Sykepleier Marianne leder Demenslinjen: – Mange tøffe telefonsamtaler
Henvendelsene til Demenslinjen har eksplodert etter TV-serien «Demenskoret». Fem nye sykepleiere er rekruttert til hjelpelinjen på grunn av den økte pågangen.
Etter at NRK-serien «Demenskoret» begynte å gå på TV i januar 2023, skjedde det noe høyst merkbart hos Demenslinjen. Det er en hjelpelinje der sykepleiere svarer på spørsmål fra pårørende og mennesker som er bekymret for egen demenssykdom. Tjenesten drives av Nasjonalforeningen for folkehelsen, som er en interesseorganisasjon for personer med demens og deres pårørende.
3500 personer ringte Demenslinjen i fjor, som er tusen flere enn året før. Økningen var på 39 prosent.
Tidligere denne måneden hadde andre sesong av «Demenskoret» premiere. Siden har det ikke blitt mindre å gjøre på Demenslinjen.
– Etter premièren nå i februar har det vært i overkant av 20 henvendelser hver dag. Sammenlikner vi med før «Demenskoret» sesong 1, er det en dobling, forteller Marianne Næss (41), sykepleier og leder av Demenslinjen, til Sykepleien.
Måtte hente inn flere
Hun og to andre sykepleiere er fast ansatt i hjelpelinjen, men Nasjonalforeningen for folkehelsen har sett seg nødt til å bemanne opp.
– Vi har hentet inn fem vikarer, og det har vi ikke hatt før. Det er ene og alene på grunn av «Demenskoret» og pågangen, og det er det virkelig behov for, forteller Næss.
De fem vikarene er også sykepleiere.
– Vi stiller med god fagkompetanse på linjen, og det er det mange som setter pris på.
Demenslinjen har eksistert siden 2000. Marianne Næss har jobbet der siden 2021.
– Mange forteller om en stor sorg
Hun forteller at cirka 80 prosent av alle som tar kontakt, er bekymret for et familiemedlem.
– Mange forteller om en stor sorg over noen de er glad i. At forløpet er uforutsigbart og fremtiden usikker. De har behov for å prate med noen som har tid til å lytte. Det har vi. Samtalene er ofte lange og kan vare i opptil en time, sier Næss.
Hun opplever en økning i henvendelser fra personer som selv har demens.
– Noen har blitt inspirert til å søke utredning, mens andre som har diagnosen, synes å ha fått en lavere terskel for å ringe oss. Kanskje har de behov for å snakke om hva de kan forvente av sykdomsutviklingen og hvilke tilbud de kan få i kommunene. Ikke alle har opprettet kontakt med kommunens hukommelsesteam og demenskoordinator.
Umiddelbar og spontan respons
– Hvordan oppleves det for dere å ta imot samtalene?
– Vi kan ha mange tøffe telefonsamtaler, og det er viktig at vi på linjen prater godt sammen. Det er en anonym tjeneste, og vi har taushetsplikt, men vi kan snakke generelt om hvordan det påvirker oss. God kollegastøtte er viktig.
Næss understreker at jobben er svært givende.
– Vi får ofte så umiddelbar og spontan respons. De visste ikke at det finnes en sånn linje og synes det er så godt å ringe oss. Flere ringer oss igjen. Mange finner også god støtte i å snakke med en som har erfaring med å være pårørende, og det er ikke sjelden vi anbefaler innringere å ta kontakt med en av våre likepersoner. De er frivillige og ønsker å være til hjelp for andre pårørende. Mange synes det er vanskelig å snakke med venner om demens, fordi de føler at de ikke forstår. Da er det godt å ringe enten Demenslinjen eller en av våre likepersoner.
– Hva har du lært av å jobbe på Demenslinjen?
– Kanskje hvor forskjellige vi mennesker er når det gjelder å takle sorg og kriser. At det har mye å si hvilket nettverk du har. Linjen har også lært meg hvor viktig det er å få lov til å snakke om følelser og tanker. Mange ønsker å få en bekreftelse på at det de opplever, ikke er uvanlig.
Viktig med gode relasjoner
Næss og kollegene får også henvendelser fra pårørende til personer som ikke ønsker å ta imot helsehjelp.
