Som nyutdannet søkte hun seg til internasjonalt arbeid, men fikk avslag.

– Ingen organisasjoner ville ha med en helt nyutdannet sykepleier, sier hun og ler litt.

Så kom familielivet. To barn. Det var ikke aktuelt å reise mens de var små.

Først da datteren begynte på videregående, reiste hun ut for første gang. Til Rwanda i tre uker som anestesisykepleier.

– Det var overveldende. En helt annen hverdag enn i Norge.

– Hjemme jobber jeg alltid tett med anestesilege og avansert utstyr, men her måtte vi klare oss med nesten ingen ressurser. Anestesilegen var til stede bare én til to ganger i uken, og vi sykepleiere bedøvde pasientene selv.

– Vi måtte bruke sansene våre på en helt annen måte. Observere. Lytte. Se små endringer.

Likevel kjente hun det med én gang:

– Jeg tenkte: Dette skal jeg gjøre igjen.

Å gå inn i en krigssone

Da hun senere fikk vite at Norwac søkte intensivsykepleiere til Gaza, visste hun at dette ville bli annerledes. Nå måtte det tas en ny samtale hjemme.

– Jeg visste at jeg skulle til et krigsherjet område, og at det ville bli krevende.

Det ble inngått våpenhvile før hun reiste, og hun trodde situasjonen var roligere. Slik ble det ikke. 

– Det var fortsatt bombeangrep, skyteskader, eksplosjoner, droneangrep og mennesker på flukt.

Hun beskriver det som å gå inn i en annen verden.

– All infrastruktur var ødelagt. Veinettet. Husene. Alt var pulverisert, og de fleste bodde i telt. Sykehuset vi jobbet på, Al-Shifa, hadde før vært stort og fint. Når vi ankom var deler av det i ruiner.

Intensivbehandling uten det mest nødvendige

Hun reiste som del av et team. En fysioterapeut, en akuttsykepleier og henne selv som intensivsykepleier skulle bidra i et rehabiliteringsprosjekt. Ved ankomst møtte de lokalt helsepersonell som de skulle jobbe sammen med.

De hadde få resurser og måtte jobbe på en helt annen måte enn de hadde gjort hjemme i Norge.

– I Norge kan en intensivpasient ha fem-seks intravenøse infusjoner samtidig. Her hadde vi to pumper. Vi blandet smertestillende og annen medisin i samme pumpe.

– Hvilke ressurser manglet dere?

– Vi hadde ikke nok laken til alle pasientene. Det fantes ikke noe journalsystem, dokumentasjon ble skrevet med kulepenn på løse ark. Mange respiratorer var ødelagt, og oksygentilførselen var ustabil. Vi hadde verken væskevarmer eller sondenæring.

– Pårørende måtte selv skaffe mat og blende den, slik at vi kunne gi den i sonden.

Hun behandlet krigsskader: eksplosjonsskader, traumatiske hodeskader og kompliserte brudd som endte i amputasjoner.

– Det var noe helt annet enn skadene vi vanligvis ser i Norge.

Å sende pasienter hjem til et telt

Hun forteller at noe av det vanskeligste var å sende pasienter hjem til telt hvor alle støttefunksjoner som er helt avgjørende for å opprettholde god helse, er brutt sammen.

– Det er veldig hjerteskjærende. Det var mangel på krykker og rullestoler. Å bruke rullestoler i Gaza er nesten umulig.

Hun beskriver hvordan teltleirene blir gjennomvåte når det regner. Alt står på bakken. Fuktigheten trekker inn overalt.

– Når du vet at pasienter med ekstern fiksasjon blir sendt tilbake til telt som er våte og skitne, uten sanitære forhold, så gjør det noe med deg, sier hun.

– Hvordan skal dette gå?

En pasient husker hun spesielt godt. Hun forteller om den 20 år gamle jenta som tilfeldigvis gikk forbi en bil som eksploderte under et droneangrep. Jenta fikk en metallbit inn i hodet. 

– Jeg husker jeg tenkte: Hvordan skal dette gå? På papiret skulle det være fred. Så går du forbi feil bil, og så smeller det.

Hun stopper opp.

– Hun skulle egentlig vært student. Vært forelsket. Levd livet sitt. Heldigvis overlevde hun.

– Jeg har overhodet ikke slått meg til ro

Hun råder andre som kjenner på det samme engasjementet, til å begynne forsiktig.

– Reis til steder der det er fred først. Dra med en organisasjon. Da er du en del av et team med erfarne helsearbeidere. Det betyr mye å ha gode kollegaer som står i de samme utfordringene som deg.

Selv har Malin ingen planer om å gi seg.

– Jeg har overhodet ikke slått meg til ro. Jeg vil tilbake til Gaza, og målet er at jeg skal det i løpet av 2026. 

– Vi sykepleiere har så mye kunnskap å dele og at helsepersonell fra hele verden kan samles å hjelpe til der det trengs mest er vakkert, avslutter hun.