Valgår byr på mange muligheter for politiske diskusjoner, ikke minst for fagforeninger. NSF er både profesjons- og fagforening og har derfor en stemme for mange. Sykepleiere er mangelvare over alt og er en av de viktigste bærebjelkene i helsevesenet ifølge de fleste partiene, med et mulig unntak av Venstre. Det minste regjeringspartiet er muligens mer opptatt av «å anerkjenne de uorganisertes rettigheter».

Flere veier til mål

NSF skal arbeide for sykepleieres vilkår og rettigheter i en virkelighet hvor konteksten altså er mildt sagt noe ulik.  Både landet rundt, i kommunene generelt og i tariffområdene spesielt. Det er ingen enkel oppgave å være tydelig og lettfattelig overbevisende med våre budskap. NSF må ha ulike strategier og veier til målet i de ulike områdene. Felles for dem alle må være at våre folk, medlemmer og tillitsvalgte i den enkelte virksomheten opplever fokus og får beskrive løsningsforslag. Lokalvalg er tiden for den store lokale samtalen. Min erfaring er at politiske stemmer er lydhøre, og særlig nå.

Så får vi se hvor lydhøre vi selv er i november, når Norsk Sykepleierforbund inviterer til landsmøte. En av sakene som skal behandles er vår revisjon av vårt eget prinsipprogram. Forbundsstyret ivaretar at forrige landsmøte vedtok å være på tå hev overfor alle forsøk på å presse arbeidstid- og arbeidsbetingelser for helsevesenets bærebjelke.

Arbeidstid – en het potet

I inneværende landsmøteperiode er arbeidstid kanskje den heteste poteten, og vår egen forhandlingsavdeling inngår flere avtaler som avviker fra tariffavtalene vi inngår. Det skjer etter søknad og som en følge av lov- og avtaleverk.

Selv har jeg reagert på en avtale som i Trondheim gir mulighet for 14,5 timers jobb i en sone i hjemmesykepleien. Blir doble vakter ny normal? Så får jeg kraftig kritikk fra ansatte ved vårt hovedkontor og sentrale tillitsvalgte. Det oppleves merkelig.

Jeg stilte til valg ved forrige landsmøte med løfte om å være en tydelig talsperson for forsvarlig arbeidstid. Jeg snakket om retten til å oppnå åtte timers egen søvn for den som skal hjelpe andre. Å få kjeft for å levere det jeg har lovet landsmøtet tåler jeg godt. Det er en del av min kontrakt med dem som har valgt meg inn i dette. Det var faktisk alle. Jeg gjør mye for å være tilliten verdig.

Redaktøren for Tidsskriftet Sykepleien, Barth Tholens, skrev i januar 2018 en lederartikkel som flere bør ha i minne før årets mellomoppgjør  … men penger er ikke å forakte heller … Årets oppgjør utføres i et klima av flere valgkamper og løfter. NSF skal fortsatt forhandle som en del av Unio.

Et viktig spørsmål blir da: Ser lærerne at det koker i norsk helsevesen? Forstår Utdanningsforbundet at Unio må fremme krav om mer enn deres lønnsutvikling? Får vi et lønnsoppgjør med trykk også innen kommunene, eller et oppgjør som påfører oss kroniske trykksår?

Decubitus kan forebygges. Ubehandlede trykksår gir alvorlige komplikasjoner. Fortsettelse følger ...

En medlemsundersøkelse NSF utførte blant sine medlemmer i 2018, viser at 15 prosent ikke lenger ønsker å jobbe som sykepleier. Dette bekymrer Eli Gunhild By. Hun synes det er alarmerende, og med rette. Men, er det nytt? Jeg har jobbet i helsevesenet siden jeg var 19 år gammel. I år fyller jeg 48. Og jeg mener jeg har opplevd det meste av omstillingsprosesser, innsparinger, høy arbeidsbelastning og så videre.

Gammelt nytt

I alle år har det vært snakk om dårlige lønninger. At vi blir utbrent på grunn av stor arbeidsbelastningen og dårlig ledelse. Politikerne, forbundet og alle direktørene i det norske helsevesenet skjønner ikke at dette er et kronisk problem. Jeg tenker at hvis vi blir overrasket av resultatet av medlemsundersøkelsen, er vi naive.

