Kvinner fremstilt som godt egnet for lobotomi: – Tilbake til husarbeid

Oddrun Midtbøs nye bokprosjekt «Lobotomert» ble helt spesielt for henne etter at hun oppdaget en gammel slektning som hadde blitt forsøkt gjemt og glemt.
Midtbøs mor døde sommeren 2022. Sammen med søsknene ryddet hun ut av barndomshjemmet. Søsteren satt ved makuleringsmaskinen og makulerte gamle papirer, uten å gi innholdet så mye oppmerksomhet, da maskinen plutselig stoppet. Noen papirer gjemt nederst i bunken kom til syne. Papirer om en slektning de aldri har hørt om før.
Det sto at hun var «sinnssyk» og innlagt på Valen sykehus. «Er det ikke der de lobotomerte pasienter med syl eller ispikke gjennom øyehulen, i den tynne veggen bak øyeeplet», tenkte Midtbø. Derfra startet prosessen med å få innsyn i grandtantens journal og få lobotomihistorier opp og frem i lyset.

– Vi må kjenne til historien for å lære av den
– Mellom søknadene og avslagene på innsyn i grandtantes journaler begynte jeg å lese meg opp på lobotomi. Det fantes lite informasjon i norske bøker, til tross for at Norge er blant landene med flest lobotomerte i forhold til folketall, sier Midtbø.
Mellom 2500 og 3000 pasienter ble lobotomert i Norge, og den siste behandlingen ble gjort i 1974. Mange av disse historiene har aldri blitt fortalt. Midtbø er tydelig på at mye av motivasjonen bak boken handler om å løfte stemmer som aldri er blitt hørt.
– Det er viktig å vise, særlig for dem som jobber i helsevesenet, hvor tøffe tak det har vært i relativt nyere tid. Vi må passe på at vi ikke omskriver historien, og vi må tørre å kjenne den for å kunne lære av den, sier Midtbø.
I arbeidet med boken har hun derfor gått gjennom en rekke kilder for å forstå hvordan lobotomi ble legitimert og praktisert. Materialet viser blant annet at kjønn spilte en rolle. Flere sitater fremstiller kvinner som særlig godt egnet for lobotomi.
– Det sto at kvinner var bedre egnet fordi de etter behandlingen kunne gå tilbake til husarbeid, sier hun.
Bokprosjektet har gitt henne stor innsikt i et felt som fortsatt angår mange. I dag holder hun flere foredrag om temaet, og det er nesten alltid noen i salen som forteller om en slektning som ble lobotomert.
– Det er alltid minst én, sier hun.
Midtbø reflekterer over lobotomi som et historisk fenomen, men understreker at det ikke er så enkelt som å bare legge det bak seg.
– I starten tenkte jeg på lobotomi som et fenomen som burde forstås ut fra sin tid, men det finnes eksempler på overleger som nektet å lobotomere fordi de mente det ødela mennesket, sier hun.
– Det blir derfor fort lettvint å si at de som lobotomerte, ikke visste bedre. Mange valg kunne vært tatt annerledes, legger hun til.
– Jeg må legge følelsene til side
Søknadene om innsyn i grandtantens journaler blir stadig avvist. Det har de blitt siden 2023, og hun må finne informasjon på andre måter. En pensjonert arkivar fant mer informasjon om grandtanten hennes gjennom over 100 år gamle utgaver av Polititidende.
Der fikk hun vite hvordan grandtanten så ut: rødt hår og med gullringer. Arkivaren mente hun minnet om en hippie som var født 70 år for tidlig.
– Da jeg fikk vite det, følte jeg en nærhet til henne. Jeg har selv delvis hvitt hår nå, men det var rødt da jeg var yngre, akkurat som hennes, sier Midtbø.
Hun oppdaget også at grandtanten ble omtalt som et «uhelbredelig menneske», og at hun tilbrakte store deler av livet tvangsinnlagt, ofte i isolasjon og med reimer.
– Å høre hvordan noen kvinner med sterk vilje ble behandlet, vekker følelser. Jeg har måttet legge dem til side for å kunne fortsette arbeidet med boken, sier hun.
Hun vet fortsatt ikke om grandtanten ble lobotomert.
– Jeg vil ikke spekulere for mye i om hun ble lobotomert, men ifølge dokumentene var hun en typisk kandidat, sier hun.

22. februar holder Midtbø foredrag om den nye boken på Litteraturhuset. Hun håper både boken og foredragene kan bidra til økt debatt og oppmerksomhet rundt lobotomi.
– Med boken kaster jeg frem en fakkel og håper noen tar tak i temaet, skaper debatt om behandlingen på den tiden, men også om hva vi kan forbedre i dagens tilbud, sier hun.
– Jeg trives når jeg får formidle, men ikke for å skinne selv. Jeg vil rette lyset mot historiene som må løftes frem, spesielt for dem som ikke selv hadde en stemme, avslutter hun.
















0 Kommentarer