Plutselige og uventede dødsfall havner på Idas bord

Hun er lege, men gir ikke helsehjelp. Det er stort sett politiet som er hennes oppdragsgiver.

Når rettsmedisiner Ida Kathrine Gravensteen bruker sine legekunnskaper, er det for å finne ut hva som har skjedd.

Hun undersøker ikke bare ofre for drap, men også de som har dødd brått og uventet av unaturlig eller ukjent årsak.

For eksempel en ung mann som er funnet død i sengen. Selvmord. Plutselig spedbarnsdød.

Tar faget ut i verden

Til daglig står hun ved en av de lange stålbenkene på Seksjon for rettspatologi og klinisk rettsmedisin på Rikshospitalet.

Der studerer hun døde mennesker utvendig og innvendig. Ser etter merker på hud, som sår og stikkmerker. Dødsflekker. Tegn på sykdom. Dissekerer organer, sender blod til analyse for rus- og legemidler og vevsprøver til mikroskopiske undersøkelser. Godt hjulpet av en obduksjonstekniker.

Rettsmedisin utøves for det meste i lukkede rom, der svært få har tilgang.

Men selve faget tar hun gjerne med seg herfra og ut i offentligheten.

For eksempel ved å svare på spørsmål i Abels tårn på P2 eller dele kunnskap på Instagram via kontoen ida_rettsmedisiner.

Denne uken deler hun fra faget på Sykepleiens konto på Instagram. Følg henne her: Sykepleien på Instagram.

Nåler og katetre skal sitte i

På Seksjon for rettspatologi og klinisk rettsmedisin er det svalt og stille. Dagens obduksjoner er unnagjort. Lokalene er rengjort.

Ida Kathrine Gravensteen viser frem arbeidsredskaper. Holder opp ark der ulike kroppsdeler er skisset opp.

Før hun får en avdød på bordet, er det tatt CT. På bildene kan hun finne ting som hun kanskje kunne oversett. Som brudd eller metaller i kroppen. 

Hun begynner med utvendig undersøkelse.

– Kroppen bør være helt urørt, sier hun.

– Om det er et uventet og plutselig dødsfall på sykehus, skal alt av medisinsk utstyr være med. Det er veldig viktig å ikke stelle eller plukke av for eksempel nåler, tuber eller katetre.

Om det er en person som har hengt seg, skal renneløkken være med.

– Det skal være sånn som da kroppen ble funnet, sier hun.

Dissekerer organer

Om det er mistanke om drap, ser hun på klærne. Om de for eksempel er tilsølt av blod.

Er kroppen forråtnet, kan inskripsjoner i en giftering gi verdifull informasjon.

Underveis noterer hun, skisser og fotograferer. Innimellom er politiets kriminalteknikere med.

Hun kan aldri helt vite hva som blir relevant i en rettssak. Derfor er alle undersøkelser viktige. 

Egne obduksjonsteknikere åpner kroppen, klipper opp brystkassen og tar ut hjernen.

Den og organene fra tunge til endetarm blir lagt på et eget disseksjonsbord.

Det tas blodprøver, urinprøve, prøve av øyevæske og mageinnhold.

Hun forteller om en drapssak der ektemannen hevdet at kona ikke hadde kommet hjem før hun ble funnet død. Men så viste prøvene at hun hadde middagsrester i magesekken, og det var samme type middag som mannen hadde spist.

Opptatt av biologi

– Hvorfor ble du rettsmedisiner?

– Jeg har alltid vært veldig nysgjerrig, forteller hun. 

– Det er ikke volden i rettsmedisin som interesserer meg, men biologien. Hvordan alt henger sammen.

– Hvordan er det å forholde seg til så mye vold og død?

– For det meste synes jeg det går greit. Om jeg blir preget på lengre sikt, vet jeg ikke. 

Hun peker på at for de som kommer hit, er det avgjort. De er døde, og det er bestemt at de skal obduseres. Hennes jobb er å finne svar.

– Vi har veldig konkrete oppgaver, sier hun.

Det kan gjøre det lettere å forholde seg til alt det forferdelige.

– Men det hender jeg gråter på jobb. Særlig hvis kommer inn barn.