Når medlemsundersøkelsen viser at sykepleiere slutter på grunn av lav lønn, dårlig ledelse og høy arbeidsbelastning, tenker jeg at dette er gammel vin i nye flasker. Jeg er ikke overrasket i det hele tatt.

Et annet perspektiv

Når byråkratiet kommer med et dårlig forslag, får det meg til å tenke at de ikke kjenner feltet. At de ikke har innsikt i hvordan vi faktisk jobber på en avdeling. Hva det vil si å hjelpe til med et tungt stell eller trøste en pasient som har det veldig vanskelig. Sjeldent (aldri) blir vi, som jobber som sykepleier, invitert til å komme med forslag til endringer. Hvordan vi kan endre måten vi jobber på.

Per i dag sitter en sykepleier mer foran pc-en enn de har kontakt med pasienten. Statistikkene er viktig, sier byråkratene, og jeg skjønner det. Tall er viktig. Men jeg synes balansen er borte. Vi må gjøre mer og mer arbeid for mindre og mindre penger under økende press. Det er ikke slik at jeg legger all skyld på byråkratiet, men basert på den erfaringer vi – på gulvet – sitter med, ser man også situasjonen fra et annet perspektiv.

Er vi for snille?

Sykepleiere med høyskoleutdannelse er også attraktiv i mange andre sektorer enn, for eksempel, sykehus. Du trenger ikke å ha tatt en universitetsutdannelse for å skjønne det. Så hvis en sykepleier får bedre lønn og bedre vilkår, er det heller ikke vanskelig å forstå at sykepleiere velger bort tredelt turnus med dårlig lønn.

Er vi for snille og ikke slå i bordet, skjer det heller ingenting. Når det kommer en ny medlemsundersøkelse neste år, tipper jeg at resultatet blir det samme, eller verre. Så lenge vi har ledere som ikke vet hva jobbene våre går ut på, og så lenge vi ikke slår i bordet, så skjer det heller ingenting.

Må slå i bordet

Jeg tror at det er på tide at vi som yrkesgruppe endrer vår tankegang. Vi har fortsatt Florence Nightingale sin aura rundt oss. Jo, vi skal være stolte av yrke vårt, og vi skal stå for mye kunnskap og innsats. Men det på tide at vi får bedre betalt og at betingelsene blir bedre. Og at vi får det bedre på jobb. Vi må slå mer i bordet!

Hvis vi gjør det, tror jeg at vi få et mer positivt resultat på medlemsundersøkelsen. Og at flere sykepleiere fortsetter å jobbe i dette fantastiske yrket vi har.

Det var på min fjerde nattevakt på rad, rundt klokka 4 på morgenen at jeg så henne for aller siste gang…

Jeg har møtt henne i mange ulike situasjoner og tilstander over de siste 10 årene, og mange ganger tenkt at det er jammen helt utrolig hva den lille damen kommer seg gjennom og overlever, gang på gang. Hun har vært syk i mange år, i de fleste årene av sitt liv egentlig - men snakket fortsatt om de gode årene før sykdommen med en glød i øynene som fikk meg til å tro på at hun fortsatt hadde et håp om å bli frisk igjen.

Men ikke denne gangen...denne gangen hadde hun ikke håpet i øynene lenger. Hun sa rett ut at hun hadde slått seg til ro med at hun kom til å dø av sin sykdom, og jeg kunne se at hun mente det.

Denne natta var det, som vanlig, travelt i akuttmottaket. Mange pasienter som skulle tilsees, prøver som skulle tas, nye pasienter som var på vei inn, klokker og alarmer og telefoner og radioer som ringte og durte i ett sett.Jeg hadde tatt meg ti minutter ekstra mens jeg kjente etter om pulsen hennes var regelmessig, til å se henne skikkelig, lytte til henne - en liten stund - nok til å skjønne at hun nå hadde gitt opp, og jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde tatt meg enda en liten stund til.

