– Jeg husker godt da vi fikk den første hjertetransplanterte pasienten inn på avdelingen

Klokken nærmer seg ti over halv sju en grytidlig morgen på Rikshospitalet i Pilestredet. 

Denne november-morgenen for førti år siden har Torny Eide Elgen tidligvakt, og er på plass i god tid for å brygge dagens første kaffe til kollegene og seg selv. 

Så kommer overlege Tor Frøysaker inn på kjøkkenet.

Hun kjenner ham som en blid fyr, men nå smiler han da mye mer enn han pleier å gjøre?

– Er det noe spesielt? spør Torny, mens hun heller over kaffen.

Og ja. Det er noe spesielt. Så absolutt.

Og så får hun vite det: Tor Frøysaker og flere av kollegaene hans har akkurat utført den aller første hjertetransplantasjon i Norge!

– Jeg ble overveldet, dette var helt fantastisk. De fleste hos oss visste ingenting, heller ikke jeg, forteller hun når hun snakker med Sykepleien på telefon – førti år senere.

Det var legene Tor Frøysaker, Odd Geiran, Harald Lindberg og Helge Øvrum som utførte transplantasjonen. Frøysaker ledet den. 

I en artikkel fra 20-årsmarkeringen for den første transplantasjonen i Tidsskriftet for den norske legeforening, beskrives det slik:

«Selve operasjonen tok i overkant av én time, med en iskemitid for donorhjertet på 51 minutter. Det transplanterte hjertet startet spontane kontraksjoner i sinusrytme etter få minutter, og med hjelp av hjerte-lunge-maskin i halvannen time slo hjertet av seg selv.»

I artikkelen kommer det også frem at operasjonen var resultatet av et samarbeidsprosjekt mellom Kirurgisk avdeling A, Medisinsk avdeling B, Institutt for Transplantasjonsimmunologi, Avdeling for patologi og flere andre avdelinger og institutter ved Rikshospitalet.

Til tross for årene som har gått, sitter den korte samtalen på kjøkkenet som spikret hos Torny Eide Elgen.

På den tiden var hun en ung sykepleier med to års erfaring fra thoraxintensiv på Kirurgisk avdeling A. Først hadde hun jobbet med voksne, og deretter barn. 

Den nytransplanterte pasienten, en ung kvinne på 22 år, ble overført nettopp til thoraxintensiv etter inngrepet. 

Nå skulle de lære en ny pasientgruppe å kjenne.

Overvåket på isolat

– Noen må ha visst mer enn meg, for det viste seg at det var forberedt et rom med en sluse til pasienten, forteller hun.

Torny hadde ikke pasienten den første dagen, men en dag eller to senere var hun inne på isolatet og overvåket og passet på at alt gikk bra med den historiske pasienten. 

Den første hjertetransplantasjonen i Norden fikk stor oppmerksomhet. Hendelsen skapte både debatt og nysgjerrighet. Pressen var interessert.

– Det var ikke så rart, den gang var dette helt nytt her i Norge, sier hun. 

En fremmed i døra

En episode husker hun spesielt godt. 

Torny var inne hos den hjertetransplanterte pasienten. Det var strengt smitteregime med to dører og sluse mellom rommet og korridoren.

– Så banket det på den ytterste døra. 

Der sto det en mann som var ukjent for henne.

– Han hadde en lapp i hånda, og sa han var fra teknisk. Han skulle ordne noe med gulvet. 

Jaha, svarte Torny. Det hadde hun ikke fått beskjed om.

– Og så strakk han på halsen og prøvde å titte inn på rommet. Så slang han liksom tilfeldig ut: Hvordan går det med pasienten, forresten?

Torny må le når hun tenker på dette i dag. Den gang var hun overbevist om at det var en journalist som ville ha en sniktitt, og lukket døra så fort hun fikk til. Den dag i dag er hun neimen ikke sikker:

– Men da jeg spurte om vi hadde bestilt reparasjon av gulvet senere på dagen, så var det i alle fall ikke noe avdelingslederen min hadde hørt om, sier hun, og med en liten latter lar hun historien stoppe der.

