? En helsetjeneste som tåler økt slitasje på lav bemanning, og flere pasienter? NOVA-rapporten fra Høgskolen i Oslo og Akershus og NSF tyder ikke på det. Statsråden betegner den som en alarm, for i neste setning å konkludere med at glasset ikke er halvtomt - men halvfullt. Det er underlig at en nasjonalt omfattende systemalarm kan settes på slumring omtrent automatisk. Alle som vet hva det betyr, aner at problemet i beste fall bare er utsatt. Sykepleiere må samtidig bli tydeligere og mer samstemte, både i presisjon av beskrivelse og i rapportering for bedre løsningsforslag. Vi trenger et felles og bedre kodeverk. Utdanningsinstitusjoner, utøvende sykepleiere og bevilgende myndighetspersoner må forstå språk og kontekst mer på likt. Da nærmer vi oss et pasientens helsevesen. 

Økonomisk målstyring er svaret på veldig mye i offentlig sektor. Samtidig finnes statssekretærer som ikke vil høre mer om New Public Management (NPM) fordi det er så gammeldags. Slikt er tøv, og en titt inn i enhver offentlig lederutdanning beviser det motsatte. I bakhodet kan vi ha Oslo-byråd Geir Lippestad (A) sine ord under Sykepleierkongressen: «New Public Management har ødelagt mye for mange i helsevesenet». 

Historisk NPM har en rekke avløsere og knoppskytinger. Felles for dem alle er ideologien som ligger bak det hele; den økonomiske styringen som kan være mer basert på markedskrefter enn bare ren forvaltning. Derfor skal vi ha dette i mente når det flere steder nå innføres nye lederledd i kommuner, med faglige begrunnelser om økt presis ressursstyring som mål. Inkludert økt faglig kvalitet i en tjenesteleveranse. Tanken om bedre presisjon og høyere faglig fokus er god. Intensjonene om mer presis ressursutnyttelse kan være riktig. En forutsetning for å lykkes er imidlertid at alle verktøy er på plass, og slik er det ikke. Både når det gjelder kompetanse, språklig presisjon, bedre og felles elektroniske datajournaler, og felles datagrunnlag for bedre anbefalte handlingsplaner.

Løfter vi blikket finnes det læring å hente i Portugal. ICNP er et internasjonalt kodesystem som i Portugal er blitt en nasjonal standard. Slikt bidrar beviselig til økt pasientvennlighet og faglig kvalitet, og mer presis ressursbruk. Sykepleien blir mer presis, og pasienten bedre forstått. Ofte også flinkere til å håndtere egen sykdom. Skal du lykkes med bedre samhandling, må de samhandlende være tilstede hos begge parter. I dag mangler for mange sykepleiere i kommunene, både generalister og spesialister. Dette er et overordnet ansvar, som må håndteres før kommunal helse havarerer. På sjøen er det alltid lettere å lense båten for vann før den synker. Samme prinsipp gjelder i arbeidslivet også. Alt starter med en erkjennelse, fulgt av handling. 

Et samfunnsoppdrag bør ikke stoppes på ideologisk (altså ikke logisk) grunnlag. Svar kan ligge hos mange, men kan også oppsummeres som professor Pål Gulbrandsen ved Institutt for klinisk medisin ved Universitetet i Oslo gjorde på helsedirektoratets nasjonale helsekonferanse i Oslo mai 2015: Deler du glede, blir det mer glede. Deler du sorger, blir det mindre sørgelig. Deler du ansvar, blir det borte!