Men flere oppgaver ventet, flere lyder fortalte meg at jeg var ønsket et annet sted, til en annen oppgave, så jeg kjørte henne til avdelingen hvor hun skulle ligge den natta, beklaget at jeg ikke kunne gjøre henne en tjeneste “å bare…” - fordi noen andre ventet, ga henne en rask klem og løp videre.

Noen dager senere fikk jeg vite at den lille damen var død. Jeg fikk umiddelbart et stikk av dårlig samvittighet. Jeg skulle lyttet til henne en liten stund til, jeg skulle klemt henne skikkelig i stedet for å tenke på at jeg måtte komme meg tilbake så fort som mulig. Jeg skulle benyttet anledningen til å spørre om det jeg lurte på og si det jeg ville si - som jeg da tenkte at jeg kan ta opp tråden på neste gang, når jeg har bedre tid.

Tid er ikke noe vi får mer eller mindre av hos noen utenfor oss selv. Tiden må vi disponere selv, etter hva vi tenker er viktig der og da, i øyeblikket, mens vi enda har det. Øyeblikkene kommer og går hele tiden, og det er bare akkurat nå at vi kan være fullstendig tilstede, i øyeblikket.

Jeg velger idag å tenke på alle de gangene jeg fikk tatt meg av henne, lyttet til henne, sett henne som den hun var bak sykdommen sin. Og jeg lærte i helgen at jeg heretter skal huske å ta min tid til å gjøre min jobb slik jeg vil gjøre den. Mitt ansvar som sykepleier er å ta meg av mine pasienter på best mulig måte. Hva det er, vil variere fra pasient til pasient, men jeg skal ta ansvar for å ha enda mer fokus på den pasienten jeg har foran meg, der og da, enn de oppgavene som venter på meg. Og når jeg glemmer det, skal jeg minne meg selv på det igjen...

Jeg holder også på med å gjøre mitt til at disse barna også kan være velfungerende i dette landet. Vi jobber daglig med oppdragelse, fokus på kosthold, søvn, sosialt liv, kjærlig grensesetting osv. Bare hyggelig, barne- og familieminister. For det er jo én sak hvor mange barn vi føder; det er en annen sak hvordan disse barna utvikler seg til voksne mennesker. For det statsministeren egentlig sier, er vel at vi vil ha flere velfungerende mennesker som kan være med på å drive staten Norge videre på en fornuftig måte? Altså, produktivitet som genererer produksjon?

Nå er det jo sånn, at alle mennesker er verdifulle, absolutt uansett produktivitet. 100% produktiv og 100% verdifull = sant, og 1% produktiv og 100% verdifull = like sant. Bare det å rangere produktiviteten i prosent får det riktignok til å vri seg i magen min. MEN, uavhengig av denne produktiviteten, er det også godt for hvert enkelt barn, og for hver enkelt voksen, at vi får brukt de evnene vi har. Og det er viktig for hvert menneske å leve etter de verdiene vi har. Å leve etter sine verdier vil for mange av oss (alle?) si å blomstre.

For meg har det i de siste årene vært mulig å være sykepleier i full jobb. Bare hyggelig, helse- og omsorgsminister. Blant annet på grunn av at min mann og jeg samarbeider om dette på fulltid – bare hyggelig, kultur- og likestillingsminister. Jeg kunne også skrevet om prioriteringer, arbeidstid, besteforeldre, avstand til jobb, om helse og annet. Men en viktig faktor oppi dette er også trivselen på jobb. Kanskje er dette en av de viktige kjernene ved mange av utfordringene staten Norge står overfor i dag? Hvordan er den enkeltes trivsel og muligheter for utvikling på jobb? Det ønskes tross alt at «alle» skal jobbe? Og hvordan påvirker dette livet til den enkelte? Og familien rundt?

Jeg tror at trivselen på jobb virker inn på både fysisk helse, psykisk helse, arbeidsevne ved sykdom, sjans for uførhet ved langtidssykdom, antall år på samme arbeidsplass, trivsel til kolleger, og også produktiviteten i jobben.