– Selv om det var debatt, så var denne første tiden preget av en opplevelse av å få være med på noe stort og viktig. For oss som jobbet på avdelingen var det en veldig positivitet rundt å få til dette, sier hun. 

Levde lenge

I et intervju med Dagens Medisin [bak betalingsmur] sier Odd Geiran, en av legene som var med på den første transplantasjonen, dette om prosessen mot å vite om inngrepet hadde gått bra eller ikke:

– Det første store trappetrinnet var at vi på en skikkelig måte kom ut av operasjonsstuen og inn på intensivavdelingen. Det andre trinnet var etter noen uker da pasienten kunne flytte til en leilighet utenfor sykehuset. Det tredje trinnet var da hun kunne dra hjem, sier han til avisen.

I ettertid vet vi at den unge kvinnen fikk et langt liv etter operasjonen, hun levde i over 30 år med det nye hjertet.

Antallet hjertetransplantasjoner steg jevnt etter den første operasjonen. De neste to årene ble det utført 19 hjertetransplantasjoner ved Rikshospitalet.

Rask respons

Etter å ha fått litt erfaring, ble Torny trygg på intensivsykepleien til denne pasientgruppen. De var drillet i prosedyrer. Hun husker hvor godt det var med årvåkne kolleger:

– På en av de senere transplantasjonene var vi som vanlig to sykepleiere. Den ene fikk ikke blodtrykket, og vi så på vitale tegn at dette ikke var bra.

Hun åpnet døren til korridoren og så inn på rommet på andre siden av gangen. Der var kjøkkenet, hvor det satt flere som hadde lunsj. 

– Doktor Frøysaker så meg i døra, og hørte at jeg sa «vi får ikke blodtrykk». Han spratt opp idet jeg hadde uttalt ordene, og løp rett inn på pasientrommet. Der gikk han rett i gang med å hjelpe. Det gikk bra med pasienten. Jeg husker jeg ble så imponert over hvor årvåken Frøysaker var, og hvordan jeg ble hørt med en gang, sier hun.

Minnes dyktige sykepleierledere

Også avdelingssykepleieren har hun gode minner fra: 

– Inger Frøysaker husker jeg som en veldig dyktig leder som støttet oss å bli gode intensivsykepleiere. Hun ville ha oss i utvikling. Det var mange flotte folk som jobbet der, sier hun, og må også nevne Aslaug Beyer, oversøster på Kirurgisk avdeling A.

– Hun var en dyktig oversøster som holdt styr på våre kirurger, minnes hun.

Overlegene fra Medisinsk avdeling B som hadde vært med på selve transplantasjonen, Svein Simonsen og Kolbjørn Forfang, kom kom på egen visitt for å følge med på pasienten, minnes Torny Eide Elgen. Det gjorde også inntrykk på den unge sykepleieren.

Mer historie i Stockholm

Torny Eide Elgen jobbet på kirurgisk avdeling frem til mars 1986, bare avbrutt av et drøyt halvår på Karolinska fra høsten 1984 til juni 1985.

Det var familiesituasjonen som førte henne til Stockholm noen måneder, og i den perioden ble det naturlig å søke jobb på samme type avdeling ved Karolinska Sjukhuset. 

Under Stockholm-perioden ble Torny Eide Elgen med på nok en historisk hendelse, i april 1985:

– For første gang i Europa ble det utført en vellykket implantasjonen av kunstig hjerte. Dette var mens jeg jobbet der, og operasjonen ble ledet av Bjarne Semb, forteller hun. 

Når hun ser tilbake på disse årene med et fag i stor utvikling, fylles hun av takknemlighet og stolthet:

Vokste med oppgavene

– Jeg er veldig takknemlig over å ha fått lov til å være med på dette. Det var veldig spesielt å se pasientene bli i så god form, både enkeltepisoder og atmosfæren de årene kommer jeg til å huske for alltid, sier hun.

– For meg som ung sykepleier var det utviklende å jobbe med så flinke og dedikerte fagpersoner, og jeg opplevde å få mye tillit og vokste på å få nye oppgaver. Avdelingssykepleieren vår og overlegene var utrolig dyktige. Disse årene er en av de morsomste og mest spennende periodene i mitt yrkesliv, sier Torny Eide Elgen..