– De klarer ikke å lege seg selv, sier operasjonssykepleier Silvana Zuvela.

– Kroppen deres mangler proteiner, de har ikke immunforsvar. Sårene heler ikke.

Zuvela er del Norwac-teamet som nå bistår på Nasser-sykehuset i Khan Yonis.

Unge menn i kø for mat

De fleste pasientene hun er med å operere har skudd- eller eksplosjonsskader.

– De fleste er menn, forteller hun.

– Og alle er unge.

Hun anslår at de er mellom tolv og 25 år gamle. Skutt i mage, bryst, hals, nakke, underekstremiteter.

– Og de er skutt mens de prøvde å få tak i mat, sier hun.

Mellom mai og slutten av juli er flere enn tusen palestinere drept i matkø, ifølge FN.

For de som er skadet og blir operert, er det en utfordring at de allerede er underernærte. Når sårene ikke gror, blir det lettere infeksjon. Mange må opereres igjen og igjen.

– Klarer de seg?

– Jeg har ikke tall, men det jeg hører er at de fleste ikke klarer seg, sier hun på telefon fra Gaza.

– De fleste dør.

Preget av sult

Silvana Zuvela er på rommet der hun sover når hun snakker med Sykepleien. Hun deler et rom med fire andre kvinner som er kommet for å bidra som helsepersonell. Mennene deler et annet rom, og mellom dem har de felles kjøkken, stue og terrasse. 

Hun har vært på oppdrag i Gaza en gang tidligere. Det var i fjor høst og hun var på det europeiske sykehuset, som nå er bombet og ute av drift.

Nasser-sykehuset, der hun er nå, er det eneste større sykehuset i Gaza som fungerer. Pasientene ligger overalt.

– På gulvet, i gangen, beskriver hun.

– Flere ligger i samme seng.

Sykehuset er dimensjonert for 342, men har i dag 819 pasienter.

Menneskene hun møter er preget av sult.

– De er enda tynnere enn sist. Og de har mistet håpet.

Desinfiserer i formalin

Hun legger ikke skjul på at det er tungt. 

– Men jeg er glad for å kunne være her og hjelpe og å kunne avlaste kolleger som har stått i dette siden krigen startet.

Zuvela kom inn i Gaza i begynnelsen av september og skal etter planen bli der i tre uker. Hun reiser sammen med teamleder Geir Stray Andreassen og Odd Arild Ågedal, begge ortopeder.

Med seg inn i Gaza fikk de tre trailere med utstyr, og hun håper flere snart vil slippe inn. For det er en enorm knapphet.

– Diatermipennene brukes gang på gang, vi desinfiserer dem i formalin, forteller hun.

– I dag måtte vi kaste to-tre stykker. Hvis ikke vi får forsyninger, har vi ingen diatermipenn. Da må vi sy.

Det innebærer mer gammeldags kirurgi som gir mer blodtap og som tar lengre tid slik at pasientene må ligge lenger i narkose. Noe som igjen blir en større belastning for kroppen.

– Det er utfordrende. Samtidig er jeg så imponert over mine palestinske kolleger som finner løsninger. Jeg må bare henge med, glemme det jeg har lært og akseptere løsningene de finner.

Føler seg Gaza-trygg

Første gang hun ble motivert til å reise til Gaza var da sykehusene ble bombet og helsepersonell satt i fengsel. 

– Det var et sjokk å se, forteller hun.

Siden gang er det bare blitt mer og mer lidelse. Og hun ønsket å bidra på nytt.

Hun sier hun føler seg trygg.

– Eller Gaza-trygg. Jeg er i et krigsområde og hører bombene, men jeg er på et sykehus og reisen vår er klarert med Israel og helsemyndighetene i Gaza, sier hun.

Silvana Zuvela berømmer sine palestinske kolleger.

– Mange bor i telt, de har barn og sliter med å skaffe mat. Likevel fortsetter de å komme på jobb hver dag. Jeg finner ikke ord for å beskrive det, sier Zuvela.

– Sykepleierne og legene er mer slitne, engstelige, nervøse og redde enn vanlig. Samtidig er de høflige og greie, og på operasjonsstuen prøver vi å lette stemningen med litt spøk.

Hun opplever at palestinerne føler en trygghet når personell fra organisasjoner som Norwac kommer seg inn.

– De har en opplevelse av at verden forsøker å glemme dem.

Hun oppfordrer andre sykepleiere til å ikke glemme.

– Ikke glem Gaza. Snakk om det skjer, på vaktrom og fagdager.

Barn som ber om vann

For henne brister stemmen når hun forteller om den første dagen i Gaza. Da fikk hun omvisning på sykehuset og så alle pasientene, blant andre en gutt som var skutt i hodet.

Så kom en gruppe barn gående, med tomme plastdunker i hendene.

– Det viste seg at de er uten foreldre og de bor i et hus like ved sykehuset, forteller hun. 

– De er seks, sju år gamle. Kanskje yngre. Og de går rundt og samler vann.

Zuvela bøyde seg ned og helte over det hun hadde i drikkeflasken sin.

– De mangler ikke bare mat, sier hun.

– De mangler også vann.

Påkjørt av lastebil

Det er ettermiddag når Silvana Zuvela snakker med Sykepleien på telefon fra rommet hun bor på. Mens hun forteller blir hun avbrutt og unnskylder seg. Tilbake i telefonen forteller hun hva det gjaldt:

– Det er kommet inn en pasient som er påkjørt av lastebil.

På grensen mot Egypt samler det seg desperate mennesker som venter på at nødhjelpen skal slippe inn i Gaza. I dette kaoset har det skjedd en ulykke. Silvana Zuvela må gå for å bistå. 

Senere forteller hun at pasienten hadde skader og lungene og brudd i bekkenet.