Og hva handler egentlig trivsel på jobb om? Hva er det som avgjør om jeg trives på jobb eller ikke? Forslag:

• Er jobb og arbeidsoppgaver knyttet opp til mine verdier? Jobber jeg på tvers av, eller tett opp til, mine verdier?
• Er det mulig å gjøre mine arbeidsoppgaver innenfor den tiden og stillingen jeg har til rådighet?
• Hvordan er det sosiale fellesskapet? Er alle en gjeng; fra golv til topp?
• Hvordan jobber ledelsen nedover mot de øvrige ansatte?
• Er det en viss utvikling/videreutvikling i bedriften/muligheter for egenutvikling?
• Blir jeg hørt og sett?

I tillegg er det en viktig faktor at hver av oss tar ansvar for å gjøre det til en trivelig arbeidsplass – at ikke dette bare er ledelsen sin jobb, men hver enkelt sitt ansvar

For dersom alle hadde hatt en jobb der trivselen var opp mot 100%

- hadde færre blitt uføre?

- hadde de fleste bedrifter blitt mer produktive?

- hadde sykemeldingene være færre?

- hadde antall pasienter i Norge gått ned?

 Jeg tror det.

Trivsel på jobb er kjempeviktig, og henger sammen med hvordan vi har det i resten av livet vårt.

Og når det er sagt – livskvaliteten er ikke avhengig av å ha en jobb. Ikke alle velger å jobbe, og heller ikke alle kan jobbe. Jobben kan også være hjemme.

I tillegg til at det er viktig å både leve og jobbe etter våre verdier/ha med den åndelige dimensjonen, er det viktig at også de andre elementære dimensjonene blir tatt vare på i hvert enkelt sitt liv; den fysiske, den psykiske og den sosiale. Får vi leve som hele mennesker både hjemme og på jobb, så tror jeg det påvirker bærekraften til både hjemmene, arbeidslivet og lokalsamfunnene i Norge. Det kan også være med på å bidra til at arbeidskraften i Norge kan svømme sammen med eldrebølgen og hindre at vi drukner i den. Selvfølgelig i tillegg til en vurdering av antall arbeidstakere, lønn, hvordan er utdannelsestilbudet, organiseringen av arbeidet/etatene/tjenestene og sikkert mye mer.

Min egen trivsel i min jobb er én av flere grunner til at jeg jobber fullt. En sykepleier som trives fungerer mye bedre enn en syk pleier som ikke trives – men felles for begge; de er 100 % verdifulle.

Arbeidslivet, som resten av tilværelsen, er avhengig av ulike funksjoner og samspill. Hverdagsvalg, personvalg og verdivalg. I bunn ligger en eller annen form for tillit. Hva gjør tillitsvalgte spesielle; er det særlig spesielt?

Arbeidstilsynet skriver følgende på sine hjemmesider: «Tillitsvalgte skal bistå sine medlemmer i å ivareta de generelle arbeidsvilkår, men også bistå medlemmer i enkeltsaker. Eksempelvis ved lønnsforhandlinger, eller ved konflikter. Den tillitsvalgte, eller representant for de ansatte er et bindeledd mellom ledelsen og de ansatte».

Aldri anonyme

Mange personer har funksjoner som drives av klare mål. Egen vinning, penger, makt, sosial posisjon, eller ulike kombinasjoner av dette. Er det annerledes med tillitsvalgte? Bestillinga til rollen kan forstås ulikt og må bekles av den enkelte tillitsvalgte med de kunnskaper vedkommende besitter. Personlige egenskaper vil naturlig nok prege formen. Innholdet kan derimot være mer unison. Men anonyme er vi aldri.

Derfor er det lettere å være enige om at tillitsvalgte er der for en gruppe snarere enn for seg selv. Ikke sjelden er det ingen personlig fordel å være den budbringeren andre møter. Ikke alle er like gode til å skille mellom budskapet og overbringeren. Vi er mange som har fått kjenne mye på dette.

Tillit er ferskvare

Særlig vanskelig blir det når den du skal samarbeide med ikke spiller etter de samme notene som deg selv. Når vedkommende ikke deltar i den avtalte og forventede formen samarbeidet skal ha. I arbeidslivet kan det koke litt over i slike saker. Imidlertid er det menneskelig å feile og medmenneskelig å bidra til feilretting. Det beste er da å innrømme saken, gå tilbake og erkjenne status. Alt blir lettere når parter snakker sammen og lytter til den andre før neste svar utleveres. Samarbeid er ingen konkurranse man skal vinne. Samarbeid skal gjøre laget bedre.