– Personer med demens trenger trygge kontaktpersoner. Noen ganger kommer veldig mange ulike personer innom, deriblant i hjemmesykepleien. Da er det viktig å ha kompetanse på demens og opparbeide gode relasjoner. Med færre personer oppleves det tryggere, men det er ressursmangel mange plasser. Det er en realitet.
Helsepersonell tar også kontakt med Demenslinjen.
– De kan for eksempel ha et ønske om å drøfte en pasient de ser som utfordrende å gi god nok helsehjelp, eller de ønsker å belyse noe vi bør jobbe interessepolitisk med. Det er bare å ringe oss, oppfordrer Næss.
– Hvordan kan sykepleiere bli bedre rustet til å møte personer med demens?
– Ved å være nysgjerrig på hvem du har foran deg og ha god kontakt med den det gjelder. Ikke minst pårørende. Og prøve å få fange opp utvikling over tid. Det må være en systematisk oppfølging, slik at personer med demens og pårørende kan føle på en trygghet og forutsigbarhet.
– Løft blikket
Demenslinjen får mange telefoner som handler om overgangen fra hjem til sykehjem.
– Det er veldig tøft for mange. Mange har beskrevet det som nesten tøffere enn å følge sin kjære til graven. Mange pårørende sliter også med dårlig samvittighet. Når noen får sykehjemsplass, er det viktig å huske å bevare de pårørende også.
– Er det noe vi alle kan gjøre for å skape et mer demensvennlig samfunn?
– Kanskje løfte blikket litt. Være litt oppmerksom hvis du ser at noen sliter på bussen eller butikken. Vi har blitt så vant til å sitte med nesa ned i telefonen at vi glemmer å se oss rundt.
Fra danser til sykepleier
Næss tok sykepleien «i godt voksen alder» og var ferdig med bacheloren i 2017. Siden har hun tatt videreutdanning i palliasjon, veiledning og mestringsfremmende kommunikasjon.
Før hun ble sykepleier, jobbet Næss som musikaldanser. Det var slik hun møtte mannen sin, som er musiker. De har to barn sammen.
– Å være danser var et morsomt liv, men det ble sykepleien etter hvert. Og det ga veldig mening når jeg først skulle forlate et så spennende yrke. Dansingen var fin erfaring å ha med inn på sykehjemmet. De kviknet til når fru Næss begynte å danse.
– Utrolig flott å se fellesskapet
Sykepleieren synger også i kor. Hun synes derfor det er ekstra spennende å se «Demenskoret».
– Det er utrolig flott å se fellesskapet og mestringen de får gjennom korsang. Å føle mestring, at man har verdi og er til nytte, det er grunnleggende psykologiske behov alle har. Derfor er det fantastisk hvordan kommunene og frivilligheten har organisert seg på kort tid og dannet kor- og sanggrupper landet rundt. Det betyr mye for dem som har demens, og det er ofte vel så betydningsfullt for pårørende når de ser at sine kjære har det godt.
Sykepleieren tror «Demenskoret» har gjort noe med folks holdninger til demens.
– Noen forbinder personer med demens med sykehjem. Men 60 prosent av alle som har demens, bor hjemme. De er en del av samfunnet, og de har også behov for meningsfull aktivitet i hverdagen sin, akkurat sånn som deg og meg, sier Næss.
Andre sesong av «Demenskoret» følger igjen koret mot en konsert. Sesongen er på fem episoder, inkludert en episode som viser hele konserten.
1 Kommentarer
Toe Erling Dahl
,Litt mer korrekt historikk enn det som presenteres i artikkelen :
Den første Demenslinjen startet som prosjekt i Sosial-og Helsedepartementets Utviklingsprogram om aldersdemens fra 1990 til 1992. Sykepleier Liv Patel betjente telefonen. Pårørendeforeningen for aldersdemente i Oslo (PADIO) opprettet sin egen kontakttelefon for pårørende på midten av 1990-tallet. Den ble betjent av to pårørende, Gerd og Astrid Svenneby, inntil Nasjonalforeningen for folkehelsen opprettet den nasjonale Demenslinjen i 2000 som det står i artikkelen. Telefonlinjen for demensspørsmål har altså en lang historie som strekker seg mer enn 30 år tilbake i tid.