Vurdere å varsle

Det hun slipper, er redselen for at noen skal dø fordi hun gjør feil.

– Det husker jeg som et stressmoment da jeg jobbet med pasienter. Nå kan mine feil få konsekvenser i retten. Det kan også stresse meg, men det er på en annen måte.

– Hva bør sykepleiere vite om rettsmedisin?

– Alle som jobber med pasienter som dør eller har vært utsatt for skade, bør vite om muligheten for rettsmedisinsk obduksjon. Om en pasient dør plutselig og uventet, bør de kanskje vurdere å varsle politiet.

Hun ser også nytte i at sykepleiere vet hvordan en obduksjon foregår.

– Sykepleiere forholder seg til pårørende, og de har ofte spørsmål om hva som skal skje.

Gravensteen sier de legger mye arbeid i at det gjøres på en verdig måte, og at den døde ser bra ut etterpå.

– Hvis vi har sagt at den døde kan synes, trenger man ikke være redd, sier hun.

– De vil ha et snitt over brystkassen og i bakhodet. Men ofte synes jeg de ser penere ut etterpå, når kroppen er vasket og håret er gredd.

Ikke egen spesialitet

En viktig motivasjon for å synliggjøre rettsmedisin er at faget ikke er en egen legespesialitet. Det frykter hun fører til at leger velger bort faget fordi de ikke får formalisert det de kan.

I en kronikk i Aftenposten har hun kalt Norge for et rettsmedisinsk u-land.

– Det er et sterkt begrep, innrømmer hun.

– Men jeg synes ikke vi kan være bekjent av at det ikke stilles krav til hvilken kompetanse rettsmedisinere skal ha. Sånn som det er i dag, er det opp til hvert enkelt arbeidssted og hver enkelt lege.

Hun sier det mangler systematiske opplæringsprogram, og viser til at standarden på norsk rettsmedisin er kritisert av medlemmer i Den rettsmedisinske kommisjon.

– Har du god nok kompetanse?

– Det er ting jeg burde vært bedre på, og jeg skulle gjerne hatt ett år med patologi, for eksempel.

– Jeg leser meg opp og trener på spesialundersøkelser, men spør du meg, er opplæringen i Norge dessverre basert på egeninnsats og tilfeldigheter. Jeg føler meg heldig som har gode, kunnskapsrike kolleger å lære av.

Opptatt av rettssikkerhet

Som rettsmedisiner er hun mest på obduksjonssalen. Men hun møter også i retten og kan bli bedt om å undersøke både ofre for vold som ikke er døde, og de som er mistenkt for å ha drept eller skadet noen.

– Det kan for eksempel være relevant dersom de hevder å ha handlet i selvforsvar, sier hun.

– Det er umulig å få opplyst slike spørsmål om de ikke er blitt undersøkt.

Hun kan også bli kalt ut til åsted, men sier det er sjelden.

– Vi har ingen skikkelig vaktordning – og ingen beredskap. Politiet har dårlige rutiner for å spørre. Om de spør på kveld, natt eller helg, stiller vi opp på frivillig basis. Men dette tilbudet finnes ikke i distriktene.

Det har også hendt at alle har vært bortreist da forespørselen kom.

For Gravensteen er dette viktig å belyse, fordi hun mener det går ut over rettssikkerheten.

Finner alltid noe

– Hvorfor er du på Instagram?

– Jeg har drevet med formidling siden jeg begynte å studere medisin, og det siste halvannet året har jeg snakket om rettsmedisin. Jeg ønsker å øke kunnskapen og bevisstgjøre, og skjønte at jeg kunne få en helt annen rekkevidde gjennom sosiale medier.

– Hva er det beste med jobben?

– Å finne svar.

– Finner du alltid sikre svar?

– Nei. Men jeg finner alltid noe, sier Ida Kathrine Gravensteen.

– Som for eksempel hvis en ung person har falt om, og jeg kan si at det mest sannsynlig ikke skyldes noe kriminelt.

For de pårørende betyr funnene hennes mye.

– Det aller beste er de gangene det er mistanke om drap eller vold. Og så finner jeg klare tegn på en naturlig dødsårsak.