Motsatt, når den antatt sterkeste glemmer den gjensidige informasjonsplikten i et partsforhold, blir det verre. Om en til og med tuller det hele til med å omskrive fakta, eller lage sin egen historie fordi den «passer bedre», så er et tillitsforhold på avsporingskurs. Da behøves virkelig rak rygg og kloke hoder. Tillit er ferskvare. Derfor kan den ofte gjenopprettes. Det starter med innrømmelser og erkjennelser. Og det fortsetter med ærlig samarbeid. 

Vi betyr noe

Etter sju år som hovedtillitsvalgt for kommunale sykepleiere vet jeg litt om dette også. For ikke lenge siden, mens jeg og en venn spaserte i sentrum før butikkene stengte, ble jeg regelrett praiet på åpen gate. Hun kom rett mot meg, unnskyldte seg, men fortsatte: «Du! Du skal ha mange tusen takk for at orker. Jeg er så imponert av at du gir oss et ansikt i møterom og i avisa, og at du formulerer deg så godt på våre vegne. Jeg kjenner så mange som snakker godt om oss – etter å ha samarbeidet med deg!»

Du verden, tenkte jeg. Takket. Jeg fikk en klem av dama som selv var på vei ut av arbeidslivet. Hun hadde en annen arbeidsgiver enn meg. Vi var ukjente. Jeg ble litt perpleks, men mer stolt. Vi betyr noe ...

Tillitsvalgte er viktig. Jeg utgjør en forskjell. Arbeidslivet er i ferd med å bli nærdemokratiets frontsone, og tillitsvalgte er i førstelinja. 

Å fylle rollen på ordentlig gjør oss tilliten verdig.

Dette er en kronikk som først ble publisert i Adresseavisen 26.01.19.

Først noen avklaringer: Jeg er omtalt som en tilfeldig hovedtillitsvalgt, men er nå på syvende året. Oppgaven skal være å koordinere plasstillitsvalgte, samt å være en samarbeidspart for Rådmannen og dennes medarbeidere i delegerte oppgaver. Oftest tjenestedirektører og deres sjefforhandler. I tillegg skal samfunnskontakt ivaretas for et felles beste. Det blir utfordrende når arbeidsgivers politiske og administrative kurs ikke åpenbart er felles staket ut.

Mesteparten av tiden handler imidlertid om noe helt annet: Å overholde en avtalt arbeidstid for våre medlemmer, som mange av arbeidsgivers ulike representanter ikke klarer, ønsker eller vil overholde. Vi har det skriftlig. Oftest skyldes det uvitenhet. Uansett er det slik at inngåtte avtaler, på ulike punkt, altså ikke holdes. År etter år. Hva er en avtale verdt da? https://sykepleien.no/2018/05/hovedtillitsvalgt-trist-se-ks-sover-pa-vakt

Hovedavtalen mellom partene i arbeidslivet har felles overordnede bestemmelser. Disse er minimumsbestemmelser, og partene står lokalt fritt til å avtale bedre og mer hensiktsmessige lokale særavtaler som overbygger. En skulle kanskje anta at dette borger for gode samarbeidsforhold. Hva skjer når synet på slike særavtaler ikke får gehør hos arbeidsgiver? Hvordan kan overordnede intensjoner møtes når kun minimumsordninger omsettes til de eneste gjeldende i avtaleverk?

Sykepleiere arbeider i all hovedsak i turnus. Hovedavtalen har ingen spesifikke avtalepunkt som regulerer at det er mer «å styre med» for tillitsvalgte som først skal avtale arbeidstid, så fritid (eller omvendt!), før du kan gå løs på det som andre tillitsvalgte oppfatter som den egentlige jobben? Jo, Utdanningsforbundets hovedtillitsvalgte har det langt lettere. De slipper å forhandle om når det skal jobbes utenfor normalarbeidstid og den ekstra kompensasjonen dette skal honoreres med.

