«Trine» fikk begrenset autorisasjon: – Livet er blitt et marerittaktig limbo

Jeg syns selvfølgelig at saksbehandlingstiden burde være redusert for noe sånt som dette. Men det jeg reagerer på er at i denne artikkelen så beskrives ikke på noen måte hva "Trine" mistet lisensen for. Men hun får si at livet hennes har blitt ødelagt, med hentydninger til at det er saksbehandlingstiden som gjør det. Er det ikke den originale saken, nærmere hennes påståtte handlinger som har gjort det? Saksbehandling er en ting, men mange som mister lisensen gjør det av en veldig god grunn.

Det høres jo helt utrolig ut at bevisbyrden ligger på den som er klaget inn. Hvis man får klage som student at man ikke passer, så blir man kalt inn i møter. Her virker det ikke som at personen er pratet med en gang. Hvis man misliker noen, så kan man altså starte en rykteflom på jobb så flere misliker personen og skrive forferdelige ting. Så er det ikke noen nøytrale som går igjennom før det treffes en beslutning om autorisasjonen fra fremmede personen aldri har møtt. Dette høres så utrolig vondt ut. Så fælt. Er i sjokk!

Anklagelser i helsesektor er i mange tilfeller personlige usympati rettet mot en person som noen liker ikke. Folk som skriver disse anklagelsene er ikke fornøyde med seg selv, så de lager trøblete handlinger mot den andre. Det er trist at fryktkultur er dypt satt i system og ingen vil gjøre noe som helst med det! Trist er det hvis de går utover en person som kan ikke beskytte seg i mot disse ondskapfulle personer.

Anklagelser i helsesektor er i mange tilfeller personlige usympati rettet mot en person som noen liker ikke. Folk som skriver disse anklagelsene er ikke fornøyde med seg selv, så de lager trøblete handlinger mot den andre. Det er trist at fryktkultur er dypt satt i system og ingen vil gjøre noe som helst med det! Trist er det hvis de går utover en person som kan ikke beskytte seg i mot disse ondskapfulle personer.

Det er ikke omtalt i kommentarer ovenfor at rykteflommer ofte skyldes misunnelse. Denne type maktmisbruk bør virkelig tas tak i! Dersom en ønsker å forsyne seg fra et medisinskap som sykepleier eller lege, er det jo fritt frem å velge et offer å skylde på, bare det er en som er stille og beskjeden, men samtidig er flink og får til for mye i livet, så mange er misunnelig. Ingen bryr seg når ledere velger seg offer. Hvordan skal en kunne anbefale noen å bli sykepleier? Ja, jeg sitter med erfaringer om denne type overgrep.

Jeg befinner i nesten samme situasjon. Saken min er ferdig behandlet. Jeg ble sykemeldt på grunn av et voldtekt. Samtidig har jeg et bakgrunn med rusproblemer. På tross av at jeg var innlagt gjennom sykemeldingsperioden, hvor jeg ble gjenvalgt testet. Ble det antatt fra min arbeidsgiver, at jeg hadde ruset meg gjennom perioden jeg var borte fra jobb. Sjefen min kunne ikke følge meg opp, ikke fordi jeg ikke ville, men fordi jeg var psykisk syk. Dette kunne bekreftes av både fastlege, spesialisthelsetjenesten, og behandlere.
Da syke sykemeldingsgperioden var nesten over, hadde jeg fått muntlig beskjed om at jeg var ventet tilbake i avdelingen jeg jobbet på. Når datoen endelig kom, fikk jeg beskjed om at arbeidsgiveren valgte å avslutte arbeidskontrakter min i stedet. Så l tillegg til at jeg hadde mistet mine rettigheter som arbeidstaker etter 1 års sykemelding, var jeg også pliktet til å bevisse at jeg var syk. Jeg måtte fortelle uttalte ganger om voldtekten. Både til arbeidsgiver, Akan utvalget, Fagforbundet ( som prøvde å hjelpe meg), pluss klagenemda. Sykdomsbildet mitt ble ikke tatt hensyn til. Heller ikke uttalelser fra flere kolleger (jeg ble nødt til å gjenfortelle mine private utfordringer til mine kolleger, som ikke visste hvorfor jeg plutselig ble borte).
Som det blir nevnt her, bevisstbyrden blir lagt hos den som er klaget inn. Noe som gjør prosessen utrolig krevende, når man i tillegg gjennomgår en livskrise. Økonomi gjør at det å ta saken til retten er uaktuelt. Så nå ble livet mitt snudd opp ned. Jeg blir også beskrevet som en fare for mine pasienter, på tross av at både kolleger og pasienter hadde sagt det motsatte. Jeg må si at jeg hadde fått advarsel fra Akan tidligere. Men å anta at en person ruser seg, når vedkommende er innlagt utafor byen jeg jobbet i, og at det skulle være grunnen til jeg var farlig og uegnet til min jobb er veldig spesielt. Det ble heller ikke tatt høyde for at min tidligere sjef støttet meg. En ny sjef tok over like før voldtekten. Jeg mener at dette var også en avgjørende for at jeg mistet jobben. Ny sjef, ingen relasjon, hun kjente meg ikke. Og at jeg var ærlig om min fortid, ble brukt mot meg til slutt.
Hvordan starter man på nytt etter dette?
Og noe av det verste er uvisstheten, og hvor vanskelig det er å finne informasjon om hvordan man selv går frem. Hva man kan gjøre for å få den tilbake. Pg hvorfor er det ingen som tar seg tid til å snakke med vedkommende som er klaget inn er absurd.

Jeg vet noen som bør mistet jobbe etter psykiskntrakasering og maktmisbruk. Både mot pasienter og andre ansatte. Vetkommede er flink til å utforme usamme bekymringsmelding på førstegangsfødende. Man ser tydelig at de mange av de andre ansatte er redd for henne. Det er en frykkultur på avdelingen der alle gjør som hun sier. Slike burde miste autorisasjonen. Dette er farlig i forhold til pasientsikkerhet, da man risker at mor og barn ikke får den hjelp de trenger bare for å bygge oppunder bekymringsmelding til barnevernet. Også for de som jobber i en slik frykkultur bør hun fjernes. Samt at dette koster det offentlige mange hundretusen om ikke milioner hvert år på unødige undersøkelser hos barnevernet. Slik har ingenting i helsevesenet å gjøre. Det burde vært en utsiling av de som gjør en jobb som medføre mer skade en gang. Vis hensikten blir å skade deg ikke å hjelpe deg da her de ikke noe der å gjøre.