Hovedavtalen tar ikke hensyn til saken. Unio setter ikke dette på dagsordenen. Hvordan skal turnusfloker løses når vi ikke er enige om hva hovedutfordringen er? Hos meg møtes vi med et forvaltningsbudsjett som alle mener er for knapt, men som ikke endrer på antallet utøvere i tjenesteproduksjon. Når vi ser på planlagt sykepleierbemanning kontra faktisk sykepleierbemanning ved poster og enheter, så ser vi det: Det er ikke i helgene vi mangler mest  planlagt sykepleierbemanning. Det er i ukedagene. For få skal altså gjøre for mye.

La oss derfor snakke litt om produksjon: Er det mulig å produsere kvalitet når du ikke har nok av de identifiserte innsatsfaktorene? Jeg har snakket litt med folk i prosessindustri, og de er veldig tydelige. Svaret er nei. Produkter kan selvsagt lages, men det går ut over kvaliteten. Det er kvaliteten som selger, og derfor er spørsmålet uinteressant. Hos oss er det imidlertid motsatt: Vi skal kjøre på. Uansett. Hva leverer du i tjenestekvalitet til slutt da? Hvem er ansvarlig for den?

Nylig leste jeg om en bykommune nordpå som søkte etter sykepleier i en rehabiliteringsavdeling. Stillingsprosenten var hele 89,2 prosent. Denne kommunen har også rekrutteringsutfordringer og bruker midler på byråinnleie av vikarer. Det er minimum 3,5 ganger dyrere. Minimum. Det sparer ingen penger på. De siste 10,8 prosentene burde anses som en ren investering i både kvalitet og kontinuerlig bemanning. Vi ser ikke slike stillingsbrøker i stort annet enn i helsevesenet. Hvor er den overordnede ledelsen når dette fortsetter? Seriøst?

Eller, om vi ser på oss selv, når vi godkjenner å jobbe 14,5 timer sammenhengende i vakter i hjemmesykepleie? Som skal ivareta kvalitet, egen trafikksikkerhet i to rushtider, og samtidig skal oppfattes som rekrutterende? For tror du det er mange ekstra kroner å hente for sykepleieren i denne vakta? Nei, du skal være heldig å få en ekstra helg fri. Om en stund. Økt ubekvemhet skal visstnok ikke våre medlemmer motta godtgjøring for.

Du som leser dette er interessert i sykepleieres gjøren og laden, våre arbeidstider, våre ansettelsesbetingelser og hvordan vi bør finne en bedre felles farbar vei. I 2019 er det gullår for «normalarbeideren» (det betyr ukedagsarbeideren). Når virksomheten stenger, altså på røde bevegelige fridager i årskalendre, har «normalarbeideren» fri. Med lønn. I 2019 er det 13 slike ekstra fridager. Hos oss får turnusarbeideren hele tre. Basta. https://www.nrk.no/ostfold/vi-_mister_-ingen-fridager-i-2019-1.14346082

Resten skal arbeides, ferier i helger oppleves å måtte innarbeides, og på toppen av det hele ønskes økt innsats om sommeren. Når noen av dagarbeiderne derfor sier at det er likt for alle, så bare glem det. Det er forskjellsbehandling og manglende kompensasjon for ubekvemhet som har vunnet dagsordenen. Dette er en trussel mot både tjenestekvalitet og rekruttering.

Jeg har fått spørsmål fra min arbeidsgiver om hvordan jeg mener jeg bidrar til løsninger innen arbeidstidsproblematikken. Ser jeg nytt, eller er jeg blendet av mine «gammeldagse» syn? Jeg innrømmer det gjerne; dette er vanskeligst. Ikke minst med en motpart som ikke vil, og en støtte i egen organisasjon som ikke fremstår som helt på plass. Vi reiser i altfor stor grad alene, vi hovedtillitsvalgte. I politisk styrte organisasjoner blir vi og våre medlemmer dermed satt litt ut av spill. Slik kan dette ikke fortsette.

Så får vi hjelpe hverandre så godt vi kan for å endre dette. Spille hverandre i posisjon og lytte til dem som står i det. Vi behøver det. Pasientene behøver det. Våre kolleger og familier behøver det.

Det er nemlig forskjell på «godt» og «nytt».